Kjøp bøker direkte fra forfatteren

JAKT – Biobrikken bok 1

kr 69

Boktype:
Format:
E-bok, Kindle
ISBN:
978-82-93724-06-3
Språk:
Norsk bokmål
Forlag:
Unum
Utgitt:

Beskrivelse av boka

Først kom overvåkningskameraene. På hvert hushjørne, i hver gate, utenfor hvert hjem. Ikke bare i Oslo og andre byer verden over, men også i ørkenen, jungelen og i dype skoger som Finnskogen.

Det var bare begynnelsen.

Nå klargjøres innføringen av en databrikke som sprøytes inn i hånden og registrerer alt om deg – gener og helsetilstand, hva du spiser og drikker, hvor du til enhver tid befinner deg, hvem du omgås, hva du liker og ikke liker. Alt privatliv vil forsvinne. For alltid.

Om tre dager innføres den verden over – med tvang.

Biobrikken.

Makteliten vet tiden er knapp. Motstand ulmer i befolkningen, både offentlig og i det skjulte via tvilsom rekruttering, spionasje og militær opprustning.
——————————————————————————————

Sosiologiprofessor June Nylund holder gjesteforelesning på NTNU om de betenkelige sidene ved innføringen av biobrikken, da hun kidnappes av noen som jobber for makteliten som styrer «bak kulissene».

Ektemannen og datteren får vite at hun døde i en bilulykke. Tvert i mot er det de som er i livsfare hvis June ikke samarbeider med fienden.

Bokseren og musikkprodusenten Jonas Bittman skal fri til sin elskede etter Oslo-mesterskapet i boksing. Men dette får han aldri gjort da hun blir bortført og brukes som tvangsmiddel av motstandsbevegelsen for å rekruttere ham. Nekter han, vil de sende små biter av henne til ham i posten …

Livene til de åtte personene vi følger blir endevendt idet handlingstrådene flettes sammen i denne urovekkende page-turneren.

«Biobrikken»-trilogien er brennaktuell nå som flere og flere mennesker lar seg chippe med små databrikker. En skremmende historie om en framtid som kan bli virkelighet.

Leseutdrag

1

Militærsjefen Rino Rask sto på sin angitte plass i den enorme salen, alene som alltid. Ingen andre slapp inn hit – inn i det aller helligste. Et for majoriteten ikke-eksisterende sted. Og som alltid var det bekmørkt, med unntak av et podium langt der framme, som badet i skinnet fra to lyskastere festet i taket. En diger stol, nærmest for en trone å regne, vokste fram i midten av forhøyningen i gulvet. Nå steg en hettekledd skikkelse fram og inntok stolen.
Rino fokuserte på å puste rolig, holde tungen rett i munnen. Tvinnet fingrene sammen bak ryggen og hvilte blikket på skikkelsen som satte seg til rette i kongestolen. Det eneste han visste med sikkerhet var at dette ville være over på null tid. Det tok aldri lang tid, selv om det selvsagt ofte kunne gå hardt for seg. Han dyttet de forstyrrende tankene vekk og klamret seg til den rolige pusten.
Skikkelsen på podiet kom til ro.
«God dag, Rino,» sa den hettekledde. «Du ser godt ut.»
«Vel.» Han kremtet. «Dere ville se meg?»
Den hettekledde lo kort. «Se deg gjør vi alltid. Men spøk til side, ja. Valget ble bragt på banen igjen, og denne gangen … la oss bare si at bestemmelsen med stor B herved er vedtatt. Enstemmig.»
Pust rolig. «Virkelig, så fort?»
«Du vet, det går fort når alle er enige.» Et smil skjulte seg i ordlyden, men ansiktet forble usynlig under den voldsomme hetten.
«Mm.» Rino lot armene falle ned til siden, før han foldet hendene over brystet i stedet. «Kan jeg snakke fritt?»
«Rino, da,» sa skikkelsen, skuffet. «Du kan alltid snakke fritt med oss, vet du vel?»
Vet jeg? tenkte han, men sa: «Selvsagt.»
«Spytt ut.»
«Jeg er usikker på om det er formålstjenlig å initiere endringene på dette tidlige stadiet i prosessen, av den enkle grunn at massene trenger rikelig med tid til å adaptere til den allerede ferske samfunnstilstanden.» Rino svelget, følte hjerterytmen øke.
«Hmf.» Noen lange sekunder passerte før det kom noe mer. «Utdyp, er du snill.»
Mørket i den digre salen snurpet seg sammen rundt ham som et vått håndkle. «Det hele er relativt enkelt å forstå,» sa han, forsøkte å velge sine ord med omhu – dog ingen ord noen gang egentlig kunne bli korrekte nok i en situasjon som denne. Likevel måtte han fortsette: «Mennesker er vanedyr, som De selvsagt vet, og trenger ofte en god slump tid før de tilpasser seg nye rutiner og ukjente virkelighetsparadigmer.» Rino stirret et øyeblikk på føttene sine. «De enorme omveltningene som allerede har funnet sted vil nødvendigvis trenge så lang tid som mulig før det er hensiktsmessig å innføre neste del av planen, som vi jo vet er enda mer, øh, radikal.»
«Poenget er ikke hvorvidt folket trenger lang tid til å adaptere, men at de har evnen til å adaptere i det hele tatt! Det skal igangsettes umiddelbart, det har hele forsamlingen avgjo-»
«Men,» avbrøt Rino – noe som, med hans erfaring, ikke var særlig gjennomtenkt.
«Intet ‘men’,» ropte den hettekledde, og hamret knyttneven i armlenet. Ekkoet kastet smellet rundt i tomrommet som innkapslet dem.
Sparket som i neste sekund traff Rino i baksiden av kneet, sendte ham i bakken, hendene i gulvet og hodet ned. Deretter kjente han noe hardt og lite stikke ham i korsryggen. Utvilsomt en geværmunning.
Selvsagt, i mørket som omringet ham sto det tett i tett med skjulte, væpnede vakter, klare til hva som helst ved det minste tegn fra tronesitteren.
«Rino, da,» sa mannen på podiet. «Du er smart nok til å forstå at selv jeg kun er en representant for mine overordnede, og har ingen som helst makt til å endre et slikt vedtak.»
Militærsjefen lagde bare noen uforståelige lyder fra gulvet, mens han konsentrerte seg om å overse den gjennomtrengende smerten i kneet.
Geværspissen i ryggen forsvant. Bakfra hjalp usynlige armer ham opp på beina igjen. Klappet ham liksom kameratslig på skulderen og rettet på uniformsjakken hans. Rino snudde seg, men personen hadde allerede smeltet inn i mørket. Han vendte seg tilbake mot den hettekledde i kongestolen. Forholdt seg taus. Én gang var nok.
«Kan jeg regne med du gjør jobben din, eller må vi finne en annen?»
Rino svelget en tørr klump som klikket i halsen. Fokusér på pusten. «Selvsagt kan dere regne med meg. Beklager avbrytelsen.»
«Ok.» Den hettekledde trommet en rytme på armlenet, som av kjedsomhet.
«Kan jeg spørre om én ting til?»
Lang, intens pause. «Ja?»
«Hvorfor slikt hastverk?» Rino visste han lekte med døden, men kunne ikke dy seg. Informasjon var alfa omega i hans posisjon.
«Det har gått ett år, Rino. Jo lenger vi venter med å initiere planens neste fase, jo flere problemer får tid til å danne seg i undergrunnen. Samfunnet har fått kreft, og jo lenger den vokser i fred og ro, jo større potensiell skade for oss. Vi ønsker ikke å forlenge inkubasjonstiden ett eneste nanosekund lenger enn absolutt nødvendig!» Skikkelsen knyttet neven i luften og så ut til å ville slå i armlenet enda en gang, men foldet i stedet hendene i fanget. «Ergo, det må skje nå for å hindre denne kreftutbredelsen – ASAP.»
«Forstår.» Kuldegysninger løp fra nakken og helt ned i skosålene til Rino.
«Godt. Du vet hva som må gjøres.»
Militærsjefen nikket svakt.
«Det er alt. Forsvinn.»
Lyset på podiet sluknet, og et nytt ble tent som lyste opp utgangsdøren bak ham.
Rino slapp pusten etter å ha holdt den i nærmere tre minutter, og haltet ut av salen.

Bilder fra boka

0