Kjøp bøker direkte fra forfatteren

Hjerter i takt og utakt

kr 299

Boktype:
Kategori:
ISBN:
978-82-690749-8-7
Språk:
Norsk bokmål
Forlag:
Fly Fly forlag
Utgitt:

Beskrivelse av boka

Feelgood om hverdagsmennesker, fortalt med medmenneskelig varme og humor.

Det er en av de dagene da alt står stille. Bladene på treet utenfor vinduet beveger seg ikke. Herlov prøver å løsne grepet av hånden som holder hans, men det er som hun bruker sine siste krefter på å holde ham fast. Han ser bort på det magre hodet som nesten ikke lager søkk i puten. Hun har alltid vært tynn, men den siste uken har hun skrumpet inn og blitt til ingenting.

Herlov sitter ved sin kones dødsleie. Han bærer på en livsløgn han har holdt skjult i snart femti år. Da hans kreative og nysgjerrige barnebarn Freya kommer inn i hverdagen hans, blir det stadig vanskeligere å holde på hemmeligheter.

Hans venn Egorbert trosser hjertetrøbbel og kaster seg på flørter’n igjen. Og hva med Diwata – vil hun endelig finne ekte kjærlighet?

Igjen samles gamle og nye beboere i Blondehuset, over kopper med te og gode samtaler, nypevin og ville påfunn, og ikke minst i kjærlighet – der hjertene banker både i takt og utakt.

Leseutdrag

KAPITTEL 1

Det er en av de dagene da alt står stille. Bladene på treet utenfor vinduet beveger seg ikke. Herlov prøver å løsne grepet av hånden som holder hans, men det er som hun bruker sine siste krefter på å holde ham fast. Han ser bort på det magre hodet som nesten ikke lager søkk i puten. Hun har alltid vært tynn, men den siste uken har hun skrumpet inn og blitt til ingenting. Øynene er lukket, pusten går grunn, det er så vidt man kan ane konturene av kroppen hennes under det hvite teppet av bomull. Pleierne har sagt at han må hvile, men han vil være her for henne til det er slutt. Kaffen som står på nattbordet er blitt kald for lengst. Restene av middagen er størknet. Han føler for å bære ut tallerkenen, gjøre litt nytte for seg, men han vil ikke forlate Sonja.

I stedet lar han tankene vandre tilbake i tid. Til den dagen han fylte 18 år. Herlov visste at han ikke var en av de vakreste mennene i byen, men den vakreste. Det hadde både hans mor, hans syv tanter og de fire søstrene prentet inn i ham fra han ble født. Han fikk i tillegg høre at han var den muntreste og snilleste. Høflig og pliktoppfyllende var også noen av superlativene som gikk igjen. Å leve opp til alle disse fantastiske egenskapene krever en stor porsjon selvtillit, noe som Herlov var i besittelse av. Selv om han for det meste lot som.

Sommerkvelden for femtien år siden. 18 år og yr på livet. Han og kompisene leende gjennom gatene. Han kommer aldri til å glemme den kvelden. Mørke skyer som med ett stormet over himmelen og sendte kaskader av vann over dem. I panikken som alltid oppstår når et uventet regnskyll kommer, skynder folk seg under utspring og tak for å søke ly. Det var der i trengselen han ble presset inn mot kroppen til Sonja. Utseendet hennes var mindre tiltalende, men akkurat denne kvelden betydde det ingenting for Herlov. Det eneste han ønsket var å få stilnet det ungdommelige begjæret som overmannet ham.

Senere den kvelden, i Sonjas lille leilighet over bakeriet, forsvant ungdomstiden, og fremtiden hans ble staket opp, uten at han kunne endre på noe. Sonja ble gravid, tiden gikk fryktelig fort frem mot bryllup og fødsel. Hun hadde født deres første og eneste barn, Peter, nøyaktig ni måneder etter det voldsomme regnskyllet. En sønn som var like vakker som han selv. Herlov hadde ennå ikke rukket å bli nitten, Sonja hadde akkurat passert 30.

Han rykkes tilbake til nåtiden. Håper at Peter må rekke frem før det er sent. Idet tanken er sluppet, kommer Peter hastende inn døren. Han legger hånden på skulderen til Herlov, trykker lett, før han går over på den andre siden av sengen. Tar forsiktig tak i morens hånd og stryker varsomt over den. Slik blir de sittende til Herlov kjenner grepet løsner. Han ser på det bleke ansiktet. Legen som står ved enden av sengen er alvorlig. Hun kommer bort til ham.

«Hun er borte nå», sier hun.

Herlov nikker.

«Skjønner du hva jeg sier?» Det milde ansiktet til legen som han vet heter Gina, er bare noen centimeter fra hans eget ansikt. Som hun vil være sikker på at han hører og skjønner. «Hun er død.»

«Jeg skjønner hva du sier, hun er død.» Nikker bekreftende, flere ganger. Vil at vakre Gina skal skjønne at han skjønner. Selv er han ikke redd for døden, men han føler på et vemod over det han en gang skal forlate. Båten sin, det evige underet over hva naturen har å by på året rundt, den første koppen med kaffe på morgenen med tre biter belgisk trøffel til.

Han ser ut, greinene på treet er fremdeles helt stille. Legen går over til Peter.

Lettelsen får Herlov til å hive etter pusten, som om han har vært for lenge under vann. Lettelse over at Sonja har fått slippe. De siste dagene har vært vonde. Å høre på den raspende pusten, stønn og ynk, som pleierne bedyret ikke kom av smerte. Han trodde ikke på dem.

Herlov kunne kanskje hatt grunn til å føle på en bitterhet mot uhellet i regnværet som tok fra ham ungdomstiden. Voksenlivet med kone, barn og ansvar som ble slengt over ham så altfor tidlig. Han har godtatt sin skjebne gjennom alle disse årene. Han har aldri hatt det vondt sammen med Sonja, det er bare at han aldri har elsket henne.

Peter kommer rundt sengen, Herlov reiser seg, de klemmer hverandre litt klønete. De blir stående og se ned på ansiktet som har glattet seg ut.  Herlov lener seg frem og kysser Sonja på pannen. Mumler frem et stille farvel.

 

Utenfor inngangen til sykehuset drar Herlov den friske luften dypt ned i lungene.

«Jeg har bilen her borte, jeg kjører deg hjem.»

«Nei, Peter, du kan gi meg skyss til togstasjonen.» Peter skal til å protestere, men Herlov stopper ham. «Jeg mener det, jeg vil gjerne være litt alene, går det greit for deg?»

Peter nikker.

«Da kommer jeg om en par dager, og blir til over begravelsen. Skal vi si det sånn?» Han ser på Herlov med de snille øynene.

 

Herlov tar toget de fire milene, ser ut av vinduet på den blikkstille sjøen som flimrer forbi. Hva om det ikke hadde regnet den dagen, tenker Herlov.

Da han går av toget tar han den lengste veien, utenom hovedgaten. Der det er minst sjanse for å møte kjente. Vil være alene med tankene i dag. Han svinger inn Strandveien, kommer til nummer 7, til det rosa huset. Låser seg inn, ser de tre parene med Sonjas sko som står oppstilt på rekke på hyllen i gangen.

Regnjakken henger ytterst til høyre på knaggrekken. Herlov henger sin jakke ytterst til venstre. Går inn i stuen der luften er tett og varm. Han har ikke vært borte mer enn to dager, men det er som om huset har vært fraflyttet i lang tid. Glasset med whisky han hadde slått i like før de ringte fra sykehuset står urørt. Herlov går bort, løfter det opp, den stramme lukten biter i neseborene. Heller det i seg. Han fortsetter ut på badet, åpner medisinskapet. Glass og pakninger i forskjellige størrelser står tett i tett på hyllen. Alle med Sonjas navn på.  OxyNorm står fremst. Et glass med tabletter hun skulle ta i tilfelle angst står ved siden av. Det er ikke åpnet. Sonja hadde ingen angst for hverken sykdommen, eller å dø.  Sovetablettene står helt til høyre. Han trykker ut en av dem. Delestreken viser at han kan ta en halv. Herlov veier for og imot, før han hiver inn hele og svelger med et glass vann.

Rommet er dunkelt, rumlingen fra magen er den eneste lyden som høres, og får Herlov til å huske at det er mange timer siden han har spist. Lysten på mat er ikke der, det han trenger nå er søvn. Han lukker øynene, vil ikke tenke mer i dag, det kan han gjøre i morgen.

 

Herlov våkner med en murrende hodepine. Ser på klokken at han har sovet i elleve timer. Det er stille i huset. Han svinger beina ut på gulvet, kjenner at trekken fra vinduet er kjøligere. Stikker beina i tøflene og går ned på kjøkkenet for å sette på kaffen.

Etter en dusj og frokost går han ned mot postkassen, for å hente avisen. Ser postbilen ved enden av gaten. Herlov venter, ikke for å se om det er noen brev eller regninger, men han vil fortelle postmannen at Sonja er død. Egorbert, som han heter, har mang en gang sittet ved kjøkkenbordet og tatt del i hans og Sonjas liv. Herlov har kjent Egorbert siden han startet som postbud, for rundt tretti år siden. Etter hvert har det utviklet seg et vennskap mellom dem, med turer ut i båten, et slag sjakk eller bare en kaffestund ved kjøkkenbordet.

Egorbert står ut av bilen og kommer mot ham. Herlov får ikke vent seg til at den korpulente magen er borte. Men barten som er Egorberts kjennetegn, er like stor og rufsete.

«Hvordan går det det med deg?» Egorbert ser spørrende på Herlov.

«Hun er død.»

Postmannen nærmest bykser frem og legger armene rundt Herlov over gjerdet. Trekker seg tilbake og stirrer med sorg i øynene inn i ansiktet hans.

«Det går greit», sier Herlov før Egorbert får sagt noe som helst. «Jeg er glad hun slapp. Det verste kunne vært om hun ble liggende som en … ja du skjønner … på et sykehjem.»

Egorbert slipper taket i ham og kommer inn gjennom porten i gjerdet.

«Kom, nå tar vi en kopp kaffe.»

Ære være ham, tenker Herlov takknemlig, han er god på å lese tanker.

———-

KAPITTEL 3

Innerst i Strandveien ligger Blondehuset, det eneste hvite huset i gaten. Opp gjennom årene har det tatt imot og favnet om mang en villfaren sjel. Noen som trengte et sted å bo, og noen som trengte å bli ekstra godt tatt vare på. En av dem var Egorbert.

Nå er det Diwata, eier av det store huset med sine syv soverom, Magdalena på snart 83, og Sirkka med sin sønn Kasper på snart 13 som bor her.

Egorbert står ut av bilen og går opp hagegangen. Solstrålene gnistrer i de alltid nyvaskede vinduene innrammet av grønne karmer. Den doble ytterdøren, med samme farge som vinduskarmene, står åpen.

«Hallo, er det noen hjemme», roper Egorbert inn i gangen.

«Kom bare inn, jeg er oppe på loft.»

Egorbert tar et steg frem, da stemmen på ny når ned til ham.

«Kom deg ut fra gang og sett sko på trappen, jeg har vasket gulv!»

Egorbert er overbevist om at den dama har synske evner. Han tar et skritt tilbake, tar av skoene og setter de pent ved siden av hverandre, før han igjen våger seg innenfor døren.

Raske skritt høres over gulvet i andre etasje, og ned trappen kommer Diwata. Den lille kvinnen fra Filippinene med den gylne huden og det svarte håret sender ham et skarpt blikk.

«Jeg har tatt av skoene.» Egorbert vifter med en strømpekledd fot mot henne.

«Bra. Du skal vel ha kaffe.» Diwata går inn på kjøkkenet, Egorbert følger etter. Hver gang han kommer hit kjenner han på den samme gleden over å se Diwata i dette huset. Han hadde blitt kjent med henne da hun jobbet i kafeen hos deres felles venn Ellen. Vinterdagen for to år siden kommer han nok ikke til å glemme. Han og Lillian, som den gang bodde i Blondehuset, hadde handlet raskt da Lillian oppdaget at Diwata hadde blåmerker etter slag. Lillian hadde fått ut av henne historien om det miserable livet sitt. Med Egorberts jaktrifle i baksetet hadde de to kjørt opp i en ødslig bygd, for å hente henne. Der hun bodde sammen med en mye eldre mann, som ifølge hennes ord, hadde arvet henne fra sin avdøde bror.

Egorbert tenker med en viss – berettiget – stolthet, at det var takket være ham at Diwata omsider fikk sin rettmessige arv, etter sin første mann, og at hun med de pengene kunne kjøpe Blondehuset og realisere drømmen om egen systue.

«Jeg kommer for å hente en del redskap jeg skal ha med på kirkegården.»

«Hva skal du der å gjøre?»

«Hva tror du», har Egorbert lyst til å svare, men vet at det ikke lønner seg å være nebbete mot Diwata.

Det er Egorbert som steller graven til Mina, som var den opprinnelige eieren av Blondehuset. Det er bare tre uker siden sist han var der, men i Sonjas begravelse hadde han sett at den så litt ustelt ut. Og det skal han ikke ha på seg.

«Hvorfor kan dere ikke bytte på stell av grav, var jo ikke bare du som bodde her?» Diwata ser på ham med hodet på skakke.

«For Anna er det vel litt langt å reise fra Amsterdam og hit for å stelle en grav.»

«Jadda, jeg mente ikke henne, din kvermelan.»

«Kverulant», retter Egorbert. Han hadde aldri villet rette på henne hvis det ikke var for at hun har kjøpt seg fremmedordbok som han stadig vekk må høre henne i.

«Lillian har ikke den rette innstillingen for en slik jobb, og Johan kan ikke dra med seg fire unger på en kirkegård.» Johan, Egorberts beste kompis, har overlatt den daglige driften av sin garn- og husflidsbutikk til Sirkka, for å være pappa på fulltid. «Og Ellen …»

«Ja da, nok nå, jeg skjønne deg for lenge siden.» Diwata vifter med hånden foran ansiktet hans.

Egorbert trekker seg unna, ler mot Diwata.

«Dessuten steller jeg mine foreldres grav samtidig, så det er helt greit for meg å ha ansvaret for dette.» Saken er at han kunne ikke drømt om å overlate det til noen andre.

«Men nå går jeg i boden og henter det jeg skal ha med.» Han roper over skulderen. «Vil du bli med til kirkegården kanskje?» Egorbert stiller det samme spørsmålet hver gang han er der og henter redskapen. Til hans overraskelse svarer Diwata for første gang ja.

«Jeg kan vel like så greit bli med deg. Koselig med en søndagsutflukt.»

Utflukt ja. Hun får nå sagt det, tenker Egorbert og går ut for å ta på seg skoene.

 

Gravsteinene står på geledd. Egorbert har hentet en trillebår for å frakte utstyret og noen nye planter bort til gravstedet. Han nikker mot noen av gravene, og forteller lavmælt hvem av dem han kjente eller visste om.

«Hvorfor snakke du så lavt? Jeg kan nesten ikke høre deg. Du tror vel ikke noen av dem som ligge her våkner.»

«Hysj, ikke snakk så høyt. Vi må vise respekt.» Egorbert er grav alvorlig.

«Uhuum», mumler Diwata og sender Egorbert et av de mange underfundige blikkene sine. Som mange ganger sier mer enn ord.

Gravsteinen til Mina og Lennart, hennes mann og store kjærlighet gjennom livet, har en enkel inskripsjon. Oss to.

Diwata stryker fingrene over inskripsjonen.

«Oss to.» Stemmen er lav. «Det måtte være ekte kjærlighet.»

Det er som om ansiktet har kledd av seg, tenker Egorbert da han ser det myke smilet hennes.

«Hva stirrer du på?» Diwata er krass i stemmen.

Egorbert holder hendene avvergende i været.

«Ingenting.» Han bretter ut sitteunderlaget og setter seg ned på kne, fletter fingre og bender de frem og tilbake før han tar på hanskene han har lagt i gresset ved siden av.

«Hvordan var hun? Mina?»

Egorbert ser opp på Diwata. Han tenker seg om for å finne de rette ordene for å beskrive henne.

«Hun var … alt.»

«Alt?»

«Ja, alt.» Egorbert ler. «Hun var som en dronning som herset med sine undersåtter, samtidig med at hun hadde et stort hjerte. Spesielt for de som … ja hva skal jeg kalle det, som trengte en dytt, eller hjelp, for å komme seg videre i livet.» Sånne som meg, tenker han. Kjenner plutselig på et inderlig savn etter henne, og at tårene presser på. Egorbert kremter, blunker hardt noen ganger. «Kan du gi meg sprayboksen?» Han rekker ut hånden mot Diwata uten å se på henne.

«Her.» Diwata gjør honnør, samtidig med at hun slår hælene sammen og klasker boksen i neven til Egorbert.

Han skuler opp på henne, tar av lokket og sprayer over steinen.

«Dette er det absolutt beste middelet for å fjerne mose.»

«Hvilken mose?» Diwata bøyer seg for å granske steinen.

Egorbert svarer ikke på det som for ham er et dumt spørsmål. Hun må vel skjønne at det er viktig med forebygging. «Stålbørste.»

Saksen blir holdt frem mot ham.

«Haha, skulle bare se om du var våken.»

Diwata rekker ham stålbørsten, Egorbert børster forsiktig over steinen og den usynlige mosen.

«Se på den graven der.» Han peker med den hanskekledde hånden. «Jeg skjønner ikke hva det går av folk. Der har de altså plantet de langstilkede blomstene innerst!»

«Ja, og så?» Diwata ser uforstående fra Egorbert til gravsteinen ved siden av.

«Men ser du ikke at skriften blir dekket til? Nå skal jeg vise deg hvordan det gjøres.» Helt fremst der det lille jordstykket slutter, setter han ned to pinner av jern, en på hver side ved kantsteinene. Han tar to rosebusker og binder de med et snøre til hver av pinnene.

«Sånn.» Egorbert retter ryggen, ser fornøyd på verket. «Nå kan de tåle opp til en liten kuling, tenker jeg.» Ugress blir luket vekk, og til slutt klipper han gresset rundt kantsteinene med saks så det blir i akkurat lik høyde. Et stønn unnslipper Egorbert da han endelig får rettet seg opp etter å ha sittet lenge i knestående.

«Alder tar på, ser jeg», sier Diwata litt spisst. «Er vi ferdige her nå?»

«Ja, nå står graven til mor og far for tur.» Egorbert later som han ikke hører det tunge sukket fra Diwata.

En enslig skikkelse, lut i ryggen, med en vissen blomsterkvast sitter på en av benkene. Blikket er rettet mot en av støttene. Egorbert lurer på om noe feiler den ubevegelige skikkelsen som ser ut til å være langt opp i årene. Nærmere nitti, fastslår Egorbert.

«Bare gå du, jeg kommer», sier han til Diwata og nærmer seg forsiktig mannen.

«Går det greit med deg?» Egorbert klapper ham lett på skulderen. Mannen titter opp.

«Javisst går det greit. Jeg lurer bare på hvilken jeg skal legge blomstene på. Kona mi ligger der.» Han nikker mot venstre. «Og min elskerinne gjennom de åtte siste årene ligger der.» Han nikker mot steinen til høyre. «Er det ikke underlig du, at de havnet side om side?» Han rister på hodet og hmm-er. «Ikke la meg oppholde deg. Ha en fin dag, jeg finner nok ut av det.» Han vinker, som tegn på at Egorbert må gå.

Åtte siste årene, tenker Egorbert og kaster enda et blikk mot mannen som ser ut som en tørr kvist. Jeg er femti og har ikke hatt … Han kutter ut de deprimerende tankene og følger etter Diwata.

Bilder fra boka

0