Kjøp bøker i bokhandelen

Bange Anelser

kr 99,00

Boktype:
Kategori:
ISBN:
9781974000968
Språk:
Norsk bokmål
Forlag:
Smogforlaget
Utgitt:

Beskrivelse av boka

En tur i parken leder til nye perspektiver og gryende mistanker for konsulenten Tordivel Grimm, og de bange anelsene bekreftes når han finner notatene gjemt i skrivebordet til professor Hevring Taftø. Tordivels forunderlige reise starter skiftende med bruddstykker av små historier, som alle er viktige brikker i det som skal komme. Men hva har egentlig jenta som sitter og gråter foran et bål i skogen å fortelle? Og kommer lyden av damplokomotivet, som radioamatøren Weyer Malt hører oppe blant stjernene et sted, fra det samme toget som herremannen Gil stiger ombord på under mystiske omstendigheter? Og hvorfor er munken som sitter og skriver i den flytende byen i 1493 så viktig?

Bange anelser er første del av fabelserien Hypnodebetopia og 110 langleste sider med mye å grunne over, det er litt abstrakt, eller som en leser sier:

«Bange Anelser har noe kafkaesque over seg, nesten som å lese en hittil ukjent form for poesi.»

Ytterligere beskrivelser er fåfengt, all den tid Jon Smog foretrekker at leseren gjør seg sin egen oppfatning av hva dette er, omtrent slik protagonisten måtte lære de nye perspektivene å kjenne. Smogforlaget lover en annerledes leseopplevelse.

Leseutdrag

 

*

Prolog

 

En tur i parken får uante konsekvenser både for den ene og den andre, ikke minst for jeg-personen, som denne formiddagen legger ut på en reise som protagonist i en underlig fabel.

*

Det var tid for en helt vanlig spasertur i parken, i alle fall var det det jeg trodde da jeg gikk ut døren, men i dag skulle det vise seg at mine antakelser ikke var helt til å stole på.

Jeg trodde jeg stod foran en tur lik turene jeg går hver lørdag formiddag når jeg har anledning, noe jeg har gjort siden jeg flyttet inn i bygning 3 i boligprosjektet for lovende konsulenter.

Jeg har en fast rute gjennom diagonalgangen i parken, ned til Kloggs Bistro, hvor jeg ofte, men ikke alltid, setter meg og bestiller noe vilkårlig på menyen som Klogg bytter ut hver uke. Det er besynderlig at jeg aldri blir skuffet, hvor enn vilkårlig bestillingen er, men stadig overrasket over hvor mye spennende spisende det er mulig å lage.

Etterpå spaserer jeg omveien over Stortorget, hvor det ofte er tilstelninger på lørdager, men jeg fortsetter oftest videre, tilbake i retning parken. Om været er fint, plukker jeg med meg en avis på veien og setter meg på en benk under en av kastanjene for å lese. Det var en slik dag jeg trodde jeg hadde foran meg.

Før jeg spaserte, drakk jeg en kopp Kleivenskiold-kaffe i strålende sol på balkongen, mens jeg tenkte at det var rent utrolig hvordan de klarer å lage en så velsmakende kaffe med kunstig fremstilte bønner. Tid på balkongen tilbringes alltid med en selvtilfreds visshet om at kun de aller mest lovende konsulenter får leilighet med balkong. Da jeg lukket balkongdøren strålte solen om kapp med min lysende karriere.

Det var ingenting som tydet på at denne vårdagen skulle bli noe annet enn et nytt, velfortjent hvileskjær etter en travel uke.

Mens jeg lot heisen senke meg ned til bakkenivå må det ha skjedd noe, for allerede sekunder etter at jeg gikk ut og døren lukket seg bak meg, var himmelen formørket av skyer. Jeg gikk like inn i en brå regnskyll som var over like raskt som den kom, etterfulgt av fyrrige vindkast som blåste hatten min langt av sted nedover gaten hvor den forsvant bak et hjørne, og siden har jeg ikke sett den.

Og selv om hendelsen jeg nå straks kommer til, enda ikke hadde intruffet, var det allerede nå som om jeg tenkte litt annerledes.

Da jeg noen minutter senere spaserte inn i parken var vinden blitt en pustende varm bris fra sørøst. Dette fikk meg til å fundere over vind som sådan og vindens rolle utover sin funksjon som pollenspreder, fundering som på sitt sedvanlige vis svevde videre og langt avsted, langt forbi vindens funksjon i naturen. Vind kan også være noe mer. En massør av bedøvede trommehinner, en budbringer av friske pust til dørgende hjernebark.

Det var da jeg passerte det gamle galleriet at hendelsen inntraff.

Jeg stanset for å blinke bort en flue som hadde satt seg på pannen, og jeg kan huske hver detalj i det jeg vendte hodet opp mot flyktende skyer for å forløse det stakkars forvirrede vesen til vinden.

En firkantet gjenstand fløy gjennom luften fra toppen av galleriet noen meter unna. Jeg så den komme mot meg uten å dukke eller ta meg for. Det skjedde så fort at jeg ikke rakk å reagere, samtidig kan det være slik at en del av meg ønsket å bli truffet, dette er noe jeg har fundert meget over siden, uten å komme verken frem eller tilbake.

Gjenstanden smalt rett inn i planeten og slo meg i svime.

I retroperspektivet hører jeg tydelig hvordan fluen blir knust mellom pakken og pannen når den skjøre insekt-kroppen imploderer i blod og fluestøv. I ettertid har jeg vanskelig for å tro at jeg kunne være i stand til å feste meg ved denne detaljen på det tidspunktet, men det er som sagt en detalj.

Det vesentlige tror jeg må være følelsen av at sekunder frøs til is like før alt ble svart. Jeg segnet om.

Våknet forvirret med en dunkende smerte i pannen.

På bakken ved siden av meg lå det angripende objekt. Det var en brun pakke, teipet grundig sammen med sort gaffateip rundt alle svake punkt. Etter smertene å dømme kunne den inneholde en murstein eller en granittblokk, men mer sannsynlig, etterhvert som jeg fikk tenkt meg litt om, en tung bok, men muligens også noe helt annet. På det tidspunktet stod dette spørsmålet helt åpent.

Først klarte jeg ikke å fokusere blikket skikkelig, slik at jeg kunne lese adressen som stod skrevet på siden som var vendt opp. Det var som om mitt fokus var invertert og jeg, introvertifisert. Omgivelsene var ikke lenger eksterne kulisser, men et speil til mitt indre, et slags tivolispeil som viste de deler av meg som ikke kan beskrives.

Jeg måtte blunke mange ganger med øynene for å hakke meg selv tilbake til den presumptivt ordinære visuelle verden.

Så gikk det bedre, konturene klarnet.

Etter litt kunne jeg lese adressen like tydelig som tusjbokstavene den var skrevet med:

 

WEYER MALT

KJELLERSMUGET 478

GESAMTSUMERIA

GRENSELANDET

 

Da en forskrekket Weyer kom løpende ned galleritrappene for å beklage hendelsen var allerede sjokket byttet ut med en underlig men positiv fornemmelse, en boblende følelse. Boblene på innsiden av brystkassen bevegde seg oppover og noe ga etter, som når en demning brister. Jeg følte meg yr i topplokket. Oppstemt og nedstemt, med en anelse om at alt likevel stemte. Det var som om boblene ropte til meg men sprakk idèt de nådde overflaten.

Jeg hørte en druknet beskjed men glemte den før jeg rakk å tenke over hva som ble sagt, som var jeg midlertidig blottet for hukommelse, selv om jeg nå husker det hele ned til minste detalj, forutenom den druknede beskjeden i seg selv, den er fremdeles et mysterium.

Kanskj er det den det hele dreier seg om.

Så måtte jeg bare flire, ikke av Weyer Malt, selv om situasjonen på mange måter var komisk, om enn kanskje ikke i øyeblikket. Ei heller av den voksende kulen i pannen, men der og da kjente jeg en form for bipolar lettelse som ble til en tvingende latter jeg måtte bite meg hardt i tungen for å skjule. Jeg lyktes bare delvis, men blodsmaken fylte munnnen og stanset fliret.

Ønsket ikke å fornærme noen selv om jeg kanskje burde vært sint. Jeg måtte svelge unna for å få med meg forklaringen.

Weyer Malt forklarte at han hadde løpt hjemover med en pakke han var veldig spent på å få åpnet. Utilslørt iver hadde ført til høy fart og en løs planke hadde snudd øyeblikket på hodet, det var slik det hadde gått til. Før han visste ordet av det fløy han gjennom luften og mistet pakken over gelenderet midt i svevet, uten at han brukte de frie hendene til å ta seg for i fallet. Weyer landet med haken først. Han stod og tørket blod med et lommetørkle mens han gjentok beklagelsene og gjentok beklagelsene og gjentok beklagelsene og gjentok beklagelsene. Det var slettes ingenting å si på beklagelsesviljen, den var upåklagelig.

Selvfølgelig var det greit for meg, dette var allerede etter kort tid en dypt nok beklaget mann, det var i alle fall helt sikkert. Weyer Malt var dessuten en sympatisk type i sin beste alder.

– Bare myke følelser Mister Malt. Ærlig falt er ikke noe å klandres for. Sa jeg.

– Du er en dønn planke bra mann! Sa Weyer.

– Det er jeg sikker på at du også er. Sa jeg.

– Takk.

– Hjertelig.

– Bare hyggelig.

– Ikke bare bare det, hyggelig altså.

– Nei du sier noe.

– Vel, vel.

– Ja….

Gjensidige nikk avsluttet omsider utvekslingen av fraser, ikke et øyeblikk for sent for den var i ferd med å kjøre seg litt fast. Deretter skiltes våre veier.

Malt småløp hjemover slik en bare kan løpe med to albuer rundt en veldig viktig forsendelse og en hånd under haken for å holde fast en provisorisk bandasje. Jeg stod igjen overrasket, glad og litt forvirret, med hodet fullt av tanker. Jeg måtte sette meg på en benk for å samle meg. Tiden ble det i alle fall ikke tid til å tenke på. Det må ha vært mange timer senere at jeg reiste meg og gikk hjemover.

Først da jeg kom hjem og så meg selv i speilet oppdaget jeg at firehundreogsyttiåtte hang igjen i pannen, innsmurt med rester av den døde fluen som startet det hele. Et dødt perspektiv.

Jeg lukket øynene og tvang dem hardt sammen.

Rikosjerte inn i det sorte.

Svevde eksistensfast innover, helt til en tynn gul stripe viste seg og den skrudde av mørket. Da jeg studerte den gule stripen nærmere oppdaget jeg en glidelås, som jeg fikk åpnet. Jeg gikk igjennom glidelåsen og var tilbake på badet hvor alt var annerledes. Alt var blitt fiksjon og jeg selv, en protagonist.

Uten å være klar over det hadde jeg drept mitt sneversyn og funnet tilbake til den første tallusjon, til et annerledes perspektiv og til flere ulike perspektiver. Jeg fikk sitte på med fluenes kjerre, og det…

Ja, hva skal man si?

Det var like merkelig som det høres ut.

 

*

Omtaler

Det er ingen omtaler ennå.

Bli den første til å omtale “Bange Anelser”

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *