Kjøp bøker direkte fra forfatteren

3 Steiner Til Nøkken – 7 historier om Robert Baastads liv og død

kr 129

Boktype:
Format:
E-bok
Kategori:
ISBN:
978-91-519-5350-1
Språk:
Norsk bokmål
Forlag:
Music Is Everywhere
Utgitt:

Beskrivelse av boka

Robert Baastad er en ekte øyerbo og stolt av det. Han er født og oppvokst
midt i Øyerstad sentrum, mellom bensinstasjonen, huset til
bestemor og bestefar og butikken. Siden han kom til verden august 79,
har han bodd store deler av sitt liv i huset ut mot riksvei 3 sammen
med sin ett år yngre lillebror Fredrik, og tre år eldre storebror Anders.
I huset bodde også mamma Marianne, og fatter som fortsatt bare kalles
fatter, fram til skilsmissen på begynnelsen av 90-tallet.
Robert er en ganske alminnelig gutt som vokser opp i en på overflaten
ganske så alminnelig bygd. Det skjer tilsynelatende ikke så mye
i bygda som ligger inneklemt mellom kornåkre og uendelig granskog,
dypt inne i hjertet av Indre Østfold.
Stopper du dog et lite øyeblikk og kjenner etter, søker litt blant husene
og ute i de mørke skogene, vil du merke at det er noe mer under overflaten.
Noe udefinerbart et sted langt der nede som følger deg med
sultne øyne. En slimete ekkel kropp som trakasserer og spyr, en øks
som alltid forsvinner og et lik som konserveres i tregtflytende masse,
er bare noe av det du vil finne om du begynner å grave. Valget er nå
ditt. Du kan fortsette å leve i uvitenhet på overflaten, eller du kan
begynne å grave og se hva du finner der nede blant jord, stein og bein.

Leseutdrag

Knapper og skolebrød
– Dere har vel ikke sett øksa mi?
Gammel-Gunnar var en gammel mann, iallfall synes vi han var det, og det var vel derfor vi kalte han som vi gjorde. Alle kjenner jo alle i Øyerstad, så vi hadde nettopp vært på pen- sjonistfesten hans borte på Solvang, grendehuset i bygda, med høy kaffe- og marsipankakeføring. Ikke akkurat hæla i taket for en hormonstinn, snart tenåring som ikke engang hadde lært seg å drikke kaffe engang.
Håret som kona hans, Elenor, trimma over kjøkkenbenken i det lille røde huset på andre siden av bensinstasjonen, lå som et tynt snødekke på hodet hans. Skjegget ble justert over samme benk og i samme lengde, åtte millimeter oppe og nede. Lusekofta hadde kanskje passet engang i tiden, men i dag hadde det gått to av gubben i samme ulla.
Buksene hadde han gått med på knærne, om det ikke var for et par iherdige bukseseler som sikkert hadde gjort sin jobb siden krigens dager. I tillegg til å se gammel ut, var han også surrete, glemsk og litt tullete. Vi visste ikke da hva demens var, men det spilte ikke så stor rolle for han var egentlig ikke dement selv om han oppførte seg sånn.
Greia var nemlig den, at han etter å ha lakkert halve indre Østfolds traktorer og biler, uten så mye som en antydning til verneutstyr, hadde han blitt surrete i knotten. Husker godt vi hjalp han med å maskere i blant, og han lakkerte. Etterpå gjorde vi reint hendene i rein lynol. Vi var surrete i knotten etter å ha vært der inne i noen minutter. Han var der inne tolv timer hver eneste arbeidsdag, inkludert lørdag.
Kanskje hadde han vært piggere i pæra hvis han hadde fortsatt å bake fremfor å satse på en karriere i lakkeringsbransjen, borte på gamle verkstedet i utkanten av Øyerstad. Arbeidsforholdene var nok sunnere i bakeriet selv om det ikke alltid var like lønnsomt.
Nå sto han oppe i skogen bak huset vårt igjen, lett krokrygga og leita etter øksa.
– Jeg er helt sikker på jeg satte den her et sted, mot et tre eller noe. Ja, dere vet den røde øksa mi, den som jeg hogger ved med. Den sto jo…, han mumlet og pekte forvirret rundt seg.
Vi visste godt hvilken øks han mente, han hadde jo bare en, og det var den samme han leita etter hver gang. Vi satt ofte på trappa hjemme og venta på at han skulle begi seg ut i skogen og finne et bra tre å hogge ned. Da det var dags for pause, nærmet det seg utrykning for vår del.
Øksa satte han fra seg et eller annet sted på veien mellom treet han jobbet, på og valgt pauseplass. Av og til gikk han bare noen meter for å strekke litt på bena, og andre ganger gikk han hele veien hjem til huset, hvor han fikk et glass vann og kanskje en brødskive av sin trolovede.
Som alltid da han kom tilbake igjen var øksa borte, det spilte ingen rolle hvor langt han gikk, og i dag var intet unntak. Han hadde akkurat ankommet den nyfelte grana, og vi var på plass, Fredrik, Anders og jeg.
– Den er søkk borte, og jeg må jo ha øksa mi. Må hogge ved så jeg kan fyre i ovnen. Kan ikke lage boller hvis det ikke er fyr, mumlet han forvirret.
At han trengte ved til å fyre i ovnen stemte ikke helt lenger, men hang i hop med tiden han dreiv bakeri hjemme i huset. Da han og Elenor startet bakeriet var ovnen vedfyrt, men de siste årene hadde de en elektrisk ovn og det hadde de fortsatt.
Nå for tiden hopet veden seg ofte opp om sommeren, men når vinteren kom var det allikevel greit å fyre litt ekstra i det gamle huset, som en gang også hadde vært hans arbeidsplass.
– Hvis dere hjelper med å finne øksa mi gutter, så skal dere få smake på skolebrødene jeg lagde i går. Eller nei, hjelper dere meg med å finne øksa så jeg kan få med meg litt ved så skal dere få nybakte skolebrød i kveld. Dere liker skolebrød ikke sant? Gammel-Gunnar var fortsatt rå på å lage skolebrød, wienerbrød og boller, vi likte det vi hørte og nikket.
Selvfølgelig skulle vi hjelpe han med å finne øksa, vi var jo snille og flinke gutter som likte alt vi kunne komme over av søtsaker og bakverk. Han var takknemlig for at vi ville hjelpe til å leite selv om vi selvfølgelig visste hvor øksa var hele tiden.
Nå tror du sikkert at vi hadde gjemt den for å lure til oss noen skolebrød, men det gjorde vi ikke, iallfall ikke så ofte. Vi trengte nemlig ikke gjemme den, det klarte han fint på egen hånd. Øksa ble borte så fort han tok ei pause, den gikk ikke noe sted, men han klarte bare ikke finne den. Vi så den hele tiden vi, der den sto lent mot et tre rett bak han, akkurat der han satte den fra seg.
Vi spilte våre roller godt, og latet som vi leita en stund, før plutselig en av oss ropte, – Der er’n! Jeg henter’n.
Vanskeligere enn det var det ikke, han humret av gjensynsglede med sin gamle venn, og vi visste at belønningen var på vei. Det var den alltid, og det var ikke bare skolebrød.
– Eh, gutter! Jeg må fortelle dere noe. Elenor liker ikke når jeg driver å surrer sånn.
Alt gikk etter oppskriften, vi visste akkurat hva han kom til å si og gjøre.
– Selvfølgelig skal jeg lage skolebrød til dere, men kunne dere tenke dere å ikke si noe om det til henne? Altså, la dette bli mellom oss? Hun trenger jo ikke vite alt.
Han blikket forsiktig rundt seg som om han var redd hun skulle høre han.
Klart vi ikke skulle si noe, dette var en sak mellom oss mannfolka så vi lovet på kryss og tvers, i hytt og gevær, samt piler i hjerte og hedersord. Han tittet på oss alle tre med klare grønne øyne, bak glass med tykke mørkerøde rammer.
– Dere er kjekke gutter dere, dere har jammen fortjent noe mer.
Han virket nesten litt rørt over at han hadde noen som ville hjelpe han, og kunne holde på en hemmelighet. Alt gikk etter planen. Han skalv på hånden som forsvant inn i jakkelomma, og ut fulgte en brun gammel skinnpung med en liten sølvlås.
– Dere får vel få en krone eller to til å kjøpe noe godteri også da.
Vi spilte overrasket, og så på portemoneen med store øyne.
Som nevnt var han litt surrete, så da han åpnet den og skulle fiske frem en krone eller to til oss, så skjedde alltid det samme.
– To kroner er jo ikke så mye da. Men, dere forstår det at jeg får ikke lov til å bruke så mye penger, dere skjønner det ikke sant?
Igjen tittet han rundt seg, måtte forsikre seg om at hun ikke hørte han.
– Men… Dere kan jo få fem kroner da.
Jackpot! Fem kroner var bra, av og til ble det bare to eller tre.
Han plukket frem en mynt. Studerte den. Rynket på øyenbrynene, snudde den rundt, tittet på baksiden og fremsi- den igjen.
– Eh, Hvor mye er dette Robert? Han holdt mynten mot meg.
– En krone, svarte jeg selv om vi alle tre tydelig så at han holdt i en tikroning.
– En krone, gjentok han og ga meg mynten.
– Og dette da? Han holdt frem et kronestykke.
– Eh, en 10-kroning, kom det hurtig fra meg.
– Nei, ti kroner blir for mye. Da tør jeg nesten ikke gå hjem, for hun bare spør og graver hele tiden. Har du kjøpt øl? Vin? Hva har du brukt pengene på? Han hermet Elenor, og im- itasjonen var ikke så dum.
– Nei, ti blir for mye. Han la kronestykket tilbake i pungen og plukket frem en tikroning, nå var broder kjapp med å påpeke at det var en krone.
Bakverk var en ting, men vi visste godt at det også skulle bli noen kroner til godteri, mange kroner om vi hadde litt flyt. Gammel-Gunnar var glad for å ha funnet øksa si, og vi løp ned til butikken og brant alt på godsaker.
Slik holdt vi på nesten hver eneste dag hele sommeren. Vi levde godt på ordningen, mens Gammel-Gunnar sikkert fikk kjeft av Elenor for pengebruken, uten at det var noe vi reflekterte så mye over.
Dessverre ble den gamle dårligere i månedene og året som kom, og vi synes selvfølgelig det var leit, men samtidig ble det stadig lettere å lure til oss noen slanter.
Men, en dag skjedde noe uventa. Vi var som vanlig klare for bakverk og godteri, og Gammel-Gunnar var igjen på leting etter øksa si. Han skalv ekstra på handen i dag, og blodårene så ut som de lå på utsiden av huden, da han fisket frem pungen fra innerlommen. Sølvlåsen åpnet seg som vanlig med et knepp, og han rørte rundt i pungen med en finger og fisket frem noe som overrasket oss. Ikke en énkrone, ikke en tikrone, nei ikke engang en tiøring, men en knapp.
– Eh, det der er ikke en mynt, Fredrik ga raskt beskjed.
Gammel-Gunnar studerte knappen nøye, frem- og baksiden, før han unnskyldte seg, – Ja, beklager. Dere vet jo at jeg er litt rar da vet dere. Han smilte, leita videre, og fisket frem en ny knapp.
– Ja, her har dere en krone. Han la den i hånda mi før jeg rakk å si noe, og plutselig hadde han fisket frem en knapp til. Vi fikk ikke frem et ord.
– To kroner var det ja, takk for hjelpen gutter.
– Eh, det er en knapp til? Kom det overrasket fra meg, før Fredrik la til, – Vi kanskje skal hjelpe deg? Han strakte hånden fram mot pungen.
– Nei, nei, Gammel-Gunnar dro raskt til seg neven.
– Jeg har kanskje ikke fortalt det før, men Elenor liker ikke at jeg bruker så mye penger, alltid de samme spørsmåla. Han hermet henne igjen, men det var ikke like morsomt, eller like bra denne gangen.
Vi prøvde å fortelle han at vi hadde fått knapper og ikke penger, men ble til slutt stående igjen med fem knapper, i ulike størrelser og farger. Det var et vendepunkt i samarbeidet vårt, og vi likte det selvfølgelig ikke.
Fra og med den dagen så hadde han bare knapper i portemoneen. Kunne det være sånn at Elenor hadde fått nyss om triksa våre? Det var jo tross alt hun som klaget over at han brukte for mye penger.
Skolebrød fikk vi fortsatt, men det var liksom ikke det samme, så å hjelpe han med øksa var ikke like interessant lenger. En av de siste gangene vi “hjalp” han, lot vi han lete i evigheter, faktisk fortalte vi aldri hvor øksa var. Vi gikk hit og dit, sendte han i mellom oss ned til huset, bort til Edderkopp- fjellet, og til og med opp mot Supermannfjellet. Det var ikke så høyt eller langt for unge friske bein, men for eldre godt brukte så var det et slit. Han ble mer og mer fortvilet, og vi synes på en eller annen måte han fortjente det, for knapper ble det ikke mye godteri av. Til slutt ga vi opp og gikk hjem, og Gammel-Gunnar ble stående i skogen, hjelpeløs uten øksa si.
– Dere vet at Elenor blir sint hvis jeg har mista øksa mi ikke sant? Dere liker vel skolebrød? Om dere hjelper meg så…
Han ropte nervøst etter oss når vi vendte ryggen til, han hørtes nesten redd ut. Nok var nok mente vi, fra og med nå kunne han finne øksa si sjøl. Vi så han lene seg mot et tre i fortvilelse, og på andre siden sto øksa. Timer etter vi hadde forlatt han i skogen leita han fortsatt. Det var begynt å bli mørkt når vi så Elenor komme opp for å hjelpe han.

Det var en lørdag, eller søndag mot slutten av sommerferien, og jeg kunne ane konturene av første året på ungdomskolen i horisonten. Vi satt som vanlig på trappa og fortalte skrøner, mens vi så Gammel-Gunnar vandre rundt i skogen på sin evige leting. Han hadde holdt på en stund da vi nesten samtidig reiste oss, og gikk opp i skogen for å faktisk hjelpe til. Vi hadde klart å venne oss av med de faste inntektene, og nå synes vi synd på han. Kanskje var det et snev av god gammeldags dårlig samvittighet?
– Hei gutter, dere har vel ikke sett øksa mi? Sa han og virket helt uvitende om at det var måneder siden vi hadde hjulpet han sist.
– Kunne dere kanskje hjulpet meg med å finne den?
– Den står ved treet, rett ved siden av deg! Ser du den ikke eller? Kanskje må gjøre noe med brillene dine, eller kanskje huet ditt? Det var Elenor som pratet.
Vi hadde ikke merket at hun kom, og vi skvatt da hun plutselig sto bak oss og skjelte ut gubben sin. Hun var morsk i toneleiet.
– Dere skjønner det gutter, at han Gunnar er litt surrete. Dere veit vel det ikke sant? Surrer bort øksa si, bruker penger på øl og vin. Ja, eller noe annet kanskje? Hun skulte mot oss.
– Ja, ikke gjør han noe nytte for seg heller, ja bortsett fra å bake da. Dere får komme forbi i kveld klokken seks, så skal dere få skolebrød og kakao.
Elenor kunne være vanskelig å tolke, stort sett var hun snill og grei, men hun kunne også være en bestemt dame. En invitasjon på skolebrød og kakao pleide jo å være en bra ting, så vi takket selvfølgelig ja.
_
Det luktet fantastisk av bakverk og kakao da vi sto i gangen i det gamle bakeriet, litt før seks på kvelden. Vafler og is var klemt inn i mellom en haug med boller og godsaker på kjøkkenbordet. Vi satte oss og fikk umiddelbart hvert vårt skolebrød med det største vaniljefyllet vi noen gang hadde sett. Gammel-Gunnar fikk ingen tallerken, så han strekte seg etter et skolebrød, men Elenor stoppet han, – Du har allerede spist ett. Det holder. Hun ristet oppgitt på hodet.
– Ja, har spist et jeg ja. Har jeg spist et alt? Han tittet på Elenor, men blikket vek straks av, og han stirret ned i bordet lik en skolegutt som hadde fått en reprimande av frøken.
Vi trykka i oss skolebrødene på null komma niks, og fikk servert et nytt uten å spørre. Gammel-Gunnar ville også ha. Han tittet bort på oss, deretter på Elenor, og så ned i bordet igjen, – ja, har jo akkurat spist ett jeg ja.
Nesten to skolebrød var fortært da jeg plutselig kjente et stikk i magen. Først var det noe forsiktig, så hogg det til skikkelig, og jeg rykket til så kakaokoppen fløy over bordet. Fredrik og Anders lurte nok på hva i helvete jeg dreiv med, i et sekund, før de også reagerte på noe. Glasset med melk som Anders holdt i, eksploderte i neven hans. Han ble sittende med knyttede never og riste, som om han satt i en elektrisk stol. Blodet strømmet ut mellom fingrene og farget melken på bordet rød, mens en stripe blod rant fra nesen hans. Jeg prøvde å reise meg da det hogg til igjen, det brant i hele kroppen, og Fredrik falt fremover og slo hodet i bordkanten. Gammel- Gunnar fortsatte å titte ned i bordsduken, mens Elenor sto ved kjøkkenbenken og observerte oss behersket.
Hvorfor i helvete gjorde hun ikke noe? Ring ambulansen! Ville jeg rope til henne, men det var som om magen min eksploderte og innvollene trengte seg opp i halsen og kvalte all lyd. Jeg falt bakover og det det knaket i tenner da bakhodet slo i gulvet.
– De kanskje vil ha mer kakao? Skolegutten gløttet forsiktig bort på frøken. – Eller kanskje et skolebrød? Kanskje jeg kan ta et skolebrød til? Gammel-Gunnar var helt upåvirket av det som pågikk.
Ikke lenge etter lå vi som fisk på land i hver vår dam av kakao, melk, blod og fråde. Vi rykket i kramper, før vi til slutt ble liggende mer eller mindre, stille med oppsperrede øyne og gapende munner. Selv etter at alle livgivende organer hadde kollapset, rykket det sporadisk i kroppene våra. En arm slår mot et skolebrød dynket i blod og kakao.
Elenor sto nå bak Gammel-Gunnar, og la en hand på skulderen hans.
– Ja ja, de er nok mette nå, med tanke på hvor mye søtsaker de har spist. Ja, faktisk så mye at de har fått vondt i magen, det ser du vel?
Hun var liten til vekst, men ruvet allikevel over Gammel- Gunnar som en skogens vokter. – Det er derfor du ikke skal spise så mye, la hun rolig til.
– Alle de pengene de har hatt å kjøpe godteri for, og så skal de ha skolebrød også. Du vet jo at jeg ikke liker at du bruker så mye penger, ikke sant?
– Penger?
– Ja, for å finne øksa, det vet du vel?
– Øksa?
– Ja, den som du alltid surrer bort.
– Surrer bort?
– Ja, det spiller ikke noen rolle nå, det er på tide for gutta å legge seg. Det er et slit å få de opp til dammen, men det må bare gjøres. Må dumpe de før folk begynner å spørre og grave.
– Hele veien opp til Nøkkendammen? Igjen? Uten skolebrød? Gammel-Gunnar så oppgitt ut.
– Ja, svarte Elenor strengt, og fortsatte, – du kan begynne å dra de oppover. Vi må få de unna mens det er mørkt. Jeg må bare rydde litt her først, det ser jo ikke ut.
Selv om han ikke var så sterk som han en gang hadde vært, gjorde han som han ble beordret. Først dro han Fredrik ut på terrassen etter armene, og kort tid etter kom han tilbake for å dra med seg Anders også.
Elenor sto med moppen, og vasket gulvet. Hun nynnet på julekveldsvisa av Alf Prøysen, selv om det fortsatt var lenge igjen til nissen kom. – Veldig som dissa gutta griser da, sølebøtter!
Da hun var ferdig med å vaske gulvet, ble hun stående ved skapet med bakevarer. Skapdørene knirket da hun åpnet dem, og ut løftet hun en beholder med klare, definerte farger. En illustrasjon av en hodeskalle, og en tekst i store svarte bokstaver varslet om at dette var sterke saker. Kanskje rottegift eller enda sterkere? Hun tittet på beholderen en kort stund, smilte lurt, og satte tilbake en lignende beholder uten hodeskalle som var merket med “Mel”.
Hun åpnet deretter Gammel-Gunnars sølvpung som lå på benken, helte ut knappene og la tilbake noen mynter. Hun ble stående noen sekunder, Alf Prøysen var stille og hun tittet opp mot skogen. Hun så nok ikke heller fram i mot å slepe tre kakao- og skolebrødstinne kropper hele veien opp til Nøkkendammen.
Utenfor skar gatelyktene igjennom mørket som gift i barns mager, mens en enslig bil passerte på riksveien, på vei inn mot sentrum.
Hun rykket til, som om hun våknet fra en transe, og gikk så ut mot terrassedøra.
– Nå kommer jeg!
Døra lukket hun bak seg og låste, mens hun nynnet videre på julekveldsvisa.
Hun likte den sangen veldig godt!

Omtaler

Det er ingen omtaler ennå.

Bli den første til å omtale “3 Steiner Til Nøkken – 7 historier om Robert Baastads liv og død”

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

0