Kjøp bøker direkte fra forfatteren

Forsvarlig behandling

kr 189

Boktype:
Kategori:
ISBN:
9788269156607
Språk:
Norsk bokmål
Forlag:
Spiegelberg
Utgitt:

Beskrivelse av boka

En moderne kjærlighetshistorie om Eilif og Vegard. Det er høst i Bergen, og regnet faller i uopphørlig yr fra en fargeløs himmel. På Haukeland sykehus skal Eilif og Vegard snart møtes. Eilif ligger i akuttmottaket. Han er redd, han klamrer seg fast i det grove papiret på undersøkelsesbenken, og prøver å få kontroll over pusten og den sterke følelsen av at alt han rører ved blir ødelagt. For Vegard er det bare en vanlig dag på jobb. Han skal inn til en pasient med et antatt beinbrudd, gi profesjonell og vennlig behandling, tilby en trøstende hånd om nødvendig, for så å stikke hjem, og glemme alt om sykehuset frem til neste vakt. Forsvarlig behandling er en historie om ubeleilig forelskelse, og alle grunnene til å holde seg tilbake og ikke ta sjansen på kjærligheten – og om det vakre som kan skje når man våger å tro på at man er verdt å elskes, uansett.

Leseutdrag

Kan vi få noe personell her? Rommet er lite og fargeløst. Veggene er beige, gulvet syrlig grønt. Det henger et blasst, brunt forheng fra en skinne i taket, hadde det vært trukket for ville det skjermet for utsikten dersom døren skulle bli åpnet. Nå er det trukket halvveis fra, en av klypene har løsnet og dingler løst fra takskinnen. Eilif ligger på en undersøkelsesbenk i brun skai. Noen har trukket frem en remse med grovt papir fra en stor rull som er festet ved hodeenden, den ligger mellom ham og benken, som et gigantisk flak med dopapir. Det rasler når han forsiktig prøver å finne en bedre stilling å ligge i. Han er fullt påkledd, men det rister små kuldegys gjennom ham. Over seg har han et stort lyseblått helsepledd, løst vevd bomull med store hull i, laget for å være lett og isolere ekstra godt, både mot kulde og varme. Det er vevd inn et ord med store blå bokstaver langs hele siden av pleddet, ordet gjentar seg, han blir ør av å lese det mens han ser nedover seg selv. HELSEVESEN står det. De svarte joggeskoene og den olivengrønne skalljakken hans ligger i en haug på gulvet, ved siden av sekken og flasken med Imsdal. Han svelger, åpner munnen. Tungen er ru, den ligger størknet mot ganen. Han har lyst til å strekke seg mot vannflasken, prøve å nå den, men den pulserende, tunge smerten i beinet stopper ham. Han kan uansett ikke gripe etter noe med den høyre hånden, den er pakket inn i en grå bandasje som er surret så tykt at han ikke kan lukke hånden. Eilif snur hodet forsiktig mot veggen, vil se etter en alarmsnor, er det ikke sånn at man kan kan få tak i noen her? Tungen og munnhulen er så tørre at det skraper bakerst i halsen, det presser seg frem små, raspende host. Den plutselige smerten er overveldende, den kommer så uventet på ham. Det skjærer i hodet for hvert host, en sterk og skarp smerte, så tydelig at han ser den bak øyelokkene. – Hallo… hei! Eilif prøver å rope, men stemmen hans er liten, den klistrer seg fast i de støvete slimhinnene, og bærer garantert ikke gjennom den lukkede døren og ut på gangen. Det er for mye nå, med beinet, med hånden, med hodet, med den skarpe hostingen og den tørre tungen som limer seg fast i munnen. Det legger seg på hverandre, bygger et vaklende spir i magen hans. Pusten kommer i kjappe drag, han kvepper den inn i munnen i små jafs, slipper den ut igjen med det samme, det er en strøm av beskjedne, overfladiske pust. Eilif vet at han burde legge hendene foran ansiktet, forme et lite, lukket hjerte rundt munnen og nesen, tvinge seg selv til å puste rolig. Men den skadde hånden banker og verker, og det er noe i armen som hugger til når han løfter den til ansiktet. Pusten går enda raskere, perler av kaldsvette bryter ut i pannen og på brystet hans, det ligger et sus og en tåke i hodet og øynene hans. Han krafser mot kanten av benken med den friske hånden, prøver å klore seg fast i brun skai og gråpapir. Det blafrer i gardinen når døren blir åpnet, rasler i plastposer, klakker hardt i den grønne linoleumen for hvert steg som tas over gulvet. Stegene stopper midt på gulvet, Eilif hører den kjente stemmen hennes som gjennom et tykt lag skumgummi. Det er Elise. Hun kom. Hun hadde tid. – Eilif! Herregud! Pust rolig, da! Hun står midt i rommet, akkurat utenfor rekkevidde, snakker fort og høyt til ham. – Ta deg sammen nå da, bare pust rolig! Stemmen hennes er irritert og brysk, som alltid når Eilif er dårlig. – Nei, Eilif, jeg henter noen, dette her gidder jeg ikke. Pust nå rolig, da! Han prøver å konsentrere seg, kontrollere pusten, men det er som om alt flyter, som om kroppen ikke ligger på benken. Og uten noe fast å holde seg til, klarer han det ikke. Han hører de harde skrittene til Elise fjerne seg fra ham, den høye stemmen hennes skjærer gjennom skodden som ligger rundt hodet hans når hun roper fra døråpningen. – Kan vi få noe personell her? Han klarer ikke å roe seg ned! Det går kanskje bare noen korte sekunder, men Eilif har mistet tiden, han er fanget i den eskalerende pusten som tar fra ham alle sansene, gjør ham døv og blind for alt annet enn lydene og glimtene av lys som kommer fra ham selv. Det eneste han kjenner er en hånd som legger seg over hans friske, noen som bøyer seg over ham, et mykt sveip av hud over pannen og kinnet. En mørk og rolig stemme bryter gjennom den hektiske pustingen hans. – Eilif? Eilif? Det går bra. Fokuser på stemmen min nå. Vi puster sammen.

Omtaler

Det er ingen omtaler ennå.

Bli den første til å omtale “Forsvarlig behandling”

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

0