Kjøp bøker direkte fra forfatteren

Jævla flytting!

kr 49

Boktype:
Format:
E-bok, Kindle
Kategori:
ISBN:
978-82-999595-9-9
Språk:
Norsk bokmål
Forlag:
Unum
Utgitt:

Beskrivelse av boka

Petter på 16 har en alkoholglad mor, en sjenert far som tygger tannpirkere for å roe nervene, en treningsnarkoman bror, og en lillesøster med et språk som kan sette selv den groveste sjømann i respekt. Petter har blitt mobba før, men er nå god venn med alle, fra de teiteste nerdene til de barskeste gangsterne. En dag får han vite at familien skal flytte fra Oslo. Han får sjokk når han får vite hvor de skal flytte, og veit med total sikkerhet at livet aldri vil bli det samme igjen.

Leseutdrag

Del 1 Det banka voldsomt på døra. Jeg snudde på huet og stirra over det øde landskapet i rommet mitt, hvor det eneste som fanga oppmerksomheten var den enslige gitaren som sto stolt midt på gulvet, mellom fuzzpedaler, ledninger og et par forsterkere. Den ligna en soldat som hadde overlevd et grusomt slag, og var nå på vei hjem til kjerring og skrikerunger. Igjen dundra det på døra. Dunk, dunk, dunk. «Ja,» sa jeg. Den mindre danna mora mi, Åshild Fjeldson, smalt opp døra så huset skalv og treverket knaka. Blikket hennes var slørete og hu hadde røde roser i kinna. «Petter!» ropte hu, og prøvde å peke på meg. «Mor Åse!» ropte jeg fjollete tilbake. Jeg pekte også. Jeg skjønte at hu var passe berusa og surrete i topplokket, og da kalte jeg henne alltid Mor Åse. Hu satt bestandig og strikka på et eller annet babyplagg. Ikke visste jeg hvorfor hu gadd det. Jeg tror ikke hu visste det selv engang. Men hu satt i hvert fall alltid og strikka, og alltid når’a strikka, så drakk’a rødvin. Og det hendte ikke lite ofte at hu fikk i seg litt for mye av det røde skvipet, og da blei det andre boller i huset. «Har du sølt tannpasta utover hele badegulvet, eller?!» ropte Mor Åse av full hals, så det ljoma utover det øde rommet mitt. Jeg tippa det usynlige støvet sto til alle kanter, men gitaren sto der stø som et fjell. «Nei, jeg ha’kke det,» sa jeg rolig og beherska. Hu svaia litt fram og tilbake. Prøvde å fokusere, men fikk det liksom ikke til. «Hvorfor er det tannpasta utover gulvet der da?» sa Mor Åse, og prøvde igjen å peke på meg. Jeg skjønte at jeg ikke orka peset hennes nå. Jeg hadde vondt i huet og ville bare kule’n med litt musikk. «Stikk og plag Jakob,» sa jeg. «Han maser’u aldri på! Kan du ikke mase på han, ’a?» Jakob var broren min, og ikke bare det, han var også min rake motsetning. Der jeg likte å slappe av og spille gitar, likte han å løpe rundt i skogen og slåss. Han hadde fått det for seg at han skulle bli Norgesmester i kick-boxing. Lykke til. Han var treningsnarkoman, og jeg var dovendyr av beste slaget. Hadde jeg hatt et tre på rommet hadde jeg liggi der hele døgnet, i ly for den jævla sola som lyste på TVen og gjorde den umulig å se på. «Jo, det har du helt rett i, Petter,» sa den fulle mora mi. «Ja, tenk. Jeg har rett i det,» sa jeg, reiste meg opp, og skuffa Mor Åse ut av rommet. Jeg låste døra og slapp pusten ut i et langt sukk. Gjennom gardinene, som fortsatt var trukket for, kunne jeg se hvordan de siste lyserøde fangarmene til sola holdt på å drukne bak en høyblokk på andre siden av gata. Det så ut som en brann på vei mot den evige stillheten. Jeg la meg på sofaen igjen. Huet føltes som en vaskemaskin på full sentrifuge. Det kjentes som alt gikk rundt og rundt, bare baklengs. Jeg lukka øya, slang armen bakover, følte meg fram til cd-spilleren som sto vendt mot armlenet og skrudde på litt musikk. Vokalisten i Dimmu Borgir skreik av sine lungers fulle kraft mens resten av bandet iherdig prøvde å overdøve han. Det var deilig. Ingenting var bedre enn å ligge på sofaen med øya igjen og musikken på full guffe. Det var min form for meditasjon. Da var jeg hel. Komplett. Total. Mange ord kunne beskrive hva jeg var når jeg lå på sofaen med øya lukka og hørte på musikk. Da kunne det surre rundt i huet mitt så mye det ville, uten at det plagde meg i det hele tatt. Plutselig buldra det i hele huset. Jeg skvatt og hoppa sikkert to og en halv meter. Reiste meg, gikk bort til døra og stakk hodet ut. Jeg stirra rett på Jakob. Han hadde rom tvers over gangen. «Stikk et annet sted, ditt jævla fyllesvin!» skreik Jakob, forbanna som et lemmen. «Ja, det kan du ta deg faen på at jeg skal!» ropte Åshild tilbake, minst like forbanna, men også utafor og lei seg. Hu blei fin i kjeften hu mora vår, når’a hadde drikki for mye. Det var like sikkert som låsen i pengebingen til Onkel Skrue. «Jeg hater at hu drikker,» sa broren min, henvendt til meg. «Jeg hater det mer enn jeg hater den støgge satanmusikken din, og det sier ikke lite, for du veit hvor mye jeg hater den dritten!» Han vifta med armene og var helt ildrød i panna. «Det e’kke satanmusikk,» sa jeg og vrengte trynet i en sur grimase. «Men samma det.» Som vanlig gadd jeg ikke å mase med uviktige ting. Jakob kom helt ut av rommet sitt, hvor det var en eller annen irritert type som rappa hissig i bakgrunnen, og hviska til meg: «Vi må seriøst gjøre noe.» Jeg så litt usikkert på han. «Med hu,» forklarte han, og pekte ned trappa. «Vi må gjøre noe med problemet hennes før jeg går fra vettet!» Jakob nærmest hoppa opp og ned av irritasjon. Han hadde nok passa temmelig bra til å være en av de irriterte typene som rappa om dop og damer. «Plager det virkelig ikke deg?» «Nja, jo…» Jeg dro på det. «Det er klart det plager meg, men du kjenner meg. Jeg driter liksom i det meste.» Jakob glodde olmt og bebreidende på meg, som om han ville smelte meg til en liten våt flekk på gulvet. «Ja, jeg veit det. Og jeg respekterer det til og med, som regel, men dette gjelder mora vår.» Han rista oppgitt på huet. «Du må vel for faen bry deg om henne, i det minste?!» Jeg nikka. Jo da, klart jeg brydde meg om lille, surrete Mor Åse. «Du vil vel ikke at’a skal ende opp som alkoholiker, vel?» «Så klart vil jeg ikke det,» sa jeg og støtta meg til veggen. Prøvde å høre musikken jeg hadde skrudd på, men det var for lavt. «Men hva mener’u at vi burde gjøre, ‘a? Det er liksom ikke så mye vi kan gjøre…» Jakob så litt rådvill ut. «Veit ikke helt. Med hjelp fra pappa kunne vi sendt henne til et eller annet hjelpesenter for semi-alkoholikere, kanskje.» Som så mye annet Jakob sa syntes jeg også dette var helt på trynet. «Nå får du faen meg gi deg, ass! For det første er ikke mora vår verken alkoholiker eller semi-alkoholiker. Hu liker bare å ta seg litt vin av og til. Litt for mye vin, ja det skal jeg være helt enig i, men ikke nok til at det kan kalles alkoholisme.» Jeg trakk pusten. Nå måtte jeg altså pese med dette likevel. «For det andre kommer aldri pappa til å gå med på det. Aldri i verden!» «Det er jeg helt uenig i,» sa broren min. «Har du ikke hørt hvordan han klager og bærer seg hver gang hu blir litt skakk i huet?» «Jo, men det ha’kke noe å si. For han vil ikke sende henne på hjelpesenter uansett. Det blir for flaut. Du skjønner vel det?» Jakob rista på huet enda en gang og strena inn på rommet sitt. Han visste at han hadde tapt denne duellen. Jeg kjente faren vår veldig godt. Ikke mange som kjente Per Fjeldson så godt som meg, nei. Kanskje Åshild Fjeldson, men det kunne være det samme, for hu var drita. Da faren vår var ung og gikk på skolen pleide de andre ungene å kalle han Forlegne Per. Og det var ikke for ingenting. Han ville ikke bli med på omtrent noe som helst, fordi han syntes det var for flaut. Rart han i det hele tatt klarte å få seg kone, unger og jobb, spør’u meg. «Bare én ting til,» sa Jakob. Jeg hadde ikke lagt merke til at han var kommet ut av rommet sitt igjen. «Ja?» «Hvor er pappa, forresten?» «Han stakk til bestemor for å hente Emilie.» «Å ja,» sa han og forsvant inn igjen. Jeg sto litt og glodde tomt på den lukka døra hans, så forsvant jeg inn på mitt eget rom også. Emilie, ja. Den lille søstera vår på sju år. Hu var noe helt for seg selv. Makan til liten røverunge skulle man lete lenge og vel etter. Hu hadde et hjerte av gull, men en munn stappa full av dritt og møkk. Vokabularet hennes kunne sette henne i respekt hos selv den groveste sjømann. Ingen av oss visste hvor hu hadde tilegna seg alle de stygge orda, men vi ville også helst slippe å vite det. Jeg hadde min egen lille teori om at på et eller annet ubevisst plan var lille Emilie klar over at pappa var en svært forlegen person, så hu hadde bestemt seg for å lære masse griseprat så fort som fysisk mulig for å gjøre det enda verre for vår stakkars, ynkelig far. Jeg var uansett den eneste med denne teorien. En gang sendte vi lille Emilie til barnepsykolog, hvor hu gulpa opp all den drittpraten hu kunne. Barnepsykologen blei rød i trynet og måtte plutselig i et viktig møte, og forsvant fra rommet. Seinere fikk vi et brev i posten hvor barnepsykologen mente at grisepraten til den kjære søstera mi etter hvert kom til å avta med alderen. Da pappa spurte hva psykologen mente kunne være årsaken til at lille Emilie preika så grovt, var svaret han fikk som følger: «Små barn plukker med seg de merkeligste ting, det gjelder selvsagt også for språket.» Men da blei pappa faktisk sur. Han kalte barnepsykologen en jævla bløff og dreit i å betale regninga. Way to go, pappa! Meldinga han fikk fra lille, søte Emilie var enkel og grei: «Megafett, din horebukk!» Pappa rødma til han ligna en overstekt julegris, men vi visste at hu mente det godt. Så blei det boller og brus på alle sammen, for mamma hadde drikki altfor mye rødvin og syntes lille Emilie var dødskul. Jeg gikk inn på rommet og plukka opp gitaren og spilte til langt på natt. Jeg lagde en sang om lille Emilie, den kule lillesøstera mi. Da jeg endelig var ferdig var jeg så sliten i henda at det var umulig å spille mer. Jeg tryna ned i senga og sovna som om jeg hadde stappa i meg tjue valium.   Tidlig neste morgen våkna jeg av at en bil kræsja i postkassestativet vårt. Det tok ikke mange sekundene før jeg hørte den bråkete kjeftesmella som var den søte, lille greia jeg kalte søster. «Nå må alle møkkafolka her se til pokkerivold og stå opp!» ropte lille Emilie av full hals. For en nydelig morgenfugl hu var. «Hysj, da, Emilie,» kunne jeg høre pappa si forsiktig. «De ligger og sover.» Jeg satte meg opp i senga og stirra på klokka. 06.32. Det var for jævlig å komme hjem tidlig på en lørdag. «Jeg driter vel i om de svina her ligger og sover!» ropte Emilie, og overdøva pappa. Man kunne begynne å lure på hvem som var mannen her i huset. Jeg gnei søvnen ut av øya, kledde på meg en sliten olabukse og t-trøye og gikk ut av rommet. Kulda fra første etasje slo mot meg som en vegg av is. Klarte de ikke å lukke døra etter seg, el’? Jeg vagga ned trappa til første og smalt igjen ytterdøra. Vi bodde i et ikke særlig stort hus, så ytterdøra førte rett inn på kjøkkenet. Det var også på kjøkkenet trappa opp til andre etasje var. Med andre ord skikkelig festlig arkitektur. Pappa satt ved kjøkkenbordet og så mer eller mindre deppa ut. Han sutta på en tannpirker. «Kræsja du i postkassestativet igjen?» spurte jeg, bare på faenskap. «Ja, jeg gjorde det,» sa pappa og blei rød i trynet. «Jeg kunne ikke noe for det. Emilie maste så mye på meg.» Han så ulykkelig ut. «Hun maste på meg fordi jeg ikke stoppet så hun kunne kjøpe seg en hamburger.» Han greip om armen min og stirra meg i hvitøyet. «Jeg blir gal av henne, Petter. Vet ikke hvor lenge jeg orker å ha henne i huset!» «Slapp av, ’a, fatteren,» sa jeg og slo han kameratslig på skulderen. «Det ordner seg. Du husker hva psykologen sa? At Emilie kommer til å vokse av seg den stygge pratinga si. Da blir’a sikkert roligere også. Så bare slapp av.» Jeg blunka med øyet og virka skikkelig kul, men det hjalp ikke på Forlegne Per. Han bare satt der og beit på tannpirkeren sin og rista forsiktig på huet. Løpet var virkelig kjørt. Stakkars. Jeg subba inn i stua, som lå vegg i vegg med kjøkkenet. Det var ikke engang en dør som skilte de to rommene, bare et tåpelig lyselilla forheng. Det så ut som en sånn bule man gikk til for å få framtida spådd. Vi hadde klagd på det forhenget i alle år, men Mor Åse skulle ha det der for alt i verden. Hu dreiv og sa at hu fikk så fred i sjelen når’a satt der og strikka og drakk rødvin og stirra på det dustete forhenget. Jeg personlig visste at mora mi var sprø som en potetchips i topplokket, men holdt det for meg selv. Jeg var ikke så ofte i stua uansett, så jeg dreit egentlig i det teite forhenget.   I sofaen i stua satt lillesøstera mi og glodde på TVen, med en fjernkontroll i hver hånd. En til TVen og en til video’n. Jeg slang den slappe kroppen min ned ved siden av henne. Hu ensa meg ikke engang. «Åssen går’e?» spurte jeg. Lille Emilie stirra på TVen. «Har du det bra, lillesøster?» Lille Emilie stirra på TVen. Jeg blei drittlei og rappa fjernkontrollen til TVen rett ut av hånda hennes. Da våkna lille Emilie på en brøkdel av et sekund. Rart med det der. Du eksisterte ikke før du fant på noe faenskap. «Din teite mongo, få tilbake kontrollen!» ropte hu så det skingra i øra mine. «Aldri!» erta jeg. Så frika hu helt og begynte å slå meg med kontrollen til video’n. «Få den! FÅ DEN!» «Ne-ei!» mobba jeg enda mer. Hu blei helt vill i trynet og hoppa opp og ned i sofaen med den lille kroppen sin mens’a slo meg med kontrollen. Bare for å gjøre henne enda mer forbanna tok jeg den andre kontrollen også. Deretter la jeg dem på toppen av et skap der lille Emilie ikke kunne få tak i dem. Hu skreik og hoia og holdt et dundrende leven. Jeg bare sto der og gliste, noe som gjorde’a enda mer forbanna. Pappa viste sitt lugubre åsyn i forhenget. «Kan dere være så snill å ta det litt med ro? Jeg er så sliten. Petter, i hvert fall du, da, som er voksen. Ikke plag Emilie.» Jøss, var jeg plutselig voksen nå, da. «Okay, fatter’n,» sa jeg og løfta Emilie høyt opp. Så la jeg henne ned i sofaen og kilte henne til hu nesten grein, før’a fikk kontrollene tilbake. Hu satte seg straks til rette og fortsatte sin endeløse stirring på boksen over alle bokser. Jeg trippa ut på kjøkkenet igjen. Nå satt Mor Åse der også, eller, jeg fikk vel kalle henne mamma nå som hu ikke var drita lenger. «Hei, vennen min,» sa hu, fortsatt litt grøtete i stemmen. Den ufine, bannende kjerringa som i går kveld hadde tatt over kroppen hennes var nå borte. «God morgen.» «Petter…» «Ja…» Jeg prøvde å virke så uinteressert som overhodet mulig, men det funka aldri. «Jeg beklager at jeg drakk litt for mye i går…» Stemmen hennes døde liksom ut og forsvant ut i lufta og blei borte. «Helt greit det, mutter’n,» sa jeg og vifta med hånda. Jeg åpna kjøleskapet, henta ut en kartong Tropisk Nektar og fylte et glass til randen. Jakob kom. Kartongen med Tropisk Nektar skifta eier. Jeg bælma hele skiten i én gedigen slurk. Deretter rapte jeg en lang og nydelig rap. «Næmmen, fy deg, da, Petter!» sa mamma. «Hva heter det da?» «Den lukta det pungsvette av, gitt!» sa jeg og gliste rått. Pappa rista på huet og blei rød i trynet. Tannpirkeren i munnen hans var nesten blitt forvandla til sagflis. Den surra rundt og blei mer og mer oppgnagd for hvert sekund som gikk. Snart ville det ikke være mer igjen av den. Tannpirkernes evige jaktmarker venta tålmodig. Pappa pleide å røyke før i tiden, men han blei etter hvert så nervøs av det at han måtte slutte. Han gikk bare rundt og tenkte på at han kanskje en eller annen gang kunne få problemer på grunn av det. Så da han slutta å røyke begynte han å tygge tannpirkere isteden. Jeg var ikke helt sikker på om det var så veldig mye bedre å få magesekken full av sagflis, men som med så mye annet regna jeg med at det kom til å gå som smurt. Jeg snudde meg for å se etter Jakob, men han var ikke der. Kom han ikke akkurat inn på kjøkkenet og tok den tropiske nektaren? «Hvor blei det av Jakob?» spurte jeg. Mamma virra litt med øya. «Vet ikke, tror han gikk inn i stua.» Jeg passerte det lyselilla forhenget. Ganske riktig, Jakob satt henslengt i sofaen sammen med Emilie. Hu så på TV og han drakk tropisk nektar rett fra kartongen. «Hva har jeg sagt om å drikke rett fra kartongen!» sa jeg. «Døh, når jeg blir vekka før klokka sju på en lørdag, så kan det være det strake samma hva du har sagt om å drikke rett fra kartongen!» «Det e’kke no’ verre for deg enn for meg.» «Driter vel jeg i,» sa han bare, og drakk den siste slurken. Plutselig blei lille Emilie forbanna (ikke at dét var noen bombe): «Kan dere to suppehuer holde kjeftene deres lukka, eller stikke et annet sted og sippe over alt mulig?!» «NEI!» ropte Jakob og jeg i munnen på hverandre. Emilie blei litt matt, og så begynte’a å grine.

Bilder fra boka

Omtaler

Det er ingen omtaler ennå.

Bli den første til å omtale “Jævla flytting!”

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

0