Kjøp bøker direkte fra forfatteren

Mordvarger del II: Varg i veum

kr 149

Boktype:
ISBN:
978-82-93750-03-1
Språk:
Norsk bokmål
Forlag:
E.Kobb-Publishing
Utgitt:

Beskrivelse av boka

Seriedrap, opptøyer og gjengkrig; menneskejegeren Daniel Acosta Berg kunne nesten ha hylt av glede der han har jaget sitt bytte langt inn i dypet av prosjektområdene rundt Oslo-arkologien. Ingenting varer evig. Kråkene fra KRIPOS og Ravnene i PST har begynt å sirkle som åtseletere rundt Innsatsgruppe Charlies største drapssak noensinne. Personlige ambisjoner og karrierer står på spill når ukjente agendaer blir tredd nedover hodene deres. Daniel kunne ha ult som en frustrert ulv idet etterforskningen mister momentum. Hans bytte er i ferd med å komme unna. Det er bare en ting å gjøre; å tråkke på noen politiske tær.

Leseutdrag

1. Tornerose

Daniel bremset opp ved restene av Ringvei 3, og myste trøtt ut på den regntunge natten gjennom frontruten på den steingamle sivile e-bilen. Han hadde leid vraket for hundre euro av en gammel narkis han hadde brukt som informant i URO. Idéen hans virket mindre og mindre genial der han satt og studerte den endeløse strømmen av gigantiske, anleggsgule hjullastere som brølte forbi ham der ute i mørket. Han slapp løs en lav ed og korset seg. Den eneste måten å komme seg ut av bykjernen på uten å bli oppdaget, var rett fremover.

Kjempemaskinene kjørte i døgnkontinuerlig skytteltrafikk med jord og fyllmasse på den gamle hovedringveien. De enorme hjulene deres hadde for lengst gnagd ut fire rader med nesten to meter brede, og rundt en halvmeter dype hjulsøkk gjennom asfalt og betong. Den beste fremgangsmåten ville ha vært å rulle forsiktig over hinderløypa, men den tunge trafikken kom ikke til å tillate det. Full gass var det eneste alternativet.

Han koblet ut autopiloten og ventet til det oppstod en passelig stor luke i den konstante rushtrafikken. Så trampet han ned på gasspedalen. Elmotoren skrek til som en stukket gris og kastet ham ut i kaoset. Da fronthjulene på e-bilen traff den motsatte kanten av det første hjulsøkket, smalt bakenden på bilen ned i søkket bak ham med full kompresjon av slitne støtdempere.
Det knaste som en pakke knust kjeks i ryggsøyla hans, og det kjentes ut som om et grettent troll sendte ham videre med et tupp i ræva da bilen spratt opp av hullet igjen. Tre trollspark senere var han over på den andre siden. Det var et under at e-plasthaugen hans ikke brakk i to i løpet av ferden. Han vred på seg i setet for å få virvlene i korsryggen til å poppe tilbake på plass igjen.

Rett bak bilen gav en hjullaster fra seg et skuffet hyl idet monsteret tordnet forbi bortover Ringveien. Han kunne ha sverget på at beistet hadde gitt gass da det så den dyngete e-bilen hans sprette som en forskremt geitekilling gjennom frontlysene sine. Han så seg over skulderen i tide til å se den røde demongløden fra baklyktene på hjullasteren forsvinne inn i det regnfulle mørket. Han så ikke frem til å gjenta eventyret på tilbakeveien senere på natten, men først ventet prinsessen på erten.

Han fortsatte videre opp mot Rikshospitalet, mot de få, opplyste vinduene som skinte gjennom natten fra de mørke bygningene der oppe. Daniel parkerte i en mørk stikkvei og gikk de siste par hundre meterne bort til hovedinngangen. Da han nærmet seg skyvedørslusen, dro han hatten lengre ned i pannen og passet på å holde hodet vendt ned mot bakken rett foran seg. Valg av kjørerute og inngangssluse var nøye planlagt for å unngå eksterne overvåkningskameraer, så det gjaldt å ikke drite seg ut nå som han var fremme ved målet.

Den ytre skyvedøren i slusen gled til side for å slippe ham inn. Daniel måtte vade gjennom et grunt basseng med desinfeksjonsvæske for å komme bort til den indre slusedøren. Til høyre for inngangen stod en dunk med nye fotposer. Han måtte romstere rundt i dunken en liten stund for å finne et par som passet over de store skoene sine.
Daniel blunket mot det skarpe lyset mens han orienterte seg i resepsjonsområdet. Bortsett fra en enslig resepsjonist, var det tomt for folk. Ikke rart med tanke på at det var midt på natten, og at alle nye volds- og ulykkesofre i natte-Oslo ble sendt til de moderne legevaktene og sykehusene nede i sentrum.
Resepsjonisten, en kvisete ung mann med pinnsvinsveis, gadd først å se opp fra strømmeunderholdningen sin da knitringen fra Daniels fotposer stoppet opp ved skranken hans. Fyren tørket seg under nesen med en pekefinger og sendte ham et sløvt nattevaktblikk.

«Ja?»

«Trøtt?»

«Gjett om.»

«La meg gjette, ekstrajobb ved siden av studiene?»

«Stemmer.»

«Stå på, kamerat. Om noen år er det slutt på lidelsene.»

«Hva kan jeg gjøre for deg?»

Daniel vippet frem det nye legitimasjonskortet sitt. ID-en var så ferskt at den fremdeles luktet svakt av smeltet plastlaminat. Han viste det frem nøyaktig lenge nok til at resepsjonisten rakk å registrere at det stod KRIPOS over bildet på det, og hengte det rundt halsen.

«Jeg skal intervjue en kvinne som kom inn i går ettermiddag med en skuddskade i høyre overarm.»

«Er hun under politivakt?»

«Trolig.»

«Jeg må skanne inn e-taggen på ID-kortet ditt før jeg kan gi deg informasjon om pasienten.»

Det var det siste Daniel ønsket å høre. ID-kortet var ikke stort mer enn en photo-shoppa papirlapp sveiset fast mellom to plastbiter. På tide å leke slem purk.

«Hør her, pjokken, vet du hva vi driver med i KRIPOS?»

«Politisk forfølgelse av påståtte femtekolonner?»

«Det er det Politiets Sikkerhetstjeneste som driver med, din rappkjefta studiot! Vi jobber med å slå ned på organisert narkotikakriminalitet og annen hard kriminalitet.»

«Hva så? Alle skal registreres.»

«Jeg skal foreta et uformelt avhør av et sentralt vitne i en pågående sak. Det er ikke aktuelt å etterlate elektroniske fingeravtrykk fra et besøk som ikke har funnet sted.»

«Ikke mitt problem, gammer’n.»

Daniel stod stille og skulte mot kvisetrynet mens han mentalt omgrupperte seg for et nytt angrep. Siden fyren måtte jobbe ved siden av studiene, kom han mest sannsynlig fra en ubemidlet familie, noe som betød en av to ting. Enten prøvde han å klore seg opp fra de lavere sosiale lag, eller så hadde han valgt et studieløp innen et av de upraktiske, nedprioriterte, esoteriske fagene som ikke gav rett til fullt lån og stipend. Det gav plan B sånn cirka 70 prosent sjanse for suksess.

«OK. Du ber om det.» Daniel dro frem et doptest-kit fra en frakkelomme og spredte det utover skranken. Det bestod av tre bevisposer, en plastsaks, en plastsylinder som inneholdt en vattpinne, en sterilisert nål av kirurgisk stål, et tynt plastrør for oppsamling av blodprøve og til slutt noen ampuller med kjemiske væsker som reagerte på narkotika.

«Jeg får visst ikke noe annet å gjøre i natt, så hva synes du om at jeg bruker tiden jeg har til overs på å dopteste deg i stedet? Det er vel som vanlig bra frike-tilstander på studentfestene, eller hva? Først skraper vi litt på innsiden av kinnene dine, så kryster vi en dråpe blod eller to fra de anemiske fingrene dine, og avslutter med å klippe av deg en liten hårtust for å se på rushistorien din. Etter lengden på håret ditt å dømme, kan vi finne ut av hva du har dyttet i deg de siste seks månedene. Hvis noen har gjort så mye som å fyre opp en trompet i samme rom som deg i løpet av den tiden, har jeg deg for misbruk og på mistanke om distribusjon. Hva sier du til å avslutte nattskiftet med et lite koseavhør nede på fangehotellet vårt? Reduksjon av borgerstatus og tap av studierett er vel en liten pris å betale for å være stor i kjeften?»

«OK, slapp av mann. Du skal få det som du vil. Jeg har ikke sett deg.»

Daniel passet på å holde blikket stivt festet til gulvet mens han trasket gjennom de nedslitte korridorene. Siden Rikshospitalet var prosjektert for rivning, ble det brukt minimalt med penger på vedlikehold. Det syntes. En gang i tiden hadde sykehuset vært en arkitektonisk perle, gjennomskåret av gågater under store glasstak som lot utelyset trenge inn igjennom bygningsmassen. Gågatene var borte for lenge siden, overbygd av sammensveisede stålkonteinere som skar seg på kryss og tvers gjennom bygningsmassen – nye avdelinger og sykerom kastet sammen i et håpløst forsøk på å ta unna eksplosjonen av innleggelser som hadde rullet inn sammen med immigrasjonsbølgen.

De eneste gangene Daniel gløttet opp fra gulvet var da han måtte sjekke ut skiltene som gav retningsanvisninger til de ulike avdelingene. Som på alle moderne sykehus, trumfet smittelogikk over planløsningslogikk. Derfor var det ingen direkte logisk rute mellom punkt A og B, men en muselabyrint som dirigerte ansatte og besøkende rundt, over eller under de avdelingene som lå mellom inngangene og den avdelingen de skulle til. En rett linje gjennom avdelingene kunne for eksempel bringe en strøm av besøkende gjennom infeksjonsavdelingen, og videre inn på postoperativ avdeling med potensielt katastrofale resultater for alle involverte. Medisinsk smittelogikk var likevel en fin ting. Spesielt under de klaustrofobisk overbefolkede forholdene man levde under for tiden, med et utall direkte onde multiresistente bakterie- og virusstammer.

I Daniels tilfelle var det bare fordeler å hente fra den medisinske paranoiaen. Før man fikk adgang til labyrinten, måtte man finne seg i å gå gjennom en steriliseringssluse der man ble dusjet ned med antiseptisk spray. Man måtte også ta på seg latekshansker og en ansiktsmaske med pustefilter før man fikk lov til å gå videre inn i sykehuset.

Masken satt stramt over nese og munn. Den fuktige, varme pusten hans kondenserte på innsiden av masken og blandet seg raskt med salt ansiktssvette. Den kvalme blandingen begynte ubønnhørlig å finne veien tilbake inn i munnen hans igjen. Det gjorde ikke ham ikke noe i det hele tatt. Masken skjulte det karakteristiske arret som krysset ansiktet hans. Det eneste av det som stakk frem, var en tynn, hvit diagonal strek høyt oppe på neseryggen hans.

Etter et kvarter i labyrinten kom han seg endelig frem til steriliseringsslusen til postoperativ avdeling. En antiseptisk dusj senere ble han flagget ned av politivaktene utenfor rommet til Lorelei Mansika.

Daniel bannet under pusten. Det var to veteraner. Ikke bra. Det kunne bli problematisk å snakke seg forbi dem. En av vaktene reiste seg opp fra stolen sin da han så at det ikke var noe medisinsk personell som kom inn, og sperret gangen mens han trakk tjenestevåpenet. Etter det grå håret og rynkene rundt de gråblå øynene som skulte mot ham over ansiktsmasken å dømme, var politimannen et sted i begynnelsen av sekstiårene.

«Holdt, kamerat!» sa veteranen i den halvt om halvt vennlige og myndige tonen som sa; Jeg er klar til å ta deg i hånden eller plugge en kule i planeten din. Du bestemmer. Jeg gir faen. Valget var lett å ta når man stirret rett inn i et pistolløp.

«Slapp av, KRIPOS.» Daniel stoppet opp to meter unna vakten og holdt opp den laminerte lappen han hadde hengende rundt halsen. Han holdt den opp til inspeksjon i et par sekunder mens veteranen myste mot den falske ID-en. Han stakk det raskt vekk igjen og fortsatte å snakke før vakten rakk å komme med flere spørsmål.

«Er dere oppdatert på opplegget her, gutter?»

Veteranen senket pistolen ned til 45 grader mot gulvet mellom dem mens kråketærne i øyekrokene hans trakk seg sammen til smilerynker. «Vi skal passe på at arrestanten ikke stikker av før avløsningen vår kommer.»

«Faen! Dere har tydeligvis ikke blitt oppdatert på de endrede omstendighetene. Arrestantens status er endret til vitne og offer i en profesjonell draps- og kidnappingssak.» Daniel stoppet opp og gned seg i pannen. «Jeg burde egentlig ikke fortelle dere dette, men jeg kan ikke i god samvittighet utsette dere for unødig fare.»

«Slapp av, vi holder kjeft.»

«Greit. Kidnapperne er tatt ut, men vi har skjellig grunn til å tro at flere av bandemedlemmene fremdeles er på frifot.»

«Hva slags primitivt dritt er dette her?» bjeffet den yngre politivakten og spratt opp av stolen sin. «Vitnet burde ha blitt overført til en sikker politiklinikk i første omgang. Dette opplegget her er helt på trynet!»

Politivaktene hadde helt rett. Lorelei Mansika burde ha blitt sendt direkte til en politiklinikk. Dagen før, etter Deltaaksjonen mot kåken til Dansken, hadde Daniel og Dag overtalt kommandant Bjørvold til å få henne flydd ned til Rikshospitalet, som var reservert for sivilister. Han hadde ikke vært vanskelig å be.

Grunnen til at de ville ha henne på Rikshospitalet, var at til motsetning fra et politisykehus var det vanskelig, men ikke umulig å infiltrere. Deretter hadde de distrahert Ugla ved å leke flyktende snømus nede i labyrinten av tuneller i Fabrikken under Lahaugmoen, og deretter dinglet Dansken som en liten godbit foran nebbet hans.

«Beklager gutter», sa Daniel og slo ut med armene i en oppgitt gest.

«Det må ha oppstått noe byråkratisk krøll med meldingsrutinene og oppfølging av statusendringer da saken ble overført til KRIPOS.»

«Samme gamle leksa», gryntet Blåøye irritert. «De som trenger å få vite slikt først, er de som får vite det sist av alle.»

«Tror dere at de vil prøve seg igjen her på sykehuset?» spurte kollegaen hans.

Daniel slikket nervøst på leppene sine under masken. «En kan aldri vite. Det jeg kan fortelle, er at de blåste rundt en million euro i folk og ressurser bare på det første forsøket. De forventede løsepengene burde derfor ligge i en størrelsesorden som er flerfoldig ganger høyere enn investeringen.»

«Takk skal du faen meg ha!»

Gamle Blåøye irettesatte kollegaen. «Det er ikke hans feil at vi ikke har fått beskjed.»

«Stemmer det, folkens. Jeg ville sette pris på at dere holdt kjeft om den nye infoen jeg har gitt dere. Spesielt med tanke på at jeg ikke er her, og aldri har snakket med vitnet når jeg er ferdig med å ikke være her.»

«Lykke til, kamerat», sa Blåøye mens han og kollegaen reposisjonerte seg for å møte det nye trusselbildet. «Du kan trenge det», fortsatte han. «I følge det medisinske personalet er hun fremdeles i Ladidaland.»

«Verdt et forsøk», svarte Daniel og lukket seg inn på rommet til Mansika.

Vel inne på sykeværelset la Daniel pannen mot døren og trakk et lettelsens sukk. Distraksjonstaktikken hadde fungert. I forfjamselsen hadde politivaktene glemt å kontrollere den ikke-eksisterende biometriske e-taggen på det falske ID-et hans. Faktum var at han hadde basert ingress-strategien sin på det.

Sikkerhet er en løk. En sikkerhetsløk er bygd opp av en serie overlappende lag fra innerst til ytterst, som alle må penetreres eller skrelles vekk utenfra og innover. Sikkerhetspsykologien på bevoktede og sikrede områder fungerer i de fleste tilfeller diametralt motsatt i forhold til den fysiske sikkerheten. Jo lenger du greier å trenge inn i forbudt område, desto lettere er det for andre folk man treffer på å bare anta at du har lov til å være der. Du har jo allerede sluppet uhindret gjennom de ytre lagene, har du ikke?

Dette gjelder spesielt ved bruk av sosial manipulasjon; å late som en hører til og har lov til å være der, og på den måten bløffe seg inn på et sted man ikke har lov til å være. Den vanligste måten er å bedrive litt etterretning først, og samle inn informasjon om målet for å gjøre det lettere å penetrere det. I Daniels tilfelle hadde det ikke vært nødvendig. Han satt på alt av informasjon sfra før av, og hadde kontrollert hva politivaktene hadde fått vite fra starten av. Det eneste han ikke hadde kontroll på, var Ugla, hvis tjenestenummer han misbrukte i natt.

Ivar Jakobsen, som kripos-kråka egentlig het, hadde seg selv å takke ved å la ID-kortet sitt henge og slenge midt i glaningen da han kom in i avhørscellen på Lahaugmoen for å stjele vitnet deres. De hadde satset på at Dansken ville vise seg å være en seig nøtt, og trekke Uglas oppmerksomheten bort fra det andre overlevende vitnet. På den måten fikk Innsatsgruppe C tid til å finne ut om de ønsket å snakke med henne eller ikke, og samtalen med inspektør Holm etter eskapadene i prosjektområdet hadde gitt et rungende ja til det spørsmålet.

Daniel tok et dypt åndedrag og gikk bort til pasienten.
Lorelei Mansika hadde fått et lite, vindusløst enkeltrom, trolig fordi sykehusledelsen ikke ville risikere å plassere henne sammen med potensielle gisler. Rommet så ut som om det en gang i romsligere tider hadde fungert som lager. En enslig ventil i taket sørget for et minimum av luftsirkulasjon gjennom rommet. For å hindre henne i å forlate sengen, var håndleddet på den friske venstrearmen hennes lenket fast med et håndjern til sengegelenderet.

En gjennomsiktig gummislange stakk ut av bandasjen på den nyopererte høyre overarmen hennes. Drenet slynget seg ned til en oppsamlingspose ved siden av sengen. Så vidt han kunne bedømme, var det stort sett klar sårvæske, farget rosa av blodig utsig fra operasjonssåret.

Etter det Daniel kunne huske fra det han hadde lært om triage i Legionen, var det et godt tegn. Legene måtte tydeligvis ha vært enige, for den eneste maskinen de hadde brydd seg om å koble henne opp til, var en gammel hjerte- og blodoksygenmonitor via en sensorklype på pekefingeren til den fastlenkede hånden hennes.

Blikket hans strøk over den sovende kvinnen. Kroppskonturene under den tynne dynen hennes hintet om lange, slanke kurver. Det fagre, bleke ansiktet hennes hadde det naturlige, uskyldige uttrykket man får når musklene som gir liv til sorg og latter hviler for å la sjelen flyte fritt i fredfylt søvn. Høye kinnben og en spiss liten hake gav henne et hjerteformet ansikt som rammet inn en liten, rett nese og fyldige lepper. Det var et ansikt som når det smilte ville få mottakeren til å føle seg som verdens midtpunkt. Det halvlange, glatte håret hennes lå i en uryddig vifte utover hodeputen og rammet hodet hennes inn i en svart madonnaglorie. Det eneste som brøt med bildet av fredfylt tornerosesøvn, var han kunne se hvordan øynene hennes flakket fram og tilbake under lukkede øyelokk. Det var nok et godt tegn. Raske øyebevegelser tydet på en dyp, naturlig søvn.

Daniel kikket bort på den digitale klokken på hjertemonitoren. Det var kl. 03:46 om natten. De hadde funnet Lorelei i en delirisk tilstand cirka femten timer tidligere. Hun hadde fått smertestillende på stedet før hun ble fraktet til sykehus for narkose og operasjon. Da narkosen gikk ut av kroppen hennes ville hun ha fått en ny runde med smertestillende, og senere innsovnings- eller sovemedikamenter.

Han hadde timet besøket riktig. Etter tegnene på normal søvn å dømme, hadde medikamentene begynt å miste sin effekt på henne. Daniel tok et bilde av henne med nettbrettet sitt og satte det på opptak. Det var på tide å vekke Tornerose.
Han gikk bort til den høyre siden av sengen og snakket lavt til henne. «Lorelei, våkne opp, du er trygg nå. Du er på sykehus under politibeskyttelse.»

Det eneste tegnet på at hun hørte ham gjennom den tunge søvnen, var en liten rykning i munnvikene. Daniel prøvde å snakke til henne en gang til, men høyere denne gangen. Ingen respons. Han lente seg over henne for å riste lett i den friske venstreskulderen hennes.

En lett berøring var nok. Som en druknende som kommer opp for luft en siste gang før dypet tar henne, bråvåknet hun med et panikkskrik på innpust.

Han skvatt til idet useende, vidåpne øyne hogg tak i ham. Utvidete pupiller store som sorte hull fylte de mørke irisene hennes, og sugde ham rett ned i en sjel blottlagt i den ytterste ensomhet og fortvilelse. Luft hveste inn mellom sammenbitte tenner og forlot henne med et sårt skrik etterfulgt av en hes stemme fra marerittenes verden.

Hun skrek ut tre korte russiske ord kantet av den dypeste fortvilelse, blunket med øynene og panikk ble erstattet med raseri. Lorelei freste ut en noe lengre tirade, og et øyeblikk senere var raseri byttet ut med kaldt hat. Hun hogg blikket i en fjetret Daniel og hveste ut det som bare kunne være en bekmørk russisk forbannelse mot ham.

Daniel stod som paralysert i det svarte lyset som skinte ut av de forsteinede speilene til hennes sjel. Han hadde ikke forstått et eneste ord av det hun sa, men den hatske stemmen etset sitt eget budskap fast i sinnet hans.

Brått trakk pupillene hennes seg sammen idet hun halte seg ut av sinnets mørke. Våkne, intelligente øyne flakket som en skanner over maskefjeset hans. «Hvem er du?» sa hun på rent norsk, i en stemme rammet inn av smerte.

Omtaler

Det er ingen omtaler ennå.

Bli den første til å omtale “Mordvarger del II: Varg i veum”

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

0