Kjøp bøker i bokhandelen
Salg!

Å vite eller ikke vite (#4)

kr 99,00 kr 69,00

Boktype:
Format:
E-bok
Kategori:
ISBN:
9788269019452
Språk:
Norsk bokmål
Forlag:
Solvik Forlag (Barfelt AS)
Utgitt:

Beskrivelse av boka

Det er klart for nye intriger og drama i småbyen Solvik! Miranda og hennes søsken er oppvokst med en eksentrisk mor, og en fraværende far som er mer opptatt av sine hoteller enn sin familie. Når faren brått går bort og arven skal fordeles, oppdager de at han har hatt sine helt spesielle intensjoner for sitt nye hotell – og sine etterkommere.

Når Havbris Hotell & Spa åpner sine elegante dører, blir det starten på større forviklinger og flere intriger enn innbyggerne i den lille kystbyen Solvik kan huske å ha opplevd. Slett ikke alle er like begeistret for å flytte til et sted hvor alle kjenner alle, ei heller er de fornøyd med jobbene de har fått tildelt gjennom arven – og betingelsene som medfølger.

Miranda får ansvaret for hotelldriften, men problemene står i kø allerede før åpningsdagen. Hun hadde forventet noe motvilje og skepsis fra de lokale, men opplever langt større motstand fra sin arbeidsledige ektefelle Vidar, som føler seg forbigått. Hevnen er ikke bare søt, men også bitter og katastrofal, i det største dramaet som noensinne har utspilt seg i den idylliske småbyen Solvik.

Bli kjent med den fargerike familien Skogen i den fjerde boken i Solvik-serien!

Leseutdrag

1

«Vaktmester? Ser jeg ut som en forbanna vaktmester?» Vidar Havdal tordnet idet han reiste seg med en brå bevegelse og grep tak i jakken. Det mørkerøde ansiktet vitnet om et opprørt indre, og Miranda forsto ham svært godt. Ektemannen var ikke den eneste som hadde fått sitt livs største sjokk denne formiddagen.

«La oss diskutere det over lunsj,» foreslo Miranda. Hun gikk bort til advokat Henriksen for å takke for seg.

«Beklager utfallet av testamentet,» sa advokaten, med sindig stemme og alvorlige rynker i pannen, som om det var han som hadde fått livet snudd opp ned i løpet av noen sekunder. «Men nå har jeg i hvert fall truffet ledelsen for det nye hotellet, antar jeg.» 

«Det gjenstår å se,» sa Vidar, og åpnet ytterdøren som smalt igjen bak ham.

Hunden King, en liten Pomeranian på størrelse med en tekopp, skvatt og begynte å bjeffe. «Så, så, ikke bry deg,» trøstet Kitty og klappet elskverdig den snøhvite fluffy pelsen. King så opp på henne med store, mørke øyne, og hun ga ham et kyss på den svarte snuten, så den ble ganske så lyserød.

«Bestemor, gi deg med å kysse hunden,» irettesatte Miranda mens hun pakket sakene sine.

«Aldri.»

Da alle endelig var ute av advokatens kontor, oppdaget hun Vidar som sto og raste for seg selv på et gatehjørne. Han fikk bare stå der. Hun hadde mer enn nok med sine egne følelser akkurat nå, og visste ikke helt hva hun skulle tro om det hele. Hvis Vidars sjokk var stort, så var søsknenes sjokk enda større. Miranda skulte bort på den fremmede kvinnen, som lot til å være på samme alder som dem. Celine het hun. Hvem skulle trodd at hun -.

«Jeg har funnet ut at det er to spisesteder i denne vesle byen,» sa Isabella. Hun var den av søsknene som evnet å nyte hva det måtte være, selv i en vanskelig stund. «En italiensk restaurant og en kafe. Hvor vil dere spise?»

«Samme for meg, jeg har mistet matlysten,» forkynte Vidar.

«Kafeen,» sa lillesøsteren Jasmine idet hun begynte å gå. «Noen som vet hvor den ligger?»

Miranda nikket. «I den retningen.» Hun pekte på de koselige, hvite trehusene langs hovedgaten. I husene lå det små, særegne kles- og interørbutikker, som fristet med et helt annet utvalg enn kjedebutikkene. «Jeg foreslår at vi lar bilene stå. Avstandene er korte her i Solvik.»

«Du har kontroll på alt du, Miranda.» Elvira trakk jakken godt igjen i halsen. Den skarpe vårluften gjorde skjerf nødvendig, men solen hadde allerede begynt å gi en liten lunk, og det var håp om varmere tider.

«Går det bra med deg, mor?» Miranda studerte den flagrende kåpen, men hadde for lengst sluttet å undre seg over morens klesstil, eller noen andre av hennes merkverdige påfunn for den saks skyld. Hun innså at det kanskje var moren som hadde fått det største sjokket her i dag.

«Vet ikke helt, jeg.»  

«For en sjarmerende småby,» sa Isabella. Hun var født med estetisk sans og hadde nese for detaljer. «Det er nok ikke lenge siden snøen forsvant, men påskeliljene har allerede begynt å blomstre.»

Miranda forsto ikke hvordan søsteren kunne være opptatt av dette nå, med så mye annet å bekymre seg for, men Isabella var vel ikke blomsterdekoratør for ingenting. Hun så bort på lillesøsteren Jasmine og prøvde å tolke ansiktsuttrykket hennes. Det kunne vanligvis leses som en åpen bok, men i dag var det umulig å tyde. Hun innså at farens testament ville komme til å bety voldsomme forandringer for dem alle. Ikke minst med tanke på denne kvinnen, Celine. Hva i all verden hadde William tenkt? Selv om hun aldri hadde hatt et nært forhold til faren, forsto hun nå at hun overhodet ikke kjente ham.

Kafe Solsiden lå i et stort, hvitt hus med utsikt over den finkornede sandstranden og havet. Beliggenheten var perfekt, og Miranda kunne ikke unngå å tenke på at kafeen faktisk ville komme til å bli en sterk konkurrent til restauranten på det nye hotellet som snart sto klart. Men byen hadde knapt nok spisesteder, så det var å håpe at innbyggerne så behovet for flere steder å velge mellom. Det var uansett ikke noe hun kunne gjøre med den saken, for restauranten var så godt som ferdig til å åpnes.

«Velkommen, jeg er Wera.» En rund og trivelig eldre dame sto foran dem og smilte tilfreds. Miranda tenkte at dette var en god start.

«Kom, så skal jeg finne et vindusbord til dere.» De fulgte lydig etter henne inn i det hyggelige lokalet, som besto av en blanding av bord, sofaer og en bardisk med røde stoler. «Dere er vel ikke tilfeldigvis de nye eierne av hotellet ute på neset? Ja, jeg hørte rykter om at dere var på vei.»

Miranda så forbløffet på henne. Hvordan noen kunne vite at de skulle hit i dag, var mer enn hun kunne fatte.

«Det er nok en viss sannhet i det.» Hun satte seg matt ned mens servitøren delte ut menyene.

«Men helledussen for en nydelig hund,» utbrøt Wera. «Jeg så den ikke før nå, den var så knøttliten.» Hun begynte å klappe hunden som logret i Kittys armer.

Kitty var ikke stor av vekst selv heller, men rettet seg stolt opp. Ballerinaskoene hun insisterte på å bruke gjorde henne slett ikke høyere. At hun ikke frøs i småskoene i denne kulden, tenkte Miranda. Kitty var ikke på noe vis som andre bestemødre, men hun var elsket av alle.

«Er det i orden at King er med inn?» Kitty så med ett engstelig ut. «Ellers må jeg nok takke for meg allerede nå.»

Wera lo så hjertelig at begge bilringene disset i takt. «Naturligvis. Ikke noe problem, vi er da fleksible. Det er strengt tatt ikke lov å ha med hund i kafeen, men jeg gjør et unntak for deg. Bare pass på at den blir i vesken og ikke synes.»

Maten ble servert, men stemningen rundt bordet var dyster, og ikke på noen måte slik den pleide å være når familien var samlet.

«Jeg forstår ikke dette.» Jasmine så på Celine. «Hvem er du egentlig?»

Miranda så på det varme ansiktet til den fremmede og lurte på det samme.

Celine drakk litt av Farrisen og smilte forsiktig. «Dette er et like stort sjokk for meg som for dere. Jeg har aldri hørt om dere før, og jeg kan ikke begripe at jeg plutselig har fire halvsøsken.»

«Kjente du far?» Jasmine så på henne mens hun tok en bit av kyllingsalaten.

«Jeg har truffet William noen få ganger gjennom oppveksten, men har knapt pratet med ham,» svarte Celine.

Det er du ikke alene om, tenkte Miranda, og kjente bitterheten komme snikende.

«Visste du ikke at han var gift?» Jasmine ga seg ikke.

Celine ristet på hodet. «Hadde ingen anelse. Mor trivdes godt i eget selskap – sammen med Patricia og meg.»

«Hvem er Patricia?» Miranda spurte før noen andre fikk sjansen, men visste at de alle var like nysgjerrige.

«Min datter på fem.»

«Jøss, dette blir bare bedre og bedre.» Vidar hadde ikke sagt et eneste ord etter at de forlot advokatkontoret, men lot til å ha fått stemmen tilbake. Han rotet surmulende rundt i fiskegryten.

«Kjente du til dette, mor?»

Elvira så forundret på Miranda. «Tja, jeg visste vel ikke akkurat om henne, men vi har levd hver våre liv i alle år. Både William og jeg har kunnet gjøre som det passet oss.»

Miranda kunne ikke forstå hvordan et slikt platonisk ekteskap kunne fungere, men lite overrasket henne hva moren angikk. Og William hadde vært en egen rase.

«Vel, det er i det minste godt at du ikke har noe imot å få nye familiemedlemmer. For oss andre er det litt mye å ta inn akkurat nå.» Miranda så på søsknene som nikket. Hun kunne ikke unngå å føle med Celine, som sikkert kjente seg helt utenfor med alle disse nye menneskene. Det var jo ikke Celines skyld at moren hennes hadde hatt et forhold til faren deres.

«Dette er neppe lett for deg heller, Celine,» sa hun og drakk litt av teen. Det var bare å gjøre det beste ut av det, for det var nok av andre utfordringer å ta fatt på.

«La oss heller prate om hotellet.» Tony gjespet høyt. «Far har dratt meg helt fra India og jeg er fremdeles trett.» Han hadde ikke funnet noe vegetarisk på menyen og hadde nøyd seg med urtete.  

«Helt enig. Hvem skulle trodd at far ville ha oss til å drive hotellet, når han aldri har vist interesse for oss før.» Miranda så på forsamlingen.

«Det er ikke det verste,» la Vidar til. «Han har bestemt hvilke jobber hver enkelt skal ha, og jeg har kommet dårligst ut som vanlig. Det er ingen tvil om hva han syntes om meg. Vaktmester, du liksom.» Han gryntet irritert, og munnvikene var i ferd med å synke ned på halsen. «Det er jeg som skulle hatt din jobb, Miranda, det er noe alle vet. Jeg er da ikke økonom for ingenting.»

«Men Miranda har utdanning innen hotelledelse,» protesterte Isabella. «Hun studerte jo i årevis, selv om hun aldri har jobbet i hotellbransjen. Det var vel det far tenkte på da han ga henne direktørstillingen.»  

«Du da, Isabella,» sa Miranda, for å få tankene over på noe annet enn mannens sjalusi. «Du har vel fått drømmejobben?»

Søsteren smilte. «Kanskje. Jeg har alltid drømt om egen blomsterbutikk, men jeg hadde aldri regnet med å måtte flytte fra Oslo. Jeg er vant med storbyen, og Solvik er en ganske liten by.»

Miranda smilte tilbake, men blikket gled over til Jasmine. Ikke i sin villeste fantasi hadde hun trodd at faren deres kom til å tvinge lillesøsteren til å jobbe for seg. Jasmine hadde endelig klart å fullføre det halvårige negledesignerstudiet hun begynte på for flere år siden, men hadde aldri hatt en jobb. Hun var vant til at alt ble lagt til rette for henne og levde et særdeles bedagelig liv i egen leilighet, betalt av hennes elsker i hovedstaden.

«Hva synes du om å få din bror til sjef, Jasmine?»

«Vet ikke. Jeg har det fint som jeg har det.»

«Hvem har sagt at jeg skal være sjef for spa-avdelingen?» Tony så spørrende på dem. Miranda tittet bort på broren og syntes plutselig synd på ham. Tony var en helt spesiell type og hadde mer enn nok med å være sjef over seg selv. Ikke bare var han et utpreget følelsesmenneske, han kunne være vanskelig å forstå seg på også. Hvordan han skulle klare å foreta beslutninger til beste for spaet var ikke godt å si. Han hadde oppholdt seg i det fjerne Østen i årevis, for å prøve å finne seg selv. Hun mistenkte at han ikke hadde funnet noe som helst.

«Faktum er at vi alle har et valg,» sa Miranda, «i hvert fall i teorien.»   

Vidar brast ut i hånlig latter. «Særlig. Det er bare jeg som har noe valg. Jeg kan takke nei til den prestisjefylte vaktmesterstillingen.»

Miranda ble helt stille. Han hadde delvis rett, men ikke helt. Mannen hennes hadde vært arbeidsledig det siste halvåret. Ville han tjene penger, så hadde han en mulighet nå. Firmaene hadde ikke akkurat slåss om ham etter at bedriften han var ansatt i ble overtatt av et annet firma, og han ble gjort overflødig.

«Dere arvinger mister jo alt hvis dere ikke gjør som pappa sier,» fortsatte han med sarkastisk stemme.

«Hva sto det i testamentet?» spurte Isabella. «Var det ikke noe om et fond?»    

Miranda så på den tomme tallerkenen. De chilimarinerte scampiene hadde vært smakfulle og akkurat passe krydret. Det skulle godt gjøres å konkurrere med denne kafeen, hvis de andre rettene var like gode. Men det fikk hun tenke på senere.

«Far hadde særeie. Hvis vi søsken ikke vil ha jobbene han har utpekt til oss, får vi ingen arv utover pliktdelen,» forklarte hun. «Det sto at hvert barn får en fjerdedel av aksjene hans. Vi kan selge aksjene, men kun til de andre søsknene for én krone stykket. Det betyr i praksis at vi ikke kan selge aksjene, uten at de samtidig mister all verdi.»

«Så dere er bundet til hotellet,» sa Elvira og så ikke det minste lei seg ut. Hun hadde vært hjemmeværende i alle år og hadde nok med sine egne indre reiser. På mange vis var hun altfor lik sønnen. De var like svevende begge to. «Det blir hyggelig for meg å ha dere så nær.»

Miranda forsto ikke hva hun pratet om. Moren hadde vel aldri vært nær noen som helst, kanskje med unntak av diverse herrebekjentskaper i årenes løp, men plutselig slo det henne hva moren mente. «Du arvet den store leiligheten i toppetasjen på hotellet. Der du skulle bodd sammen med far.»

«Visst gjorde jeg det. Det kommer til å bli fint,» sa Elvira og drakk opp resten av urteteen.

«Gid, da blir vi naboer.» Kitty lo høyt mens hun strøk King gjentatte ganger over ryggen. «Jeg arvet jo suiten ved siden av deg.»

«Ja, det er bare vi søsken som må finne egne bosteder her i Solvik,» sa Miranda og sukket uhørlig. «Men det viktigste nå er å tenke nøye over hva vi vil. Det er liten vits i å arve hotellet hvis vi ikke trives i jobben. Det kommer aldri til å fungere i lengden. Vi kommer til å måtte samarbeide tett, så vi må finne ut hva vi egentlig ønsker med livene våre. Det gjelder deg også, Celine.»

Omtaler

Det er ingen omtaler ennå.

Bli den første til å omtale “Å vite eller ikke vite (#4)”

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *