Kjøp bøker direkte fra forfatteren

Mord på Kilen – Olivia 6 (Pocket)

kr 179

Boktype:
ISBN:
978-82-93768-01-2
Språk:
Norsk bokmål
Forlag:
Fagervik forlag
Utgitt:

Beskrivelse av boka

Bok nummer seks i serien om privatdetektiv Olivia Henriksen!

“Det sto en mann nede i vannet. Ryktene sa at det var på dette stedet at folk som druknet, gjerne ble skylt i land, men denne fyren fløt ikke sånn som de antakelig gjorde da.”

Da en fuglekikker oppdager liket av varaordfører Kjell Andersen i fuglereservatet på Kilen, er Olivia allerede involvert i en trusselsak. Det blir klart for Olivia at liket og truslene kan ha en sammenheng, spesielt siden bølgene rundt den planlagte fastlandsforbindelsen går høyt. Da en død trost dukker opp i en skoeske på selveste ordførerens trapp, tetter saken seg til. Ustoppelige Olivia snoker i vei på vanlig vis, med en stadig mer bekymret Torstein ved sin side …»

Leseutdrag

 

første kapittel

Jeg satt på kontoret mitt og forsøkte å følge med i alle leserinnlegg og meninger som florerte i lokalavisen. De omhandlet stort sett den famøse fastlandsforbindelsen. Forbindelsen fra Nøtterøy til Tønsberg hadde satt sinnene i kok i hele distriktet de siste månedene, for ikke å si årene, og fått selv de beste venner til å skule oppgitt på hverandre etter en opphetet diskusjon. Nå skulle det sies at vi som regel er sindige her nede i vakre Vestfold, men det hendte av og til da, når man satt der med hvitvinen og rekene, at man begynte å snakke om ting som opptok en. Og mange av de tingene som opptok folk i vannkanten, var på grensen til å handle om politikk. Vin og politikk hører som kjent ikke sammen, men av og til var det ikke til å unngå. Og var man først i gang, var det innmari vanskelig å holde opp. Det hendte til og med at noen grep etter tastaturet og skrev flammende innlegg om saken på sosiale medier en sen nattetime. Det var heller ikke alltid så lurt, selv om man slumpet å være klinkende edru. Og gud forby om det var rødvin involvert, da gjorde man lurt i å legge fra seg telefonen og lukke laptopen før man startet nytelsen. Men så var det de, da, som ikke var verken påvirket av rødvin, hvitvin eller sene nattetimer, men bare var genuint fæle i pennen. De var noe for seg selv, og hadde mest sannsynlig ramlet i en sånn Obelix-gryte da de var små. En gryte med serum som gjorde dem påståelige, ustoppelige, hevngjerrige, herskesyke og ubehagelige. Jeg kjente noen sånne personer, og de var de aller verste. 

 

En helt ny klient hadde vært på sitt første besøk, så denne dagen leste jeg disse innleggene og lederne i jobbøyemed. Mange av dem hadde jeg lest før, for jeg fulgte jo med i lokalsamfunnet, men nå leste jeg dem med blikket til en detektiv. Jeg var den som lette etter en person som plaget klienten min, en prominent lokalpolitiker med det jeg hadde mistanke om var ærlige hensikter. Roger Stiansen var ordfører, medlem av formannskapet, kommunestyret og diverse viktige utvalg og styrer. En mann med passelig makt i lokalmiljøet, med andre ord. Han hadde fått tilsendt avisutklipp og mailer med dårlig skjulte trusler om at det kunne komme til å gå ham ille om han ikke tok «til vettet». Det ble foreslått at han kunne komme til å befinne seg bakbundet, hengende i et tau etter en rask motorbåt. Der kom han til å bli hengende til han sluttet å puste. Sånt var rett og slett ikke så bra, og Stiansen tok det ganske ille opp. Det hadde også kommet et forslag om at han kunne dumpes på dypet ute i Færder nasjonalpark, som «nok en turistattraksjon», som det så fint sto. Andre ting kunne også komme til å skje ham, om han da ikke snudde og stemte for en tunnel. Klienten min var nemlig en varm forkjemper for det ene av de to foretrukne alternativene til ny fastlandsforbindelse: en hengebro fra Nøtterøy til Smørberg, like ved en av Tønsbergs mindre kjente turistattraksjoner: Travbanen. Og han gikk attpå til på tvers av det hans eget parti mente. Etter diverse krumspring i bystyret og fylkestinget hadde man nå havnet på broalternativet, noe som fikk enkelte til å spisse blyanter og argumentere ytterligere. Men Rogers Stiansen sto på sitt, han hadde stemt for broalternativet. Han hadde begrunnet det overfor meg med et stort miljøengasjement, fugleinteresse og en bekymring over hva det andre alternativet, en lite utprøvd senketunnel fra Kaldnes til Korten, kom til å koste. Ifølge Roger Stiansen, snakket vi antakelig om beløp tilsvarende Erdogans nye moské i Istanbul. Og enkelte var like oppsatte på å få senketunnelen på plass som den. 

 

samme Erdogan var etter å markere seg selv i stein. Den tyrkiske lederen hadde neppe miljøargumenter i bakhånd da han startet byggingen, men det hadde min klient. Og jeg kjøpte dem, selv om jeg selvsagt var og også skulle være uhildet og uten meninger i saken. Men det holdt selvsagt litt hardt, jeg brydde meg jo. Og selv om jeg kunne le litt av naboen min, Elvira, og treklemmervennene hennes, så måtte jeg innrømme at jeg hadde holdt armene rundt en gammel eik nå og da. Jeg var en skap-miljøverner.

Men nå leste jeg altså leserinnleggene og lederne i lokalavisen med tanke på hvem som kunne ha truet Roger Stiansen, for det som hadde blitt sendt ham kunne ikke tolkes som annet enn akkurat det. Trusler, altså. Heldigvis var alle truslene verbale så langt, og jeg håpet det kom til å holde seg sånn. Men klienten min var naturlig nok redd, både på vegne av seg selv, ekskona og de fire ungene. Selv om de var nesten voksne og på vei ut av redet. Han ville finne den eller de som plaget ham, koste hva det koste ville. Denne siste delen av det han sa var som en smektende wienervals i mine ører.

Jeg var midt inne i leserinnlegget fra en som talte varmt for bevaring av ålegresset og torskeyngelen i byfjorden. Vedkommende talte hissig imot byggingen av den undersjøiske tunnelen. Da ringte telefonen. Jeg så straks hvem det var. Roger Stiansen. Noen savnet meg raskere enn andre.

«Hei, glemte du noe?»

«Nei … Herregud, du må høre dette», sa klienten min.

«Jeg lytter», sa jeg og klikket meg ut fra avissidene mens jeg festet blikket på sjøen.

«Nå er jeg skikkelig skremt, det må jeg bare si …» sa han og svelget høylytt.

«Å, har det skjedd noe?» spurte jeg nysgjerrig, men likevel avventende. Jeg følte sant å si at den godeste representanten Stiansen kunne være noe lettskremt. En dårlig egenskap for en kontroversiell lokalpolitiker.

0