Kjøp bøker direkte fra forfatteren

Mordvarger del V: Vinterkrig

kr 149

Boktype:
ISBN:
978-82-93750-12-3
Språk:
Norsk bokmål
Forlag:
E.Kobb-Publishing
Utgitt:

Beskrivelse av boka

Jakten har ført Daniel Acosta Berg til veis ende – bokstavelig talt. Der, på kanten av Nordishavet, har han endelig funnet sitt bytte. Det er bare et lite problem; tungt bevæpnede fiender prøver å hindre ham i å stjele det til seg. Han ønsker dem lykke til, for selv jager han best alene. La vargtiden begynne.

Det han ikke vet, er at han ikke bare risikerer å komme ansikt til ansikt med seg selv i ødemarken, han kan også risikere å treffe på en likesinnet. For en som Daniel vil bare tiden vise om det siste er hell eller uhell – om han overlever lenge nok til å finne ut av det.

Leseutdrag

1: Texas

Ny-Ålesund lå inneklemt mellom fjord og fjell ute på en landtunge. Det lille forskningssamfunnet var ikke stort mer enn et veikryss omkranset av et førtitalls gamle bygninger i ulike størrelser. Veikryssets eneste forbindelse til omverdenen, var en kort gatestump som endte nede i en liten havn ved Kongsfjorden, og en kilometer lang brøytevei som førte bort til en kort flystripe rett utenfor sentrum. En sliten gondolbane strakk seg oppover mot en liten værstasjon på toppen av Zeppelinfjellet, som lå på sørsiden av det lille tettstedet. Det var lett å se at Ny-Ålesund ikke var tiltenkt noen plass i fremtiden, for den totale mangelen på ny, arkologisk infrastruktur, var et tydelig bevis på at det lille forskningssamfunnets dager var talte.

«Nå, hva sier du, Daniel?» spurte Morda, og senket kikkerten sin.

«Ser stille og fredelig ut», svarte Daniel, og fulgte russerens eksempel. De hadde stoppet opp et lite stykke østenfor for Ny-Ålesund for å spane etter mulig fiendtlig aktivitet der borte, men bortsett fra spredte lys fra et fåtalls vinduer, kunne de ikke se det minste tegn til liv.

«Det eneste problemet er om det er folk oppe på toppen av gondolbanen», sa Morda.

«Jeg kunne ikke se noen termiske signaturer der oppe. Dessuten tyder gondolbanen på at stedet ikke er permanent bemannet. Forskerne bruker den sikkert ikke til annet enn å reise opp i ny og ne, for å inspektere utstyret de har der oppe. Banen er så liten at det ikke kan dreie seg om mer enn en enkelt vogn som blir sendt opp og ned. Vi får dra bort og sjekke om taubanevognen er oppe eller nede før vi reiser inn mot sentrum.»

Det viste seg at de måtte reise et lite stykke forbi det enslige veikrysset for å komme frem til bunnen av gondolbanen. Et tresiders skur hadde engang blitt bygd rundt maskineriet der nede, for å beskytte det mot naturkreftenes herjinger. Nå var det værbitt og slitent.

Daniel kikket inn gjennom den åpne veggen som pekte opp mot Zeppelinfjellet over dem. Der, inne i halvmørket, kunne han se en enslig gondolvogn. Den hang på tykke stålvaiere som strakk seg helt opp til værstasjonen oppe på fjelltoppen.

«Alt er klart!» ropte han bort til Morda, som stod på utsiden av gondolstasjonen og studerte en flat, avlang snøfonn et lite stykke bortenfor dem. På nedsiden av, og sånn cirka på midten av snøfonna, stod tre små blåmalte brakker stablet oppå hverandre, i det som på avstand så ut som en liten lekeklosspyramide.

«Det ser ut som om flystripen er blåst igjen med drivsnø!» ropte han tilbake til Daniel.

«Godt. Det betyr at de ikke venter besøk med det første.»

De hoppet på snøscooterne sine og gled stille inn mot sentrum, den svake duringen fra hybridmotorene visket ut av en ulende vind som kastet seg inn over land fra Kongsfjorden nede ved havna.

Deres første stopp var et gammelt administrasjonsbygg fra slutten av det forrige årtusenet. Kaldt, hvitt lys skinte ut av store, trippelisolerte vindusflater i fasaden, der et enslig flomlys oppe på veggen så vidt greide å lyse opp et skilt der det stod Sverdrupstasjonen. Det var ingen aktivitet å se der inne, så de kjørte sakte videre ned mot krysset der en byste av polarhelten Roald Amundsen markerte det nesten avfolkede tettstedets sentrum.

«Hvor er alle sammen?» ropte Morda mellom to vindkast.

«Ingen anelse!» svarte Daniel mens han studerte de mørke bygningene rundt dem. Det var lys inne i et verksted ved siden av dem, og han kunne se gjenskinn fra noen enslige flomlys nede ved havna.

«Der!» Morda og pekte mot et lavt toetasjes trehus som lå en hundre meter lenger borte. Levende lys glødet svakt ut av vinduene i første etasje, og fra der de stod kunne de så vidt skille ut noen store bokstaver som var montert oppe på lesiden av taket.

«Jeg tror det står Nordpol-hotellet», sa Daniel.

«Samme det. Der det er det er levende lys, er det liv.»

«Vi er enige om dekkhistorien?»

«Selvsagt.»

«Fint. Prøv å holde drikkingen til et minimum.»

Hele Ny-Ålesund var der da de trampet inn over dørstokken. Alle femten av dem. De satt alene eller i små samtalegrupper rundt bord opplyst av stearinlys og oljelamper.

I motsatt ende av rommet brant en åpen peis lystig på noen store grå vedkubber av sibirsk drivved. En merkelig behagelig følelse av å ha hoppet over hundre år tilbake i tid, til de første polarheltenes æra, vasket over dem der de nølte innenfor døråpningen.

Etter det Morda og Daniel kunne se, hadde innbyggerne på eget initiativ okkupert baren nede i førsteetasje. Etter størrelsen på spritlageret bak baren å dømme, ville lokalbefolkningen måtte jobbe hardt for å gå tomme for drikkevarer før sola dukket opp over horisonten igjen, og så langt mot nord varte vinternatten i et halvt år.

Samtalen inne i drikkebula døde brått ut. Femten uflidde hoder stirret bort på dem med en blanding av irritasjon og nysgjerrighet. Stillheten strakk seg ut i de vanlige sekundene det tok de innfødte å trenge gjennom alkoholtåka.

«Lukk nå den helvetes fordømte døra før vi alle fryser i hjel!» utbrøt en skjeggete olding til slutt på engelsk, og plukket opp noe som liknet mistenkelig på strikketøy fra fanget. Det brøt forhekselsen, og baren ble igjen fylt opp av den surrete summingen til lettere bedugget menneskehet. De gjorde som oldingen sa og labbet inn i rommet.

«Se der», sa Morda, og pekte bort på en hjemmelaget plakat over bardisken, der det stod; Velkommen til Ny-Ålesunds årlige strikk & drikk konkurranse!

«Stakkars jævler», mumlet Daniel mens han til sin store forferdelse så strikketøy dukke opp i hendene på samtlige av innbyggerne i det vinterisolerte kjedsomhetshullet. «Jeg tviler på at den som vinner drikkedelen av konkurransen vil ha noe håp i strikkedelen», kommenterte han tørt.

«Jeg ville heller ha gått inn i en brytekonkurranse mot en isbjørn», svarte Morda.

«Isbjørn!» lo den skjeggete oldingen, og tok en slurk av spriten sin. «De døde ut samtidig med at biologene forsvant herfra! Synd egentlig, for de var noen djevler på strikk & drikk, biologene altså.»

Daniel kastet et blikk ned på strikkekreasjonen oldingen jobbet på. Det var umulig å si om det var begynnelsen på en lue eller slutten på et kråkerede. Han var nær ved å spørre hva i huleste det var for noe, men lot det være. Den gjentatte alpha-atferden tydet på at relikviet var en slags lokal ledertype, og det var nettopp en slik en de var på jakt etter. «Så det var flere av dere før?» spurte han i stedet, og satte seg ned sammen med Morda ved bordet til fyren.

«På vinterstid? Dobbelt så mange … minst!»

«Så det er flere her om sommeren?» spurte Morda.

«Å, en hundre forskere kanskje. Dobbelt så mange før ting gikk til helvete, dere vet med været og alt det derre der.»

«Jeg forstår», sa Daniel. «Så nå er det bare
vedlikeholdsmannskapene som er igjen for å passe på stedet?»

«Ja og nei. Sprit?»

«Ja takk», sa Morda og reiste seg for å fiske frem noen glass fra bak baren.

«Hva er det du egentlig mener med ja og nei?» spurte Daniel da Morda kom tilbake og smalt to gamle melkeglass på bordet.

«Alle her har to jobber … minst!»

«Å ja?»

Oldingen fylte opp glassene deres med blank sprit. Det var bare å håpe på at det var kjøpevodka og ikke ren hjemmebrent.
De skålte med mannen og stålsatte seg mot 96 prosents napalm-svie. Det viste seg å være vodka, en dårlig en.

«Se på meg for eksempel», fortsatte gamlingen og stoppet opp.
«Unnskyld, gutter, jeg glemmer manerene mine.» Han slapp strikketøyet og strakk høyrehånden frem over bordet mot dem.
«Olav Tharaldsen, forskningssjef for Sverdrupstasjonen, snøplogkjører og flyveleder.»

Daniel tok Olav i hånden og dro frem legitimasjonen sin «Hyggelig, Daniel Acosta Berg, norsk Europol Liaison Officer.» Så la han hånden på skulderen til Morda ved siden av seg. «Dette er min gode kollega Nestor Alkaev, russisk Interpol Liaison Officer.» Morda viste frem sin egen ID og tok den gamle mannen i hånden.

En boble av nysgjerrig taushet spredte seg utover bordene rundt dem da de fortalte hva de var for noe. Daniel ignorerte nysgjerrigperne. For alt han visste holdt kvelden på å degenerere til den mest minneverdige strikk & drikkaftenen i Ny-Ålesunds historie.

«Flyveleder, sier du?» fortsatte han mens han fremdeles hadde den beduggede forskningssjefens oppmerksomhet.

«En gang i uka», svarte Olav og klasket melkeglass med de nye gjestene sine. «Det pleide å være to ganger i uka før, men nå er det som sagt mye færre av oss.» Han svelget unna en stor slurk bar vodka. «Men nok om meg. Hva er det som bringer to slike staute lovmenn som dere hit ut i ødemarken? Jeg tar det at dere har kommet inn på snøscootere? Det må være noe skikkelig hysj-hysj-greier, for jeg har ikke fått melding om det.»
«Det er ikke så dramatisk», svarte Morda i en lett tone. «Du har kanskje hørt om det forestående toppmøtet nede i Longyear-arkologien?»

«Så vidt.»

«Vår oppgave her i byen din er egentlig ganske ubetydelig. Vi har blitt sendt for å sjekke at manntallet er korrekt, i tilfelle fiendtlig innstilte nasjoner har plantet agenter på Svalbard med den hensikt å sabotere toppmøtet.»

«Lykke til!» sa Olav med en rå latter. «Da må de ha blitt plantet her for en gud herrens mange år siden!»

«Så det har ikke kommet og gått noen uvedkommende gjennom Ny-Ålesund i løpet av de siste ukene?»
«Ikke før dere to dukket opp!» Svaret fikk latter til å spre seg gjennom den mer enn halvdrukne forsamlingen med svirenerder.

Morda reiste seg opp og rettet et selvironisk bukk mot barfluene. «Har noen av dere andre sett eller hørt noe?»

«Da!» svarte en skallet russer borte ved peisen.

Daniel spyttet ut et raskt «English please», mot den andre russeren før han rakk å si noe mer til Morda på deres felles morsmål.

«Ok», svarte Morda, og vinket den skallede russeren bort til bordet deres. «Navn?»

«Anisim Lagunov, tekniker på utlån fra RRCS i Barentsburg.»

«Utlån?» Daniel likte ikke lyden av det.

«De siste to årene», svarte Lagunov med et likegyldig skulderrykk. «Jeg tror ikke at de savner meg noe særlig.»

Daniel så nærmere på mannen. Tynne ben og armer, kulemage, leverflekker, og et nettverk av sprengte blodårer rundt nesen fortalte sin egen alkoholiserte historie. «Jeg tror deg. Hva har du å fortelle oss?»

Lagunov så spørrende bort på Olav Tharaldsen, som gav ham tillatelse til å svare ved å veive en hånd entusiastisk i luften. Det var bare synd at det var hånden som holdt spritglasset hans. Blanke dråper sprutet utover bord og tregulv, men ingen syntes å merke seg ved det.

«Husker du den norske gruppen som reiste gjennom her for en måneds tid siden?» sa Lagunov til Tharaldsen.

«Du mener de ordknappe miljøforskerne?»

«Dem ja.»

«Hva med dem? De reiste jo videre samme dag som de kom.»

«Har de kommet tilbake?» spurte Lagunov og tømte glasset sitt.

«Eh, nei, tror ikke det, men jeg mener å huske at de hadde planer om å dra rett sørover mot Longyear-arkologien når de ble ferdige med undersøkelsene sine.»

«Mulig det, hva vet jeg?» svarte Lagunov med et nikk mot Morda og Daniel. «Jeg tenkte bare at det kunne være verdt å nevne det til disse to etterforskerne her.» Han lente seg frem over bordet og fylte opp glasset sitt fra Tharaldsens vodkaflaske uten protester fra eieren.

Daniel prøvde å virke moderat interessert. «Så det er mulig at de er ett eller annet sted der ute ennå?»

«Ja.»

«Sa de nøyaktig hvor de skulle dra hen?»

«Ikke som jeg fikk med meg», svarte Lagunov, «men et par av dem satt og vitset om noe cowboygreier her inne i baren før de satte av gårde. For meg hørtes det nesten ut som om de hadde tenkt seg til det ville vesten eller noe. Hukommelsen min er litt … tåkete fra den dagen, men det var noe slikt.»

«Jeg forstår», sa Daniel. Lagunov hørte vel blant dem som knapt kunne huske lenger tilbake enn siste morgens kuppelhue.

«Vent nå litt!» utbrøt Tharaldsen, og smalt glasset sitt så hardt i bordet at dets siste dråper sprutet utover. «Jeg tror jeg har det!»

«Hæ?» svarte Lagunov uforstående, og klødde på en av leverflekkene på den blanke skallen sin.

Tharaldsen begynte å knipse med fingrene i luften mens de rødsprengte nerdeøynene hans flakket vilt fra side til side. «Jeg trenger kartet!» ropte han til slutt på norsk.

«Hvilket kart?» spurte en annen skjeggete nordmann som satt lenger borte i baren.

«Å, du vet, Kåre, det derre gamle greiene … fangstkartet!»

«Å det», svarte den andre mannen, og plukket ned et digert gammelt bilde fra veggen. Da han la det ned på bordet foran dem, kunne de se at det var et antikt, håndtegnet kart over Svalbard, der Spitsbergen og de andre øyene var delt opp i linjalrette soner.

«English please!» sa Morda med et nikk mot Daniel.

«Ok, greit», mumlet Tharaldsen mens han lente seg frem for å studere det gamle fangstkartet. «Det mange ikke vet», fortsatte han mens en pekefinger danset fra sone til sone, «er at Svalbard opprinnelig ble utnyttet som base for hvalfangstskuter og landbasert jakt og fangst. Etter hvert ble øygruppen regulert inn i faste fangstsoner, kontrollert av en enkelt jeger eller fangstfamilie. Hver eneste en av dem satte opp små fangsthytter for å beskytte seg mot elementene og sultne isbjørner.»

Daniel så hvordan Tharaldsens dansende finger systematisk stoppet ved små firkanter langsmed kystlinjen på kartet.
Hver av firkantene representerte en fangsthytte, samtlige markert med nedskrevne stedsnavn som nesten var utvisket av elde og eksponering mot sollyset i sommerhalvåret.

«Det var noe cowboygreier de snakket om, var det ikke?» sa Olav til Lagunov.

«Da, sorry, yes!»

«Aha!» Tharaldsens finger stoppet opp på en firkant som lå nesten helt ute på nordvesttuppen av Spitsbergen. «Det var vel ikke Texas de snakket om?»

«Hørtes mulig ut det, når du sier det slik», måtte Lagunov innrømme.

Tharaldsen roterte det gamle fangstkartet rundt på bordet, slik at Morda og Daniel kunne lese den svake skriften for seg selv; Texas bar.

«Vel, vel Daniel», sa Morda. «Det ser ut som om vi skal ut på barhopping.» Han rakk knapt å si det før bardøren gikk opp med et kaldt gufs. En gretten kvinne åpenbarte seg i døråpningen med en sprakete håndradio i hånden.

«Olav!» sa hun høyt og viftet med radioen. «Hvor mange gange må jeg minne deg på å alltid ha med deg denne her?»

«Hva er det nå da, Karin?» sa Tharaldsen til det som bare kunne være hans hulde viv.

«Du må gjøre klar flyplassen. Flyet er allerede i luften!»

«Det var da voldsomt til mas!» klaget Olav. «Ifølge skjemaet skal det ikke komme før om fire dager!»

«Hold nå opp! De har prøvd å kalle deg opp i over en halv time nede fra Longyear-arkologien.»

Olav gløttet bort på vodkaflasken sin og så irritert bort på Daniel og Morda. «Og på drikk & strikk-kvelden av alle kvelder også … Dere to vet vel ikke noe om dette her?»

«Nei», løy de i kor.

Dag Hansen så forferdet bort Hedda og Brita. De satt i hvert sitt slitte enkeltsete på motsatt side av den trange midtgangen i det lille Dornier propellflyet, rett ved siden av Tim, Merdad og ham selv. De to kvinnene hadde akkurat gjort seg ferdige med hver sin korte redegjørelse av den siste tidens hendelser. I følge Hedda var Daniel på Svalbard som russisk agent, fremdeles jaktende etter Lorelei Mansika, som nå viser seg å være datteren til president Zorya Zolnerowicha? «Hva faen er det dere sier for noe?»

«Goddammit, Brita!» bannet Tim og gned seg frustrert i fjeset med begge hendene. «Hvorfor faen måtte du blande inn Merdad og meg i denne dritten her? Vi er føkka!»

«Unnskyld meg, Tim», avbrøt Merdad ham tvert. «Jeg kan da i svarte helvete snakke for meg sjæl!»

«Kjør på.»

Merdad lente seg ut i midtgangen og stakk en langfinger opp i ansiktet til Brita. «Føkk deg, Holm!»

«Ferdige med å sutre, gutter?»

«Ikke på langt nær!» svarte Tim. «Jeg vet da faen hva vi skal ha gjort for å fortjene å bli dratt med opp hit til Fryseav-meg-ræva-og-danglebæra-hælvete!» Han hogg med en pekefinger mot Dag og Brita.

«Det var dere to som kjørte kniven i ryggen på ham, ikke meg og Merdad!»

«Og det var din egen forpulte Madar kharbeh av en svigeronkel som trua mora hans på livet og gav ham sparken!» brølte Merdad til Dag over seteryggen mellom dem. «Vi er så jævlig rævkjørte at det er å foretrekke å kravle opp i våre egne, sprengte rasshøl for å kveles i vår egen dritt!»

«Heller det enn å treffe på Daniel når han er forbanna på deg!» istemte Tim fra setet bak Dag.

Hedda så bort på de tre politimennene over midtgangen. «Dere tar vel litt kraftig i nå, folkens», sa hun i en modererende tone.

«Vi kjenner fyren», svarte Merdad.

«De har rett», sa Dag. En merkelig ro, nei en fred hadde senket seg ned over ham. «Hedda, du fortalte oss at han drepte en leiesoldat for å redde deg, gjorde du ikke?»

«Korrekt.»

«Si meg, fikk du noe spesielt inntrykk av at han på noen måte var lei seg for det etterpå?»

«Nei», svarte Hedda. Et ferskt mørkt minne dukket opp fra hennes sinns dypeste avgrunn, av et lykkelig smilende arrfjes oppe på Valhallfonna et halvt døgn tidligere.

«Mannen er en steinkald jævel, eller hva?» spurte Tim.

Hedda kunne bare nikke bekreftende tilbake til den norskamerikanske etterforskeren.

«Nok tullball!» Britas kommanderende stemme skar igjennom mennenes høylytte syting. «Dere er her, og dere er oppdatert på alt som har skjedd siden mordet på Tungaten og nå. Vår jobb er enkel – å finne og stoppe Daniel Acosta Berg før han finner Lorelei Mansika.»

«Om ikke han finner og stopper oss først», svarte Merdad surt.

Dag holdt opp en hånd. «Ta det med ro, gutter. Brita har en teori om at våre sure oppsyn vil få ham til å nøle lenge nok med å skyte, til at vi ved ordets makt alene vil rekke å overtale ham til å komme inn fra kulden.»

«Nå føler jeg meg virkelig beroliget», gryntet Tim tørt og reiste seg opp fra flysetet sitt.

Merdad fulgte sin gamle partners eksempel og reiste seg opp fra sitt eget flysete. «Brita, nøyaktig hva er det du har tenkt å tilby ham for å skåne våre liv?»

«En fortsatt karriere i politiet.»

«Du har virkelig ikke tenkt lenger enn å redde ditt eget skinn, har du?» sa Merdad og utvekslet et lite nikk med Tim.

Dag skvatt til i setet sitt da han brått forstod hva den korte ordløse kommunikasjonen betydde. De to veteranene hadde sittet for seg selv og snakket lavt sammen under hele flyturen fra det norske fastlandet, og det korte nikket fortalte ham nå at de hadde lagt sin egen handlingsplan.

«Gå!» sa Tim og satte munningen på Glocken sin mot Heddas hode.

Omtaler

Det er ingen omtaler ennå.

Bli den første til å omtale “Mordvarger del V: Vinterkrig”

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

0