Kjøp bøker i bokhandelen

Bølger i sand

kr 199,00

Boktype:
Kategori:
ISBN:
978-82-303-4064-6
Språk:
Norsk bokmål
Forlag:
Andika Forlag
Utgitt:

Beskrivelse av boka

Anne Grethe T. Smith har sammen med sin familie gjennom snart 30 år besøkt og i lengre perioder bodd i Tanzania i Øst-Afrika. Mange blir berørt av et møte med det afrikanske kontinent, men ikke så mange har hatt anledning til å leve så intenst og lenge med folket, landskapet, kulturen og språket i Tanzania som henne. her har hun møtt en stor palett av mennesker som hun gjennom sin åpne og inviterende tilnærming har kommet tett innpå. I boka møter vi alt vi forbinder med Afrika; ville dyr, storslått natur, eggende trommer, livsbejaende dans og sang, men det er de personlige møtene som har preget forfatteren og fått henne til å reflektere over eget liv og retning. Hva skiller oss, hva har vi til felles…..

Leseutdrag

Til leseren

I årenes løp har det vært skrevet og sagt mye om det store kontinentet som kalles Afrika. Som om det skulle gå an å sammenligne land i sør med land lenger nord i verdensdelen. Eller for den saks skyld land i Vest- og Øst – Afrika. Så store ulikheter er det, at jeg aldri ville drømme om å tro at jeg vet noe om livet og folket i Gambia eller Kamerun. Men jeg vet noe om livet og folket i Tanzania.

På turer gjennom deler av Øst-Afrika, års opphold inne i landet og ved kysten av Tanzania, har dagboken vært fast følgesvenn. Det er notater og erindringer herfra som er brukt. Jeg begynte å lytte og fant historier som ville frem i lyset; opplevelser og hendelser, mine møter med mennesker, mitt møte med meg selv. På denne måten vil jeg gjerne gi mitt bidrag til bildet av et kontinent som ofte bare forbindes med fattigdom, sykdom og nød. Mitt ønske er å komplettere bildet slik at det blir helere og mer i pakt med virkeligheten, slik jeg har opplevet den.

I tillegg er jeg blitt mer og mer klar over min indre reise, over hva hendelsene og alle opplevelsene gjorde med meg som menneske. Fiksjonen er blitt brukt både for å beskrive denne indre reisen og for å beskrive det at livet tok en uventet vending, i og med at det en tid så ut som om kjærligheten tok slutt og jeg opplevde skilsmisse.

Historiene lever i mitt minne og i mitt hjerte. Å kunne formidle opplevelsene slik at de kunne nå en annens hjerte, ville glede meg.

Oslo i september Anne Grethe T.Smith

 

s.15 George manøvrerer stødig gjennom trafikken, som er øredøvende. Et mylder av biler, mennesker, sykler, busser, høner, geiter og alt mulig som kan krype og gå. George kjører og vi snakker om livet, om familien og om alle som betyr noe for oss etter et langt kjennskap og vennskap. Det blir enda tydeligere for meg – at jeg hører til. Hjemme i huset venter min sønn og hans kjæreste. De har gjort i stand rom og mat. Over oss er stjernehimmelen gjort i stand av en annen. Månen ligger på ryggen og minner meg om at jeg er langt der nede, sør for nesten alt. Jeg ser opp på månen der den ligger, og kjenner det igjen – nåer jeg her hvor alt er annerledes. Hvor himmelen er over meg på en helt annen måte. Jeg går ut i dette mørket, der venter suppe og et glass vin og et stykke brød. Der er havet og bølgene opp mot stranden, og jeg setter meg og bare er.

Den aller første morgenen jeg våkner, er alltid spesiell. Jeg hører lyder jeg ikke har hørt siden sist. Hanen som galer, bølger mot sanden rett utenfor, fuglekvitter og lyden av gartneren som raker og koster. Ikke tid til å dusje. Knyter kangaen rundt meg og går ut i stuen og videre ut på terrassen. Solen skinner rett over hodet mitt – sterke stråler, blendende stråler. De berører meg så sterkt. Jeg går videre, vil ut i havet. Porten åpnes, og der er dette vidunderlige Indiske Hav som har tatt i mot meg uendelig mange ganger. Jeg gir meg over til varme bølger og slipper følelser løs. Der er det ingen andre. Bare meg og havet og himmelen over meg, som tar i mot min takk.

Dagene flyr, men i en behagelig rytme.Morgenbad og frokost ute. Noen gjøremål, så ut i havet igjen. Den magiske ettermiddagstimen er her, og solstrålene legger et skrått lys over hagen. hengekøyen er fin og får besøk. Over meg henger kokosnøtter, palmebladene svaier og vifter meg passelig sval. Utover dagen øker vinden i styrke, slik minnes jeg om min litenhet i forhold til naturkreftene. Også det har en mening i dette nære samlivet med elementene.

Vi sitter ved bardisken ute under palmer som akkurat nå er ganske ubevegelige høyt der oppe. Det er blitt kveld, den kvelden vi har sett frem til i lang tid. Våre første gjester kommer snart, og huset og vi andre er klare til å ta i mot. Min svigerdatter og jeg har satt oss ute etter endt innsats, for riktig å kjenne etter og markere stunden. Etter lang tids arbeid av snekkere, murere,elektriker og nå sist oss og vår hushjelp Halima, står sengene ferdig redd, gardiner og myggnett, kjøleanlegg og lamper, alt er på plass. Kvelden er kommetog sirisser stemmer i sitt nattlige orkester. Hvitvin er skjenket i nyinnkjøpte glass. “Be Still My Heart” synger Silje Nergård fra musikkanlegget, og vi kjenner på akkurat det. Blir så stille, så stille.

Jeg kommer opp av havet en tidlig morgen. En mann kommer gående med hundene sine. Det vil si – ikke hans hunder, jobben hans er å gå tur med hundene. Jeg ser ham komme langt borte på stranden i det jeg legger på svøm. Kjenner varmt hav rundt kroppen, legger meg på ryggen og lar saltvannet bære meg. Da jeg litt etter er på vei opp, er mannen kommet så nær at jeg kan se at han smiler i det han snakker til meg: -Så deilig å våkne til et bad i havet. Jeg nikker, og med ord fra hans språk sier jeg meg helt enig – det er godt å få svømme og trene litt. Og så, fortsetter han, er det vel godt med en kopp kaffe når du kommer opp? Jeg svarer bekreftende, det skal bli deilg med kaffe nå. – Ja med sukker og melk,sier han. – Uten sukker, svarer jeg og han gir meg hånden til et tanzaniansk håndtrykk. Han vinker og går glad videre på sin morgentur. Stunden blir mer enn en liten hilsen fra en medvandrer på stranden. Opplevelsen av å være en del av noe større, kommer der og da. Under den strålende morgensolen, foran det glitrende Indiahavet blir vi vandrere og med vandrere. Nå lever jeg, slik er det å møtes – her er det virkelige livet og medmenneskeligheten som gjør så uendelig godt.

Alle tider har sitt sted. Stranden rett foran huset er stedet for soloppgangen. Når dagen er på hell og vi har tiden det tar, er det den andre siden av bukten som gjelder. Der er stedet for å ta farvel med dagen. Vi sitter nede ved havet og ser solen farge himmelen over åsen. Vi ser havet komme inn og legge seg salt og bløtt over den tørre langgrunnen. Krabbene løper og gjemmer seg. Snart er den grå timen her og senker seg over oss med behagelig ro. Det er tid for å åpne sansene mot nye horisonter. Tid for mysteriet og for å ane mer enn vite hva mer det er mellom himmelen og oss. Nå er mørket her med sin musikk, og varm vind svaler solbrune lemmer.

Omtaler

Det er ingen omtaler ennå.

Bli den første til å omtale “Bølger i sand”

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *