Kjøp bøker i bokhandelen

Jernmeditasjonen

kr 89,00

Boktype:
Format:
E-bok, Kindle
ISBN:
978-82-303-3700-4
Språk:
Norsk bokmål
Utgitt:

Beskrivelse av boka

“Jeg vet ikke hvor jeg kommer fra. Det vet ikke du heller, men jeg vet det enda dårligere enn deg. Jeg burde kanskje krøpet for deg, du som vet litt mer. Sett opp på deg med en tilbeders øyne. Jeg burde kanskje hørt din historie. Men sannheten er at jeg ikke kan høre. Sannheten er at du ikke kan snakke til meg. Jeg kjenner deg ikke, ser deg ikke, husker deg ikke, vet ikke hvor du er.”

Slik åpner Jernmeditasjonen. Ordene kommer fra fremtiden, en gang etter år 2379, året Krazi ble født av et egg. Menneskene holdes fanget, og en slags kråker styrer verden. Gradvis lærer vi at det er forskjell på mennesker – de behandles på ulikt vis. Mannen bak ordene fra fremtiden sitter innesperret i et kontorfengsel og må spise sopp hver dag, for det har kråkene funnet ut er det beste for ham. En dag grøter det seg til i hjernen hans og livet hans endrer seg igjen. Hva er det som skjer? Har isolasjonen drevet ham til vanvidd, eller er det først nå han begynner å se klart?

Handlingen i Jernmeditasjonen finner sted i en tid hvor menneskestyret er avskaffet og hvor alle lever vegansk. Dette er en filosofisk science fiction-roman som tar opp forholdet mellom mennesker og andre dyr, hvordan menneskene tar vare på naturen og ikke minst hvor langt våre fremtidige kan gå i å straffe de skyldige.

Leseutdrag

Utdrag fra kapittel 1, “Superhjernekråken”:

Jeg vet ikke hvor jeg kommer fra. Det vet ikke du heller, men jeg vet det enda dårligere enn deg. Jeg burde kanskje krøpet for deg, du som vet litt mer. Sett opp på deg med en tilbeders øyne. Jeg burde kanskje hørt din historie. Men sannheten er at jeg ikke kan høre. Sannheten er at du ikke kan snakke til meg. Jeg kjenner deg ikke, ser deg ikke, husker deg ikke, vet ikke hvor du er. Det aner meg at din munn er død. Det aner meg at din hjerne ikke lenger er.

Det aner meg at jeg ikke ville sett på deg med noen andre øyne enn begjærets, for jeg har ikke hatt meg på en stund. Jeg vet ikke en gang hvordan det er å ha seg. For et slør av gift har overtatt kraniets jobb med å holde verden utenfor hjernen.

Jeg kan ikke huske det som var før. Og kanskje er det greit, for jeg vet det var noe, og det aner meg at det var bedre enn det jeg har nå. Jeg har sett dere ligge i gatene. Jeg har sett fuglene spise på kroppene deres. Jeg har sett småbarn falle om. Men før dette husker jeg bare lyset. Det store lyset. Det vakre lyset som gikk mellom gult, oransje og rødt. Den høye lyden. Hjertet som skrek. Lukten av røyk. Lukten av gift. Vinduer som brast. Mørke. Og nå; denne tilstanden. Mens øynene mine nøt lyset og brant i et nanodels sekund med nytelse, skyndte lyden seg bakom. Lyden kom og fortalte meg at det var over. Men jeg er fortsatt her. Her – i en gigantisk by med navn Varnumiesta.

Følelsen av angst er som et illsint barn i hjertet mitt.

De første dagene var jeg som skamslått i magen. Jeg var blind. Øynene mine var fylt
av vann, irritasjon, rødt og grått. Nå er selv tiden forandret. Som tog som møtes i motgående retning, på hver sine skinner, men som aldri skilles. Lyden av bevegelse er der, men hvorfor går alltid toget ved siden motsatt vei? Når skal jeg se skog, hus, og himmel igjen? For reiser vi egentlig, eller står vi i ro? Selv et togsett må jo en gang ta slutt, og da vil jeg jo igjen kunne se. Eller kanskje ikke. Ikke kan jeg se noen fjes bak vinduene heller. For det er selvfølgelig bare godstog. Eller kanskje ikke. Og er det ikke det, så er kanskje menneskene døde. Eller kanskje det ikke er mennesker. Kanskje de er kråker. Men igjen; kanskje er kråkene mennesker. For kjære deg, hva er et ord?

Jeg bor i en skyskraper. Rommet mitt har uknuste vinduer, men luften lukter
forurenset tunnel. Og så spiser jeg sopp hver dag. Det var godt de første dagene, men frykten for at jeg kanskje inntar farlig mat, blir sterkere for hver dag. Sopp har en formidabel evne til å ta opp radioaktivitet, skjønner du. Ja, riktig så. Men samtidig er det litt rart at de gir meg det å spise, hvis de vil ha meg her. Jeg har et oppdrag, nemlig. Det er litt uklart hva jeg skal gjøre, men det er like fullt et oppdrag. Oppdraget går ut på å forklare det vi visste før. Eller det vi trodde vi visste. Ikke at jeg er lærer. Ikke at jeg er lærebokforfatter heller. Jeg er ikke god nok i kråkespråk enda, og heller er ikke kråkene gode nok i mitt språk. Så jeg sitter mest her og leser, jeg. Jeg leser, noterer, og sier mine 20 ord på varnumiesta-kråksk hver dag. Kanskje kråkene begynner å bli lei av meg, siden jeg ikke får til noe for dem, og at de derfor tenker kvitte seg med meg gjennom å gi meg forurenset mat?

Hver dag – hver bidige dag- står det en tallerken med soppstuing, soppsalat eller
soppsuppe foran meg. Jeg har prøvd å spørre kråkene om det ikke er farlig, men de gir meg ikke noe fornuftig svar. Det eneste jeg hører er at «sopp – veldig bra». Javel, ja. Det er det kanskje. Jeg prøver å forklare dem at sopp tar opp all faenskap som måtte være i bakken – de ville jo så gjerne at jeg skulle forklare det vi visste før – men det går ikke inn. «Sopp – veldig bra», kraker de. Jeg kraker tilbake, så kråkenølende jeg bare kan; «kanskjeeee», og prøver slik å formidle min tvil. De rister på hodet over det dumme menneskekreket, flakser ut døren og låser etter seg med ekstra skinnende nøkler.

Lyd flyr i rommet. Bølger fra KGK – Kråkenes Globale Kra? Av og til forteller
bølgene om nyvinninger i vitenskapen, av og til historie – forstår jeg. Om menneskehetens tid. Og dens fall. Mennesket falt hardt. Det må det ha gjort. Verden som den kommer frem i bøkene mine ble borte. Det flotte lyset – det store nedfallet av radioaktivitet, den grusomme lyden, krigene jeg har lest om, må ha slått bena under på den tidligere sivilisasjon. Eller dens nedgang.

Kråkene hadde løpende klart å tilpasse seg menneskenes verden, ulikt andre arter.
Hvis noen av de menneskelige forfatterne av politikkbøkene hadde rett, var menneskesinnene på kloden midlertidig kontrollert ved hjelp av langdistanses hjernefysiske tankebølger. Det var vel og bra, for før Vitenskapseliten fikk makten var det frykteligere kriger enn noensinne før. Men kontrollen var ikke så absolutt eller total som de hadde trodd. Derfor kunne noen i det skjulte skrive om det de trodde var skjedd, og ikke minst kunne noen planlegge et motangrep. Det er nok det som har skjedd, og det som har lyktes. Men i stedet for at opprørerne fikk makten, ble menneskeheten som sådan slått ut, og kråkene vant kampen for tilværelsen. Å, ja da, de vant totalt. Og de har visst mer enn menneskene må ha forstått. For nå er verden forent under Den store Superhjernekråken. For hun kan selvfølgelig alle menneskespråk, og alt som er å vite. Og hun har skrevet selvbiografi på alle mulige språk. Det tok henne sikkert bare noen minutter per bok, antar jeg.

Den store Superhjernekråkens historie er i grove trekk slik:

Krazi ble født av et egg i menneskeår 2379 etter tidligere vanlig tidsregning. Kraziår 0. Hun levde nært en menneskelig barnehage og lærte språket raskere enn menneskebarna som var i den. Hun var rett og slett ypperste skudd på kråke-evolusjonens stamtre. Hvem foreldrene var vites ikke. Det er et forbudt samtale-emne! Krazi ble født av et egg. Av et turkis-skimrende egg med varm-brune flekker. Mer sies ikke om Krazis opprinnelse.
Hun stjal både det ene og det andre fra menneskene, men sølv, glitter og fjas hadde
hun ikke noe sans for. Derimot likte hun luftsymbolsfærer. En luftsymbolsfære – hvis du ikke allerede vet det – er en lomme i luften hvor tegn oppstår, kommer til og kan leses.

Menneskeheten hadde over lang tid utviklet måter å spre info på. Tidlig var det
helleristninger, røyksignaler, og papyrusruller, manuskripter, palmeblad, så bok-ark,
dataskjermer, lesebrett (og så var det en midlertid in-greie med luksus-utgaver av tekster på metall-plater), det var noe som på folkemunne bare ble kalt «fett», så info-via-DNA-piller (men det viste seg å fremkalle psykoser, noe det var nok av fra før, så det ble forbudt, cirka år 2288). Så endelig fikk vi luftsymbolsfærene. Veldig enkelt. Bare å bøye lillefingeren nok, slik at du traff pongknappen, hviske en av de 341 gnollene man lærte på skolen, og så var du på.

Om dette er vanskelig for deg å forstå, gjør det ikke noe. Hovedsaken er at du skal vite at
Krazi, hun som skulle bli Den store Superhjernekråken, visste å prioritere riktig. Altså, jeg
gjentar, bare sånn at du skal skjønne essensen her; i stedet for å ta sølv, glitter og fjas, likte
hun luftsymbolsfærer.

Kråken Krazi mestret det siste av det siste, helt uforlignelig, ut til kråkefotspissene,
altså! Hun lærte seg det dominerende menneskespråket der hun bodde, og leste avanserte
nyvinningsrapporter innen genteknologi, astronomi og ballistikk (det siste var litt sært, og hun innrømmer at hun kunne brukt tiden til noe nyttigere). Mens barna lekte, flyttet Krazi til et sted som passet hennes nivå bedre; til universitetene. Her fikk hun seg en menneske-
venninne; Fransesca. Under forelesningene satt hun på fanget til Fransesca og hørte på.
Riktignok er det ingen som har observert dette; noe som på den ene siden peker på at Krazi visste å skjule seg godt, og som på den andre siden peker på at andre kråker ikke hadde samme vett til å følge med. Men ikke tro at det derfor er løgn og oppspinn! Fransesca ropte nemlig på Krazi da atombomben eksploderte under menneskets apokalyptiske endelikt. Da var Krazi alt for opptatt med å skynde seg til det ypperste av det ypperste laboratorium, flakse over hodene på vitenskapsmennene som forsvarte det, og få tilgang til de aller mest utmerkede supergenene som hun derpå injiserte i seg selv. Du må ikke tro at det var nok kun å være det smarteste vesen av natur på kloden. Neida, Krazi måtte selvfølgelig toppe evolusjonens creme de la creme, ved å stille seg øverst på kransekaken. Hun nøyde seg ikke engang med å være tilfeldig pynt. Nei!

Kun fem minutter etter menneske-imperiets slutt trådte Krazi frem i verden som Den
store Superhjernekråken. For å understreke det ytterligere holdt hun en symbolsk seremoni
der hun ble kronet til global regent. Det var en nydelig seremoni med de vakreste kra-kra-
sanger og kråketing. Kronen ble satt over hodet hennes, før den falt til bakken og Den store Superhjernekråken – tidligere Krazi – flakset opp av makten (hun kunne selvfølgelig ha gjort seg selv fysisk gigantisk ved hjelp av Teknologien, men det valgte hun bort – litt artsstolthet hadde hun tross alt, det var kråkene som skulle ta over, og ikke ravnene, eller ørnene). Dog skal det sies at det var en ødelagt verden hun ble leder for. På den annen side – det er viktig å være nyansert – hadde hun selvfølgelig gitt seg selv gener som lovet nærmest evig langt liv, og gjennom totalt å mangle skrupler overfor vitenskapen, hadde hun gitt seg selv en posisjon som var langt over noe verden tidligere hadde sett.

Den store Superhjernekråkens regjeringstid kan bli den lengste og redeligste noen
gang. Hva mer er kontrollerer hun hele kloden, og vil trolig klare å ta over enhver annen kjent planet i universet om hun vil. Hennes seier er derfor ingenting å kimse av. Hennes så langt korte regjeringstid har imidlertid vært preget av lidelse. Mennesker har dødd som resultat av den store bomben, og det samme har kråker, aper, delfiner, spekkhoggere, elefanter, samt de laverestående dyrene. Den store Superhjernekråken tar det imidlertid ikke på sin kappe.

Lidelsene er et resultat av menneskehetens selvforskyldte kollaps, og vi vil garantert se at ting vil gå fremover nå. Verden skal reises igjen under en regent som vil bringe oss alle mer lykke. Den store Superhjernekråken har ennå ikke tenkt ut alle detaljene, men når de er tenkt ut, vil planer bli satt i verk, utviklingen fortsette og lykken sikres for alle klodens gjenlevende.

Kråkenes tid vil bli fantastisk. Den store Superhjernekråken har gått så langt som å
sammenligne det, overfor oss gjenlevende mennesker, med en evig orgasme, der nydelig mat inntas intravenøst samtidig! Men når vi snakker om orgasme dere, har kråkene så langt nektet meg å møte noe annet menneske, så dere kan tenke dere at ensomheten er påtagelig. Faktisk er jeg ikke hundre prosent overbevist om at det er noe annet menneske igjen i verden. Så om jeg skulle klage over noe under Den store Superhjernekråkens herredømme så er det nettopp det. Hun har heller ikke klart å fjerne all forurensningen ennå, og jeg spiser sopp hver bidige dag. Jeg mener selvfølgelig ikke å kritisere henne, for det er så klart ikke sikkert at det ville vært bedre under noen annen. Hun er fantastisk, det ypperste evolusjonen har frembrakt, samt den som etter egen idé har innsatt de flotteste gener. Hun er uforlignelig. Og født av et egg.

 

Utdrag fra kapittel 3, “Døden”: 

Sollyset er rødlig i horisonten. Lyng og fjellblomster lukter friskt. Magen min er tung
etter å ha spist egg. Snøflekker i fjellsidene reflekterer sollyset. Luften er ren og deilig.
Lenger nede i fjellsidene summet fluene, og myggen samlet seg til geometriske figurer i
luften. Men opp hit kommer sjelden insektene. Fjellvannene er blanke, og avslører steiner i alle fasonger på bunnen, gjennom grønnlig, blålig eller klart gjennomsiktig vann. Ørnene har ikke vist seg i det siste, og de fleste kråkevennene mine er nede i bygda. Jeg reiser mot
favorittstedet mitt. Det lille vannet helt på toppen av fjellet. Skal bare sitte litt. Her stråler
fargene fantastisk. Alltid. Og det gjør det også i dag når jeg kommer.

Fargene slår mot meg. Blanding av jord, klar luft og bær i røde og blå toner. Her møter
jeg sjelden andre. Det er lite mat å hente, annet enn noen få rype-egg et stykke unna. Men
aldri akkurat her. Dette er et stille sted. Jeg setter meg ned. De grå fjærene mine på rygg og mage er nesten hvite i lyset. Jeg kjenner hvordan pulsen min sakte går ned. Hvordan jeg slapper av. Magen min føles stadig lettere mens eggene blir fordøyd. Jeg blunker noen ganger, før jeg lukker øynene. Lydene stiger i intensitet når jeg kopler ut synssansen. Selv luktesansen min blir litt skarpere.

Jeg hører vinden. Jeg hører krusningene på det stille vannet. Jeg hører bevegelser
under jorden. Jeg kjenner hvordan kroppen min utvider seg og trekker seg sammen mens jeg puster. Jeg kjenner hvordan jorden holder meg oppe. Jeg hører hvordan småkryp beveger seg langs bunnen på vannet og jeg tror jeg hører hvordan skyene beveger seg over himmelen og gradvis fyller den med former av myke snøkrystaller. Ikke at det egentlig er snøkrystaller. Det er bare en sammenligning.

I det fjerne hører jeg skritt. Skritt oppover fjellsidene. Menneskeskritt. Jeg fokuserer
på utvidelsen og sammentrekningen av kroppen og er bare til. Kroppen utvider seg og trekker seg sammen. Igjen og igjen. Mens skrittene kommer nærmere. Gradvis stiger pulsen igjen. Jeg må være på vakt. Omgivelsene er kanskje ikke helt trygge.

Jeg åpner øynene, men landskapet er fortsatt fredelig og nydelig. Men stemmer skjærer gjennom luften. Menneskene lager en lyd jeg ikke liker nå. Den er høy, uharmonisk og vulgær. Jeg vet at den lyden signaliserer velvære, men det er en form for velvære som går på maktfølelse.Følelsen av å kunne kontrollere verden, og ha rett til det. Bedre å komme seg på vingene og komme seg bort herfra. Ned til bygda og til de andre kråkevennene mine. Jeg sparker fra og flyr opp over vannet. Og så ser jeg dem. De er store, og har merkelige farger på seg. De ser meg. Lange rør rett mot meg. Sinte menneskefjes bak. Glade menneskefjes. Opprømte menneskefjes. Hendene på rørene. Eller ikke på selve rørene, men på en liten utstikker på rørene. Det sitter nærmere menneskene enn det sitter meg. Kroppen min beveger seg over dem. Bør snu. Men gjør det ikke. Der er det slutt, tenker jeg, og hører smellene.

De skyter på meg. Hvis jeg overlever dette skal jeg ta hevn en gang de ikke har med
seg drapsrørene sine. Jeg skal komme bak dem og kjøre nebbet mitt inn i nakken deres. Jeg skal bæsje på dem fra luften. Ørnereir i regnskyhelvette så dustete disse folkene er. De spiser oss ikke engang, de bare dreper. Jeg flyr så fort jeg kan. Kjenner frykten. Hører lydene. Ser ned mot dalen. Må komme meg dit. Legger meg litt på siden. Flyr litt i sikksakk. Så rett frem. Lyden er merkelig. Den er både kraftig og kort, men med et påfølgende ul. Slik hører jeg det.

Lyden blir svakere, dalen kommer nærmere. Bakken kommer nærmere. Men så blir
fargene utydelige, detaljene viskes ut selv om jeg kommer nært, det går fra brunt og grønt i flekker til å bli mørkegrønt, og så sort. Noe omfavner meg, fanger meg på hver side. Noe
varmt og klamt. Det er ikke ubehagelig, men jeg vil ikke være her. Det tynger meg ned fra
oven. Suger meg ned fra nedenfor. Kanskje er det vannet. Jeg må ikke gi etter for det. Jeg må komme meg opp! Men jeg er ingen svømmer. Jeg vender hodet oppover, og ser hoppende gule flekker svinge rundt over meg. De vokser. Og verden går fra å være mørk til gul. Fargen avtar så i intensitet og blir lysere og lysere. Jeg ser på meg selv. Også jeg forsvinner. Jeg er ikke sort og grå lenger. Mine grå fjær er borte, de sorte er grå. De lysner mer og mer. Et sted gnistrer det i gult. Men så er alt lyst. Det blir blankt, det blir ingenting. Det er ingen følelse av luft. Ingen følelse av tyngdekraft. Ingen glede og ingen frykt. Det er ingen form og det er ikke lenger noen tanke.

Angsten river opp øynene mine, og jeg er på beina. Noen er etter meg! Vingene gir
motstand i det jeg forsøker å få dem opp, jeg ser for meg at det er blod på innsiden av drakten. Jeg ser for meg hvor tungt det vil være å komme seg unna. Jeg løper litt. Hører lyden av andre drakter. Hører sinte kråkestemmer. Nå er jeg i hvert fall frarøvet ethvert valg. Men jeg lever fortsatt. Jeg kommer til kanten av taket og spenner ut vingene med et kra. Det er tyngre enn jeg fryktet. Jeg klarer det ikke. Jeg forsøker å flakse. Men kroppen adlyder meg ikke, og jeg faller.

«Hønsehjerne!», lyder det et sted. Følelsen av fall suger i kroppen min. Men vingene
er bare en lidelse. Men så. Noe omslutter meg. Tynne tråder på kryss og tvers; noe som ligner på sovenettet. Og ja, riktig, nettet omslutter meg. Noen trekker meg oppover, og jeg ser hvordan de ødelagte gatene langsomt blir fjernere, jo høyere opp jeg kommer, før alt viskes ut i en grå masse.

Omtaler

Det er ingen omtaler ennå.

Bli den første til å omtale “Jernmeditasjonen”

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *