Kjøp bøker direkte fra forfatteren

Da Belle kom til Jonas

kr 189

Boktype:
Kategori:
ISBN:
978-82-691218-0-3
Språk:
Norsk bokmål
Forlag:
Humlen Forlag
Utgitt:

Beskrivelse av boka

-Mamma, det står en katt utenfor, sa Jonas. – En katt? sa mamma.
– Ja, sa Jonas. – Kan jeg få ta den inn?

Slik begynner forholdet mellom den freidige katten Belle og den søkende og undrende Jonas.

Møtet er starten på en tankefull reise, der Jonas strever med å forstå samspillet med et annet levende vesen. Frem vokser et fellesskap som viser seg å gi Jonas både fortvilelse og glede – og en forståelse for egen verdi.

Underveis blir det mange undrende og forunderlige samtaler mellom Jonas og mor og Jonas og bestefar, og gleden skinner gjennom i hverdagslivet.

For Jonas blir katten døråpner mot større forståelse. Mer og mer slipper han tak i en engstelse, og han møter verden med åpnere blikk.

Leseutdrag

«Og ikke kan vi fly, og ikke kan vi og ikke kan vi—-» Jonas lo høyt og mamma
med. Mamma satte på musikk og tok hånden til Jonas og trakk han med seg
og sa:
«En ting er sikkert Jonas, det er at vi kan danse.»
Og de danset og danset rundt i stua, inn på kjøkkenet, ut av kjøkkenet og inn
på rommet til Jonas og ut igjen.

De danset rundt lenestolen som de alle ville sitte i. Den stolen som de ikke ville
kaste fordi den var så god å sitte med hele seg i. Den lenestolen som nesten
hadde hull på armlenet. Jonas hadde pirket bort i nestenhullet en dag da han
hadde kjent at han måtte kjenne etter. Må bare kjenne litt, hadde han sagt til
seg selv. Da hadde det blitt et bitte lite hull der. «Fingeren hadde kommet borti
nestenhullet helt av seg selv», tenkte Jonas.

En dag hadde mamma kjøpt et pledd i nydelige farger, og Jonas syntes de var så
fine til den gode lenestolen. Han likte så godt pleddet i de flotte, klare fargene,
som fløt over i hverandre. Rødt, gult og orange. Jonas syntes det pleddet og
fargen på lenestolen var et fyrverkeri. «Det lyste opp i stuen, og det var nesten
som om det kunne lyse opp hele himmelen», tenkte Jonas. Så vakkert syntes
han det var. Mamma hadde ledd da hun kom med det nye pleddet, og sagt at
«der får det ligge Jonas. Så ser vi ikke hvor slitt det er der.»
Jonas fortet seg å legge pleddet over det som nå hadde blitt et bitte lite hull.
Over nestenhullet.

De danset forbi pianoet – det sorte pianoet – der hver tone hadde sitt eget liv.
Med sorte og hvite tangenter.
«Du vet Vibeke», sa mamma, da de danset forbi pianoet.
«Ja», sa Jonas. Mammas gode venninne visste han hvem var.
«Hun sier at hver bokstav har sin egen tone og farge. Hun har skrevet en bok
om det. Den skal vi lese sammen en dag vi to», sa mamma.
«Ja, det vil jeg gjerne», sa Jonas. Jonas likte at mamma leste for ham. Og noe så
spennende da! Bokstav, tone og farge! Han gledet seg til det. «Ikke så lenge til
da mamma», sa Jonas.
Han visste at mamma hadde bestilt timer til ham slik at han skulle å lære å sette
sammen de sorte og hvite tangentene slik at det ble musikk. Mamma var dyktig
på piano, syntes Jonas. Lars spilte òg.
Lars hadde fortalt Jonas at han aldri hadde lært å spille piano slik som mamma
hadde gjort.
«Jeg spiller ut fra jeg hører inni meg jeg», hadde Lars sagt til Jonas.
Mamma og Lars spilte ofte sammen, og Jonas satt i den stolen som det var så
godt å sitte i med hele seg og hørte på dem. Noen ganger sovnet han, noen
ganger nynnet han med, og noen ganger sang mamma, Lars og Jonas sammen.
De danset videre forbi pianokrakken som Jonas kunne snurre rundt på, og lage
sin egen snurreverden med.
De danset forbi kjøkkenbordet med de fire stolene som de hadde så mye hygge
ved.
De danset forbi stuebordet der mamma sin vase som hun var så glad i stod.
Hun sa hun likte fasongen og den gylne fargen så godt, visste Jonas.

De danset forbi Belle. Belle så på dem og gløttet med øynene akkurat som at
hun sa: «Hva holder dere på med?»
De sang høyt med musikken samtidig som de danset. Til slutt datt de sammen
på gulvet og lo og lo.
«Jeg må få igjen pusten Jonas», sa mamma.
«Det er så gøy å danse», sa Jonas. «Det er nesten det beste jeg vet – bortsett fra
å bygge Lego og være sammen med Belle.» Jonas tenkte litt til og sa: «Bortsett
fra noe mer også da, mamma.» «Ja, danse er morsomt», sa mamma.
Jonas la seg igjen ned ved siden av Belle. «Belle», sa han «det er mye jeg ikke vet,
men en ting vet jeg, og det er at jeg liker deg. Jeg er glad for at du fant veien
inn til mamma og meg den gangen. Veldig glad for det», sa Jonas og smilte til
Belle. Belle kroet seg i solen, og Jonas med. Jonas og Belle sovnet side om side
i solen på gulvet.

Da Jonas våknet opp igjen satt mamma der og smilte til ham.
«Deilig med en liten blund?» sa hun til ham.
«Ja», sa Jonas «veldig deilig.»
«God i kroppen?», sa mamma.
«Ja», sa Jonas – og kjente etter. God i kroppen kjente han at han var nå.
«Jeg har tenkt så mye på hva Belle har betydd for deg», sa mamma. «Hva hun
har gjort med deg, og hva hun har gitt deg. Du er blitt en annen gutt du», sa
hun. «En gutt som tør mye mer og våger mer. En gutt som har virkelig hatt
godt av å ha ansvaret for et dyr. Du har virkelig vokst med oppgaven, og du har
vist at du er den oppgaven verdig. Hva tenker du Jonas om hvordan du var før
Belle kom og nå når Belle er her?»

 

 

Bilder fra boka

0