Kjøp bøker direkte fra forfatteren

Den kosmiske smie. William Blake. Liv, diktning, verdensbilde

kr 400

Boktype:
Kategori:
ISBN:
978-82-691760-0-1
Språk:
Norsk bokmål
Forlag:
Mirage
Utgitt:

Beskrivelse av boka

Den kosmiske smie handler om William Blake (1757-127), den store visjonære poeten og billekunstneren som var langt forut for sin tid. Da boken kom i 2000 fikk den store oppslag i samtlige aviser både her til lands og i Danmark. Aftenposten kalte den “en intellektuell kraftprestasjon”. Dag og Tid mente at Uthaug hadde ført oss “nærmere Blake”. Og Information i København ble revet med og jublet over at en så mangefasettert skikkelse har eksistert på vår jord. Vårt Land kalte den “inspirert og inspirerende, skrevet i et språk som ofte slår gnister.” Den kosmiske smie har lenge vært utsolgt, men er nå trykket opp igjen i et begrenset opplag. En engelsk utgave er under forberedelse. Dens tittel blir The cosmic Forge.

Leseutdrag

  1. september 1800 ruller en vogn ut fra gaten foran nr. 13 Hercules Building i Lambeth. I vognen sitter Blake, hans søster og hustru, og vognen er fullastet med 16 store kasser med utstyr og kunstmapper. Den tunge trepressen er også med. Ferden går ut av London, gjennom de gamle grevskaper Surrey og Sussex. Det er en deilig solskinnsdag, det engelske landskapet viser seg fra sin beste side der de ruller og humper forbi enger, jorder og gjennom små skogholt og landsbyer. De må bytte vogner og kusker syv ganger på forskjellige skysstasjoner, men det skaper ingen skår i gleden. På turen er Blake i strålende humør, han gleder seg til å ta fatt på oppgavene for Hayley. Mrs. Blakehar vært «som en flamme av mangefargede edelstener», hver gang Felphams navn er blitt nevnt i det siste, hennes ektemann gleder seg til å starte på ny frisk, hans «fingre gnistrer ved tanken på det jeg skal ta fatt med,» noe han betegner som å begynne «et nytt liv…der et annet jordelag er kastet av».

I ellevetiden om kvelden kommer de endelig frem til den lille kystlandsbyen i Sussex. Vognen stanser foran et malerisk hus med en vennlig hatt av et halmtak av «rustent gull». Fra siden er det en avlang, hvitkalket bygning i to etasjer med smårutete vinduer og tre skorsteiner. Forfra danner gavlen en høy spissvinklet trekant og på den ene siden skråner taket grasiøst nesten til bakkenivå. Det er «inkarnasjonen av en cottage», kalket, velproporsjonert og med smekre linjer som den fagreste skonnert, det er et «sjømannshus», bygget en gang på 1600-tallet av tegl og skipstømmer. Om husets ytre proporsjoner behaget ham, ble han enda mer imponert over hvilket praktisk og godt hus det var for ham og Catherine å bo og arbeide i. Først og fremst var det rommelig. I første etasje var det kjøkken og spisestue, en dagligstue med ildsted og et ganske stort (men mørkt) arbeidsværelse. To trapper førte opp til andre etasje med tre soverom, her gikk det an å ta imot gjester. Alle værelsene hadde utsikt gjennom små vinduer til hagen, en kornåker og viktigst av alt – havet. Han var kommet til bredden av Havet, for å sove sin tre års søvn, som han kalte det. Men det var en søvn hvorfra han hentet krefter, og den var ikke drømmeløs. I Felpham, visste han, ville han få et godt visjonært liv.

Dagen etter ankomsten kommer Blake ut og ser en harv stå foran huset. En plogmann og hans assistent, en liten gutt, kommer gående. Gutten sier til plogmannen: «Far, se grinden er åpen.» For Blake ble denne naturlige lille hendelsen et tegn. Det var som om maktene talte gjennom den lille gutten. Grinden sto i sannhet åpen, og åpenbarte nye landskaper for hans visjonære sinn.

Allerede et par dager etter ankomsten, den 28. september 1800, skriver han til Flaxman:

 

Kjære billedhugger i Evigheten,

 

Nå begynner et nytt liv, for et annet jordelag er kastet av. Jeg er mer berømt i Himmelen for mine arbeider enn jeg kan forestille meg. I min hjerne er studerkamre fylt av bøker og bilder fra gammel tid som jeg skrev og malte i Evighetens tidsaldre, før mitt jordiske liv, og hvis bestrebelser erkeenglene studerer og gleder seg over. Hvorfor skulle jeg så være bekymret for å vinne heder og rikdom i det dødelige liv? Herren vår far vil i henhold til sin guddommelige vilje, gjøre med oss til vårt eget beste.

Du O kjære Flaxman er en Sublim Erkeengel. Min venn og forbundsfelle fra Evigheten av. I guddommens bryst er vår bolig. Jeg skuer tilbake gjennom erindringens regioner og ser våre gamle dager sammen før jorden viste seg i sin vegeterende dødelighet for mine dødelige vegeterende øyne. Jeg ser våre boliger i Evigheten som aldri kan skilles ad, selv om våre jordiske hylstre skulle havne på hver sin side av himmelen … »

 

Dette brevet til Flaxman er ikke kun interessant fordi det som flere biografer har påpekt, gir uttrykk for at Blake her i Felpham med London på avstand, nærmest har gitt opp håpet om å slå igjennom som kunstner, og har avfunnet seg med en skjebne hvor han må arbeide for seg selv og finne trøst i lyset fra sine egne visjoner, det er interessant på en helt annen og radikal måte ved at det fjerner all tvil hos ham hvor han hører hjemme og hvilke makter han tjener. Han er ikke resignert eller oppgitt, han er tvert imot full av kraft fordi han her virkelig erobrer sin indre frihet – uavhengig av tilfeldige begrensende rangordninger, f.eks kunstnere i mellom. Hans bosted i Felpham er bolig for «udødelige» fordi han og Catherine bor der, og fordi alle mennesker eier udødelighet. Men han kan på grunn av sine spesielle visjonære evner også «skue tilbake gjennom erindringens regioner til våre gamle dager sammen før jorden viste seg i sin vegeterende dødelighet for mine dødelige øyne.» Brevet viser tydelig Blakes grunnfestede forestilling om et liv før det jordiske, at vårt liv fra vugge til grav er bare som en liten periode å regne i et kosmisk spenn uten tidsbegrensning.

Når Blake skriver til Flaxman fra Felpham skriver han til ham som en sjelsfrende. Flaxman tiltales jo som «min kjære billedhugger i Evigheten». Han skriver uten forbehold, fritt det han føler og tenker, som til et beslektet sinn, som må forstå og huske, han er overbevist om at Flaxmans ånd er stor nok til å motta budskapet. Men det er lite som tyder på at John Flaxman har noen forestilling om hva det er Blake snakker om. For når Flaxman skriver til Hayley om Blake merkes en tone som både er nedlatende og full av fordommer, slik det går frem i den «anbefaling» han sendte før Blake reiste til den lille landsbyen på Sussex-kysten. Det er tydelig at Flaxman mener Blake må lære seg begrensningens kunst, og at Hayley kan hjelpe ham i så henseende:

 

«Jeg ser ingen grunn til at han ikke skulle få et like godt levebrød der som i London, hvis han holder seg til kobberstikk og underviser i tegning, hvor han kan gjøre betydelig fremgang, som han også kan gjøre ved å lage pene tegninger av forskjellig slag. Men hvis han fester lit til å male store bilder som han ikke er kvalifisert for, hverken av vane eller studier, vil han komme sørgelig til kort.»

 

For Blake er livet i Felpham et godt liv. Kjøtt er billigere enn i London, Blake kommer godt ut av det med lokalbefolkningen. De er gode saksere, skriver han begeistret, vakrere enn folk er i London. Han bader i sjøen, «bønnfaller Neptun om et favntak», og går lange turer, enten alene eller sammen med sin kone og søster på The Downs som ligger rett bak huset. Huset er riktignok kaldt og rått, vil han erfare når det lir mot vinter, og gjør både han og Catherine syke i perioder, likevel er det vakkert, og en skygge av hans bolig i evigheten.

 

Det er naturen som åpenbarer seg for Blake i Felpham. Det er blitt anført at Blake ikke anså naturen for å være «virkelig». Edwin J. Ellis skriver: «Naturen er en mental forestilling likeså meget som en visjon av korporlig frembringelse.» Og han har belegg for det i Blakes egne ord: «Naturen har alltid svekket, forarmet og ødelagt fantasien i meg.» Men det finnes ikke spor av noen naturfientlighet i linjene Blake skrev inspirert av naturen i Sussex. Tvert imot, her ser han og opplever naturen, i sin sansede detaljrikdom. Han fyller sidene i Milton med henvisninger til et mangfoldig variert dyre- og planteliv, i strofer som er noe av det vakreste Blake skrev i sine profetiske bøker.

Likevel er det hele tiden den indre opplevelse som fyller ham. Han oppdager i Felpham den intime forbindelse mellom alle naturens fremtredelsesformer. Blakes naturopplevelser trer inn i stadig nye metamorfoser. Det er som han i sin naturmystikk måler krefter med Wordsworth, Keats og Shelley: Men det er en viktig forskjell. Blake beskriver ikke manifestasjoner av nauren som enhetlig ånd, som naturdikteren og panteisten Wordsworth gjorde, og han anroper ikke gåtefulle naturmakter som Shelley. Hans natur er i høy grad besjelet, men det er en annen form for sjelelig liv, som reflekterer en immateriell vesensforskjellig verden. Ikke mystiske, hemmelighetsfulle naturkrefter, men individuelle spirituelle fremtredelsesformer som viser hen til en ikke-materiell virkelighet i og hinsides materien. Når han vandrer i hagen studerer han dyr og insekter på en ny måte. Han ser at de er organisert slik mennesker er organisert, og at deres individuelle liv bærer bud om store bevegelser i en annen dimensjon av tilværelsen, som han beskriver i Los’ vinpresse:

 

.Tusenbenen er der

og kongroen med sine mange øyne, muldvarpen, fløyelskledt,

den ærgjerrige edderkopp i sitt spindelvev nøster i lønndom,

den væpnede tvestjert, den lille makken, tegnet på evighet,

…. padden og den giftige salamander, slangen kledt i gull og                                                                                   perler

de kaster sin prektige kledning, jubler og synger høyt

rundt Luvas vinpresser, nakne og drukne av vin…

 

Blakeforskerne er uenige om Milton, den profetiske boken som disse linjer er hentet fra, ble skrevet i Felpham eller først ble påbegynt da Blake vendte tilbake til London. Den er påført årstallet 1807, men det betyr ikke at den ikke ble skrevet mange år før. Ingen er i tvil om at det var i Felpham han hentet stoff til sitt yrende billedgalleri av små og store spirituelle former:

 

«Du merker blomstene by frem sine kostelige dufter,

og ingen kan si hvorfra så små sentra slik sødme kan oppstå

og glemmer at innenfor disse sentra slår Evigheten opp

sin alltid vidåpne port…»

 

 

 

 

 

 

Bilder fra boka

Omtaler

Det er ingen omtaler ennå.

Bli den første til å omtale “Den kosmiske smie. William Blake. Liv, diktning, verdensbilde”

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

0