Kjøp bøker i bokhandelen

Alt det vi ikke ser

kr 320,00

Boktype:
ISBN:
978-82-691421-0-5
Språk:
Norsk bokmål
Forlag:
Eidem Forlag
Utgitt:

Beskrivelse av boka

Kan hvem som helst ta valg i livet som får grusomme konsekvenser for dem selv og andre? Og hva driver et menneske til slike handlinger?
Novellesamlingen “Alt det vi ikke ser” , består av ni ulike historier der personene som tar slike valg blir beskrevet både med alvor og en dose sort humor. Flere av historiene tar uventede vendinger, og leseren blir trukket med i spørsmålet: Hvem var det som gjorde det?

Leseutdrag

Blodspor

 

– Politiets nødtelefon 112, hva gjelder det?

Operatør Lars Grønnevik hørte en skjelvende, hysterisk kvinnestemme i den andre enden. Han merket seg tiden: 09.45.

– Ungene er fulle av blod!

– Hva var navnet ditt?

– Bjørg … Bjørg Larsen.

I et øyeblikk trodde han at hun pustet inn i øret hans. – Hvor ringer du fra?

– Jeg ringer fra barnehagen, og de er fulle av blod! Hun skrek de siste ordene.

– Pust rolig nå, og fortell meg: Hvem er skadet?

– Ingen … ingen er skadet, men de er … de er fulle av blod. Jonas og Lisa, fulle av blod.

– Kan du gi meg adressen, er du snill?

– Sjøvegen 12.

Fingrene hans arbeidet hurtig over tastaturet. – Vi sender den hjelpen som trengs. Han sa det med den mest beroligende stemmen han kunne.

 

Kriminaletterforskerne Solveig Munkeli og Henrik Stavsjø, også kalt Spurven og Gaupa, steg klokka 10.15 ut av bilen utenfor Solstua barnehage. Det var midt i mai, men den kalde havlufta fra fjorden grep tak i Solveigs åpne jakke og spredde den utover som en kappe. Hun trakk glidelåset opp og hutret i den kalde vinden.

Inne i barnehagen ble de møtt av styreren. Hun presenterte seg som Barbro og var en middelaldrene, fargeløs kvinne med briller hengende rundt halsen. Barbro viste dem inn på et rom der det satt en kvinne og to barn. Begge barna satt på hver sin avis på en liten sofa. De hadde lette parkdresser på seg, som ikke hadde absorbert det Solveig antok var blod, så godt. Likevel kunne hun se tydelige striper av en væske som hadde trengt inn i stoffet.

Solveig forsøkte å ikke reagere, men da hun så ansiktet og hendene til barna, kunne hun ikke unngå å sperre opp øynene. De var nesten fullstendig innsmurte med blod, og øynene var som to hvite urskiver i alt det røde. Hun så bort og prøvde å skjule at hun brakk seg.

Kvinnen så skrekkslagen ut, men klarte å hviske frem at navnet var Bjørg. Ansiktet hennes var hvitt, det blonde håret delvis farget rødt der hun hadde tatt seg til hodet med blodige fingre. På det lille bordet foran dem var det plassert en brusflaske som rommet en og en halv liter. En tredjedel av flaska var fylt med rød væske.

Solveig og Henrik så på hverandre.

Henrik satte seg på huk foran de to barna. Han nærmest hvisket ordene ut mens han forsøkte å holde blikkene deres. – Dette er viktig barn: Var denne flaska full da dere fant den?

De nikket begge to.

Henrik reiste seg, kikket bort på Barbro. – Jeg regner med at flaska ble funnet utendørs?

Det gikk en rykning gjennom kvinnen, som Solveig tolket som et svar. – Ingen av barna må oppholde seg på uteområdet resten av dagen, sa Henrik, – og det må du gi beskjed om med en gang.

Han flyttet blikket mot Solveig. – Fortsett du, jeg må gi noen beskjeder.

Han forlot rommet for å ringe opp stasjonen og bestille teknikere. Hvis dette virkelig var blod og det tilhørte et menneske, kunne personen være i store vanskeligheter. Hadde det skjedd her i barnehagen? Uteområdet måtte finkjemmes.

Barbro hadde kommet ut etter ham: – Vi må vel varsle foreldrene om det som har skjedd? Og Lisa og Jonas bør vel hentes? Stemmen hennes skalv.

– Kan du vente litt? Jeg må ringe …

Hun avbrøt ham. – Slikt går det fort rykter om, og det er vår oppgave å trygge dem, både foreldre og barn. Vi vil jo at de skal være fornøyde.

– Det er lurt å vente. Vi må få klarhet i om det som ser ut som blod, virkelig er det.

Ser ut som?

– Ja, vi kan jo ikke si noe før vi er helt sikre, og vi trenger å snakke med barna nå med en gang. Han hadde høynet volumet på stemmen betraktelig, tenkte at det var eneste mulighet for å nå igjennom.

Idet han kom inn i barnehagen igjen, kjente han lukta av halvvåte cherrox blandet med våt jord. Han saknet farten, en følelse av vemod over noe som for lengst var forbi, streifet ham og etterlot en følelse av savn.

Da han åpnet døra, ante han en bevegelse i ett av barna. Det var Lisa, hun kikket troskyldig opp på ham. De mandelformede grønne øynene lyste mot ham, det var noe i blikket hennes. Virket hun ikke eldre enn sine seks år?

Jonas virket mindre enn seks år. Han satt sammensunket med bøyd hode. Det lyse håret glinset av det røde, og det så ut som om noen hadde forsøkt å forme en slags sveis på ham, en hanekam. Striper fra tårer hadde laget lysere render nedover ansiktet. Han skulle til å stikke en tommel i munnen da det så ut til at han kom på at det var andre i rommet. I stedet tok han rundt seg selv med begge armene. Han så ut som en forskremt fugleunge.

Gaupa nikket til Solveig. Det var et signal om at han ville fortsette. Han kremtet for å fange barnas oppmerksomhet. Han henvendte seg først til Jonas.

– Hvorfor har dere malt dere røde? Han forsøkte å legge stemmen i en tone av mild nysgjerrighet. Jonas svarte ikke. – Og så i hodet, i ansiktet, i håret, ja overalt.

Jonas snudde seg mot Lisa, men hun hadde knepet munnen hardt igjen.

Henrik nikket mot Solveig. Hun reiste seg og tok Lisa med seg ut av rommet.

 

***

 

– Vi fant flaska inni lekehytta. Lisa sa vi skulle male oss og leke at vi var monstre, sånn som de derre vampyrene. Hun ville at vi skulle skremme de andre barna. Lisa liker det.

– Ja vel, sa Henrik. – Takk skal du ha, Jonas, du har vært flink.

Han kikket bort på Bjørg, som fortsatt så blek og forskremt ut. – Dere bør vel vaske av barna det verste før dere ringer foreldrene?

– Ja, jeg, det er vel styrerens oppgave å ta imot dem, jeg mener …

– Og si til Barbro at jeg blir her til Jonas og Lisa blir hentet. Det kan kanskje berolige dem noe.

– Å takk, tusen takk.

Kan det være noe å takke for? tenkte han mens han så henne reise seg og forsvinne ut av døra.

Solveig tok med Lisa ut. Hun ville at Lisa skulle vise henne hvor de hadde funnet flaska, men Lisa var ikke særlig villig til det. Borte ved en enkel lekehytte med jordgolv, tak og vegger av planker så hun at teknikerne arbeidet intenst med noe. Hun så at Lisa rettet blikket sitt dit.

– Det var Jonas som gjorde det, sa Lisa. – Han fant flaska der inne i hytta, og han tvang meg.

– Tvang deg til hva da?

– Tvang meg til å male oss begge helt røde, enda han vet hvor sint pappa kommer til å bli.

– Blir han sint?

– Ja, klart det. Han vil at jeg skal være et ordentlig menneske når jeg blir stor. Jeg skal bli advokat.

– Ja vel. Er din pappa det?

– Ja, så klart, vet du ikke det? Eller kanskje politi, som deg. Får du fange tyver da, bruke pistol?

Solveig smilte mot henne. – Det er sjelden vi fanger tyver, og pistol bruker vi nesten aldri.

I et øyeblikk var Solveig tilbake i den gamle låven. Hun kjente hvordan kroppen spente seg, hørte lyden av pistolen idet den gikk av … og hun så hvordan Biancas kropp seg sammen.

Lisa fikk henne tilbake: – Da så, da vil jeg ikke bli politi.

De gikk inn på det lille rommet igjen for å vente på Lisas pappa.

Begge barna ble vasket i ansiktet, og klærne deres ble tatt av og pakket i poser. Bortsett fra at den røde fargen satt i håret på dem, så de nesten helt vanlige ut igjen.

Det gikk ikke mer enn ti minutter, og så kom mora til Jonas. Hun styrtet rett bort til Jonas uten så mye som å se på de andre. Jonas begynte straks å gråte høyt. Da tok hun ham på fanget og snudde seg samtidig rundt og plasserte seg selv og gutten i en stol foran det lille bordet. Hun så fortvilet fra den ene til den andre, som om hun ventet på å få en forklaring.

I et par sekunder hørtes bare gråten til Jonas. Så trådte Gaupa frem og rakte hånda mot henne.

– Henrik Stavsjø, og dette er Solveig Munkeli. Vi er fra politiet. Det er vi som etterforsker denne saken.

– Melanie Olsen. Hånda hennes var kald, men hun hadde et fast håndtrykk. – Hva er det som har hendt her? Håret og hodet hans, det ser ut som om det er innsmurt med noe … er det blod? Jeg trodde barna var trygge her?

– Vi vet ingenting sikkert, sa Gaupa, – men ingen av barna er fysisk skadet.

– Stakkars gutten min. Hun vugget ham sakte fra side til side. Gråten hadde omsider stilnet.

Solveig kikket bort på Lisa, som satt med halvåpen munn. Det så ikke ut til at hun reagerte særlig, men Solveig visste at reaksjoner på lignende hendelser ofte kom i etterkant. Dessuten var det vel slik at barn ikke alltid helt forsto hva de hadde vært med på.

Styreren kom inn i rommet. Hun nikket først mot Jonas’ mor og rettet så blikket mot Solveig.

– Wilhelm, altså Wilhelm Hoftedal, Lisas pappa, blir litt sen. Han er opptatt i en viktig sak, så jeg vet ikke når han kommer. Hun så fra den ene til den andre.

Solveig møtte blikket hennes. – Har dere et avskjermet rom der jeg kan snakke med Jonas og Melanie?

– Ja, jo, vi har jo møterommet.

– Flott, da låner vi det en liten stund. Men noen må være sammen med Lisa mens hun venter. Bjørg, kanskje?

– Eh, hun har dratt hjemom en tur. Ja, hun bor like borti her. Hunden hennes har ikke vært hjemme siden i går kveld, skjønner du. Ja, det har jo skjedd før, og da bruker den å komme tuslende hit til barnehagen, men ikke denne gangen. Den sitter sikkert og venter på henne. Er det lenge til dere er ferdige? Det er få timer til barna begynner å bli hentet, og jeg vil nødig at det kryr av politifolk her da.

Vil? Solveig svarte med en kvasshet i stemmen som ikke kunne misforstås.

Barbro forsøkte å unngå øyekontakt med Solveig ved å kikke ut av vinduet. – Ja, ja, jeg får vel sitte en stund sammen med henne til Bjørg kommer. Hun skulle kanskje ikke dratt, hun er jo primærkontakten hennes.

Solveig trakk på smilebåndet. Primærkontakt, hva nå det skulle bety. Tenk om hun hadde hatt noe sånt som en primærkontakt da hun var barn? Kanskje verden ville ha fortonet seg annerledes da?

Hun gikk ut på lekeplassen til teknikerne som enda arbeidet iherdig ved den lille lekehytta. Hun ble stående og se på en liten haug av noe som så ut som fjær med noe loddent innimellom. Bjørn, en av teknikerne, snudde seg mot henne.

– Har aldri vært borte i noe lignende, rene kirkegården dette. Han slo ut med armene og pekte på haugen, snudde seg mot henne og dro ned munnbindet. Prøvde seg på et smil.

Så ung han er, tenkte hun, før hun kom på at han sikkert var på hennes alder. Det var bare det at hun ikke hadde denne følelsen av å være ung lenger.

– Det er rester av dyr her, sa han. – Vet ikke helt hvor mange, men sikkert bortimot tjue eller tretti. Alt fra store biller og frosker til mus og fugler – til og med en kattunge. Ja, det er det vi har funnet hittil, og de har ikke kommet hit av seg selv, for å si det sånn. Noen har gravd dem ned, men kun like under sanda, som har holdt seg forholdsvis løs nå gjennom vinteren. Det hadde nok luktet ille her til sommeren.

Hun bøyde seg inn i hytta, og da hun rygget ut igjen, merket hun noe som beveget seg i full fart i synsfeltet. Det var Bjørg som kom rusende inn porten. Det var noe med farten og stegene hennes som fikk henne til å bli stående og forsøke å ta henne imot, men Bjørg fortsatte forbi henne og inn i barnehagen. Solveig fulgte etter, inn på det som var personalrommet. Bjørg slapp seg tungt ned i en sofa, begravde hodet i hendene og utstøtte et ul som fikk hårene til å reise seg på Solveigs armer.

– Luna, Luna, å herregud. Noen har … har hengt Luna.

– Hva er det du sier? Er det noen som er hengt? Hvor? Hvem er Luna …?

Bjørg kikket opp på henne med blodskutte øyne. Tårene blandet seg med blod fra håret. Hun gnudde seg i tinningen. – Hunden min, noen har hengt henne i … i garasjen. Hun var den eneste vennen jeg hadde.

Det stakk til i brystet på Solveig. – Vent her. Hva er adressen din?

– Tyttebærhagen 3, litt nedover her og rett over veien.

Solveig satte seg ned ved siden av Bjørg og trykket henne lett på armen. – Forsøk å holde deg rolig, ok? Jeg kaller opp ekstra mannskap og tar meg en tur bortover til garasjen din.

Bjørg gråt høyt nå.

Barbro kom inn i rommet. – Bjørg. Siden du er Lisas primærkontakt, er det du som må møte faren hennes. Det er kanskje lurt at vi sammen går igjennom hva som skal sies.

Bjørg svarte ikke. Hun befant seg et sted inni sin egen gråt.

– Men ser du ikke? Solveig rettet blikket først mot Bjørg deretter mot Barbro.

– Jeg forstår at dette har vært vanskelig, men vi må jo drive barnehagen videre. Luna har da vært borte før.

– Men Luna er død.

– Hva er det du sier?

– Bjørg sier at noen har hengt Luna i garasjen hennes.

Barbro seg ned på stolen.

– Men stakkars Luna. Hun kikket bort på Bjørg. – Ja, og så deg, Bjørg, selvfølgelig.

Det ble helt stille i rommet. Utenfor kunne Solveig høre teknikerne arbeide. Enda en politibil var i ferd med å parkere utenfor grinda. Barbro kikket ut og utstøtte et dypt sukk.

– Nå stenger vi. Dette er ikke en barnehage lenger. Jeg ringer foreldrene, og så tar jeg den samtalen med faren til Lisa.

Bjørgs ansikt så lite og hvitt ut idet hun kikket bort på Barbro.

Barbro fortsatte: – Gå hjem nå. Jeg tror det er best at du kommer deg av gårde før foreldrene begynner å hente ungene.

Hun reiste seg og forsvant ut av rommet.

Bjørg hadde roet seg såpass at det var mulig for Solveig å få kontakt med henne. – Kan du bli med meg bort til garasjen? Ja, jeg håper du ikke har rørt noe.

– Nei, nei, jeg har ikke rørt noe. Lover du å få tak i den jævelen? Han skal faen meg få svi!

Solveig stusset på ordene. Snakket barnehageansatte sånn?

Da de kom ut på plassen, kunne de se en sort BMW parkere utenfor barnehagen. Mannen som steg ut av bilen, nærmet seg med skritt som sa at han var for sent ute. Ansiktet var bredt med høye kinnben, et par uttrykksløse grå øyne tittet ut under en grå lugg. Idet han passerte, kjente Solveig ham igjen. Hun hadde for ikke så lenge siden lest et intervju med ham i avisen. Wilhelm var en anerkjent forsvarsadvokat, og hvis hun ikke husket feil, hadde han i det intervjuet sagt at han hadde hatt over tjue drapssaker i løpet av de siste ti årene. Kun to av de siktede hadde blitt frikjent, men så var da også oppgaven til en forsvarsadvokat i drapssaker oftest å få redusert straffen eller få gjort soningsforholdene så behagelige som mulig for den siktede. Hun visste ikke hvorfor, men det slo henne at Lisa ikke var spesielt lik faren sin. Og hvor var mora? Av en eller annen grunn var hun lettet over at det var Gaupa som skulle gjennomføre samtalen med denne mannen. Hun stusset over at Bjørg ikke hilste, men hun var vel enda i sjokk.

Omtaler

Det er ingen omtaler ennå.

Bli den første til å omtale “Alt det vi ikke ser”

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *