Kjøp bøker direkte fra forfatteren

Den magiske medaljongen

kr 149

Boktype:
Format:
E-bok
Kategori:
ISBN:
9788269188813
Språk:
Norsk bokmål
Forlag:
Marianne Ilstads bøker
Utgitt:

Beskrivelse av boka

Når en mystisk alv dukker opp med en magisk medaljong hjemme hos Lucan, har han ingen anelse om hva som venter han.

Alven bruker medaljongen, og transporterer ham til en verden i kaos, fullt av merkelige skapninger, med en dyster historie. Alt Lucan vil, er å komme hjem, men for å finne veien dit, må han først vandre gjennom det magiske landet Neringol.

Han må kjempe mot vill natur og grusomme skapninger han ikke i sin villeste fantasi hadde trodd eksisterte. Kan Lucan overvinne de mørke kreftene i Neringol, og finner han noensinne veien hjem?

Leseutdrag

Kapittel 1
Helt i utkanten av ei bortgjemt bygd lå et lite, koselig hus.
For å komme opp til huset måtte man gå gjennom en lang
allé, bestående av hengende bjørketrær på hver side. Rett bak huset var det et høyt fjell som skygget for den lille bygda. Det lille huset var rødt, og karmene, som en gang var hvite, hadde nå gulnet. Foran huset stod et stort epletre. Det var så digert
at hver sommer bugnet det over av frukter som kunne forsyne hele tettstedet med smakfulle epler. Men siden kalenderen viste desember måned, var treet fritt for blader og lignet mer på noe fra en spøkelsesfortelling.
Hvilende mot epletreet stod Lucan og tittet på en verden som nå skiftet til sin årlige vinterdrakt. Vinteren var i full anmarsj, og hvite flak dalte ned fra himmelen og dekte det blonde, rufsete håret hans. Tunge og snøfylte skyer lå som et grått tak over hele stedet. På denne tiden av året var det ikke mange timer med dagslys, men det stoppet ikke Lucan fra å leke ute når han kunne.
Det var sent denne fredagen, og Lucan var ennå mett etter middagen. Tacofredag, hadde han hørt foreldrene kalle det, noe han syntes var veldig rart. Kunne man virkelig døpe om en dag i uken etter noe man spiste? Og hva kalte de som ikke likte å spise taco, fredagen for, da? Det var det samme på lørdager, for da var det lørdagspizza. «Voksne er rare», humret han mens han så utover det snart fullstendig vinterdekkede landskapet.
Et vindu åpnet seg, og like etter ropte en kjent stemme på ham. Det var mammaen hans, som mente det var på tide å avslutte leken og gå inn for kvelden. Lucan nikket, og gikk med raske skritt bort mot ytterdøren. Under føttene lød lyden av knasende snø der han fortet seg opp mot huset. Da Lucan kom inn, fikk han beskjed av foreldrene sine om at han måtte gå på badet for å stelle seg først. Inne på badet var det tydelig at lillesøsteren Ragnhild hadde vært der før ham, for såpefylte vanndammer dekket store deler av det sorte flisgulvet.
Ragnhild var bare noen få år yngre enn ham selv, og hun måtte være tidenes mest irriterende person. Uansett hva Lucan gjorde, så var hun på ham som en klegg. De gangene han tok venner med hjem, brukte hun å stå og mase ved døren hans, og klorte med de små klørne sine helt til de slapp henne inn. Lucan protesterte alltid høylytt og ropte fortvilt på foreldrene sine, men svaret de ga ham, var at det var artigere om man var flere sammen. Noe han og vennene var svært uenige i, siden lillesøsteren som regel ville gjøre noe helt annet enn dem selv.
Selv om Ragnhild gjorde livet hans surt, var han veldig glad i henne likevel. Hun hadde en egen evne til å plage ham så mye at det brukte å ende i skrik og tårer, og det var sjelden foreldrene fikk med seg hvordan hun holdt på. En gang hadde han blitt så lei av henne at han hadde satt opp et Til salgs-skilt i hagen. Da hadde Lucan lurt henne inn i en eske, og stod klar til å selge henne til førstemann som ville kjøpe lillesøsteren. Flere av naboene hadde kommet forbi da han stod klar i veikanten,
men til hans store skuffelse hadde ingen ønsket å kjøpe henne. Foreldrene var ikke særlig fornøyd med det påfunnet, så resten av den helgen var han nødt til å være på rommet sitt i husarrest. Men til tross for alle kranglene de kunne ha, var hun også den første han ville fortelle om skoledagen sin til.
Han hoppet lett over de våte flekkene, og slo på vannet. Klærne han hadde på seg, la han i en stor hvit skittentøyskurv som stod plassert ved badekaret. Og for å være litt ekstra snill mot foreldrene sine, tok han det tøyet Ragnhild hadde lagt fra seg på gulvet og la i kurven også. Så snart badekaret var fylt opp, hoppet han i det så det sprutet godt både på veggene og gulvet. Lucan fant frem en pose fra hyllen over badekaret, den var fylt med forskjellige badeleker. Deretter helte han mange fargerike små plastikkfisker oppi vannet, og disse ville han fiske opp med en liten grønn fiskestang. Tid og sted ble glemt, og da moren banket på døren, skvatt han til så en liten fjert slapp ut. En liten boble steg opp mot overflaten foran ham, og da den sprakk i vannflaten, kjente han en stolthet over å ha klart å lage noe så grotesk. Flirfullt gjespet han høyt. Det var på tide å finne senga for natten.
Lyden av foreldrene som fant sine egne senger, var for lengst over, og alt var stille i huset. Ragnhild hadde han ikke hørt noe til, så hun måtte ha sovnet lenge før han kom inn. Selv etter et langt varmt bad og mange timer ute med lek i hagen, ble Lucan liggende og stirre oppgitt rundt seg. Timene gikk sakte forbi, og det hjalp ikke det minste å telle sauer eller strekene som
var i taket. Farens høylytte snorking, som vanligvis vibrerte i veggene, hadde også tatt seg en stille pause. Men Lucan lå lys våken og klarte rett og slett ikke å sovne. Nok var nok! Han kunne ikke ligge der og telle over takplatene flere ganger. De blåmalte veggene hans føltes som om de krøp nærmere og ga ham en klaustrofobisk følelse. Rastløst gikk Lucan ut av rommet sitt. Stille listet han seg
ut på kjøkkenet for å ta seg et glass melk, og da han åpnet døren til kjøleskapet, ble rommet lyst opp. Han tok ut en av melkekartongene og hentet seg et glass. Lucan fylte glasset nesten helt til topps, og tømte det i en eneste stor slurk. Hele tiden prøvde han å gjøre alt så lydløst han kunne for å ikke vekke opp de som sov i huset.
Etterpå gikk turen ut i stua, der han fant seg en plass i sofaen. Glasset satte han på stuebordet, og da tenkte han at han faktisk måtte være trøtt som ikke lot det være igjen på kjøkkenet, siden det allerede var tomt. Oppgitt ristet han på hodet og tittet ned på asken i peisen. Kanskje dragen som bodde i pipa, sov stille og rolig, den også? Det kunne ikke være lenge siden den hadde sovnet, for ennå kunne han kjenne en svak varme fra peisen, og fra små glør kom det en liten stråle røyk som steg opp i pipa.
Lucan bøyde seg ned for å se etter klinkekulene sine under sofaen, men sperret opp øynene da han fikk øye på et lite vesen! Med begge hendene gned han seg i øynene, og myste så inn i det svake mørket under sofaen. Han hadde ikke sett feil, for der, rett foran nesa hans, stod nemlig det som kunne minne om en bitte liten jente. Med den ene hånden sin grep han tak i piken. Varsomt tok han henne frem, men så fort hun var ute fra under sofaen, skrek hun sint til. Lucan slapp henne like fort som han hadde plukket henne opp, men til hans store overraskelse falt hun ikke rett ned på gulvet. I stedet svevde hun ned og bort
fra hånden hans. Han ble stor i øynene, for på ryggen hennes hadde hun nesten helt gjennomsiktige sommerfuglvinger.

Omtaler

Det er ingen omtaler ennå.

Bli den første til å omtale “Den magiske medaljongen”

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

0