Kjøp bøker direkte fra forfatteren

Bueskytteren

kr 329

Boktype:
Kategori:
ISBN:
978-82-998111-5-6
Språk:
Norsk bokmål
Forlag:
Serubabel Forlag
Utgitt:

Beskrivelse av boka

Bueskytteren er oppfølgeren av Sverddrengen,
og bind 2 i historien om Tord

En følelse av ikke å høre til i huset fulgte ham som en skygge. Marie var utvilsomt kona, og Bjarte og Hedvig barna de hadde sammen. Likevel var de likesom ikke hans virkelige familie. Den bodde et annet sted med lukt av tjærebredde tømmervegger, hærmenn som øvde på stridsferdigheter og tjenestefolk som drev hastig mellom stabbur, eldhus og skålebygg.

Vi følger to utgaver Tord med sine familier i middelalder og nåtid; Tord Jonsson og hans indre konflikt i de fredelig 1980-årene, og Tord Sigurdsson, huskar på Bratsberg gård under borgerkrigstida midt på 1100-tallet, der skjebnene deres veves sammen.

I kongsbrødrestriden blir vi med lendmannen Gregorius Dagsson og nitti krigere over Hardangervidda vinterstid, ror langskip til Bjørgvin og Nidaros, og følger kong Inge og tenåringen Håkon Herdebrei i slaget om kongemakt i Bohuslän.

Gjennom krig og strabaser herdes den usikre, men reflekterte Tord Sigurdssons karakter, og for Tor Jonsson åpnes uventet en vei ut av barndomstraumet.

Bjarte kom og tok hånda hans. Kan vi ikke snart se den store steinen, pappa? Jeg er ikke redd for den. Noe mykt og gråteferdig tok tak i Tord. Denne lille neven, så tillitsfull og overgitt, akkurat nå betydde den alt.

Bind 3 i serien har tittelen Pilegrimen

Boken utkommer 13. mars.

Leseutdrag

 

Fra kapittel 12 i «Bueskytteren» av Tor Bertel Løvgren

 

Gregorius dro av sted uten følge, og tok leden de brukte under flukten. Nå var det snøbart, og kulde og blåst ville verken sinke eller kreve for mye av rytter og hest. Derfor bar det oppover liene i god fart.

Rast unte han seg bare når hesten trengte til vann og hvile.

Da skyggene strakk seg lange, skimtes spiret av stavkirken. Istedenfor å ri rakt til Arnljots hus, bredte han ut sauefell og ullteppe nede ved Hitterdalselva.

– Seint vil jeg ikke banke på og uroe dem, og i morgenlyset er mismot lettere å bære, avgjorde han for seg selv.

På sengeleiet ble han liggende og grunne på hva han skulle si Orm neste dag. Men hver setning fikk vinger, og fløy unna før han fikk fanget den. Om pilene plyst­ret om ham, gikk han rakt på, men nå gruet han seg slik ved tanken på møtet med broren at svetten rant.

Lendmannen våknet med et rykk. Uten å tenke, grep han om sverdskjeftet som på nettene bare lå en håndsbredd unna, og rullet seg rundt. – Var det ikke stemmer? Pekte en spydspiss mot hjertet hans?

Som krigere flest var han på vakt overfor enhver uventet lyd, og lik en hare som lå trykket til bakken spratt han opp.

Der, noen skritt unna, stod en svein og ei lita jente med hver sine tomme vannbøtter. De hadde ikke oppdaget ham, da ingen hest var å se. Den hadde slitt seg i løpet av natta og beitet på andre sida av elva. Storøyde stirret de på den fremmede. Med tjafsete hår og et sverd i hånda, var han et skremmende skue. Den vesle møya hylte, mens den tre–fire år eldre broren stod skjelvende ved siden av.

Gregorius kjente seg skamfull, smilte fåret og kast­et våpenet fra seg.

– Ikke vær redde, barn, sa han så stillsomt han kunne. – Jeg trodde dere var illgjerningsmenn som ville rane meg. Jeg er ikke så farlig som dere kan hende tror, og vil dere ikke noe vondt. Så satte han seg ned, smilte, og fant fram nevertina si.

– Kom, lokket han vennlig, om dere deler av vannet med meg, skal jeg dele av nistematen med dere. Svein­en, som kunne være rundt ti vintre gammel, så ut til å ha kommet seg over den verste skrekken. Søsterens øyne var ennå blanke av tårer, og hun så vekselvis opp på broren og på den ukjente mannen.

– Ikke rart dere ble redde. Like mye, vil jeg tro, som om en svartalv hoppet opp av jorda!

Men kom nå og få flatbrød og ost, så skal jeg skjære opp skinke til dere etterpå. Nølende nærmet de seg, men ble stående på et par armlengders avstand. Medfølende så han bort på dem.

– To hjortekalver, som vil sette ut i samme øyeblikk de aner uråd, sa han inni seg.

Han rakte dem tynnbrødet, og sveinen gikk langsomt fram og nappet maten ut av hånda hans. Så trakk han seg tilbake, delte med søsteren, og førte henne med seg et lite stykke unna. Etter et par–tre runder bort til fremmedkaren kjente de seg tryggere, og til sist satt de på hver sin side av ham.

– Har dere noe navn, da?

– Jeg heter Ulv, og hun heter Alvhild.

– Det var fine navn, bemerket han, og nikket til dem.

– Navnet mitt er Gregorius, og jeg kommer fra Skida. Vet dere hvor det er?

– Vi har ikke vært der, men jeg vet det er en by. Det bor en jarl med gullhjelm der.

– Det har jeg hørt også. Dagsønnen klappet Ulv på hodet og spurte:

– Da vet du sikkert hvor en skadd mann ved navn Orm, noen kaller ham Vatnorm, holder til?

Ungene pekte ivrig i retning av trekirken, og Ulv fortalte at han bodde på gården til Arnljot.

– Takk skal dere ha. Men hvor bor nå dere?

De snudde seg og nikket opp mot en liten plass på andre sida av elva.

– Dere skal få ri på hesten mens jeg leier den. Spanna kan dere sitte med i fanget.

Han rullet sammen teppe og skinn, og plystret. Dyr­et løftet hodet og lyttet, men brydde seg ikke om det. Ikke før Gregorius smattet med tunga og rakte ut en neve saftig gras, lot den seg overtale, og skrittet verdig ned langs sandbanken før den vadet ut i den grunne elva.

Det lille følge beveget seg i retning av småbruket oppe på kollen. De små satt byrge oppå hesteryggen og var blitt så snakkesalige at den ene ikke kunne vente til den andre var ferdig.

Ulv tittet stadig bort på sverdet og bua til Gregorius, sistnevnte stukket inn i en skinnpose langsetter flanken på ridedyret.

– Jeg vil bli en fryktet kriger, opplyste han, men vendte blikket bort fordi han med ett ble forlegen over at han hadde brukt så store ord.

– Hadde jeg vært deg, ville jeg heller blitt bonde med åker og bufe. Ikke er det mye vinning i å drepe andre menn. Gutten ble rødkinnet og så ned.

– Jeg skal bare stride mot de onde, ikke de gode.

– Det er et bra forsett. Lendmannen klappet ham på armen.

– Men lett er det ikke alltid å vite hvem som er hvem. Slikt forstår du bedre når du blir voksen.

Eller kan hende ikke, la han tenksomt til.

 

Steinmuren førte opp til et jorde der en mann stod i slåttearbeid. Da han fikk syn på dem, satte han fra seg høygaffelen og gikk dem i møte.

Ei mager kvinne fulgte baketter. Da bonden var nådde dem, sa han hardt:

– Har Ulv gjort ugagn, skal han få med meg å gjøre.

De små flyttet urolig på seg, og søkte trøst i hverandres blikk.

– Tvert imot har de hjulpet meg til å finne mannen jeg søker, og å spise opp maten jeg hadde med.

Faren så mistenksom på Gregorius.

– Hvem er så du?I samme stund fikk han øye på våpnene, og skjønte det var en krigsmann han hadde foran seg.

– Det er bror min, Vatnorm som bor hos Arnljot. Han sa det henslengt idet han låret barna ned på bakken.

– Da er du … du er … Han rensket halsen og forsøkte på nytt. Mannens stemme spaknet, og kroppen ble likesom smalere og mer sammenfallen.

– Gregorius Dagsson …

– Ja, det er meg.

Så strøk høvdingen Alvhild over håret og spurte hvor gammel hun var.

– Fem vintre, svarte hun.

Faren kremtet, – jeg er lei for at jeg var så brå, men visste ikke …

Nå stod kona også der. Forsiktig hadde hun nærmet seg de fire, klar til å snu om hun ante uråd. Gregorius så utover gården. Den var liten og tungdrevet. Marka de rådde over kunne knapt brødfø en familie på fire, og han regnet med at vinteren hadde fart særskilt ille med dem dette året. Kan hende var de frigitte treller.

– Snøen lå vel dyp her i til mai kan jeg tenke, og fôr tar gjerne slutt lenge før vi tror og håper.

Han sa det mildt, og bondens øyne åpnet opp for smerten og mistrøstigheten som lenge hadde ligget tildekket inne i ham.

– Den magreste kua måtte vi slakte straks før jul, og den andre bukket under i februar. Den siste ser du der borte ved ura. Alvhild dro ham i kjortelen og pekte.

– Jeg kaller den Mariblom, hvisket hun.

Det ble stilt, slik det kan bli når sorg og uskyld møt­er hverandre, og Gregorius ventet noen bel før han la til at han nok fikk dra på gjesting til broren.

– Det er jo derfor jeg har tatt turen hit opp til Hitterdal.

Han ville til å hyppe på hesten, da han med ett ombestemte seg og strammet tøylene.

Henvendt til bonden, sa han:

– Hør, i dag skal vi to gjøre en handel. Du får to kyr, et par tønner korn, samt en hest.

Jeg skal be Raudsønnens treller leie dem til dere, etter at jeg har betalt ham. Blir det vargvinter dette året også, skal jeg be han berge dere gjennom. Når jeg så kommer tilbake neste sommer eller høst, vil jeg se gården velstelt. Ulv skal hjelpe til det han makter nå som det blir nok mat på bordet, og da skal dere se han får krefter som en ungstut.

Mann og kone stod tafatte og stirret vekselvis på Dagsønnen og hverandre, for å finne ut om han holdt løye med dem eller ikke.

– Men …  hva skal du ha igjen, hvilken handel tenkte du på? Mannen stammet og fryktet utvilsomt for at Skidahøvdingen var ute etter gården hans.

– Det jeg skal ha, medelte han bryskt, – er to velfødde, glade barn. Hva vet jeg om jeg en dag vil få nytte av dem på Bratsberg. Får jeg høre at du går hardt fram mot dem, går det deg ille.

Faren la armen om Ulv mens Alvhild på nytt klyng­et seg rundt beina til moren.

– Det skal bli slik, lendmann, det har du mitt ord på.

Gregorius så granskende på ham, sukket, satte hæl­ene i flanken på ridedyret og tok ut. De fire ble stående ubevegelige å stirre etter ham. Det var som en engel fra himmelen hadde fart ned til dem.

 

Tilfredsheten etter møtet med barna ble byttet mot en økende uro jo nærmere Arnljots gård han kom, og Gregorius lot hesten gå fra trav til skritt. Det nyttet ikke lenger å skyve møtet med broren fra seg.

– Hvordan så han ut? Ville han prate om tida etter at de skiltes i Hitterdal? Var det noe tilbake av Orm slik han kjente han før gården brant?

Bildet fra vinterdagen der han stod ved siden av den sundslåtte broren, viste seg for ham på nytt. Aldri hadde minnet fra vanskjebnen hans stått tydeligere for ham enn nå. Fargene var sterkere, konturene av bror­en klarere, og lydene av skrikene mer høylytte.

Han hørte Vatnorm hive etter pusten, så brorens glødende øyne som ba noen gjøre slutt på lidelsene, og kjente blodlukta fra opprevet kjøtt fylle neseborene. Avskjeden, synet av karene som skulle vokte broren, og sekundet da han snur seg om i sadelen. «Dere vokter mitt eget hjerte!» Ordene gav ennå gjenlyd.

 

Han banket på døra til våningshuset. Det var Arnljot selv som åpnet. Da han trådte ut i sollyset, bredte et smil seg bak den veldige skjeggpryden.

– Det var på høy tid! Her har du satt fra deg bror din, og latt oss fore på slukhalsen! Jeg trodde du ville la oss alle sulte i hjel før du var tilbake.

– Å, med alt gullet på kistebunnen og stabburene fulle av korn og kjøtt, kunne du holdt veitsle for alle her i Hitterdal, året ut. Men si meg straks, hvordan er det med Orm?

Arnljot dro seg i hakebusten og ble alvorlig og taus.

– Hva skal jeg si, sukket han. – Da vi kom til ham i vinter, tenkte jeg at mer død går det ikke an å være for den som er i live. Nå humper han omkring på trekrykka si med et skeivt bein og en ødelagt arm. Så langt jeg vet, feiler det ham ikke noe annet. Bare mer tverr enn før, tør jeg mene, noe jeg mest ikke trodde var mulig.Hug har han verken til mat eller prat.

Han så fast på lendmannen og fortsatte:

– Er det noen han stun­d­er etter, så er det nok deg. De eneste han sitt­er på hella og drøser med, er småpiltene. Om vi andre nærmer oss, reiser han seg og hinker inn i stua si.

Selv om ordene bare bekreftet det han allerede fryktet, sank de tungt inn. Gladelig ville han gitt gården sin i bytte mot å se broren uskadd.

– Jeg får rusle bort til ham og banke på.

Framme ved døra vendte han seg om og nikket til Arnljot.

– Når Bratsberg er bygd opp igjen, skal du få igjen utleggene dine, og mer til, og ikke blir vårt vennskap mindre etter dette. Som for å si at det var godt nok som det var, smilte haulden godmodig tilbake.

Ikke før han hadde satt foten på steinhella, viste Orm seg i døråpningen. Blodskutte øyne lå inne i hul­ene sine. Furene i panna var dype og huden gusten.

Ordløse ble de stående og stirre på hverandre. Gregorius var rystet. Den han trodde han kjente så godt, var en fremmed.

For å være budd på gjensynet, hadde han under hele turen fra Bratsberg grunnet på hvordan han skulle te seg i møte med broren. Alt det han hadde bestemt seg for å si, var borte, som om noen i dølgsmål hadde røvet det fra ham. Han svelget og svelget, og hendene brant etter noe å gripe tak i.

Blikket flytt­et seg oppetter laftehodene på tømmerveggen, og fløy videre mot de hvite myrullskyene som drev sakte over himmelen.

Den vantro minen i Orms ansikt slapp taket, og det var han som først fikk talens bruk.

– Så, du er kommet for å plukke opp restene av bror din?

Gregorius ville til å svare, men fikk ikke fram en lyd. Lutrygget kreket Orm seg borttil langbenken ved trappa. Lendmannen fulgte etter og satte seg ved siden av ham.

– Det gjør meg inderlig vondt å se deg slik, bror, men langt bedre enn å ikke se deg i det hele tatt.

Vatnorm stirret taust framfor seg i noen stunder.

– Likesom med hesten min, der jeg lå nede i steinvelta, ønsket jeg at du hadde latt sverdet ditt forbarme seg over meg. Mang ei natt har jeg hatet deg fordi du lot meg leve. Ingen lagnad er verre enn å gå omkring som en vanskapning til jeg vakler i grava.

Gregorius strevde på nytt med å finne ord.

– Om Gud hadde tillatt, ville jeg gjerne byttet med deg. Men slik ble det ikke.

Om du så bare hadde hatt en frisk arm tilbake, var du ikke mindre verdt for meg.

Gregorius så opp på broren og la hånda på aksla hans.

– Når Bratsberg på nytt framstår slik du forlot den, ja, gildere, skal vi hente deg, og litt om senn vil mange ting bli som før. Tro ikke at jeg vil la deg sitte her uvirksom. Glem ikke at den blinde Magnus måtte bæres av Reidar Grjotgardsson i langskipet når båtene gjorde seg klare til strid. Ble kongen mindre navngjet­en av den grunn?

– Vakre ord, men de vedkommer meg ikke, svarte han fort. – Heder? Jeg vet ikke lenger hva ordet betyr. Hvilken hensikt har en skygge, når mannen som kast­er den ikke lenger lever? Langt heller bor jeg forlatt i stua mi her i Hitterdal, enn å hinke omkring som en halt hest på Bratsberg.

– Vi skal ikke prate mer om dette nå. Gregorius trakk pusten, og fortsatte. – Vi må få oss mat og deretter vil jeg berette alt om turen vår til Studla, Nidaros og hjemferden til Skida.

Når du får tenkt deg om, vil du skifte sinn. For det sier jeg: Aldri vil jeg la deg sitte her og råtne lik en gammel tyristubbe, ennå full av kvae og tjære. Om jeg så skal legge deg i jern og frakte deg til Hovund, kommer jeg til å gjøre det.

Orm vendte seg mot broren og så ham inn i øynene.

– Du mener det godt, men får meg aldri herfra mot min vilje. Det vet vi begge.

Stemmen lød enstonig, likevel syntes Gregorius at en aldri så liten klang av føyelighet dirret med.

 

Idet han tok farvel med Arnljot, fortalte han om den tuslete bonden med den skinnmagre kona.

 Raudsønnen ristet på hodet.

– Om det skal gå ætta di vel, burde du la Sigrid vokte pengekista di! Forbundsfellen så tenksomt på Dagsønnen og la neven på armen hans.

− Men vett og uvett går om hverandre her i verden, og hva som er det ene og hva som er det andre, skal vi ikke være for raske til å slå fast.

 

 

 

 

Omtaler

Det er ingen omtaler ennå.

Bli den første til å omtale “Bueskytteren”

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

0