Kjøp bøker direkte fra forfatteren

Benedikte – 2099

kr 89,00

Boktype:
Format:
E-bok, Kindle
Kategori:
ISBN:
9788293664246
Språk:
Norsk bokmål
Forlag:
Ringlets forlag
Utgitt:

Beskrivelse av boka

358 sider. Hele familien til Bente velger å flytte utover Sørfolda til Sjunkfjorden. Fisken i havet lokker. Ei jente med grønne smaragder holder på å bli forlatt i Lakshola, men Bente skjønner hva som kan skje. Ytterst i Sjunkfjorden må Bente gjøre noe hun gruer seg veldig for. På Jovikneset blir hun innhentet av fortida. Et liv i Midtigården starter ved at hun tråkker på noe rart på trappa. Det er en forbindelse med den tynne jenta i lurvete klær som leter etter kjæresten. Benedikte har et så totalt annerledes syn på livet og kjærligheten. Bente kommer helt innpå henne i Einarvika. Den snørike vinteren lar et kjempeskred feie hus og folk på sjøen. Bente mister noen hun er veldig glad i. Ut på vinteren vil en slave leve ut drømmene. Bente vil ikke ha det sånn, og nekter. Men noe vekkes hos henne. Da sommeren kommer, bader Bente med sjelevennen i Storelva. Engelen står ved bålet på land. Brått gliser et skittent ansikt bak engelen … KORKETREKKERNE 7.

Leseutdrag

Da titter et ansikt inn, bak Sondre. Bente ser rett i øynene hennes da hun tar rundt Sondre. Det er blått lys ute, natta lurer seg fram mellom trærne. Men øynene til Benedikte, de er så dype og lyse. Hun smiler til henne. Litt kort og avmålt. Litt, ja, kanskje avvisende, eller sjalu. Eller skyldig?
For inni de grå øynene får hun et kjapt blikk. Det står to mennesker der inne. To mennesker. Og de står oppe i en fjellside. Kanskje hun og Eilif? I Valnesfjorddalen. Eller i Sjunkfjorddalen.
– Jeg traff henne rett oppi her, sier Sondre, forklarende og ærlig. – Hun fulgte skisporene mine.
– Ja, det var så fint skiføre, smiler Benedikte, og går forbi de to i gangen, drar av seg sokkelestene, og går rett inn i stua.
Litt etter går Bente inn i stua, leier Sondre. Er så glad for at han kom ned igjen før det ble helt mørkt. I tungsnøen oppe i den bratte dalsiden opp mot Sørskarfjellet.
I gyngestolen sitter Benedikte, og smiler. Har lagt føttene på krakken, helt inn mot ovnen.
– Jeg hjelper Åse litt på kjøkkenet, sier Sondre, og tusler ut på kjøkkenet.
Bente setter seg ned ved føttene til Benedikte. Uten å si noe, legger hun begge hendene på den ene foten hennes. Masserer fotbladet. Fint formet, glatt på rista, med sener og blodårer som synes gjennom huden. En vakker fot, smal og tynn. Men seig og sterk.
– Var det fint å gå på ski? spør Bente interessert, og når fram til tærne hennes.
– Ja, kjempefin tur, smiler hun lurt. – Men dette er så mye bedre, tror jeg. Ondtgodt, ler hun.
Stortåa får litt rulling først. Og så neste tå, som er mye mykere, og ruller så lett mellom fingrene til Bente.
Til sist sitter Bente med lilletåa til venninna si. Lita og nett, må rulles forsiktig. Den er litt skjør, lilletåa hennes. Lita og løs.
– Og så neste, smiler Benedikte, og legger den andre foten over den ferdigmasserte.

Nordavinden nå i februar uler som besatt rundt hushjørnene. Snøkornene kommer i støt, blir liksom kastet mot vinduet der like over senga. Det er nesten nifst å ligge sånn og høre på uværet. Sondre sover godt inne ved veggen.
Men Bente tenker på uværet den siste våren hun bodde i huset sammen med Måns og Sondre. Da hun trodde hele gården skulle rives i filler. Og da det ble helt slutt med Måns. Det skjærer i hjertet. Ikke fordi hun opplevde det som trist, selv om det selvsagt var det. Men fordi det var så bunn trist å se på Måns der han tok inn over seg den endelige slutten på et to år gammelt forhold. Som det første året var veldig intimt og altoppslukende, og nærmest fikk finalen da de havarerte inne i Sjunkfjorden, uten noe annet enn den gamle buksa til Måns. Hun hadde berget livet til Måns, men eide ikke nåla i veggen. Hadde ikke engang klær hun kunne stå og gå i. Nærmere Måns var det ikke mulig å komme.
Åse kikker mot Bente. De vakre, grønne øynene hennes, de titter mot Bente. Det må være godt måneskinn ett eller annet sted over de snøfylte stormskyene. For snøværet ute gir liksom lys, som seiler inn gjennom de lyse gardinene foran vinduet, og når helt bort i de grønne, tindrende øynene. I den andre senga, der sover Signe og Tord. Ligger hver sin vei. Varmer beina mot hverandre. De to turtelduene. Barna som skal vokse opp i ødemarka innerst i Sjunkfjorden.
– Tror du det kan gå snøskred nå? hvisker Åse så forsiktig, trekker dyna godt opp under haka, og kikker på Bente med store øyne.
– Ikke her, Åse, vi er nok veldig trygge, hvisker Bente tilbake, og smiler. Det lyser hvitt borte i senga til Åse. Hvitt i ei rad perlehvite tenner.

Innerst inne i Sjunkfjorddalen står de tre. Ser oppover fjellsiden mot Drogvasskaret. Snøen er filt bort oppover steinura. De grove steinene stikker opp som trollhoder overalt oppetter.
– Skal vi gå litt vestover her? Langs fjellsiden mot der Ragnar ligger? Bare for å se om alt ser bra ut der? spør Sondre.
Alle tre vet at natta truer beksvart og dyster der framme et sted. Selv om den ene dagen er litt lengre enn den forrige, nå litt ut i februar.
– Bør vi ikke konsentrere oss om snarene? spør Bente. – Det er jo mange snarer vi må sjekke i skogbandet langs Sørskarfjellet, før det blir mørkt.
– Enig med Bente, svarer Benedikte. – Ragnar kan vi ikke gjøre noe for uansett.
– Tenkte nå bare at vi kunne sjekke litt, svarer Sondre litt mutt. – Men jeg gir meg for flertallet.
Bente vet veldig godt hva det er han vil sjekke. For der inni steinura ligger jo en kropp som ulvene allerede har forsynt seg av. Og som helt sikkert også lukter gammelt åtsel. Da kan det være ulvespor i området. Hvis det ikke er tråkk der rundt grava, så er det kanskje mer sikkert at det ikke er ulver i Sjunkfjorddalen nå.
Men hun velger heller å leve i fornektelsen. Det er best ikke å vite noe eksakt om dyrene. Så går det jo an å forestille seg at det ikke er ulvespor rundt grava i det hele tatt. Bare lukke øynene for dette som kan være ei dyster melding til de tre jegerne.
Hun snur seg, og kikker mot Benedikte. Men nå er hun mer interessert i Sondre. Han smiler forsiktig til Benedikte. Strammer straks munnen litt da han møter blikket til Bente. En vond følelse vokser straks fram inni Bente. Det er jo greit at de tar rundt hverandre, og gir klemmer og kos. Men ikke at de skal veksle blikk i hemmelighet. Det er ikke greit!
– Kom, så skynder vi oss, sier Bente, og sklir straks på skiene inn mot Sondre. Tar tilbake oppmerksomheta hans.

– Løkka må være litt større. Og justeres mer loddrett, sier Benedikte, og viser Sondre hvordan snara bør stilles inn. – Og så er det lurt om krattet står så tett at rypa ikke fristes til å gå rundt åpningen der snara står.
– Akkurat her bør vel snara fortsette å stå. Vi har jo fått ryper i den hver eneste gang vi har sjekket, ler Sondre, og holder opp ei kritthvit fjellrype-hunn.
Rypa er ikke like hardt frosset lenger. Hodet dingler i hendene hans. Bente har også merket det. Brått har kulda gitt seg noe. Selv om snøen fortsatt er tørr og fin.
– Så flink du er med snarefangst, ler Bente, og sender sine varme blikk mot Benedikte. – Men ser dere begge hvordan det ser ut lenger oppe i fjellet.
Bente peker og ser oppover mot stupene opp mot toppen av Sørskarfjellet. Mot store skavler som har samlet seg øverst oppe, nesten som hattebremmer mot sør.
Sondre snur seg, og kikker oppover.
– De der la jeg ikke merke til, sier han betenkt. – Det er nå flott at vi er tre par øyne som kan svelge unna alle inntrykkene i villmarka, humrer han lett, som for å dempe frykten.
– Jeg tror vi nesten får la de to-tre snarene som står rett under, være i fred i dag, sier Bente litt bestemt. – De bremmene der vil slippe taket når som helst. Og når de kommer, så vil det skje så raskt at vi ikke har noen mulighet til å komme oss unna.
– Dere har vel merket det, har dere ikke? spør Benedikte forsiktig, og snuser ut i lufta.
– Hva da? spør Sondre overrasket. – Røyklukt?
Da tar Bente tak i samtalen.
– Mildværet. Nå føles det som om det skal bli mildvær, kjenner dere det? spør hun. – Det er ikke bra i det hele tatt. Husker du, Sondre, hva som pleide å skje med hattebremmen i Gråfjellet da?

– – –

– Vent på meg! ropte Benedikte. – Kan jeg få være med deg, Sondre?
Signe og Tord var ikke i turmodus, der de koste seg på kjøkkenet sammen med Åse. Nå satt de og formet bokstaver på hvert sitt ark fra ei av blokkene de fortsatt hadde igjen fra hjelpesendinga på Valljord.
Åse kikket opp, og smilte til Bente. Hun var så klok, Åse. Skjønte hvordan Bente følte det nå.
– Bare ta turen sammen med Sondre. Vi har mer skolearbeid vi skal ta tak i, smilte Åse. – Lesing i ei av bøkene i hylla står for tur etterpå.
– Da blir du alene, Åse. Går det bra, da? spurte Bente, og følte litt dårlig samvittighet for sjelevennen som nå skulle være igjen sammen med barna.
– Klart det går bra, sa Åse, og reiste seg fra bordet.
Straks etter la hun munnen mot øret til Bente.
– Du må ikke la Benedikte være alene med Sondre, hvisket hun. – Benedikte er ei flott jente, men jeg stoler ikke helt på henne.
Bente hvisket i øret til Åse.
– Hvorfor stoler du ikke på henne, Åse?
– Tro meg. Jeg har nok sett øynene hennes i det siste. De sveiper stadig innom Sondre. Helst når du snur ryggen til, og ellers når du ikke kan se det.
Det stakk i hjertet til Bente. Og føltes ekkelt i magen. Foregikk det noe i Midtigården, som hun ikke skulle vite noe om? Ikke sånn som med Måns, tenkte hun. Før hun kom på noe mer alvorlig. Det var jo akkurat sånn de holdt på, hun og Sondre, da de begynte i lag uten at Måns skulle vite om det.
– Jeg skal hjelpe deg med snarene, ropte Bente til ham fra trappa, der han sto ved hushjørnet og ordnet med skiene.
Benedikte snudde seg der hun sto ved siden av ham, og da oppdaget Bente det rare blikket hennes. Et ubeskrivelig uttrykk. Irritasjon og sinne, blandet med stor skuffelse. Det var tilstrekkelig for Bente. Hun skjønte at Benedikte nok kunne ha andre hensikter enn å hjelpe Sondre med snarene.
Ikke snakk om at hun skulle la Benedikte komme innpå Sondre! Engelen fra Sjunkfjorddalen, det var Bente sin kjæreste! Hun og han hadde lovet at de skulle være sammen for alltid. Selv inn i døden.
Ei skarve fillejente fra Einarvika, med mange hemmeligheter, og et veldig frynset liv med seksuelle lyster langt utenfor fantasien til Bente! Hun kunne nok være farlig, Benedikte, for gutter som hadde lovet seg bort til andre. Spesielt vakker var hun jo ikke, men personligheten var derimot dominerende og lokkende – på menn. Og det var ikke fritt for at Bente også følte at visse sider av hennes menneskesyn, og seksuelle trang, var litt spennende og noe hun selv godt kunne tenkt seg å eksperimentere litt med.
Sjalusien og misunnelsen nappet i dunhåret på arma til Bente. Hun formelig kjente det lugget litt innenfor genseren. Det var Benedikte som skulle lære av Bente, og påvirkes til et litt annerledes liv, med respekt for enkeltmennesket. Og ikke Bente som skulle se opp til Benedikte, og tiltrekkes av hennes høyst ulykkelige liv. Og ringene.

Så gikk de oppover i dalen, alle tre. Bente og Sondre vekslet på å tråkke spor. Snøen var så dyp at det nesten bare var unntaksvis at skituppene et kort øyeblikk stakk opp av snøflata.
Benedikte tilbydde seg ikke å tråkke spor. Bente syntes ikke hun var så veldig flink på skiene. Benedikte gikk litt bredt med skistavene, og gikk liksom slik de går når de følger asfaltveien i Lakshola. La ikke trykket på skiene riktig, for å få best mulig feste og fraspark. Hun bare spaserte liksom, avslappende og keitete.
Etter hvert som de kom lenger inn i Sjunkfjorddalen, var det som om vinden hadde tatt snøen og pisket den over fjellskarene mot Valnesfjorddalen. Dypsnøen forsvant, og det var mulig å holde litt høyere tempo.
Bente ble gående og tenke på dette med de erotiske strengene mellom henne og engelen. Misfornøyd. Nå forsøkte Benedikte også å spille på disse strengene. Egentlig burde det vært helt greit, sånn som mellom Åse og Sondre. Men med Benedikte var det annerledes. Hun ga ikke inntrykk av at hun bare lånte litt av tida til Sondre nå og da. Men heller at hun ville eie tida hans.
Og nå kjente Bente misunnelsen sitte på skuldra hennes. For Benedikte var så mye flinkere enn hun ga inntrykk av. Sto styggfort nedover bratte bakker. Uredd og teknisk trygg på skiene. Og Sondre jaget etter i vill fart. Mens Bente tenkte mer på skadene hun kunne pådra seg hvis hun falt i altfor stor fart.
Så ble de stående der nede og småprate med hverandre. Sondre og Benedikte. Mens Bente kom plogende nedover i den lette snøen, eller kjørte i store svinger for ikke å få altfor stor fart.

– – –

– Dundrende snøskred, svarer Sondre. – Med vindtrykk så stort at det får gardinene innenfor vinduer i Øverhuset, som står på lufting, til å flagre litt inn i rommet.
– Og nå blir det mildere, føyer Bente til. – Da er det jo ikke sikkert at de store hattebremmene der oppe fortsatt vil bli hengende.
De vender mot sør, eller sørøst. Skavlene høyt der oppe i fjellet. Det har nordavinden gjennom vinteren sørger for. Og tidligere var det østavinden en måtte forholde seg til. Særlig på vårvinteren, da skredene kunne begynne å true de små menneskene i ødemarka, eller i Ragos villmark.
– Bra vi ikke har så mye fjell som vender mot sør, her inne, kvitrer Benedikte. Og føler seg nok litt ovenpå når hun med dette viser at i Sjunkfjorden, der er hun jo lokalkjent.
– Vi har jo fjell nok som vender mot sør, Benedikte, forteller Bente litt opplysende. – Tenk på Sjunkhatten. Og på Sørskarfjellet. Nede i Drogvasskaret, på andre siden ned mot Drogvatnet og Valnesfjorddalen, der truer Drogvasstinden. Nede i skaret der på andre siden, der er det mer rasfarlig enn noen andre steder jeg vet om. I alle fall med vind fra nord, den vinden som stadig fører med seg snøbyger.

Skyene ble liksom mørkere høyt der oppe. Og mer utydelige. Ikke klare, store snøskyer, med hvite bremmer og mørkere sentrum.
Da legger Bente merke til det. Skyene, de står stille der oppe. Ser ut til å tenke seg om, seiler litt fram og tilbake, tydelig i villrede over hvor de skal dra.
Bente bøyer seg ned for å knyte skolissen på den ene skoen. Tar litt snø og klapper den kjapt sammen til en snøball. Hiver den på Sondre, ler, og gleder seg over å kunne flørte litt med engelen. Sånn at Benedikte kan se det.
Men Benedikte er straks med på notene. Klapper sammen en snøball og hiver den på Bente. Treffer låret.
– Nei, jentene mine. Vi kan få en snøball rett i ansiktet, ler Sondre. – Oppfør dere som voksne nå.
Han står der så smilende og sjarmerende. Kikker i øynene til Bente. Spiller på lag med tankene hennes.
Bente går de fire-fem meterne bort mot Sondre. Fører skiene mellom hans. Stanser. Ser ham inn i øynene. Mens Benedikte bare blir stående der ved siden av, og prøver å få kontakt med Sondre eller Bente.
Da er det som om lyden blir borte. Det er vindstille i lufta, men brått forsvinner alle andre lyder. Lyder som Bente ikke kan forklare hvor kommer fra, men som hun nå merker er borte.
Dypt der inne står Sondre, sammen med ei kvinne. Er det Bente, tro? Så får hun øye på blikket til jenta der inne. Det grå blikket. Ikke Bente sitt. Bak truer plutselig noe voldsomt stort og mektig! En vegg av veltende snø! En foss som kommer i vanvittig fart! Rett bak Sondre og Benedikte!
Sondre snur seg kjapt der innenfor. Ser rett inn i de veldige snømassene som kommer dundrende nedover mot ham! Og Benedikte! Og Bente som står utenfor!
– Vi må gå nedover nå med en gang! sier Bente med skarp stemme, uten en minste mulighet for misforståelser.
– Hva er det nå, da? spør Sondre, og virker mer oppgitt over påfunnene til Bente.
– Ikke spør!!! Bare løp etter meg! Løp for livet!!! roper Bente, letter litt på skiene, og jager på skrå nedover lia mot vest, med sikte på å nå fram til de snølagte myrene der nede i dalen.
– Kommer dere!!! hyler Bente, og ser lynkjapt bak et øyeblikk for å få oversikta.
Rett bak kommer Sondre jagende! Holder omtrent samme farten som Bente. Da tenker Bente at hun må skrå enda med ned mot Midtigården! Vet ikke hvorfor, men gjør det likevel. Enda mer på skrå!
Langt bak kviner Benedikte.
– Vent på meg!!! Vent!!! Ikke dra fra meg!!!
Vinden har filt på snøen her blant fjellbjørkene. Bente forsøker å ploge for å minske farten, men skiene bare hugger i fokksnøen! Da slipper Bente seg bakover! Seiler på rumpa og på ryggen, og stanser fort et par titalls meter lenger nede!
Sondre jager forbi! Men slipper seg ned, han også, da han ser hva som skjer! Høygaffelen spretter løs fra ryggsekken, og seiler gjennom lufta, før den bråstopper rett i en lavgrodd, halvråtten bjørkestamme! Selv stanser han litt lenger nede mellom fjellbjørkene.
Bente snur seg og kikker oppover etter Benedikte.
Der kommer hun!!! I voldsom fart!!! Og langt der oppe bak henne, ned bratta fra Sørskarfjellet, der velter enorme snømengder nedover!!!
Som røyk velter snøfokket rundt de rullende snøkjempene! De kommer i skisporene nedover! Rett i skisporene!!! Rett mot!!!
Benedikte lander i et snøkov rett ved Bente! Livredd slenger hun armene rundt Bente, som for å bli reddet!
– Bøy deg ned! Beskytt hodet! roper Bente, og formelig legger seg over Benedikte ned i snøen. Tar hendene oppå hodet, for å beskytte seg!! Som på instinkt!
Da løsner hele snøteppet under dem!!! Bente kikker ned mot Sondre, og ser at også han seiler nedover mellom trærne!!!
Bente krampholder rundt Benedikte!!! Vet ikke noe annet hun kan gjøre!
Da er det som om seilturen stanser opp! Rett etter blir snøflakene liggende i ro. Mens rett der oppe dundrer snøvollen nedover!!!

Omtaler

Det er ingen omtaler ennå.

Bli den første til å omtale “Benedikte – 2099”

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *