Kjøp bøker direkte fra forfatteren

Mordvarger del IV: Utleg

kr 149

Boktype:
ISBN:
978-82-93750-09-3
Språk:
Norsk bokmål
Forlag:
E.Kobb-Publishing
Utgitt:

Beskrivelse av boka

Et sammenhengende blodspor har ført den tidligere politimannen Daniel Acosta Berg på tvers av Europa. Han trodde at han hadde funnet sin morder, men monsteret fant ham først.

Nå sitter han i fellen, og det er ingen vei tilbake. Broene er brent, og alle bak ham ønsker ham død. Daniel kunne ikke brydd seg mindre. Alt han ønsker, er å fortsette jakten – om han da greier å overtale Vodanoy til å la ham leve. Det er på tide å trekke det siste sparesset ut av ermet; Hans sanne selv.

Leseutdrag

1: Na svobodye!

Sveitserne sendte sin aller farligste fange til Russland på økonomiklasse. I et forsøk på å ikke skremme vannet av de andre passasjerene, hadde de kledd opp kjempen i det eneste de hadde funnet av sivile klær som passet ham, en rød Adidas treningsdress med hvit logo. Fot- og håndjernene lurte ingen av passasjerene til å tro at det digre beistet var noe annet enn hva det var. Oleg var den siste til å gå om bord i flyet, eskortert av en sveitsisk politimann og Morda selv, og han ville bli den første til å forlate det.

Morda og sveitseren lenket fangen fast til et flysete mellom seg, og satte seg til å vente mens flyet begynte på sin tre og en halv times lange flight fra Zürich mot Moskva. Sveitseren sovnet kort tid etter avgang, dysset i søvn av den kjedelige flyturen. Han skulle bare ha visst, tenkte Morda. Etter en time hørte han en lav brumming fra kjempen ved siden av seg. Sakte demret det for ham at Oleg satt der og lo stille for seg selv.
«Hva er det for noe?» spurte han uten tro på å få noe svar.

Oleg plukket på en av tre hvite striper som strakk seg fra skuldrene og ned langs ermene på den røde treningsjakken sin. «Ingenting», svarte han. «Jeg har bare ikke sett en av disse siden jeg forlot Russland.»

«Pleide du å gå med sånne klær?»

«Død manns antrekk? Aldri.» Oleg så bort og forholdt seg taus resten av flyturen.

Noen timer senere landet de på Sheremetyevo lufthavn rett nord for Moskva. Den sveitsiske politimannen våknet ikke før landingshjulene traff rullebanen. Sammen dro de Oleg opp i midtgangen og ut flydøren med en gang den ble åpnet.
Flyplasspolitiet stod og ventet på dem utenfor flykroppen. De eskorterte ikke fangen opp gaten og inn gjennom flyplassens mottakshall, men ned en sidetrapp og ut på rullebanen under flyet. Der ble han dyttet inn i en av to ventende politibiler og kjørt vekk uten blålys.

Fem minutter senere var Oleg trygt forvart i en varetektscelle inne på flyplassens politistasjon. Den sveitsiske politimannen signerte fangen over til russisk varetekt med et lettelsens sukk, og forsvant inn i passasjerhallen for å ta første fly hjem igjen.
Morda hadde ikke noe slikt hell, men måtte se seg nødt til å vente sammen med fangen mens kveldsmørket senket seg. Det var til det beste, for kveldstid ville snart gli over i nattetid, og da ville flyplassen offisielt være stengt i noen små timer.
Natten var også den tiden av døgnet da bemanningen på politistasjonen var på det laveste. Samme natt brøt det også tilfeldigvis ut en brann ved ett av flyplassens flybensinlagre. Alt tilgjengelig mannskap, politimenn inkludert, ble satt til å håndtere krisen.

«Alt er klart.»

Morda så opp mot stemmen. En engstelig og lett stresset politisjef stod over ham. Morda tørket søvn ut av øynene. Han måtte ha duppet av i stillheten som oppstod etter at politistasjonen ble tømt for personell. «Fint», svarte Morda, og reiste seg opp på dovne føtter. «La oss sette i gang.»

En time senere, under en rutinemessig celleinspeksjon foretatt av politisjefen selv etter at brannen hadde kommet under kontroll, ble Oleg ble funnet hengt på cellen sin. Politisjefen nølte ikke med å kontakte sine overordnede inne i Moskva. For å unngå en offentlig skandale, ble det etter politisjefens anbefaling besluttet å skjære ned liket, og få det fjernet før flyplassen åpnet for publikum igjen. Allerede før ordren kom, lå det klart til transport inne i en likpose.

En åpenbart resignert Morda fulgte liket inn til rettspatologen i Moskva sentrum, der en enslig, livredd lege bekreftet den selvdødes identitet. Snart, veldig snart, ville en fjern slektning betale for den dødes kremasjon, og det ville være enden på saken.

Så langt som det angikk de uinteresserte russiske myndighetene, var det ikke snakk om annet enn en ubetydelig kriminell med lite annet enn sin egen fingerte død å gjøre opp for, et forhold som dessuten lå et halvt århundre tilbake i tid. Det var liten fare for at noen ville ta seg bryderiet med å se på saken, og om noen mot all formodning skulle gjøre det, ville de raskt bli brakt til taushet på den ene eller andre måten.

Morda tok med seg dødssertifikatet til den ukjente stakkaren som hadde blitt ofret for å frigi monsteret fra sine lenker, og reiste inn til Interpols kontor i Moskva sentrum. Interpol hadde ingen innflytelse i Russland, og ville ikke ha noe annet valg enn å legge saken kald.

Han hadde med seg en trøstepremie. Ledetråder til en internasjonal våpensmuglerliga med base i Murmansk, en forblåst havneby oppe mot ishavet i nordvest. Ledetrådene var ren manipulasjon plantet etter Vodanoys ordre, og ment å få Morda sendt opp til havnebyen på et legitimt spaningsoppdrag. I sitt stille sinn nærte Morda en nagende mistanke om at det ville bli et farlig langt et.

Vodanoy hadde gitt Morda en egen trøstepremie også. En hel dag hjemme med familien. Bare tanken på å få se den igjen, brakte farge tilbake til verden. Likevel var det en glede blandet med gru, for som med alt annet Vodanoy foretok seg, var belønningen ment å minne Morda på alt han hadde å miste om han sviktet sin herre. Og nå, takket være Mordas trofaste tjeneste, var det to av dem. En dobbel forbannelse.

Den gamle politimannen stod og ventet tålmodig på dem, hans enorme skikkelse en svart silhuett mot flomlysene ute på rullebanene til Sheremetyevo flyplass. En søyle av hvit røyk strakk seg opp mot himmelen bak politimannens hode. Blinkende varsellys fra brannbiler der borte, farget den nederste delen av røykkolonnen rødt som brennende blod og kronet mannen foran dem i ild.

«Bratskaya semyorka», mumlet sjåføren mens han bremset ned bilen.

«Hva faen var det du sa for noe?» spurte Nifingre i en flat, kald stemme.

«Det er bare De syv brødre som kunne ha fått stelt i stand dette her.»

«Jobben din er å holde tankene dine for deg selv og kjeften lukket!» bjeffet Nifingre idet den unge sjåføren svingte inn mot fortauet. For folk flest var Semyorkaens eksistens ikke mer enn en gammel myte fra Den kalde krigens siste dager, men i løpet av de siste årene hadde myte begynt å likne fakta.

De syv var kanskje tilbake, men hvem var det som hadde vekket dem tilbake til live? Nifingre fryktet at mannen de skulle plukke opp visste svaret på spørsmålet. Liv betød ingenting for en Vor v zakonye av Den gamle orden, kun lojalitet inn i døden. Han så hardt bort på den unge mannen bak rattet. I sjåførens ivrige ansikt kunne Nifingre lese naken ambisjon og naive drømmer om fremtidig storhet.

Det den yngre mannen ennå ikke hadde lært seg, var å vite når det var best å bare tie og ikke stille noen spørsmål. I den verdenen de levde i, var upassende nysgjerrighet nok til å late livet for, og med det ethvert håp om noen fremtid over torva.

Nifingre brydde seg ikke om hva som ville skje med den unge sjåføren. Det eneste lojalitetsbåndet mellom dem, var at de begge, riktignok med over et halvt århundres mellomrom, var innviet i det samme broderskapet. Dette enkle faktum gjorde det å hjelpe pjokken med å holde seg i live til et spørsmål om plikt og ære.

«Er du glad i livet, holder du øynene på veien og hendene på rattet!» bjeffet han til sjåføren. «Du åpner ikke den jævla kjeften før du blir bedt om det, og da er det bare for å svare et respektfullt ’ja, Pakhan’. Er det forstått?»

«Slapp av, det ordner seg», var det bekymringsløse svaret Nifingre fikk tilbake. Sjåføren parkerte ved siden av den svære politimannen, og begge to gikk ut av bilen.

«Vær hilset, Pakhan», sa Nifingre med et høflig nikk, og åpnet opp baksetedøren mot fortauet for passasjeren deres.

«Hei, kamerat, hvor skal vi?» plapret sjåføren, og svelget tungt med en eneste gang de respektløse ordene flyktet fra leppene hans. Et eneste blikk opp i ansiktet til den ventende passasjeren, hadde nemlig vært nok til å overbevise ham om visdommen i Nifingres råd.

Monstret dro av seg politihatten og kastet den inn i baksetet gjennom den åpne passasjerdøren. «Hjem.»

«Hvor er det, Pakhan?» spurte Nifingre respektfullt.

«Nordover», svarte Oleg og dukket inn i baksetet. «La oss kjøre. Det er en lang vei opp til ishavskysten.»

Nifingre lukket passasjerdøren for Oleg mens sjåføren stavret seg rundt fronten av bilen på skjelvende ben. Han kastet seg inn bak rattet ved siden av Nifingre, og begynte å stresse med clutch- og gasspedalene mens han fomlet med giret for å få bilen i gang.

Det gikk som det måtte gå. Motoren slapp løs et hvin, og kvaltes med et klynkende ekko fra sjåføren.

«Si meg», kom det fra baksetet. «Har du noen gang kjørt en bil før?» Den illevarslende stemmen hadde en kvernende undertone, som om den ble påkalt fra de glohete, knasende møllehjulene hvis jobb det var å kverne ned syndere i helvetes malstrøm. Det var ikke noen dårlig lignelse, for monsteret i baksetet brakte helvete med seg hvor enn det vandret over landjorden.

«Ja, Pakhan!» stotret sjåføren i fryktbåren respekt, og fyrte opp motoren igjen. Resten av den lange kjøreturen ble tilbrakt i knusende taushet, mens by ble til bygd, bygd til døende granskog, og død skog til øde vidder dekket av snø og is. Den stumme sjåføren klamret seg fast til rattet og holdt blikket stivt klistret til veien foran seg helt til de var fremme.

«Faen», bannet Daniel lavt, idet bevisstheten hans begynte å presse seg opp gjennom en lettende tåke av bedøvelse. Skarpt lys brente seg inn i den verkende skallen hans da han prøvde å presse opp øyelokkene sine. Han hadde en klaustrofobisk følelse av å befinne seg inne i en kokong omringet av en susende hvining.

«Han våkner nå», sa en russisk stemme på engelsk. Den var så nære at Daniel kunne føle varm pust kjærtegne det venstre kinnet sitt. Daniel kjente ikke igjen stemmen, men det strie skjegget til Rasputin-fyren da han trakk seg litt unna ansiktet hans. Bevegelsen ble fulgt av den svake, nappende følelsen av en nål som ble trukket ut av armen hans. Nei, tenkte han. Ikke en nål, en sprøytespiss.

«Fint», svarte en annen stemme som virket både nær og fjern på en gang.
Daniel kjente den igjen. Det var Vodanoy. Han prøvde å åpne munnen for å snakke. «Vent litt», sa Vodanoy. «Her, drikk dette først».

Noen klemte et glass inn i hånden til Daniel. Han håpet på at det var vann, løftet det skjelvende opp til munnen, og tok en dyp slurk for å fukte den uttørkede munnen og halsen sin. Ting begynte å klarne opp.

Han satt fastspent i et sete, et flysete. Det forklarte også den rare kongkongfølelsen. Han kikket ut av vinduet ved siden av seg, og så skyer. Den rare suselyden kom fra luft som ble presset ned under vingene, og fra hvinende jetmotorer et stykke lengre bak. Det var en liten flykropp, kom han frem til etter noen sekunder. Et privatfly.

Daniel så bort på Vodanoy, som satt og drakk te i et sete vendt på skrå mot det han selv satt i. Svingbare seter, var en vanvittig sløsing med passasjerplass, men plassøkonomi var åpenbart ikke noen relevant problemstilling for en som hadde råd til å holde seg med et eget privatfly. Daniel svingte setet sitt mot Vodanoy, slik at de satt kne mot kne. «Hvor er vi på vei hen?» spurte han.

«Hjem», svarte Vodanoy og tok en slurk av teen sin. «Til meg for å følge valgvaken.»

«Hvor er nettbrettet mitt?»

«Trygt forvart i en blyboks.»

«Når kan jeg få det tilbake?»

«Ikke når, om.»

«Så jeg må med andre ord vente til etter det russiske presidentvalget», konkluderte Daniel.

«Hva er det du tenker på?»

Daniel tenkte tilbake til hotellet i Ennetbürgen, der han først møtte Vodanoy og hans lille klikk av medhjelpere. Morda hadde bokstavelig talt begynt å gråte av redsel bare ved synet av den radmagre Rasputin-fyren.

Hva var det Morda hadde sagt til ham igjen? Velg livet. Daniel følte ingen frykt over det valget han hadde blitt lurt til å ta, da han i valget mellom en sprøyte og et vodkashot, hadde styrtet nedpå det som viste seg å være en coctail av sprit og dop. Han ville alltid ta det valget som gav ham mer liv å leve. Det var alltid det eneste rette å ta. Selv nå.

Han lot blikket vandre bort til Vodanoys medisinske hjelper, som hadde trukket seg tilbake til et sete i motsatt ende av flykabinen. Ved siden av Rasputin, godt synlig i midtgangen, stod en åpen skinnveske. Den lignet litt på den vesken med … redskaper som Nifingre hadde dratt rundt på sitt groteske drapstokt i Oslo-arkologien, tenkte Daniel likegyldig.

Et legestetoskop lå dandert over det som så ut som et lite lager av ymse ampuller og ferdigpreparerte sprøyter i Rasputins veske. Alt sammen lett tilgjengelig om Rasputin skulle få bruk for det. En lege? Var det det Morda var så redd for?

Nei, tenkte Daniel med et gjesp. Morda måtte ha vært redd for det doktoren var i stand til gjøre. Svaret kom til ham på nok en bølge av likegyldighet. Kjemisk bio-hacking. Rasputin var en forhørsekspert, trolig i sin tid rekruttert av Vodanoy fra KGB, det russiske FSBs forløper.

Det gikk opp for ham at han burde være redd, men han orket ikke bry seg med det. Sprøyten, hvisket Det ødelagte til ham, dets vrede pakket inn i en sjø av bomull, og minnet Daniel på den sprøytespissen som doktoren nettopp hadde trukket ut av armvenen hans. Han var allerede hacket. Det var bare en ting han kunne gjøre. Å bruke det.

«Nå, hva blir det til?» spurte Vodanoy i en rolig, nesten hypnotisk stemme.

Daniel så bort på ham igjen, på et ubevisst plan klar over at den milde stemmen var ment å virke sammen med medikamentene som nå flommet rundt i blodstrømmen hans. Gå med det, hveste hans indre stemme til ham. Sannheten vil sette oss fri. Daniel lo høyt da han forstod at sannheten også ville gi ham det han selv ville ha.

«Fint å se at du ser humoren i situasjonen», sa Vodanoy tørt da Daniels latteranfall døde ut.

Daniel nikket mot doktor Rasputin. «Dere trengte ikke pumpe meg full av dop for å få tungen min på gli», gliste han svakt og blunket vekk en liten bølge at trøtthet.

«Det er fast rutine med nye rekrutter», svarte Vodanoy med noe som nesten hørtes ut som genuin beklagelse i stemmen. «På denne måten greier vi å … eliminere infiltratører og potensielle tystere før de rekker å gjøre noen skade.»

«Greit for meg.» Daniel merket at et flåsete glis begynte å danse ukontrollert rundt munnen sin. «Skal vi begynne?»

«For all del.»

Daniel fortalte ham alt. Helt fra mordet på Dzaglika i Tungaten, til da han endelig greide å få kontakt med Vodanoy i Sveits. Det ble en lett øvelse, for han beskrev sakens utvikling fra sitt eget, unike perspektiv og slik han genuint følte at den var i sitt eget hjerte. Han gav Vodanoy sannhet, sin sannhet.

Omtaler

Det er ingen omtaler ennå.

Bli den første til å omtale “Mordvarger del IV: Utleg”

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

0