Kjøp bøker direkte fra forfatteren
Tilbud!

Mannen som ikke ville hjem

kr 349 kr 249

Boktype:
Kategori:
ISBN:
9788282055956
Språk:
Norsk bokmål
Forlag:
Juritzen forlag
Utgitt:

Beskrivelse av boka

Gründeren Valdemar Vågen blir påkjørt på vei til jobb og havner på sykehuset der han endelig får hvile. Ingen forpliktelser. Omsorg fra kvinner. Nå vil han ikke hjem igjen og gjør alt for ikke å bli utskrevet. Sykehusets irrganger skjuler dessuten et mysterium. Finnes det andre som ønsker å leve resten av livet på sykehuset?

Mannen som ikke ville hjem var den første norske romanen som har blitt presentert på Filmfestivalen i Berlin, Berlinale. Boka er oversatt til tysk og finsk.

Leseutdrag

Valdemar Vågen, femtito og et halvt år, trillet langsomt mellom kirkegården og sykehuset. Han hadde god tid, og planla å ankomme akkurat så sent at alle andre viktige mennesker med respekt for seg selv hadde ankommet resepsjonen. Frisk og rødkinnet skulle han løfte sykkelen med én hånd, den venstre, og med den høyre skulle han håndhilse varmt og sjarmerende på kunder, konkurrenter, pressefolk og leverandører. Firmaets årlige kongress var det største samtaleemnet i bransjen, og alt som kunne kravle, møtte opp for å overvære Valdemar Vågens foredrag. Dette var den eneste dagen i året at selskapet han var direktør for og medeier i, Global Village, slapp nyheter. Dette var den eneste dagen i året han absolutt ikke ville gå glipp av. Dette var den viktigste av alle dagene.
Det var nesten ingen trafikk til en onsdag å være. Kirkegården duftet av gyvel og kornell. Han kikket ut over havet av gravstøtter, alle innenfor reglementet som bestemte største tillatte høyde og bredde. Staten hadde bestemt at i døden skulle alle mennesker være like, men hvorfor skulle de det, når de ikke var like i livet? Han skulle akkurat til å flytte blikket mot sykehuset da en solstråle traff et kors i gull og ble reflektert i øyekroken hans. Han kikket uvilkårlig bort og fikk se et gyllent jerusalemkors. Symbolet på menneskets siste pilegrimsferd, den ultimate reisen.
En vimsende fjærball som åpenbart var ukjent med trafikkreglene, fikk Valdemar Vågen til å sykle over på venstre side. Fjærballen var en hvit due, og da den flyttet seg til venstre side av veien, styrte Valdemar over mot høyre. Men, som om Valdemar skulle vært magnetisk, gjorde duen det samme, og til slutt måtte Valdemar hugge inn begge bremsene for ikke å kjøre over fuglen.
Duen kurret og så på ham som om den ville ham noe. Som om den sa noe, men Valdemar Vågen snakket ikke kurr. Eller hva det het, språket til duene.
«Hva?» spurte Valdemar Vågen.
Duen skakket på hodet, først den ene veien, så den andre. Valdemar Vågen kopierte bevegelsen, men følte seg som en imbesil da han forsøkte å få duen i tale.
«Hva?» gjentok han, uten å oppnå annen reaksjon enn at duen fløy opp til den laveste greinen i det nærmeste treet, hvor den satte seg og stirret ham taust rett inn i øynene. Han stirret tilbake. En fremmed, uønsket følelse fylte ham. Han følte seg sårbar.
Han? Han som aldri hadde vært syk? Eller, for å være mer presis, han som aldri hadde vært borte fra jobben, rett og slett fordi han var uunnværlig? Hvis ikke Valdemar Vågen, den store maskinisten, var til stede og sørget for at hjulene ble smurt og gikk slik de skulle, ville firmaet gå i stå. Han hadde en finger med i spillet uansett hva det gjaldt. Derfor kunne han ikke være syk, ikke en eneste dag. Han kunne ha feber, men ble selvfølgelig ikke hjemme av den grunn. Skulle han komme noen vei, måtte han stå på og være brutal mot seg selv. Og skulle firmaet komme noen vei, måtte Valdemar Vågen gå foran og vise hvordan det skulle gjøres.

Like brått som duen hadde stoppet ham, fløy den fra greinen og opp mot sykehuset, og landet ved et loftsvindu i en gammel, åpenbart nedlagt fløy. Uhensiktsmessig høye etasjer, gamle vinduer, løse murstein og flassende murpuss vitnet om at nye tider måtte komme. Han grep tak i sykkelstyret og skulle til å tråkke videre da han kastet et siste blikk mot duen og syntes han så en bevegelse innenfor loftsvinduet. Pussig, tenkte han, men kom til at det måtte være duen som speilet seg.
Det var kanskje det som gjorde at han ikke så den hvite elbilen, en elektrisk riskoker braste fra ingensteds hen og rett inn i sykkelen hans. Sykkelvei eller ikke, slike detaljer hadde bilisten ikke funnet grunn til å feste seg ved. Han skulle fram, fortest mulig. Valdemar forsto i løpet av et tidels sekund at han ikke ville få stoppet i tide, og forberedte seg på å se livet passere i revy. Det kom aldri. Bare dette litt blasse, uskarpe stillbildet av en vettskremt bilist. Han rakk å tenke «Ikke meg også». Deretter smalt det, lydløst, bilen forsvant, og alt ble vidunderlig mørkt.

Omtaler

Det er ingen omtaler ennå.

Bli den første til å omtale “Mannen som ikke ville hjem”

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

0