Kjøp bøker direkte fra forfatteren

Madonna – 2101

kr 89

Boktype:
Format:
E-bok, Kindle
Kategori:
ISBN:
978-82-93664-32-1
Språk:
Norsk bokmål
Forlag:
Ringlets forlag
Utgitt:

Beskrivelse av boka

229 sider. I gammelgresset står ei lita jente. Hun gråter og er alene. Tårer renner nedover et sotete ansikt. Jovikneset har falt. Måns kommer overraskende hjem til Siri etter oppholdet inni fjellet. Hjertet til Bente slår igjen for gammelkjæresten. Et nytt unevnelig eventyr sammen med Johanne flytter grensene ut av drømmene. Hun tør ikke bruke sitt eget navn engang, av frykt for å bli gjenkjent. Plutselig blir jentene nødt til å redde et par gutter i nød. Noe vakrere har Bente aldri før opplevd. Men så møter hun brutalt fortida. På nytt besøker Bente det hemmelige stedet. Et langt tau forvandler henne til ei sjøstjerne mellom småbjørkene ved stranda. Der danser hun viljeløst på egga mellom frihet og tvang. Plutselig overfalles hun ute på fjorden av mennene i langskipet. Det ender med en kamp på liv og død, der Bente får møte mamma på andre siden av livet. Mannen med ansiktet går igjen. Da får hun gullringen …

Leseutdrag

Et lite hode dekket av lyse korketrekkere, og en liten løvemanke av brunt og krøllete hår, står nesten sammen, panne mot panne. De tegner mennesker og hus. Fjell og fisk. Og Signe kroter noen svarte kruseduller oppå fjellene.

– Se, pappa! Her er ulvene. Hvor mange er det? Er det ni sånne? sier Signe ivrig, reiser seg og holder arket opp mot Sondre som sitter i gyngestolen med morgenteen.

– Åtte fine ulver, ler han. Og teller bortover fjellkammen.

Signe slipper seg på gulvet igjen, og lager enda en svart klatt på fjellkammen, en som er litt større enn de andre.

– Se nå, pappa! Nå er det ni! Og dette er sjefen!

Tord kikker opp fra arket sitt, og ser mot Signe som nesten tripper på gulvet, så ivrig hun er.

– Du er veldig flink Signe, ler Sondre. – Og hva har du tegnet, Tord, flinke gutten min?

 

Inntil veggen i stua står en kasse full av tegnepapir, og skrivepapir med linjer. Ved siden av ligger flere esker med blyanter og fargestifter. På bordet i stua ligger to tegnebrett. Sånne som Signe og Tord kan tegne på, med en penn av tre, og så viske bort ved å skru på et ratt nede i hjørnet.

– Hvor er Bente blitt av? smiler Åse, som kommer inn fra kjøkkenet, strekker armene i været, og gisper høyt og behagelig.

– Den glipper litt, skjorta di, ler Sondre, og kikker smilende på ei brun vorte som titter fram. – Du har glemt å kneppe igjen.

– Jeg glemmer ingen ting, ler Åse, og senker armene igjen. – I dag skal vi ha litt regning, litt matematikk, barn. Det blir vel spennende. Men først må vi spise. Er Bente på do?

Sondre reiser seg. Går bort til Åse, og klemmer henne inntil seg. Hun lager kyssemunn, og får et kort kyss tilbake. Så tar han hånda hennes, og leier henne ut på kjøkkenet igjen.

– Bente har dratt ut for å fiske, sier han, med lav stemme, slik at ungene ikke skal høre det. – Jeg trodde hun bare skulle på do i grålysninga for flere timer siden. Jeg gikk etter, ville ikke at hun skulle tusle ute i halvmørket alene. Men så fant jeg lappen på kjøkkenbordet. Snille Bente, hun vil overraske oss med fersk fisk til frokost. Jeg er litt bekymret for henne. Hun er alene ute på fjorden. Det er lenge siden jeg så båten utenfor Steinneset der ute. Vet ikke når den forsvant bak. Vi har jo en avtale om at ingen av oss skal ro utenfor Steinneset uten først å ha gitt beskjed til de andre som er igjen i Midtigården.

– Uff, hvisker Åse tilbake. – Du må dra ut for å se etter henne. Jeg passer ungene. Bare stikk du, med en gang.

 

– – –

 

Oktober kunne være så mangt. Akkurat denne morgenen så ut til å bli nokså fin. Lufta var kjølig, men himmelen i øst og sør så ut til å kunne slippe sola gjennom ut på dagen engang. Det flammet litt rosa over Sørskarfjellet. Rett opp var himmelen i grunnen helt skyfri. Og ikke blåste det heller. Sjunkhatten speilet det nye utseendet sitt i fjorden. Hvitt i skogbandet, og drive hvitt aller øverst. Som om noen hadde malt toppen med hvit maling.

Nå kunne de bare ligge og sove oppe i Midtigården. Sondre trodde nok at hun bare sto opp for å gå på do. Hun ordnet en lapp på bordet, med det nye skrivepapiret de tok med seg fra det blå huset på Rørstad. Så slapp Sondre å lure på hvor hun var.

Det siste hun gjorde, var å kakke på glasset til barometeret på stueveggen. Da flyttet viseren seg litt. Men den sto fortsatt på høytrykk.

Hun skjøv ut båten, hoppet oppi, og la årene i tollene. Så var det å ro seg i varmen utover.

Det skulle fiskes frokost. Bente skulle ordne frokost til familien i Midtigården. Hun gledet seg allerede over de store øynene hun ville få når hun kom med fersk fisk til frokost. Eller kanskje det ble til formiddagsmat. For det var litt langt å ro utover til Steinneset, der de beste fiskeplassene var. Rett utenfor Steinneset skulle hun prøve fiskelykka. Der kunne hun kose seg over røyken som steg opp fra pipa i Midtigården. Fra huset langt der inne i jervekjeften. Der hun hadde alle de mest dyrebare skattene sine lagret. Med lyst og brunt hår. Og med korketrekkere, krøller og fiskekroker i skjønn forening.

Åse kunne blitt med. Det hadde vært veldig morsomt. Men hun sov så tungt i si egen seng. Hvorfor hun ville ligge i si egen seng, Bente si Åse, det sa hun ikke da hun la seg. Men hun trengte kanskje ei natt med ekstra dyp søvn. Det tok på med skriveopplæring til Signe og Tord, nå som de hadde så mye papir at det riktig fløt velstand på gården. Åse var blitt en utrolig flink lærer. Bente tok noe av undervisninga, for det var jo ikke riktig at Åse alltid skulle være bundet av barna til Bente og Sondre. Men Åse ville så gjerne lære opp ungene. Hun hadde sagt flere ganger at hun ville sette sine spor i ungene.

Alle de nye vinterklærne Bente og Sondre tok med seg fra Rørstad, skulle deles mellom Midtigården og Jovikneset. Alt av vinterklær gikk jo med i brannen i hytta på Jovikneset. Nå hadde Siri, Måns og Simone fått noen av klærne til Bente, Sondre, Åse og Signe. Tord sine gutteklær var vel ikke helt fine til den lille Simone.

Bente gledet seg veldig til å kunne levere den flotte gaven til Siri, Måns og Simone. Særlig gledet hun seg til å treffe blikket til Måns. Han som nå bodde inne i det varme hjertet til Bente. På en hemmelig plass. Hun kunne ikke ant at det skulle bli så varme følelser mellom seg og Måns igjen. Det var i grunnen helt uventet. Måns som hadde forandret seg så mye, og var blitt mye mer voksen og ansvarlig. Han var ikke så ulik den kunstige Måns som plutselig dukket opp inne i Lakshola. Det var da hun første gangen kjente at følelsene for ham ikke var helt døde likevel. For hun trodde virkelig at dette var gammelkjæresten.

Egentlig kunne hun godt ha utnyttet det fine været, og rodd helt ut til Jovikneset med klærne nå med det samme. Men det kunne hun ikke. For avtalen var krystallklar. Hun skulle være synlig fra Midtigården hele tida. Det var avtalen som gjaldt i Midtigården. Ingen skulle forsvinne bak Steinneset, og kanskje bli utsatt for ett eller annet. Uten mulighet til å få nødvendig hjelp.

 

Huset som lå så vakkert til inne i jervekjeften, ble mindre og mindre etter hvert som hun rodde utover. Røyken fra pipa døde ut, litt etter litt. Det er greit med vedfyring, for når røyken på ny stiger opp fra pipa, da vil hun vite at noen er stått opp i Midtigården. Da skal hun ro tilbake med maten.

Akkurat her skal det fiskes. Hun tar stanga og slipper ut sluken. Speider rundt inn i det fine landskapet, der det meste av lauvet nå er falt av småbjørka. Rett opp for Steinneset står Osatinden, som herfra danner en pigg mot himmelen.

Middagstinden ligger rett bak Midtigården, lengst der inne. Til høyre aner hun stranda på Lappøyra, helt i enden av fjorden. Til høyre for den strekker Skjerdingstinden seg mer enn tusen meter opp i lufta, mot den blå himmelen.

Brått når sluken bunnen. Hun sveiver noen meter opp, og gir seg til å jukse etter torsken. Blikket flakker videre utover. Hun koser seg så herlig sterkt. Trives i grunnen veldig godt også bare i sitt eget selskap. Da må hun stole på kun seg selv, og høygaffelen som ligger i båten. Og spille på lag med naturen.

Torneshatten og Kjerringtinden ligger utenfor Skjerdingstinden. De danner liksom de ytterste tennene i jervekjeften. Hvis hun fantaserer sterkt nok, ser hun for seg at tunga til jerven ligger rett under havflata utover. Tungespissen kommer nesten helt opp av vannet mellom Forrneset og Tornesodden, der terskelen går.

Hun koser seg med alle navnene på fjelltoppene. Disse kan hun på rams. Nedover mot Tornesodden under Torneshatten, på andre siden av fjorden, slipper snøen taket. Skogen står mørk og fargeløs på den flate odden, som bare ligger noen steinkast unna der fjorden er på sitt smaleste. Oktober er en mørk måned, før snøen begynner å pynte helt ned mot fjordkanten. Men vakker og litt vemodig.

Plutselig hopper hjertet!!! Hun ser rett mot en svart skygge inne ved land!!! Som nå kommer sigende utover, rett mot Bente!!!

– Langskipet! sier hun høyt til seg selv. – Hva i all verden gjør det her inne i min fjord? Det sperrer veien for meg! Herre fred! Hvor skal jeg flykte?!!!

Lynraskt sveiver hun opp snøret, og kaster fiskestanga fram i båten! Så hiver hun seg på årene, og setter kursen utover fjorden! Hun vil til pappa! Han skal hjelpe henne! Hun ser for seg kampen! Bente og en enslig pappa, i kamp mot villmenn fra det store langskipet! Det vil aldri gå bra!!!

– Inn til land! mumler hun med seg selv. – Løpe i skogen, løpe fra dem! Som i Nevelsfjorden!

– VILLJENTA VÅR!!! VILLJENTA VÅR!!! VILLJENTA VÅR!!! roper det taktfast fra langskipet. Lyden gir ekko mellom tindene.

– Villjenta Madonna! sier hun med seg selv. – Tullingene husker ikke hva jeg heter! Madonna er farlig! Nå gjelder det!!!

– Hvor er RIB’en?! sier hun høyt, og stirrer mot de ville ansiktene som straks når henne.

Forspranget ble for lite! Årene i langskipet pisker vannet, og båten nærmer seg altfor fort! Hun vil ikke nå land før det er for seint!

Bente gjør en skarp sving utover! Kan kanskje klare å ro rundt båten. Langskipet er tregere å svinge med. Men den svarte båten svinger nær Bente! Altfor nær!

– NÅ!!! roper det fra han som sitter ved roret.

Som på kommando reiser flere karer seg, som satt skjult langs midten av skipet, løfter hendene over hodet.

Bente ser rett mot grove steiner som holdes truende opp i lufta.

– GI DEG MENS DU ENNÅ LEVER!!! roper en rasende villmann som står fremst i langskipet!

Bente bremser med årene! Gir opp! Hun er livredd! Vil tisse på seg!

– HVA VIL DERE?!!! roper hun desperat!

– RO DEG NED! brøler villmannen i baugen på skipet. – Bare ro deg ned, så går dette bra! sier han med en roligere stemme. – Da sparer vi livet til vennene dine!

Langskipet stanser helt opp, og bakker forsiktig. Helt til baugmannen blir stående nesten rett over Bente, som sitter livredd i den lille båten.

Han har ei svart lue på hodet. Ansiktet er ubestemmelig. Men fullt av arr. Han smiler stivt.

Brannskader! tenker Bente.

– Eilif! faller det sjokkert ut av munnen hennes.

– Du kjenner vel meg igjen, griner mannen. – Fra den gangen du nektet å slippe meg inn. Jeg sto dødelig skadet utenfor kjøkkenvinduet ditt, og du bare nektet å åpne døra! Di trollkjerring! Du burde brennes på bålet nå med det samme! Det skulle vært deg som brant inne i hytta i Einarvika! Som lå surret fast til senga, og nøt den pinefulle døden!

– Rolig! roper et par av de andre karene. – Hun er villjenta vår. Vi vil ha henne levende! Vi vil temme henne, helt til hun ikke klarer å stå på de vakre beina sine! Det er mange av oss, og vi vil alle ha en bit av kaka! Hun skal så visst ikke brennes nå!

En svær og mørk villmann står bak Eilif, med en stor stein løftet over hodet. Det lange og svarte håret hans henger fett og tungt nedover brystet hans. Eilif snur seg irritert og stirrer på mannen.

– Du er tøff nå, når du ikke har Franko til å holde deg i tømmene! gneldrer Eilif.

– Hjelper ikke hva du sier, Eilif! brøler kjempen. – Vi vil ha henne levende! Og vi er mange!

Plutselig hopper Eilif over ripa!!! Han er i fritt fall, før han lander i båten til Bente! Båten er på nippet til å velte, og Bente må holde seg fast for ikke å falle over bord!

En sotete knyttneve kommer gjennom lufta! Bente rekker ikke å reagere, før alle himmelens stjerner drysser ned over henne!

Så svartner det! Blir stummende mørkt! Hun lander på bunnen i jordkjelleren. Og nå er hun alene. Har ikke Johanne sammen med seg.

Forsiktig kjenner hun med hendene rundt seg. Føler seg fram, mens hun ligger på jordgulvet og kjenner smertene vrir hodet hennes helt rundt, flere ganger. Hånda lander på et ansikt. Et iskaldt og beinhardt ansikt. Hun lar fingrene føle oppover kinnet. Stikker seg på skarpe bein der nesa skulle vært. Pekefingeren faller inn i skallen. Gjennom to store, svarte hull. Det er tomt innenfor. Ingen ting. Ingen ting!

Er hun kommet til enden på livets vei? Var det ikke mer som kunne fylle livet hennes? Ingen evig ild og uutholdelig varme. Ingen rykende svovel. Ingen gråt og tenners gnissel. Bare hodeskaller. Og totalt mørke. Og helt stille, lydløst. Dottene presser på i ørene hennes.

Sterke hender tar tak i henne. Hun er lam. Løftes opp! Kastes på haugen av hvite knokler.

Det er kaldt. Blir enda kaldere. Hun fryser på brystet. Fryser enda mer. Men har ikke noe å dekke seg til med. Skal ligge avkledd og naken på en haug av skjeletter. Råtne til evig tid.

Det stikker i den ene brystvorta. Stikker intenst! Men hun er lam i hendene nå. Kan ikke røre på en finger. Kan ikke røre på tærne. Kan ikke blunke. Nakken er brukket. Vridd helt rundt. Hun kan bare ligge urørlig og se inn i det totale mørket.

Et sted langt inne i mørket hører hun en stemme. En varm og lun stemme.

– Kjære jenta mi, Bente, som ble født i fattigdom inne i den svarte koia ved Storskogvatnet. Unnskyld for at jeg ikke kunne være sammen med deg mer da du levde. Kan du tilgi meg? Men livet mitt skulle ikke vare lenger. Jeg har det fint nå. Bor i lyset. Har mat og reine klær. Den hvite kjolen min er nyvasket og nydelig. Du skal få komme til meg. Men ikke ennå. Du må holde ut. Barna dine venter på deg. Kjæresten trenger deg, engelen fra Sjunkfjorddalen kan ikke leve uten deg. Du har så mye å leve for. Jeg elsker deg, men kan ikke være sammen med deg ennå. Du skal tilbake til livet, Bente. Tilbake til livet og lyset.

– Mamma! hulker Bente. – Mamma!!!

Men hun kan ikke strekke hendene ut til den vakre kvinna med svart hår og dype dådyrøyne. Hun er lam og hjelpeløs. Må bli liggende i det totale mørket mellom hodeskallene. Med uutholdelige smerter i brystvorta. Og et hode som vil sprenges. Fra øyet og innover.

 

– – –

 

– Skynd deg, Sondre!! roper Åse, og vinker etter ham der han småløper på sjøstien på skrå nedover jordet.

Han snur seg et øyeblikk, og ser to triste fjes som står på trappa sammen med Åse. Signe og Tord. De er redde, stakkar. Skjønner at noe kan være galt.

– Alt er sikkert i orden! roper han. – Hun har vel fått mye fisk utenfor Steinneset! Vi kommer snart tilbake! Mamma og jeg! Da skal vi spise fersk fisk til middag!

Sondre hiver tre slengkyss opp til dem som står igjen og frykter det verste. Ett til Signe, ett til Tord, og et langt og dypt til Åse, den vakre jenta med fiskekroker nederst i det brune håret sitt. De grønne øynene tindrer der oppe. Håper og elsker. Elsker Sondre, som er lovet bort til verdens vakreste jente. Bente, med de lyse korketrekkerne.

Det stikker i brystet hans. Han snur seg, og løper ned mot båten i fjæresteinene.

 

Vannet fosser rundt baugen på båten da han svinger rundt Forrneset og Steinneset.

Et stykke utenfor neset ser han båten! Kanskje Bente har lagt seg til å sove i bunnen av den? Han ror alt han makter, så det svir i håndflatene etter gnikkende årer. Hun må være der! Sånn er det nødt til å være! Brått dunker det under båten hans. Ei åre dukker opp bak båten.

0