Kjøp bøker direkte fra forfatteren

Eros – 2100

kr 89

Boktype:
Format:
E-bok, Kindle
Kategori:
ISBN:
9788293664284
Språk:
Norsk bokmål
Forlag:
Ringlets forlag
Utgitt:

Beskrivelse av boka

225 sider. Kjærligheten flommer i Midtigården. Bente er limet innerst i Sjunkfjorden. Men i fjellene og fjordene rundt skjer det helt andre ting. Ekstra tøft får hun og Johanne det da de, styrt av drømmene, gjennomfører sitt utrolig vakre og dristige eventyr i Nevelsfjorden. Da skjer angrepet. Det blir en kamp på liv og død, eller mellom frihet og fangenskap. Den materialiserte ondskapen vil overta det aller vakreste, og oppsøker Bente og vennene hennes gjennom Platons verden. Det veves tiltrekkende og frastøtende tråder mellom ytterkantene i et menneskeliv. Brått møter Bente noen som hun trodde lå begravd i Lakshola. Mammahjertet skjelver av glede og sorg. En familie er i ferd med å vokse rundt ei lita jente igjen. Men en dag blir hun hentet av den strenge mammaen. Da tindrer det på ny i grønne øyne inne i Sjunkfjorddalen. De veves sammen i kjærlighet og forelskelse, kan aldri skille lag igjen … KORKETREKKERNE 8

Leseutdrag

I kveldinga, etter at sola forsvant bak den høye rekka av de stupbratte tindene Ørnnestinden, Reindalskartinden, Opplitindan og Standåtinden, ble det fort småkjølig utenfor hytta. Det var så vindstille at røyken fra pipa steg rett opp, og ikke gjorde noen tegn til å ville dra den ene eller den andre veien.
Bente satt ved bordet inntil vinduet, og kikket ut mot fjorden, og inn mot den veldige Skeistinden. Inne var det helt stille. Johanne lå i senga, oppå soveposen. Madrassen var ikke rein, akkurat. Bente hørte ravnen utenfor, høyt oppe ett eller annet sted. Hun gikk ut på trappa, og ble stående med hånda bak øret. Lyttet i den dørgende stille seinsommerkvelden.
Brått hørte hun den! Langt der over på andre siden, langs stupene opp mot Skeistinden. Hun klarte ikke å få øye på den, men fulgte lyden. Den dro innover langs den svakt gylne tinden. Lavere og lavere fløy den. Til sist var det akkurat som om den kretset rundt skogen der inne et sted.
Da så hun noe illevarslende! Eller i alle fall spennende! Det steg røyk opp fra skogen der inne. Kunne kanskje vært frostrøyk, men den steg oppover. Det måtte være røyk.
Lenge ble hun stående. Småfrøs, fikk nupper på hele kroppen. Men det gjorde ikke noe. Hun bare gledet seg til den fine varmen rett innenfor hyttedøra. Sola hadde stekt huden litt ekstra, så det var nok derfor hun lettere frøs.
Hun smøg inn igjen, og dro døra godt igjen. Åpnet ovnsdøra og kastet et par kubber til inn. Ute ved hytteveggen lå det ennå mye ved i en fin stabel innunder takutstikket. Den så ut til å ha stått lenge til tørk, før noen hadde saget den opp, og kløvd kubbene. Sagflisa så ganske fersk ut. Men egentlig ikke godt å vite siden veden var såpass misfarget. Men nå fikk den endelig gjøre nytte for seg.
– Johanne, kan du høre litt på meg? hvisket Bente, og strøk henne forsiktig over magen.
Da våknet hun. Hun smattet i alle fall litt. Øynene var ikke mulig å se i mørket inne i hytta. Bordet sto i veien. Ovnen lyste opp så godt den kunne, med sitt gylne lys som forsiktig skalv over gulvet, og lurte seg så vidt under bordet og under senga.
– Hva er det, vennen min? sa Johanne, og ble helt stille.
– Kan du bli med meg utenfor? spurte Bente. – Det er noe rart jeg vil vise deg.
Rett etter sto de på steinhella utenfor døra. Holdt hverandre i hånda. Johanne hufset seg.
– Se så fin ei stjerne som blinker der mot Trolltinden, sa Johanne, gjespet, og strakk den ene arma over hodet.
– Det er noe annet du må se, forklarte Bente. – Se mot skogen der borte.
– Røyk! kom det forskrekket fra Johanne. – Det må være bålrøyk. Da må det være mennesker der inne.
– Det kom mye røyk for litt siden, forklarte Bente. – Kanskje bålet er i ferd med å slukke?

Mørket kommer fort inne mellom fjellene. Akkurat som i Sjunkfjorden. Snart er det ikke mulig å se noe der inne over skogbandet.
– Kanskje bålet er slukket nå, og at menneskene der er gått til ro? halvt spør Bente. – Kanskje vi kan ro inn dit i morgen og hilse på. Det er jo veldig artig å bli kjent med nye mennesker. Kanskje det er ei ny Karianne, og en ny Ola? Nye mennesker som vi kan bli venner med?
– Tør vi det, da? spør Johanne, og riktig kroer seg inntil Bente i senga.
– Nei, Johanne, det tør vi ikke, smiler Bente. – Tenk hva vi har på oss. Eller ikke på oss. Det glemte jeg nesten.
– Det kan vel ikke være så nøye, ler Johanne. – Hvis du tør, så tør jeg også. Skal vi?
Det kribler i magen til Bente. Akkurat sånn hun hadde tenkt det skulle gjøre da Johanne inviterte til jentetur. Skal de virkelig ta sjansen, og bare ro inn for å hilse på menneskene der?
– Kan vi sove på det i natt? smiler Bente. – Så bestemmer vi oss i morgen, etter hvor modige vi føler oss.
– Jeg synes vi skal bestemme oss nå med det samme, svarer Johanne. – Husk hvor viktig det er bare å gjøre det vi har lyst til. Livet er for kort til bare å sitte og vente på bedre tider, eller noe sånt.
– Ok, sjelevennen min, svarer Bente, men er innerst inne usikker på om hun tør. – Vi tar høygaffelen og de to knivene med oss. Og så har vi judoen i bakhånda. Dette skal vi klare.
Bente blir veldig opphisset av å tenke på dette. Hun har jo huden sin, og den kan hun vel bestemme helt over selv?
Nå sitter de akkurat slik de satt oppe i Ragohytta for halvannet år siden. Bente sitter med ryggen mot veggen. Har lagt et gammelt pledd bak ryggen. Johanne lener seg varmt inntil henne. Og Bente holder hendene sine rundt Johanne. Vil passe på henne. Gi henne varme og trygghet. Johanne som alltid var der da Bente vokste opp inne i Lakshola, med Øverhuset som base. Hun som har formet Bente, ga henne kunnskap om det mest nødvendige. Som alltid trøstet henne da hun var lei seg. Og som Bente badet sammen med i Nordfjordelva, sikkert tusenvis av ganger.
Bente har jo tenkt lenge på at hun skulle lure hendene fram og holde helt naturlig på brystene til Johanne. For slik gjorde hun det i Ragohytta. Og da ble Johanne ekstra varm og myk. Men nå føles det litt rart. Kan hun gjøre det bare sånn helt plutselig?
– Hvor er hendene dine, Bente? hvisker Johanne der hun lener seg inntil brystet til Bente, rett under haka hennes.
– Mener du disse? spør Bente, og legger hendene på brystene hennes. Klemmer litt forsiktig, riktig masserer. Slik hun ikke turte oppe i Ragohytta.
– Ummm, kommer det fra Johanne. Så legger Johanne hendene sine på lårene til Bente, lårene som ligger langs kroppen. Hun tar litt i, løfter seg enda mer inn mot skrittet til Bente. Beveger korsryggen litt. Dytter forsiktig mot skrittet. Bente kjenner varme ilinger gjennom kroppen, særlig i mellomgulvet.
– Er det bra sånn? spør Johanne, nesten hviskende. – Det er ikke vondt?
Bente blir så yr at hun nesten mister kontrollen over hendene, glemmer å massere brystene.
– Det er kjempegodt, sier Bente. – Det beste jeg vet.
Da ler Johanne, ler så hun hikster.
– Hva er liksom morsomt nå? spør Bente, og skjønner ikke helt.
Johanne forklarer, med myk stemme, mykere enn vanlig.
– Akkurat de ordene brukte du inne ved Øverhuset i Lakshola, da du fikk min spesialsalat, av mjødurt, geitrams, løvetann og biter med kokt ørret.
– Å ja, flirer Bente. – Men dette er mye bedre, skikkelig voksenmat.
Så klemmer hun godt i brystene til Johanne. Riktig knar dem i hendene sine.
– Nå kjenner jeg at jeg lever, smiler Johanne. – Hendene dine er så utrolig gode. Nå famler du ikke mer. Vet hva du gjør.
Så kommer neste spørsmål fra Johanne. Nå er hun modig.
– Tror du at du kunne massert litt på magen min, eller kanskje litt lenger ned? Jeg er nyvasket, akkurat som deg.
– Du er så modig, Johanne, hvisker Bente til henne. – Jeg skal forsøke å være like modig. For når det gjelder kjærlighet, så er alt lov. Ikke sant?

– – –

Bjørketeen var ennå varm i koppene. De satt ute på nedsiden av hytta. Med sola rett imot. Her var det bare glatt svaberg. Klokka var ett eller annet, egentlig helt uvesentlig. Nå skulle de være fri, Bente og Johanne. Bare leve i ett med naturen. Sola varmet i alle fall godt.
– Vet du hva vi ser der på andre siden av Sørfolda, og litt innover? spør Bente.
– Nei, det tror jeg ikke, svarte Johanne.
– Se her, sa Bente, og pekte på det velbrukte kartet. – Det er Haukenes.
Johanne svarte ikke, men forsvant som et lyn inn i hytta. Rett etter var hun ute med kikkerten. Bente fikk se først.
– Det kommer røyk opp fra huset der inne, sa Bente. – Huset til Marit, eller, til der Marit og foreldrene bodde. Tenk at alle er borte nå. Tro hvem som bor i det store huset nå?
– Vi får vel utforske dette en annen gang, sa Johanne, og så på Bente. – Men du er jo så vakker nå at det egentlig hadde gått helt greit å ro innom der på hjemveien i overmorgen.
– Da gjør vi det, avtale, flirte Bente, og rakk hånda fram til Johanne. – Nå føler jeg ikke at dette er rart i det hele tatt lenger. Nesten i alle fall.

– – –

Tur inn til Nevelen ble det ikke likevel. Nå er de på tur opp på Tårnvikfjellet. Bente bærer høygaffelen, mens Johanne har kikkerten rundt halsen.
– Er du sliten? spør Bente, og kikker bak seg der Johanne forsiktig finner de beste stedene for å plassere føttene i det bratte terrenget.
– Absolutt ikke, svarer Johanne. – Hva tar du meg for? Vi er jo snart oppe uansett.
– Ja, tenk på den utsikta vi vil få, ler Bente. – Vi kan se langt ut i verden derfra. Det er jeg helt sikker på.
Så går de videre oppover, katteaktig, mykt, nesten smygende, i barføttene. To jenter som lever ut huleboerfantasien. Eller det frie livet borte fra alle materielle fiksfakserier. De slitte fillene ligger i Purkvika ut mot Sørfolda, og skal få ligge der og mistrives.
Bente er så spent. Nå straks skjer det. Fjellet runder litt mot toppen.

Øverst oppe på Tårnvikfjellet står to jenter med armene rett ut. Lar det svake luftdraget tørke svette kropper. Håret til Bente dras litt med luftdraget. Hun kjenner det nesten kiler nedover ryggen. Hun ser nedover på kroppen sin, tenker på hvor fint mennesket er skapt. Og hun er jo vakker. Det sier i alle fall Johanne. Og Sondre, og. Ja, Jolie sa det i hvert fall. Forskeren ved North Microbe Institute øverst i Valnesfjorddalen.
Hun kikker bort på Johanne. Den tjue år eldre venninna er likevel verdens vakreste jente. Nå treffer hun blikket hennes. De står og ser på hverandre. Bente vil ikke gå langt inn, bare holde seg aller ytterst. Slappe av, og nyte fjellet.
Johanne kommer tuslende de få skrittene mot Bente. Holder armene ut, og lar Bente komme helt inn til seg. Og omfavnes.
Bente kjenner ikke at Johanne er svett. For de er nok like svette, begge kroppene. Nå koser de med hverandre. Johanne betyr så uendelig mye for Bente. Tenk så grusomt hvis hun en dag skulle forsvinne. Det må aldri skje. Aldri i livet! Bente kjenner tårene trenge fram, og renner nedover kinnet. Drypper ned på skuldra til Johanne. Hun blir så lett rørt når hun holder rundt et annet menneske hun er glad i.
– Er du lei deg, Bente? smiler Johanne, legger hendene på kinnene hennes, og tørker bort tårene til Bente med tomlene.
– Nei, svarer Bente, og skjelver på haka. – Jeg bare elsker deg så høyt at tårene pipler fram. Dette er kjærlighetstårer, Johanne. Tårer til deg, sjelevennen min.
– Kom, Bente, smiler Johanne. – Vi setter oss og nyter utsikta. Rett her borte.

Bente ser ei fjellrekke langt nord i havet. Underlige fjell, som liksom stikker opp av havflata, men ikke har flere fjell bak.
– Hva er dette for slags fjell, langt der ute? spør Bente, interessert.
– Det der, det er Lofoten, svarer Johanne. – Lofotveggen.
– Og langt nedi der, sier hun og peker. – Der ligger Tårnvika. Den nordligste bygda på Kjerringøya. Øya som egentlig bare er ei halvøy.
– Så koselig at det sitter en trollfugl der borte og holder oss med selskap, ler Bente. – Ravnen er jo fjellets fugl. Nå er vi på besøk i ravnens rike.
Så snur Bente seg, og lar kikkerten saumfare innover Nevelsfjorden, inn mot stedet der det kom røyk over skogtoppene kvelden før.
Johanne kommer opp på siden av Bente, og setter seg, helt inntil. Tar hånda rundt midjen til Bente. Det er så godt å kjenne de varme og søkende hendene til Johanne.
– Se der nede! nesten roper Johanne brått.
– Hva for noe? spør Bente, og ser ned gjennom fjellsiden der de kom opp. Da ser hun det! – Hjelpe og trøste!!!
– En hel gjeng men svartkledde mennesker! sier Johanne engstelig. De kommer opp hit. Ta kikkerten, Bente! Fort!
– De har spyd, alle sammen! sier Bente. – Og et par taukveiler. De peker oppover hit, og vinker! Vi er oppdaget! Det er oss de er ute etter!
– Fort, Bente, vi må løpe!!! skriker Johanne, og slenger kikkerten rundt halsen.
Bente tar høygaffelen i hånda, og gir seg i løpinga etter Johanne.
– Hvor skal vi gjemme oss! roper Johanne, fortvilt.
– Bare løp! Løp for livet! svarer Bente, som nå er kommet opp på siden av Johanne. – Mot Tårnvika! Så kan vi svinge ned i dalen nedi her etter hvert! Og løpe langs dalen ned til båten igjen, mens tullingene vaser der oppe for å finne oss!
To jenter løper det forteste de kan, i barføttene på ruglete berg! Ravnen flakser opp, og svirrer over hodene deres der de løper. Det nytter ikke å holde stor fart lenger, for skarpe steinkrystaller er vonde å tråkke på. Flere ganger holder Bente på å gå i kne! Men Johanne løper fortere. Er vel hardere under fotsålene.
Bente holder igjen! Nå er et alvor! Men den myke jenta er i ferd med å dytte den tøffe unna! Hun vil gråte! Akkurat som om det vil hjelpe. Bare kaste seg i armene til Johanne, og gråte for å få trøst!
Men da er de ferdige! Da vil det være slutt! Så hun biter tennene sammen, og løper videre. Tørker fort under øynene.
Litt bortenfor er berget mer værslitt og glatt. Da kan de øke farta!

– Det er vondt å løpe så fort! gråter Bente.
– Hold på dem! svarer Johanne. – Her, gi meg høygaffelen. Så bruker du begge hendene.
– Nå har du en fordel av at dine ikke er så store! smiler Bente gjennom tårene.
Da går det bedre for Bente. Men det er så kronglete at det er lett å miste balansen. Da må hun slippe, og la dem svinge fritt igjen.
De tråkker på spisse greiner! Bente kjenner flere ganger at kvister eller skarpe steiner stikker under føttene! Men det får ikke hjelpe. Fotsålene er seige av alt utelivet, og må tåle behandlinga. Nå gjelder det å komme seg fort ned til båten, før mennene!
Og endelig når de ned i fjellskogen øverst i dalen! Da stanser Johanne, puster voldsomt!
Bente stanser rett ved siden av. Kjenner blodsmaken i munnen. Og så svir det litt under den ene foten!
– Jeg skulle hatt sånne som deg, Johanne! smiler Bente da hun får pusten litt tilbake. – Mine er bare upraktiske!
– Ikke snakk sånn! sier Johanne, og ser litt morsk ut. – Brystene dine er noe av det vakreste som noen gang har sittet på en jentekropp.
– De liker ikke å løpe akkurat, ler Bente. – Ellers er de vel greie nok.
– Greie nok?! Det holder ikke Bente! svarer Johanne.
– Kom! sier Bente. – Så fortsetter vi, før vi mister forspranget!

På myrene ved Movikvatnet slakker de på farta. Det er så mange skarpe tuer som vokser der. Sikkert rome, som truer med å stikke hull under føttene.
– Hør, Johanne! sier Bente. – Se! sier hun, og peker opp i skogsiden.
– Der kommer de! hviner Johanne. – Løp for livet!
Bente stormer over myrene! Flyr over lyngtuer! Suser ned gjennom småskogen, som ei flygende hulder! Krampholder i høygaffelen! Håret flagrer i vinden, og brystene flagrer, føler hun!
Johanne jager hakk i hæl! Holder på kikkerten, og løper for livet!
Bente kikker bakover et øyeblikk! Der kommer hele gjengen!!! Som svarte djevler kommer de stormende!!! Holder spydene opp i lufta, kommer dundrende nedover dalsøkket som villmenn på krigsstien!!!
Et øyeblikk tenker Bente på om hun må gi opp! Og heller ta opp kampen med judo og høygaffel! Men de er for mange! Alt for mange!!!
– Herre fred!!! Nå kommer de! roper Bente. – Løp alt du orker!!! Her, ta i hånda mi!!!
De bare føttene går nesten som trommestikker på de to jentene! Krumbøyde jager de nedover i vill fart! Holder så vidt unna for de langbeinte voldsmennene!
Et øyeblikk fyker de i lufta som to prosjektiler over et gammelt gjerde de så vidt oppdager! Der nede ligger båten!!! Nå har floa nesten lettet den helt fra tangklasene!
Med vanvittige krefter røsker Bente opp buska som tauet er festet til!
Hun bråstanser med hendene på stavnen, vil besvime, hun spytter, og hoster bloddamp!
– Hopp oppi, Johanne! Fort! Fort!
Så slenger hun tauet og buska oppi båten, skyver fra og stuper oppi.
Johanne sitter alt ved årene. Hun pisker vannet med årebladene og båten glir ut med tverrenden først! Det går for tregt!
Vannet spruter fra årene da Johanne prøver å vri båten andre veien.
Førstemannen stuper etter og når tak i ripa helt bakerst! Skal til å entre seg opp i båten!
Bente løfter høygaffelen, ser i øynene på den glisende skittenkaren. Hun ser straks at det henger mange ringer i det ene øret hans.
– Nå er dere våre!!! brøler han i seiersrus.
– DET ER VI IKKE!!! hyler Bente, og deljer høygaffelen rett i panna på slasken! Han fyker bakover, og mister nesten hodet! Blir liggende livløs i vannet med ryggen opp! De skitne klærne er så tette at det blir som ei blåse på ryggen hans!
Båten er snudd helt rundt, og brennfort ror Johanne utover.
Bente står oppreist i båten, og lener seg mot høygaffelen. Har satt sjøbein. Står frekt rett mot gjengen der inne i fjæra. Skrever for å holde balansen.

Omtaler

Det er ingen omtaler ennå.

Bli den første til å omtale “Eros – 2100”

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

0