Kjøp bøker i bokhandelen

Feelings – 2097

5.00 out of 5 based on 1 customer rating
(1 omtale)

kr 79,00

Boktype:
Format:
E-bok, Kindle, Kindle, Kindle
Kategori:
ISBN:
978-82-93664-03-1
Språk:
Norsk bokmål
Forlag:
Ringlets forlag
Utgitt:

Beskrivelse av boka

I frost og dyp snø må Bente og kjæresten Måns forsøke å berge livet i Midtigården. Sjøisen svikter, og livet står på kanten. Det er ikke bra mellom dem, for Bente vet hva som er sannheta. Og hun har forlovet seg i hemmelighet, med en annen. Villmarka krafser på vinduene og vil inn. Rovdyrene vil ete menneskene i ødemarka. Men i flokken er det ett dyr som ikke er som de andre. Ei grå topplue dukker opp nede på jordet, ikke langt fra der gamle Anna burde hvile i fred. Bente er fullstendig fanget av engelen fra Sjunkfjorddalen. Hun er hodestups forelsket i ham, men strever med å bryte det gamle forholdet. Tre mennesker må leve under samme tak. Bente er høna i kurven. Brått står hun ansikt til ansikt med jokeren på Jovikneset. Oppgjøret kommer ei natt uværet sliter så hardt i huset at ingen vet om det vil overleve natta. Nå venter et nytt liv! Så strekker et lite og foreldreløst barn armene mot Bente. KORKETREKKERNE 4

Leseutdrag

Noe beveget seg i den snøfrie skråninga utenfor, helt opp under husveggen. Nå skulle hun hatt kikkerten. Men den hadde Sondre i sekken sin da han gikk i land ved Lundestad. Hun la den i sekken hans i morges, da de pakket niste og jakke for å dra på en litt lengre fisketur.
     Fjorden lå som et speil. Bare helt ytterst, ute i Sørfolda, ante hun gråe. Østavindsdraget fikk vel litt mer tilfart utover fjorden der ytterst.
     En enslig svarttrost satt og sang melankolsk i den bratte bjørkelia i Smørkleppen. Sangen var så vakker, var liksom for trist til å passe den fine aprildagen. Skogen sto svart, det var nok enda noen dager til grønnskjær i bjørkene varslet ei ny årstid. Ei lettkledd årstid, med tynn sommerkjole og barføtter. Kanskje den hvite sommerkjolen, den fine kjolen hun hadde hengende på loftsgangen i Midtigården. Men der inne lå snøflekkene fortsatt rundt husveggene, og jorda var hard og telen.
     Det var så stille i lufta at båten ble liggende helt i ro. Dreide seg ikke ørlite grann engang. Da var det virkelig stille. Bente kjente det rumle litt i magen. Hun hev genseren og ble sittende kun i blusen, med bare skuldre mot solstrålene. Straks etter rotet hun rundt i sekken etter maten. Plutselig kjente hun noe hardt. Kikkerten!
     Sondre hadde lagt kikkerten over fra sin sekk og til hennes! Så snill han var. Ville nok at hun skulle kunne følge med i landskapet her ute i Sjunkfjorden, bli fristet av våren som var kommet mye lenger her, enn inne rundt Midtigården.
     Hun kastet et blikk mot Lundestad, men kunne ikke se gården til Sondre. Den lå skjult bak neset. Med kikkerten så hun opp mot huset til Karianne. Og sannelig, der satt hun og koste seg i sola! Lys i huden, vinterblek. Så nesten ut som en snøflekk mot den mørkere veggen. Nå tok hun solbad. Nøt våren i lange drag. Skulle hun gå opp til henne om ei stund, slå av en prat, eller to?
     Hva med Sondre? Hvordan hadde han det på Lundestad nå? Han påsto jo at våren var kommet mye lenger der enn inne i den skyggefulle Sjunkfjordbotn.
     Snøret hadde også tatt pause. Hadde i grunnen vært i pausemodus helt fra hun slapp sluken ut på en av de beste fiskeplassene i fjorden. Hun kunne like godt ro til andre sida av Sjunkvika, prøve fiskelykken innenfor Geitneset, der Ola ofte pleide å fiske.
     Litt etter satt hun i trusa og blusen, og tok gode tak med årene. Kikket på lårene og leggene. Hvite som snø, eller. Ikke helt, det var jo noe brunfarge igjen fra i fjor. Men nå lengtet nok huden etter de fine solstrålene. Fulle av vitamin D. I alle fall var det det Johanne stadig snakket om. Den sunne vitamin D.
     Sola varmet, og Bente ble svett på ryggen. Tenk at for få uker sida gikk hun og Sondre på ski opp til Sætervatnet. Hvor ble vinteren av? Brått og brutalt ble skisporene borte, smeltet ned i bakken, ble til vann som skulle få lyng og engsoleie til å blomstre. Om litt i alle fall.
     I fjellskråningene langs østsida av Sjunkfjorden, der rant elver og bekker, fosset over små stup, klukket og pratet. Snakket sikkert om våren. Hvisket noe i hemmelighet. Det var nok mange hemmeligheter de også holdt på, i alle fall hørtes det slik ut. Et evig kor av susende fosser og stryk ned fra de snøkledde fjellene langs fjorden. Ingen ord kunne høres, bare hvisking og tisking ned fra snøen oppe i fjellet.
     Nå hev Bente blusen også. La den fint over ryggsekken, fikk tørke den litt. Tørke bluseryggen.
     Ørlitt svettelukt kjente hun i nesen. Her var en kropp som savnet et skikkelig bad i en eller annen kulp, eller til nød i havet. Hun løftet på armene etter tur, luktet i armhulene, og fant kjapt ut at her var det i alle fall behov for lufting. Armene, derimot, luktet bare deilig. Hun snuste inn duften fra overarmene. Begge to. Smilte med seg selv, for dette hadde nok virket veldig rart for Sondre, hvis han hadde vært om bord nå, sammen med henne. At hun satt og luktet på hele armene.
     Svarttrosten fikk svar i lia ned fra Skeistinden, fra Fjellryggen. Det var nok ikke bare menneskene som kjente seg våryre etter en lang og seig vinter. Bente ga seg ikke før hun var helt inne i Merrvika, rett inn mot Geitneset. Nå ante hun hyttene innenfor Jovikneset også. Et par av dem. Kanskje den som Siri brukte.
     Hun tok kikkerten fram. Speidet over mot Færøya. Det var ikke liv på Jovikneset. En båt lå dradd opp til ei av hyttene. Kanskje det var hytta til Siri. Hva med Sondre? Hva med Lundestad?
     Kikkerten sveipet over landskapet, og traff rett på huset til Sondre. Og utenfor det, der holdt Sondre på med noe i bakken. Hakket eller grov. I alle fall sto han bare i shorts, eller i trusa. Det var ikke mulig å se hva han hadde på seg, men han nøt våren, han også, og hadde ikke mer på seg enn den mørke klesfilla.
     Nå gikk sikkert Måns rundt husveggene i Midtigården. I ullgenseren, og skoene. Kraset litt i råttensnøen. Kikket sikkert bort på Sjunkhatten som lå badet i sol. Tenkte nok på at rundt Midtigården, der var det skyggefullt og kaldt. Men veldig koselig også. Våren flommet fram der inne også, og Storelva var flomstor og fossende nedenfor huset.
     Sondre var litt skarp i morges. Syntes det var litt bortkastet å bo inne i skyggelandet, når Lundestad lå fritt og fint ytterst i fjorden. Men hun ville ikke høre på det øret. For Midtigården, den hadde berget livet til henne og Måns. Og fortjente at det bodde folk der, og tok vare på de slitte bygningene. Anna hadde nok trivdes veldig godt hvis hun hadde visst at det tuslet mennesker rundt på gulvene i huset. Kanskje hun kikket på livet der? Fulgte med? Selv om føttene nå bare var hvite beinspiler. Reinslikket av sultne ulvekjefter.
     Bente grøsset litt, og var straks tilbake til nuet, til vårsola i båten. Og til Sondre som gikk sommerkledd på Lundestad, og Karianne som satt minst like sommerlett oppe ved huset sitt i Sjunkan.
     Hun skulle ikke plukke opp Sondre før ut på ettermiddagen. Kanskje hun rett og slett skulle ta turen opp til Karianne? Det ville hun sikkert bli veldig glad for. Og Bente ville få tilfredsstilt behovet for å treffe henne igjen. Nå med det samme! Fiske kunne de gjøre hele våren.
     Men med svettelukta?
     Ei stund etter hoppet hun rett ut fra en stein i flomålet. I tangbeltet lå båten, med tauet surret til ei halvråtten bjørk innenfor. Årets første bad! Alene hylte hun da hun dukket opp over vannflata igjen. Tok de få svømmetakene mot land det raskeste hun kunne.
     Rett etter kravlet hun seg opp ved sida av båten. Hakket tenner, ristet av kulde. Men ikke lenge, for sola ville gjøre livet lett å leve. Så en dukkert til skulle det bli. Nå var det ikke så ille lenger. Vannet føltes bedre.
     Ned fra ei myr oppe på Geitnesryggen, rant en liten bekk. Ikke rare siket, men nok til at det dannet en liten kulp rett over strandlinja. Der skyllet hun håret. Fikk vasket salt og rusk ut av korketrekkerne. En iskald vask, enda mye kaldere enn dukkerten i havet.
     I sikkert en halvtime eller mer ble hun liggende på tvers i båten, på tofta. Med hodet hvilende på den ene rekka, og føttene over den andre. Det flødde fortsatt, så båten lå snart helt fritt og fløt. Men fortsatt festet i treet på land.
     Sondre kom løpende mot henne. Strakte armene fram til henne.
     – Velkommen til Lundestad, kjæresten min! ropte han før han rakk fram til henne.
     Han løp i barføttene. I en slitt og hullete shorts. De brune krøllene danset over skuldrene hans. Øynene lyste vennlig mot henne. Dette var engelen hun var så hodestups forelsket i. En forelskelse som aldri ville gi seg. Bare en vakker gutt, den vakreste av alle. Nå var han hennes. Bare hennes. Ville dele hele livet med henne. Heldige Bente Krokstad. Livet kunne ikke vært bedre.
     Brått skvatt hun. Ei kråke satt på stubben innenfor og kra’et og oiet over båten med et menneske oppi. Et sjeldent besøk, den andre kråka Bente hadde sett sida de kom inn i Sjunkfjorden forrige sommeren. Hun hadde blundet. Måtte ha ligget ei stund, for nå var båten helt øverst i tangbeltet. Men sola var ikke flyttet så mye på seg. Hun hadde enda tid.
     Kjapt hev hun trusa og blusen på seg, skjøv ut båten, og rodde inn til Sjunkvika, til Karianne.
 
     Utenfor huset satt Karianne. Holdt hendene foran brystene, for å skjule seg.
     – Heia, Bente, kjæreste vennen min! ropte hun før Bente var kommet helt opp til henne.
     Bente småløp i den tørre gressbakken. I barføttene. Nesten som i en drøm. Karianne lo, reiste seg, og strakk begge hendene fram til henne. Tok imot. Usjenert.
     – Åh, som jeg har savnet deg, sa Bente, og klemte seg inntil Karianne. Og Karianne klemte henne like hardt tilbake.
     – Hørte ikke at du kom, sa Karianne. – Men for en overraskelse! Så båten nede på fjorden, trodde det var Måns som var ute og fisket.
     Karianne bøyde seg ned etter skjorta, og hev den på seg. Nøyde seg med å kneppe én knapp.
     – Så utrolig forskjell det er på våren her ute og inne ved Midtigården, sa Bente. – Der inne går nok Måns i ullgenseren mellom råttensnøen utenfor huset akkurat nå. Fyrer sikkert godt i ovnen også. Men det er så trivelig med sein vår, for da varer den fineste av alle årstidene ekstra lenge.
     Bente syntes det hørtes greit ut å si det, men følte faktisk litt på at det var ergerlig å bo så langt inni fjorden, innunder tinderekka, når det lå flere tomme hus i Sjunkan, badet i aprilsola nå. Hun kunne vært sammen med Karianne nesten hver eneste dag. Når hun ikke koste seg sammen med Sondre, selvfølgelig.
 
     Dagen etter står Bente og Sondre utenfor huset i Midtigården. Spar i råttensnøen, sprer den utover, for å få våren til å komme litt tidligere. Oppe i skogen bak redskapsbua sager det ivrig. Måns tar ned bjørketrær. Tenker støtt på ved til fyring. Og det er bra, for en vinter koster veldig mye ved for at det skal være lunt og varmt inne i stua og kjøkkenet.
     – Enn om vi flytter ut til Lundestad, sier Sondre. – Nå kunne vi kost oss hver eneste dag med våren og solvarmen. Sluppet unna råttensnøen her inne i jervekjeften. Så kunne Måns vært her inne, hvis han ønsker det. Kost seg med det gamle huset så mye han ville.
     Bente kjenner ryggen verke litt, mens hun spar snøen. Forsøker å gjøre det beste ut av alt mulig. Måns som hun har dratt utover hit, og som hun må hjelpe innover til Lakshola igjen. Valget de tok da de bestemte seg for å bo her, og ikke i Sjunkan. Og så maser Sondre om flyttinga igjen. Skal bare ha det så lettvint. Skal alltid ha det så lettvint. Slippe unna litt slit, litt kroppsarbeid. Bare sose rundt i livet.
     – Hvorfor svarer du ikke? spør Sondre. – Synes du jeg bare snakker tull og vas?
     – Ja, det synes jeg! svarer Bente. – Spa heller videre, og ikke kast bort tida med tomt snakk!
     Bente skjønner ikke hva som går av henne. Snarsint og irritert, svarer nesten slik hun gjorde da hun dyttet fra seg Måns. Uten at hun ville det. Humøret tuller med henne. Det er vel mensen som er på tur igjen.
     I sideblikket ser hun at Sondre setter spaden fra seg i snøskavlen. Setter hendene i sida og snur seg ned mot fjorden. Speider utover mot den forgylte Sjunkhatten.
     – Ble ikke helt ferdig ute på Lundestad i går, sier han. – Begynte å spa i potetlandet. Tenker å få potetene i den telefrie jorda snarest mulig.
     – Tenk heller på potetene her i Midtigården, svarer Bente, fortsatt litt ampert. – Er vi gode nok på å spre snøen utover, så forsvinner vel tela fort her også. Men da nytter det ikke å stå med hendene i sida og drømme, Sondre.
     – Nok! svarer Sondre, skarpt.
     Bente skvetter litt. Oi, så sint han ble, tenker hun, og angrer at hun hugget til med kjeften.
     – Tar turen utover til Lundestad nå, sier han, hardt. – Du får spa alene. Eller få med deg Måns på dette bortkastede arbeidet. Du vil jo ikke sparke ham ut av huset likevel. Da kan du like godt be ham hjelpe deg.
     Sondre gir seg straks i vei over jordet. Ser ikke opp mot Midtigården engang.
     – Kommer du tilbake til middagen som jeg som vanlig skal lage!? roper hun etter ham.
     – Ikke tenkt på meg! roper han tilbake. – Blir sikkert borte et par dager! Det er mye potetland som må spas opp.
 
     Bente setter spaden ned i snøen. Ser ryggen til Sondre forsvinne. Til sist blir de brune krøllene også borte i skogen på andre sida av jordet.
     Han får bare dra utover. Tenke seg om. Han kommer nok tilbake og angrer seg. Unnasluntreren.
     Brått slår den andre sida ned i hodet til Bente. Hva i all verden skjedde nå!? Skjøv hun Sondre unna, dyttet ham fra seg? Var det det hun gjorde nå? Avviste ham? Kjæresten og forloveden. Engelen. Det aller kjæreste hun noen gang fått kalle sitt.
     Før hun vet ordet av det, vokser klumpen i halsen. Hun vil nesten nyse, men det er ikke det. Tårene fyller øynene hennes. Hun vil bare hive seg ned mellom råttensnøen og gråte, tute. Måns vil ikke ha henne. Og Sondre vil det heller ikke. Skal hun bare holde Anna rett borti med selskap? En ånd eller et gjenferd. Noen som heller ikke har bedt henne flytte inn i Midtigården.
     Hun slipper spaden og løper etter Sondre. Må nå ham igjen før han ror utover!
     Plutselig snubler hun i ei trerot. Faller framover, og treffer med haka i bakken før hun får tatt seg for. Det svir, men hefter ikke. Hun spretter opp og løper videre.
     Der nede står Sondre og skyver båten mellom de tanggrodde steinene.
     – Sondre!! Vent!! roper hun, og tørker tårene kjapt for å se bedre.
     Sondre ser mot henne. Blikket er ikke kjærlig og mildt, men heller spørrende og uforstående. Akkurat som han lurer på hva galt han har gjort nå, igjen.
     Bente bryr seg ikke om at han ikke tar imot henne. Hun hiver seg om halsen hans, klemmer seg inntil. Gråter og hikster, snufser. Får ikke til å si noen verdens ting.
     Forsiktig kjenner hun hendene til Sondre tar rundt henne. Klemmer først forsiktig og usikkert. Men så får de krefter, og klemmer henne inntil ham, slik de pleier å gjøre. Trygt og bestemt, beskyttende og kjærlig.
     Hun slipper taket litt, ser ham inn i øynene. De er våte de også, øynene hans. Tårefylte, før det begynner å renne. Haka hans skjelver. Det pleier den ikke å gjøre, ikke så ofte i alle fall.
     På nytt klemmer hun ham inntil seg. Holder kinnet hans tett inntil sitt. De gråter i armene til hverandre. Gråter og gråter. Uten ord. Et språk fullt av anger og kjærlighet, fullt av tilgivelse og håp. En øredøvende kontrast til de harde ordene oppe ved snøskavlene.
     Slik står Bente. Har ikke tenkt å si noe som helst. Vil bare ha nærhet og varme. Kjenne på de vare kjærlighetsstrengene. Som er sterke som bare det, men likevel så skjøre og lette å slite. Det skal så lite til, og samtidig så mye til. Den ekte kjærligheten. Av natur så veldig varierende. Så høyt oppe og langt nede. Bente forstår så mye mer nå enn i høst. Vet hva som står på spill.
     – Jeg elsker deg, Sondre, hvisker hun i øret hans. Slipper taket litt, og kikker ham inn i de tårevåte øynene hans. – Jeg elsker deg! Hører du. Jeg elsker deg. Uansett motbakker og kneiker. Elsker, elsker deg!
     Hun rister ømt i skuldrene hans.
     – Tenk så dumme vi kan være, svarer Sondre, og snufser litt. – Være på nippet til å kaste bort det fineste i hele verden, for bare noen råtne snøskavler og litt gammelgress, og et uryddig potetland på Lundestad.
     – Vi skulle jo bo oppe blant stjernene, ler Bente, og snufser litt hun også. – Kjøre tur i Karlsvogna. Skite i alt strevet og motbakkene i livet rundt oss. Det lovet vi jo hverandre under nordlyset i vinter. Husker du det, kjæreste kjæresten min?
     – Det lovet vi jo hverandre, svarer Sondre. – Og jeg mente det av hele meg da, og mener det av mer enn hele meg nå!
     – Vi er forlovet, Sondre, sier Bente klart og tydelig. – Har lovet hverandre at vi alltid skal være sammen. Ikke snakk om at jeg skal bryte det løftet. Aldri, aldri i livet! Tilgir du de beske ordene mine oppe på jordet? Kan du det? Kan du dunke meg litt i hodet hvis jeg skulle bruke slike ord igjen? Dra meg litt hardt i korketrekkerne? Kan du love meg det også?
     Da må Sondre le. En rungende og smittsom latter. Bente ler like febrilsk. Ingen vet hva som er så artig. Men begge vet hva som er så inderlig godt. Kjærligheten til hverandre, som ingen av dem noen gang skal svikte. Nå står kanskje Måns utenfor redskapsbua og hører på latteren nede i skogen, i sjøkanten. Lurer sikkert fælt på hva som skjer der nede.
     Tett inntil hverandre står de. Sondre vikler forsiktig med korketrekkerne til Bente. Kan sikkert aldri tenke seg til å skulle dra hardt i dem.

1 omtale for Feelings – 2097

  1. 5 out of 5

    :

    Vakkert! Spennende! Og utrolig følelsesladet!

Skriv en omtale

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *