Kjøp bøker i bokhandelen

Barbeint med Bob og Brian

kr 300,00

Boktype:
Kategori:
ISBN:
978-82-90535-35-8
Språk:
Norsk bokmål
Forlag:
Kulturforlaget BRAK
Utgitt:

Beskrivelse av boka

The Rolling Stones tilbyr nå et dobbeltalbum, «Confessin’ The Blues» med de gamle, svarte heltene. Robert Johnson, Big Bill Broonzy, Howlin’ Wolf , Elmore James og Muddy Waters var alle vesentlige inspirasjonskilder for det som i 1961 begynte å danne konturene av The Rolling Stones.

Bør vi også oppvurdere Little Walker? Svaret er ubetinget «ja»! Hvem var så han? Jo, han utgjorde en støttepilar på harmonika for Muddy Waters. Enhver historiebevisst norsk blues-tolker strutter av begeistring når du spør om eventuell inspirasjon fra Little Walker!

Boka til Lorentz Moe vektlegger perioden fra slutten av 50-tallet og fram til «revolusjonen» i 1963- 64. Helten er Brian Jones og hans slide-gitar som gjorde inntrykk i det veletablerte jazz-og bluesmiljøet i London.

Platebransjen var ytterst konservativ. Takket være Chris Barber, en voksen, velrennomert musiker, slapp Brian og kompisene hans til i små intervaller i klubbmiljøene. Barber hadde sans for blues og rhythm & blues. Dermed tok han utfordringen, gikk inn som manager og lokket svarte utøvere over «Dammen». Hvordan hadde vår verden artet seg uten Chris Barbers initiativ? Det bør nevnes at Bill Wyman hyller Barber i boka «Stone Alone».

Stones har fattet poenget på dobbelt-albumet, ved å la Little Walker framføre «Blue And Lonesome», tittelen på engelskmennenes cover-album fra 2016. Åpningen på det hele står Muddy Waters for med «Rollin’ Stone» som ga gruppas grunnlegger Brian Jones ideen om å benytte en Muddy Waters-klassiker som gruppenavn. Ikke dumt konkludert. Brian gikk ut av tida i 1969, men gruppa ser ut til å være i full vigør i 2019, 50 år etter Brian Jones fikk sparken og kort tid etter ble slept livløs opp av svømmebassenget.

Lorentz Moe velger å gi boltringsplass også til John Mayall, Eric Clapton, Eric Burdon og gutta i Manfred Mann. Alle var de rhythm& blues-og blues-fanatikere, i positiv forstand.
Musikalske rebeller i det konservative England

The Rolling Stones, med Brian Jones i front, kjempet en tapper kamp for
å vinne terreng i Londons jazz-og bluesmiljø tidlig på 60-tallet. Mange
etablerte skikkelser var ikke interessert i konkurranse eller nye
impulser. Spesielt ikke fra den 20-årige bohemen Brian Jones og hans
eminente håndtering av slide-gitar-teknikken. Det dominerende miljøet
bestod primært av musikere som var født på slutten av 20-eller tidlig på
30-tallet. Ikke vokale prestasjoner, men instrumental jazz var det de
behersket- og som var saliggjørende.

To unntak må nevnes. Alexis Korner var hektet på rhythm&blues. Dessuten
våget han å brøle og traktere mikrofonen. Charlie Watts og Brian jones
ble begge involvert i og på virket av Chris Barbers prosjekt: Å få over
svarte musikere fra USA til England. Ikke minst personligheter som Big
Bill Broonzy, Sonny Terry og Muddy Waters gjorde evig inntrykk på dem
som skulle bli musikalske fanebærere for oss som er født kort tid etter
2.verdenskrig. Alle medlemmene i The Rolling Stones , Eric Clapton,
Peter Green, Eric Burdon og Rod Stewart har konsekvent understreket hvor
avgjørende svart musikk har vært for deres vei mot stjernene.

Den folkeopplysende bassist

Bill Wyman, som spilte bass i The Rolling Stones i 31 år, er i sine
memoarer, voldsomt opptatt av Chris Barbers velgjerninger. Wyman foretar
også en oppvurdering av Brian Jones- og hvordan han brukte sitt sosiale
talent og sin borgerlige dannelse fra Cheltenham, til å vinne fram i det
konservative, ekskluderende London-miljøet. Stødige, systematiske Bill
skiller klart mellom Brians multi-musikalske geni og hans kaotiske,
skandaløse privatliv. Boka “Barbeint med Bob og Brian ” har permanent
det musikalske pionerarbeidet i fokus. Heroin-dekadens, tragedier og
skandaler kan leseren plukke opp i bøtter og spann via andre kilder.

Med nye radiokanaler som Vinyl og NRK P1 Pluss gis det solid rom for
nostalgi i disse tider. Spesielt Vinyl er dyktig til å plukke fram
alternativer til “Satisfaction” og “Angie” med The Rolling Stones- og
noe mer spennende enn “Hey Jude” og “Yesterday” med The Beatles.

I denne boka gleder forfatteren seg desto mer over Jagger- Richards-
komposisjoner som”Get Off Of My Cloud”, “The Last Time” og “Have You
Seen Your Mother, Baby?” Og hva med The Beatles? Spørsmålet presser seg
fram: Hvorfor hører vi ikke oftere “Things We Say Today” og “A Day In
The Life” i norske radiokanaler?

The Rolling Stones er et gitarbasert band. Gjett om Keith Richards, Mick
Taylor og vår alles venn, Ron Wood, er gjenstand for analyser og
beundring i den omtalte boka på 423 sider?

Joan og Bob

Bob Dylans karriere fram til midten av 70-tallet med “Blood On The
Tracks” og “Desire” presenteres som mange hakk mer interessant enn det
rimsmeden fra Minnesota har syslet med de siste drøye 40 årene. Hans
kobling til Joan Baez; hun som i en alder av 19 år, var heltinne og
allerede hadde utgitt sitt første album. Hun som åpnet dørene for Bob
aleine på scenen og i duett med den karismatiske, unge artisten med “den
overjordiske røsten”, var mildt sagt”heldige omstendigheter” i Bobs unge
liv.

Overgangen til elektriske instrumenter på scenen under Newport Folk
Festival, 25.juli 1965, parallelt med “Like A Rolling Stone” på album og
single, åpnet en komplett ny verden for rocke-musikken. Hvem lærte
etterkrigsungdommen engelsk og amerkansk og evnen til å glede seg over
overraskende poetiske innfallsvinkler? I hvert fall ikke de knusktørre
pedagogene som krevde pugging av sterke verb og null kritisk
hjernevirksomhet. Nei. Den største og beste pedagogen var Bob Dylan.
Uten Bobs innflytelse hadde Lorentz Moe garantert ikke tatt artium eller
blitt cand.mag. på Oslo Universitet med engelsk som ett av fagene.

Kanskje tittelen “Barbeint med Bob og Brian” er en smule begrensende
eller misvisende, for å være dønn ærlig? Boka handler nemlig også om
Elvis, The Kinks, The Animals, Long John Baldrey, Four Tops, Spencer
Davies Group, Traffic, Small Faces, Faces, Rod Stewart, Dusty
Springfield og et osean av andre artister. Mike Bloomfield,
sologitaristen til Paul Butterfield, fortjener uforbeholden ros,særlig
for arbeidet han nedla på Dylans “Highway 61 Revisited”. Ingen andre
musikere kunne balansere mellom anarki og disiplin som vår venn Mike.
Lytt bare til “Tombstone Blues” fra nevnte milepel av et album!

Lorentz Moe kan verken synge eller spille ett eneste instrument. Det
oppveies av en utømmelig entusiasme for musikken som nekter å slippe
taket, også nå, etter at han har passert 70. Grunnlaget ble lagt da han
i 1958 hørte “Jailhouse Rock” og “King Creole” første gang. Tidløse,
mesterlige kunstverk, på høyde med verdens fremste malerier og
skulpturer og klassiske komposisjoner, i følge Lorentz. Utsagnet er ikke
ment som en provokasjon, men som en subjektiv, “hellig” overbevisning.

Forfatteren minner om at 2019 er synonymt med et halvt hundre år siden
Brian Jones ble sparket fra gruppen han grunnla- og druknet i
svømmebassenget sitt- natt til 3.juli 1969. I 2020 er det tid for
markering av tidenes største gitarist, Jimi Hendrix, som døde tidlig på
høsten 1970. Både Brian og Jimi må definitivt feires. De døde før de
rakk å fylle 28 år.

Leseutdrag

“It’s All Over Now”

Andrew Loog Oldham (den unge manager og produsent, 20 år i 1964) har konsekvent hevdet at The Rolling Stones er et gitarbasert band. Påstanden forsterkes ved å lytte til «It’s All Over Now»: Brian spiller rytmegitar. Han og Keith Richards utfyller hverandre mesterlig. Snakk om fyldig sound!

 

Charlie Watts på trommer og tamburin er naturlig og markant på plass. Charlie unngår som alltid å bli påtrengende akrobatisk. For han er det helheten som teller; ikke bekreftelse på egen fortreffelighet. Charlie har aldri tatt et slag for mye!

 

Bill Wyman har også, ikke direkte overraskende, minimalt markeringsbehov. Det totale rytmearbeidet som nedlegges på «It’s All Over Now» (innspilt i Chicago), virker inspirert av lydgeniet Phil Spector, Andrew Loog Oldhams store forbilde som dukker opp i London under innspillingen av debutalbumet «The Rolling Stones».

 

Fansen tror nok at det er Brian som tar føringen og legger seg i front på mellomspillet på «It’s All Over Now». Det er feil. Det er Keith. En mer ujålete solo er håpløs å oppdrive!

 

Mick skriker og koker nesten over på de rette stedene. Stemmen hans og lydbildet for øvrig er stinnfull av råskap og seksuell kraft.

 

Absolutt alt vi har skjøvet under teppet i årenes løp for å tilfredsstille sivilisasjonens og konvensjonenes forventninger, blir måkt av banen i løpet av de tre minuttene og tjueseks sekundene «It’s All Over Now» pågår. Låta bekrefter at Sigmund Freud har rett angående fortrengninger som gjenoppstår, forkledd som nevroser.

 

 

Joan Baez og Bob Dylan

 

Joan Baez er en ekte individualist og humanist. Hun lar seg ikke styre av klisjeer eller fastlåste ideologier. Hennes politiske og kunstneriske virksomhet har vært dypt og komplisert sammenvevd. Hun bidro enormt overfor Bob Dylan i startfasen.

 

På Newport Folk Festival var hun en etablert attraksjon da Bob debuterte der sommeren 63. Hun dukket gjerne opp på scenen med Dylan. På midten av 70-tallet hengte hun seg på en lurvete blanding av supermusikere og dro på «sigøyner-turne» med Bob som hovedattraksjon.

 

Joan lød som en krysning av Kirsten Flagstad og Mahalia Jackson. Bob var den definitive motpol. Utrolig nok hørtes ikke duettene til Joan og Bob bare spennende eller delvis magiske ut. De ble umiddelbart omfavnet av uforklarlige, guddommelige krefter!

 

«Mr.Tambourine Man»

 

Er det egentlig så snodig at Bob Dylan anno 1965 danner en syntese av rikholdig poesi og folkemusikk? Det mest nærliggende eksempel som går mot en sammensmeltning eller syntese, er «Mr. Tambourine Man» fra «Bringing It All Back Home» Ingen i folkevisemiljøet har vært i befatning med poesi av en slik art.

 

Teksten flyter videre i det uendelige. Paradoksalt nok forlater ordene sin tradisjonelle betydning under den reisen eller utflukten vi deltar på. Ordene er både konkrete og mystiske. De glir umerkelig opp i et større hele. Vi slutter å anstrenge oss for å fatte alt. Gir det mening? Hvor er logikken?

 

Vi slipper taket på det krampaktige behovet vårt for kontroll og rasjonalitet. Ganske snart lar vi oss forføre til en poetisk himmel med et dryss av nyanser som gir fred i sinnet.

Bilder fra boka

Omtaler

Det er ingen omtaler ennå.

Bli den første til å omtale “Barbeint med Bob og Brian”

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *