Kjøp bøker direkte fra forfatteren

Mordvarger del III: Storulven

kr 149

Boktype:
ISBN:
978-82-93750-07-9
Språk:
Norsk bokmål
Forlag:
E.Kobb-Publishing
Utgitt:

Beskrivelse av boka

Daniel Acosta Berg har hatt en dårlig uke. Det beste han har å håpe på, er livstid i fangebataljonene – og den tiden vil bli veldig kort når de andre fanene oppdager at han har vært politi.

Det er da en tidligere venn og forræder gir ham et tilbud han ikke har noe annet valg enn å takke ja til. Det passer ham bra, for det svikeren vil oppnå er det samme som han selv ønsker; å forfølge saken videre utenfor landegrensene, og på den måten stille fienden lagom til for hogg.

Leseutdrag

1: Fraksjon

Daniel stod og urinerte ut i Igletjern mens en voksende motorlyd nærmet seg sørfra. Han lyttet ut i den skarpe høstluften mens han presset ut den siste skvetten. Snart kunne han skille ut lyden av to biler fra den mekaniske støyen. Snart la duringen seg som et forstyrrende teppe over den høsttunge granskogens dystre, naturlige stillhet.

Det var bensin eller dieselmotorer. Like foreldet tek som den han selv hadde brukt for å komme seg usett inn til det lille tjernet. Ingen autopilot eller GPS, som begge var valgfritt der ute i den raskt forvitrende infrastrukturen til gårsdagens døende samfunn, ville kunne spore dem.

Han gryntet misfornøyd, stappet redskapen på plass og dro igjen buksesmekken. En av bilene stoppet opp på skogsveien rett bak ham, mens den andre ufortrødent durte videre nordover mot Vangenhytta, der Daniel noen få timer tidligere hadde parkert den dyngete franske varebilen sin.

Den første bilen ble stående ute av syne og vente på tomgang oppe ved grusveien, skjult av den tette stripen av trær og kjerr som lå mellom den og tjernet nedenfor.

Daniel ga en finger til den ugleformede dronen, som fremdeles voktet over ham fra en morken gren oppe i den vanndrukne furua, og klappet seg lett utenpå regnjakken i en parodisk kroppsvisitering av seg selv. «Se, jævler – ingen skytere å engste seg for her!» sa han til drone-ugla, og satte seg ned på den likfylte blå plasttønna han nylig hadde brukt som lunsjbenk.

Noen få, eviglange øyeblikk senere smalt det i en enslig bildør. Noen måtte ha gått ut på passasjersiden, for med en gang døren var igjen, begynte bilen øyeblikkelig på en møysommelig snuoperasjon på den trange skogsveien.
Etter hviningen og knaselydene fra girkassen å dømme, var sjåføren ikke vant til å koordinere gir, kløtsj og gasspedal på en oldskool bensinbil.

Inkompetanse eller ikke, snart forsvant den av gårde i den samme retningen som den først hadde kommet fra. Etter hvert ble den torturerte motorlyden erstattet av knekkelyder fra noen, en enslig skikkelse etter det han kunne høre, som var i ferd med å brøyte seg gjennom den smale barrieren med skogsvegetasjon som skilte vei fra tjern.

Der han satt og ventet, vridde Daniel på seg for å lettere å kunne se hva slags fiende som var i anmarsj. Han ranket seg da han så et ildrødt glimt mellom busker og trær.
Den ubedte gjesten hadde rødt hår satt opp i en stram hestehale, harde grønne øyne i et blekt, langt fregnefjes, og en mørk dress bedre egnet til å trampe rundt i maktens korridorer enn gjennom skogens villnis. Det eneste kompromisset hun hadde inngått i møte med naturen, var å bytte ut pumpsen med et par gummistøvler. Faen.

Det var ingen ringere enn Brita Holm som kom ut av skogen for å konfrontere ham. Hun stoppet opp ved bredden av tjernet noen meter unna, og studerte ham med noe som enten var moderlig oppgitthet eller god gammeldags likegyldighet.

Daniel greide ikke å måle blikket hennes. Oppveksten hans hadde ikke gitt ham noen referanseramme til å kunne si noe hverken fra eller til, bare at det irriterte ham noe grenseløst.
Brita ristet sakte på hodet, definitivt som en skuffet mor, og Daniel var ikke irritert lenger. Han var eitrende forbannet.

«Hva var det du håpet på oppnå med alt dette her da, Daniel?»

«Rettferd for Lorelei Mansika.»

«Så det er det du har lurt deg selv til å tro at du driver på med?» Stemmen hennes drypte av giftig sarkasme. Hun veivet med en arm mot stabelen av blå tønner rundt Daniel. «Og hva med rettferden til de stakkarene du har stappet ned i disse plasttønnene?»

Den kjølige irettesettelsen helte en bøtte med iskald skam på det brennende, selvhøytidelige raseriet hans, og avslørte det for det det var. Han hadde sett på dauingene som lite mer enn midler til å nå sine egne mål, og ikke som individer i seg selv – ekte mennesker, som uansett mangler og udåder ikke fortjente det triste endeliktet som skjebnen hadde skjenket dem – verdige til å få hvile i fred, og ikke som skjemt kjøtt senkes ned i vandød glemsel for å tjene de levendes dunkle ambisjoner.
I møte med Britas fordømmende blikk, begynte det å demre for ham at han ikke var stort bedre enn de som hadde gitt kroppene deres til tjernet i første omgang. For de døde i tønnene rundt ham var Daniel ikke en bringer av rettferd, men nok en skjender som ønsket å bruke dem til sine egne formål.
Han dro på geipen og kneiste seg der han satt. Det var ikke første gang han hadde henfalt til å se på mennesker som gjenstander, og det kom neppe til å bli den siste. Det var slik han var lagd. «Jeg tar poenget, inspektør.»

«Tittelen er ’koordinator i Politidirektoratets Tilsynsavdeling’ nå for tiden.»

«Hørtes ut som et langt gjesp.»

«Det er det også.»

«Så hva i føkkings helvete er det du gjør her ute?»

«Fører tilsyn med deg.» Brita tok noen prøvende steg ut i myra, og satte seg ned på kanten av en tønne overfor ham.

«For politidirektøren?»

«For meg selv.»

Daniel så spørrende bort på henne. I det fjerne nærmet lyden av to biler seg nordenden av tjernet. Han kunne skille ut klagehylet fra den lille franske varebilen sin uten problemer. Nå kom de for å hente ham. Han lurte på om de ville ta seg bryet med å sende ham gjennom en tilståelsesfabrikk før de kastet nøkkelen. Tiden som fri mann var i ferd med å renne ut. «Fint å vite at du bryr deg, Brita men som du ser, er jeg litt opptatt for tiden.»

«Ikke vær flåkjefta nå, Daniel. Jeg er ikke her for å ta deg. Jeg er her for å hjelpe deg.»

Bilene stoppet på veien ovenfor dem.

«Sier du det?»

«Du kan ikke vinne denne krigen ved å kjempe alene.»

Det smalt i et par bildører på den andre siden av trærne.
«Jeg syntes jeg har greid meg fint på egenhånd så langt.» Han hørte en enslig bil kjøre videre sørover, etter den bilen som Brita hadde ankommet med.

Det var ikke den torturerte lyden av den franske varebilen hans, så den måtte ha blitt parkert og forlatt oppe på veien av den eller de som hadde hentet den fra parkeringsplassen oppe ved Vangenhytta. Kunne de, hvem nå enn det var, ha etterlatt Brita alene med ham der ute i skogen?

Brita lot seg ikke feste ved aktiviteten på skogsveien. I stedet lente hun seg frem for å studere ansiktet hans. «Og hva var så planen med å flytte på disse likene?»

Daniel flyttet oppmerksomheten tilbake på henne. «Å stappe noen ess i ermet for å få den gamle jobben min tilbake, og sette Mansika-saken tilbake på dagsordenen.»

«De vil heller drepe deg enn å la det skje. Bare se hvor langt de allerede har vært villige til å gå for å få viljen sin.»

«Folk har prøvd å ta livet av meg før. Jeg er her ennå. De er det ikke.»

Brita gav ham det irriterende blikket igjen. Denne gangen var meldingen klar; På tide å slutte å vifte med tissefanten, din lille hissigpropp. «Det er ikke en gategjeng eller soldater på slagmarken du har med å gjøre her, Daniel. Dette er større enn du kan hanskes med alene, mye større. Du slåss mot staten, og mot den er enkeltindividet maktesløst.»

«Fortell meg noe jeg ikke vet.»

«Vet du hvorfor de var så desperate etter å få tak i Mansika og begrave saken?»

«Nei. Det er derfor jeg kom hit for å drive bunnfiske etter lakeiene deres.»

«Jeg har ikke den ringeste anelse jeg heller.»

«Som om du bryr deg filla om hva som skjer med henne!»

«Bortsett fra deg selv mener du? Si meg, Daniel, hva er det som driver deg; å stille din egen hevnlyst, din morbide nysgjerrighet, eller et uselvisk ideal om å redde en jomfru i nød?»

«Det ene utelukker ikke nødvendigvis noen av de andre.» Daniel la en hånd på plasttønnen han satt på, og stirret mutt bort på den tidligere inspektøren sin. Han likte ikke å se seg selv i det speilet hun holdt opp for ham. Det gjorde det umulig for ham å fortsette å holde seg selv for narr.

Brita hadde ikke vært sjefen hans i et halvt år engang før hun dolket ham i ryggen. Plenty med tid til å lære ham å kjenne, godt hjulpet av full tilgang til den psykologiske profilen hans. Hun visste nøyaktig hvilke knapper å trykke på, og i hvilken rekkefølge hun måtte trykke på dem for å få viljen sin.

Det som virkelig plaget ham, var at til tross for at han var smertelig klar over at hun manipulerte ham, var hun i ferd med å lykkes med det. «Hør her, Brita, selv om mine motiver er langt fra ridderlige, vil det ikke ha noe å si for Lorelei Mansikas del. Jeg vet ikke hvem hun er, eller hva hun skal ha gjort for å fortjene å utsettes for en Kafkaprosess uten lov og dom. Det jeg er hellig overbevist om, er at hennes person har fint lite med de politiske intrigene som utspiller seg rundt henne å gjøre. Absolutt ingen av de folkevalgte og deres utnevnte tjenere er villige til å yte sin lovpålagte og moralske plikt til å beskytte henne, og jeg akter å komme til bunns i saken.»

Daniel rettet på seg selv. «Det var iallfall planen før du dukket opp sammen med de andre skjødehundene til politidirektøren.» Han gløttet opp mot den usynlige veien på den andre siden av villniset. «Jeg tar det at jeg ikke skal arresteres for medvirkning til drap riktig ennå, så mitt spørsmål er hva politidirektør Hovset ønsker å gjøre med meg i stedet.»

Brita Holm la an en oppgitt mine. «Hørte du ikke hva jeg sa? Jeg er her for meg selv. Hva i all verden er det som får deg til å tro at den godeste Roar Hovset har noe som helst med dette her å gjøre i det hele tatt?»

«Kom igjen, Brita! Du har hektet karriererittet ditt til politidirektørens vogn. Når han drar i tømmene og svinger pisken, trekker du i samme retning som resten av økene.»

«Ikke vær dum, Daniel. Jeg brukte utpressing for å komme meg inn i staben hans, og den eneste grunnen til at jeg ikke har blitt kastet ut ennå, er at den kompromitterende informasjonen jeg sitter på fremdeles er relevant. Når den slutter å være det, blir det limfabrikken neste for meg også.»

«Det svarer ikke på spørsmålet mitt. Hvorfor er du her?»

«Kall det skiftende lojalitetsbånd.»

«Ah! Så du har byttet hatt nok en gang? Det må sannelig være deilig befriende å være en menneskelig værhane, fri for moralske kvaler, og bare vende kappen den veien vinden blåser.»

«Det er politidirektøren eller meg. Jeg vil være tjent med at han mister makt, posisjon og innflytelse. Hvis jeg hjelper de folkene jeg representerer her i dag med å nå sine mål, har jeg blitt lovet at politidirektøren vil være blant de første til å falle.»

Nye muligheter våknet til live og vokste som forgreningene til et tre gjennom tankene hans. Hvem var det hun snakket om? Daniel nektet å la seg friste til å stille det forventede spørsmålet. I stedet fortsatte han med det inkvisitoriske angrepet på den tidligere sjefen sin. «Så det er nok et tilfelle av at like barn leker best, vel å merke så lenge dere ønsker å oppnå det samme målet. Dine nye allierte er vel klare over at du planlegger å utnytte et maktvakuum til å klatre nærmere, og kanskje til og med ta over politidirektørens stol?»

«Merkeligere ting har skjedd. Det som er viktig for deg, Daniel, er at du har nøyaktig det samme målet som vi har.»

Daniel ønsket også å ta knekken på politidirektøren, likevel strøk sannheten i Britas ord ham feil vei. Det var vel ikke derfor han var der, var det? Det var også åpenbart at hun ikke ville tillate seg selv bli provosert. Satt han på et eller annet som hun trengte? Noe av verdi? Mer informasjon kanskje?

I løpet av ordvekslingen hadde han skjønt at det ikke dreide seg om innholdet i de blå tønnene rundt dem. Den sofistikerte ugledronen oppe i treet over dem, tydet på at Britas nye allierte kontrollerte betydelige etterretningsressurser, og selv hadde han ingenting å by på ut over seg selv. Det var da det gikk opp for ham.

Av en eller annen grunn trengte hun å rekruttere hans hjelp. Det måtte være derfor Brita nå satt der og tilbød en … hjelpende hånd på deres vegne. Det var åpenbart at de manglet den ene, unike egenskapen Daniel kunne bidra med; Selvstendighet. Han lente seg frem og trommet ut en kort trommerull mot tønnen mellom bena sine. «OK! Greit, jeg gir opp. Hvem er vi?»

«Vent litt.» Brita vinket til ugledronen i treet over dem. Et par sekunder senere lettet den med et kraftig vingebaks assistert av hvinende servoer, og suste bortover vannet for å vinne høyde. Hun ventet taust til den forsvant ute av syne over tretoppene østenfor tjernet. Ingen tredjepart skulle få lov sitte på noe audiovisuelt opptak av det neste som ble sagt mellom dem.

«Hva vet du om norsk militær etterretning?» spurte hun omsider.

Omtaler

Det er ingen omtaler ennå.

Bli den første til å omtale “Mordvarger del III: Storulven”

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

0