Kjøp bøker direkte fra forfatteren

Bueskytteren

kr 299

Boktype:
Kategori:
ISBN:
978-82-998111-5-6
Språk:
Norsk bokmål
Forlag:
Serubabel Forlag
Utgitt:

Beskrivelse av boka

Bueskytteren er oppfølgeren til Sverddrengen (2018) og 2. bind i trilogien om Tord. En middelalderroman og en nåtidsroman.

Vi følger to blad Tord; Tord Sigurdsson, huskar og sverddreng hos storhøvdingen Gregorius Dagsson i Skida under kongsbrødrestriden i på 1100-tallet. Og Tord Jonsson med sine indre konflikter i de fredelige 1980-åra. Skjebnene deres veves sammen.

Leseutdrag

Utdrag Bueskytteren fra kap 11 – Tor Bertel Løvgren.

Gregorius dro av sted uten følge, og tok leden de hadde brukt under flukten. Nå var det snøbart, og kulde og blåst ville verken sinke eller kreve alt av rytter og hest. Derfor bar det oppover liene i god fart. Rast unte han seg bare når hesten trengte vann og hvile. Da skyggene strakk seg lange, skimtes spiret av stavkirken. I stedet for å ri rakt til Arnljots hus, bredte Gregorius ut sauefell og ullteppe nede ved Hitterdalselva. – Seint vil jeg ikke banke på og uroe dem, og i morgenlyset er mismot lettere å bære, avgjorde han for seg selv.

På sengeleiet ble han liggende og grunne på hva han skulle si Orm neste dag. Men hver setning fikk vinger, og fløy unna før han fikk fanget dem. Om pilene plystret om ham, gikk han rakt på, men nå gruet han seg slik ved tanken på møtet med broren, at svetten rant. Han våknet med et rykk. Uten å tenke, grep han om sverdskjeftet, som på nettene aldri lå mer enn en håndsbredd unna, og rullet seg rundt. – Var det ikke stemmer? Kan hende pekte en spydspiss mot hjertet hans? Som krigere flest var han på vakt overfor enhver uventet lyd, og lik en hare som lå trykket til bakken spratt han opp.

Der, noen skritt unna, stod en svein og ei liten jente med hver sine tomme vannbøtter. De hadde ikke oppdaget lendmannen, da ingen hest var å se. Den hadde slitt seg i løpet av natta og beitet på andre sida av elva. Storøyde stirret de på den fremmede. Med tjafsete hår og et sverd i hånda, var han et skremmende skue. Den vesle møya hylte, mens den tre–fire år eldre broren stod skjelvende ved siden av. Gregorius kjente seg skamfull, smilte fåret og kastet våpenet fra seg.

– Ikke vær redde, barn, sa han så stillsomt han kunne. – Jeg trodde dere var illgjerningsmenn som ville rane meg. Jeg er ikke så farlig som derekan hende tror, og vil dere ikke noe vondt.

Så satte han seg ned, smilte, og fant fram nevertina si.

– Kom, lokket han vennlig, om dere deler av vannet med meg, skal jeg dele av nistematen med dere. Sveinen, som kunne være rundt ti vintre gammel, så ut til å ha kommet seg over den verste skrekken. Søsterens øyne var ennå blanke av tårer, og hun så vekselvis opp på broren og på Dagsønnen. – Ikke rart dere ble redde. Like mye, vil jeg tro, som om en svartalv hoppet opp av jorda! Men kom nå og få flatbrød og ost, så skal jeg skjære opp skinke til dere etterpå. Nølende nærmet de seg, men ble stående på et par armlengders avstand. Medfølende så han bort på dem. – To hjortekalver, som vil sette ut i samme øyeblikk de aner uråd, sa han inne seg. Han rakte dem tynnbrødet, og sveinen gikk langsomt fram mot den fremmede og nappet maten ut av hånda hans. Så trakk han seg tilbake, delte med søsteren, og førte henne med seg et lite stykke unna.

Etter et par–tre runder bort til lendmannen kjente de seg tryggere, og til sist satt de på hver sin side av ham. – Har dere noe navn, da? – Jeg heter Ulv, og hun heter Alvhild. – Det var fine navn, bemerket han, og nikket til dem. – Navnet mitt er Gregorius, og jeg kommer fra Skida. Vet dere hvor det er? – Vi har ikke vært der, men jeg vet at det er en by. Det bor en jarl med gullhjelm der. – Det har jeg hørt også. Dagsønnen klappet Ulv på hodet og spurte: – Da vet du sikkert hvor en skadd mann ved navn Orm, noen kaller ham Vatnorm, holder til? Begge ungene pekte ivrig i retning av kirken, og Ulv fortalte at han bodde på gården til Arnljot. – Takk skal dere ha. Men hvor bor nå dere? De vred hodet og nikket opp mot en liten plass på andre sida av elva. – Dere skal få ri på hesten mens jeg leier den. Spanna kan dere sitte med i fanget. Han rullet sammen teppe og skinn, og plystret. Dyret løftet hodet og lyttet, men brydde seg ikke om det. Ikke før Gregorius smattet med tunga og rakte ut en neve saftig gras, lot den seg overtale.

Verdig skrittet den ned langs sandbanken og vadet ut i den grunne elva. Det lille følge beveget seg i retning av småbruket oppe på kollen. De små satt byrge oppå hesteryggen og var blitt så snakkesalige at den ene ikke kunne vente til den andre var ferdig. Ulv tittet stadig bort på sverdet og buen til Gregorius, den sistnevnte stukket inn i en skinnpose langsetter flanken på ridedyret.

– Jeg vil bli en fryktet kriger, opplyste han, men vendte blikket bort fordi han med ett ble forlegen over at han hadde brukt så store ord.

– Hadde jeg vært deg, ville jeg heller blitt bonde med åker og bufe. Ikke er det mye vinning i å drepe andre menn. Gutten ble rødkinnet og senket hodet. – Jeg skal bare stride mot de onde, ikke de gode.                                   

 – Det er et bra forsett. Lendmannen klappet ham på armen. – Men lett er det ikke alltid å vite hvem som er hvem. Slikt forstår du bedre når du blir voksen. Eller kan hende ikke, la han tenksomt til.  

Omtaler

Det er ingen omtaler ennå.

Bli den første til å omtale “Bueskytteren”

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

0