Kjøp bøker direkte fra forfatteren

KAMP – Biobrikken bok 3

kr 69,00

Boktype:
Format:
E-bok, Kindle
ISBN:
978-82-93724-08-7
Språk:
Norsk bokmål
Forlag:
Unum
Utgitt:

Beskrivelse av boka

Tiden er ute.

I morgen tvangsinnføres biobrikken – både i Norge og resten av verden.

Biobrikken, en databrikke som sprøytes inn i hånden og registrerer alt om deg – gener og helsetilstand, hva du spiser og drikker, hvor du til enhver tid befinner deg, hvem du omgås, hva du liker og ikke liker. Alt privatliv skal forsvinne. For alltid.

Motstandsbevegelsen har nå forårsaket enorme skader og blottlagt horrible sannheter bak utviklingen av biobrikken. Men er det nok til å hindre makteliten i å gjennomføre tvangsinnføringen?
——————————————————————————————

Sosiologiprofessoren og biobrikke-motstanderen June Nylund er alene, i et hav av demonstranter og usikre folk i Oslos gater. Både kroppen og psyken hennes er ødelagt etter bortførelser, kamp og flukt.

Morderne kan være på vei til datteren og ektemannen i dette øyeblikk.

Hun må hjem. Nå, før det er for sent.

Etter å ha gjennomgått sitt livs verste mareritt, har ikke lenger bokseren og musikkprodusenten Jonas Bittman noe mer å tape.

Han drar tilbake til motstandsbevegelsens hemmelige base for å hente sønnen sin, men finner kun kaos og død.

Tvilte han før, er usikkerheten borte nå. Biobrikken må bekjempes. Om menneskehetens frihet skal ha en sjanse, må tvangsinnføringen hindres for enhver pris.

«Biobrikken»-trilogien er brennaktuell nå som flere og flere mennesker lar seg chippe med små databrikker. En skremmende historie om en framtid som kan bli virkelighet.

Leseutdrag

1

 

«Jeg så hva som hendte; hvordan har det gått med deg?» Stemmen til Egon Kruz hørtes oppriktig bekymret ut, noe som sendte et mildt drag over det herjede ansiktet til militærsjefen, Rino Rask. Timene siden han sto opp nærmet seg tretti. Klumpen i halsen tok ham på senga. Kremtet ustemt.

«Ikke tenk på meg,» gryntet Rino. «De slapp unna alle sammen, for pokker! Er det ikke lømler i gamle Volvoer, så er det faen meg høyteknologiske droner.» Han slamret knyttneven i dashbordet. Bannet med grumsete stemme. «Hva er det du vil?»

«Ja, hva er det jeg vil,» gjentok Kruz tilgjort ettertenksomt, før han trakk pusten dypt, som om han følte seg like overkjørt som militærsjefen. «Skulle du tatt fri resten av kvelden, kanskje?»

Klumpen este i Rinos hals. Det var da voldsomt til medfølelse fra den kanten, da. Kremtet på nytt. «Uaktuelt. Jeg spør igjen: Hva vil du?»

«Som du vil.» Tonen endret seg umiddelbart tilbake til Kruz’ normale, uinteresserte, selvelskende, klysete-

Rino stengte flommen av vemmelige tanker som plutselig vellet opp fra dypet av bevisstheten. Igjen ble han tatt på senga. Er jeg på nippet til å bikke over?

«Vi vet nå hvor antibiobrikkesoldatenes hemmelige base befinner seg,» sa Kruz, og fiklet helt sikkert med fippskjegget der han helt sikkert satt bakoverlent i skinnstolen med de korte stumpene av noen fiskeføtter, som han helt sikkert hektet fast helt utpå kanten av det overdimensjonerte kontorbordet. Rino stengte av slusen med sure, mentale oppstøt og lyttet i stedet.

«Det viser seg at de har holdt det gående under Tveitasenteret. Kan du tro det? En hel forbannet base under senteret!» Kruz kvekket entusiastisk.

«Og hvor har du dette fra?»

«Rino, da, du vet vel at mine folk er til å stole på?»

«Hmh.»

«Å, kom igjen nå, på en måte er jo selv du en av mine folk, Rask!» Mer kvekking.

Bjørnekloen av en menneskehånd knuget jeepens slitte ratt mellom fingrene. Rino kjente halspulsåren banke helt bak i nakken. På mirakuløst vis holdt han munn. Nøyde seg med å grynte.

«Men dét er kun halve historien,» fortsatte Kruz uanfektet, selv om han åpenbart var oppvakt nok til å oppfatte militærsjefens dårlige vibber. «Folkene mine skygget en liten gruppe menn som forsvant derfra i en kassebil. De endte opp nede i bygryta, du vet, ved Hausmannsgate. Det er derimot det siste vi hørte fra dem før kontakten brøt.»

«Du tror det finnes et skjulested, eller muligens ytterligere en base der nede,» sa Rino og gned seg i øynene. LED-lyset til smartklokken sved som en laserstråle mot de slitne netthinnene i det dunkle lyset inne i bilen. «Hva er planen?»

«Vi tar oss av Tveitasenteret, mens du samler en gruppe smartinger som sjekker ut Hausmannsgate. Finn gjerne ut hvem som holder til der, hvem som styrer operasjonen, og hvorfor de tror det er lurt å stikke kjepper i hjulene på den største sammensmeltningen av mann og maskin noen sinne. Men det aller viktigste, Rino, viktigere enn noe annet – vet du hva det er?»

«Antibiobrikkesoldatene skal legges øde.»

«Legges øde!» gjentok Kruz og lo. Latterbølgen vrengte lyden i høyttaleren. «Ja, de skal virkelig øde legges. Jeg regner med at du med ditt krigergemytt gjerne skulle bombet hele Hausmannsgate til den syvende himmel først som sist, bare for å være på den sikre siden, eller hva? Hah!»

Muskelen under det høyre øyet til Rino rykket så vidt. Han forble taus.

«Men helt alvorlig, prøv å la så mye som mulig stå igjen av selve bygningen – ja, med mindre det viser seg komplett umulig.»

Rino klarte ikke å tyde om det var spøk eller ikke, men han kjente en sterk trang til å knuse noe. «Ja,» sa han så rolig at det gjorde vondt.

Kruz snakket til noen i andre enden, før han sa: «Du mottar nøyaktige koordinater til forsvinningspunktet til folkene mine om et par strakser.»

«Mm,» mumlet Rino, drepte samtalen ved å sveipe pekefingeren over smartklokkeskjermen. Hjernen hans rumlet allerede med strategier for hvordan oppdraget best skulle utføres – og, måtte han innrømme for seg selv, en aldri så liten skuffelse over å sendes ut til et sted Kruz ikke engang visste med sikkerhet om det fantes noe av interesse.

Er jeg ikke god nok? Ikke strukturert nok, eller har jeg ikke adekvat gjennomslagskraft blant mine menn?

Åpenbart fantes en annen, mer gyldig grunn. For en gangs skyld løp bare emosjonene løpsk i det ellers så rolige, logiske sinnet hans. Eimen av svidd menneskekjøtt hang fortsatt fast i neseborene, som inngrodd sigarettrøyk i en trang leilighet. Den helvetes dronen hadde overrumplet ham totalt. Hvor kom den fra? Og, ikke minst, hvem hadde importert et slikt høyteknologisk militært våpen her i Norge? Eller enda verre: Hvem i landet hadde ressursene og kunnskapen til å lokalprodusere noe slikt? Var det flere – i så fall, hvor mange? Og hvem kontrollerte dem?

Smartfonen vibrerte. Koordinatene kom flyvende via nettskyen.

«Åpne,» sa han. Programmet plottet tallene automatisk inn i mobilens karttjeneste, ble synkronisert med en live-strøm fra et overvåkningskamera i Oslogryta. Mobilen lastet ned et bilde av en råtten tre etasjes bygning i Hausmannsgate.

Rino sveipet blikket over tidspunktet øverst på skjermen, og sukket.

Der.

Akkurat der var det nøyaktig tretti timer siden han sto opp.

Bilder fra boka

0