Kjøp bøker i bokhandelen
Salg!

Nytt liv i Blondehuset

kr 299,00 kr 249,00

Boktype:
Kategori:
ISBN:
9788269074949
Språk:
Norsk bokmål
Forlag:
Fly Fly Forlag
Utgitt:

Beskrivelse av boka

Feelgood med lun humor og menneskelig varme!

Innerst i Strandveien står det vakre Blondehuset, der den ellers så fargerike hagen nå er dekket av snø. Før sydet det av liv innenfor veggene, med latter, glede, og dype samtaler blant de gode vennene som bodde der. Nå er det kun Lillian igjen. Hun sitter der med brukket bein, sørger over tapet av sin avdøde ektemann, og savner vennene.
Postmannen Egorbert, som er god på krisemaksimering, skjønner at her må han og vennegjengen trå til!

Samtidig dukker det opp flere på dørstokken som trenger hjelp. Frittalende Diwata, som er «arvet», den nysviktede og gjeldstyngede Sirkka, og hennes snusfornuftige sønn Kasper.

Nok en gang fylles huset med opphetede diskusjoner og høy latter, liv og røre, vennskap og forelskelser.

Leseutdrag

KAPITTEL 1

Den røde postbilen kjører sakte bortover Strandveien. Stativene med postkasser er i like muntre sukkertøyfarger som de gamle, men velholdte husene langs gaten. Et tynt lag med rim på busker og trær får gaten til å fremstå som et idyllisk julekort.

Ingen fiskere er å se nede ved sjøbodene på den andre siden av gaten denne dagen. Vannet er grått der det skvulper inn mot land og får tangen til å bevege seg dovent.

Postmannen Egorbert kjenner alle som bor i denne gatestubben. Han gjør ærend for dem som begynner å bli dårlige til beins, og tar seg tid til en kopp kaffe og en samtale med Karlsen i nummer 5, som mistet sin kone før jul.

Han vinker til en av pensjonistene som ser ut gjennom vinduet. Kanskje venter han besøk, eller er det det eneste han har å gjøre? Er det sånn livet skal bli den dagen jeg blir pensjonist, undrer Egorbert. Se ut av et vindu, og vente. Det er heldigvis lenge til enda. Med sine 48 år føler han seg enda ganske så ungdommelig.

Ved enden av gaten stopper han bilen, ser opp mot det store huset, som på folkemunne blir kalt Blondehuset. Takmønene med blondegesimser, de grønne karmene som rammer inn de smårutete vinduene, en bred dobbel hoveddør av den gamle sorten, malt i samme grønnfarge og med dype utskjæringer i treverket, får det over hundre år gamle huset til å virke så ærverdig som det en gang var meningen det skulle være. Egorbert minnes den gangen han trengte et sted å bo. Da han ble tatt imot med åpne armer av den nå avdøde Mina, som eide huset. Varmen fra kjøkkenet og duften av kjøttgryte er noe han alltid vil huske. Og vennene han fikk den tiden han bodde der. Mennesker som han, som trengte en trygg havn i livet sitt. Så mye latter, glede og sorg som ble delt der med de andre. Soverommene, som det er syv av, er nå bebodd av bare en.

Et enslig lys fra kjøkkenet er det eneste som viser at noen fortsatt bor der. Den siste tiden er det som om noe ensomt har lagt seg over både huset og hagen. Egorbert kjenner en tristhet over den tanken. Han åpner bildøren, tar med seg reklamen fra Byggmakker og posen med wienerbrød.

Han trykker fingeren mot ringeklokken. To korte klemt for å tilkjennegi at det er han som kommer. Etter at husets leieboer, Lillian, brakk beinet, har han laget dette signalet så hun skal slippe å komme og åpne. Han stikker nøkkelen i låsen og vrir rundt.

Høy musikk strømmer fra radioen på kjøkkenet og tar veien ut i gangen. Egorbert tar av seg vinterskoene i størrelse 45 med rågummisåler, og ser at det er et begynnende hull på sokken.

«Hallo, er det noen her?»

Ikke noe svar kommer ut til ham. Hun hører meg nok ikke over alt bråket, tenker Egorbert, samtidig synes han det er uvant at Lillian har radioen så høyt på. Han tar noen skritt frem og ser henne sitte på en krakk foran det lave skapet som står ved siden av døren til soverommet i første etasje. Foroverlent og med det gipsede beinet strekt fremover, stikker hun noe som ligner på en neglefil inn i låsen på skapet. Krykkene ligger ved siden av henne på gulvet. Hun er i sin egen verden Tårer renner over kinnene og fortsetter veien ned mot haken, der de slipper seg løs og faller. Neglefilen brekker, hun slenger den fra seg med en sint bevegelse, tar opp et skrujern fra gulvet, og prøver desperat å ødelegge både låsen og skapet.

Det er ikke mange sekundene Egorbert betrakter henne, men nå ser han at håret virker ustelt, med grå ettervekst, huden er gusten og blek. Den før så frodige kroppen må ha mistet mange kilo de siste månedene.

Selv i den tykke vinterjakken kan Egorbert kjenne at det er kaldt i rommet. Stuen ligger i halvmørke, dagslyset greier ikke helt å slippe til i de lange vintermånedene. Og så er det som om noe klemmer til i magen. Plutselig går det opp for ham hva hun driver med. Han kveler ropet som er på vei ut. Om at hun må stoppe. Han vet nemlig hva skapet inneholder. Han tar langsomt et steg tilbake, unngår den løse dørstokken som gir fra seg et knepp når den blir tråkket på, og lister seg baklengs ut mot ytterdøren. Vel ute på trappen drar han den kjølige luften ned i lungene, stikker føttene i skoene, og later som han kakker av snøen mot veggen. Samtidig bråker han litt ekstra for å åpne og lukke ytterdøren.

«Hei sann og hoppsan,» roper han inn i gangen. «Er det noen hjemme?» Hører at ordene lyder oppstyltede.

«Hvor tror du jeg skulle vært? Ute på skitur?» Stemmen inne fra stuen er amper.

Han tar seg god tid før han stikker hodet forbi dørkarmen og setter opp et stort, kunstig smil som får den rufsete barten til å stritte enda mer enn den gjør til vanlig.

«Jeg tok med litt til kaffen.» Han vifter med posen i luften. Merker seg at sporene etter tårer er borte. «Bare bli sittende.» Han vifter avvergende med hånden når Lillian er på vei til å reise seg. Legger fra seg posten på bordet og går ut på kjøkkenet. Pusten går tungt, han hviler de store hendene på benken, lener seg forover og prøver desperat å finne ut hvordan han skal takle det han står oppi. Han retter seg opp for å fylle vann i kannen og måle opp seks skjeer med kaffe. Dette har han gjort så mange ganger før at det går av seg selv.

En dyp bekymringsnyve dukker opp mellom brynene. At Lillian har hatt en tøff vinter, det har han sett. Det er som om hun har skrumpet sammen i løpet av de siste månedene. Det er ikke bare etter at hun brakk beinet, det er som om noe dypere har satt seg fast i henne etter at hun ble alene i huset. Gradvis har hun gått fra å være den barske kvinnen med sitt nordnorske, til tider krasse, lynne, men også den dype latteren, til å bli … nedstemt? Egorbert mener det er ordet som passer til tilstanden hennes. En type sorg som ikke slipper taket. Han vil så gjerne hjelpe, og få tilbake den gamle Lillian, men han vet ikke hvordan. Og nå har han fått beviset på at det er gått langt over grensen. Lysten til å gå inn i stuen, røske skrujernet ut av hendene hennes, og bare holde rundt henne, river i ham, men intuitivt vet han at det er feil måte å gjøre det på. All stoltheten og barskheten hun omgir seg med, men også hennes svake sider, gjør at Egorbert holder igjen. Akkurat nå vil han la henne beholde en rest av verdighet.

Surklingen fra de siste dråpene som kommer ut av trakteren, drar ham ut av grublingen.

 

KAPITTEL 2

Skrujernet og den ødelagte neglefilen har Lillian gjemt under vedkubbene i kurven mens Egorbert var på kjøkkenet. Håper bare han ikke legger merke til at nøkkelhullet er ødelagt, tenker hun. I det samme som Egorbert kommer inn i stuen med tv-kanne og kopper på et brett, får Lillian satt seg ned ved salongbordet.

Smulene fra wienerbrødet han gomler på etterlater seg en sti etter Egorbert, der han går frem og tilbake over gulvet.

Lillian følger ham med øynene.

«Du kunne kanskje tatt et fat og holdt under?»

Egorbert ser litt desorientert bort på henne, stikker hånden i posen, tar ut wienerbrødet og rekker det mot Lillian.

«Sikker på at du ikke vil ha det?» Blikket har et håp i seg om at hun må si nei.

Lillian rister på hodet. Oppførselen hans er ganske så merkelig, tenker hun. Han har stoppet opp, uttrykket i ansiktet vitner om at det er noe han grubler intenst på. Lillian ser at det er som om Egorbert tar sats, spenningen over hva som nå kommer, får henne til å bøye seg en anelse fremover.

«Rabarbravinen!» Bare det ene ordet, etterfulgt av et lettelsens sukk.

«Rabarbravinen?» Lillian hever det ene øyebrynet, venter på fortsettelsen.

«Jo nå skal du høre. Da jeg flyttet, ble det stående igjen noen flasker av min hjemmelagede rabarbravin. Seks stykker for å være nøyaktig. Jeg tenkte å ha en fest for noen av naboene i blokka, og da kunne jeg servert den som en velkomstdrink.» Han slår ut med armene. «Men tror du jeg husker hvor jeg har satt dem?» Uttrykket i ansiktet er litt sånn påtatt oppgitt. «Jeg trodde jeg hadde satt dem i spiskammeret, så jeg tillot meg å kikke inn der. Men nei.»

Lillian føler at Egorbert ser granskende på henne.

«Jeg har ikke sett vinen din, og du tror vel ikke jeg har drukket den opp?» Hun mente det som en spøk, men hun har ikke før sagt det før Egorbert setter seg ved siden av henne, griper begge hendene hennes og begynner å riste dem.

«Det kunne jeg aldri drømt om! Hva du har utrettet er rett og slett et mirakel. Du kravlet deg opp når du var som lengst nede, nådde toppen med ren og skjær viljestyrke, og der har du holdt deg. I over tjue år er det DU som har hatt makten og styrt over Kong Alkohol. Respekt, det er det jeg føler fra bunnen av mitt hjerte. Respekt!» Egorbert dunker neven mot brystet.

Lillian bare ser på han. Hva er det som går av mannen? Ja, hun var alkoholiker, og ja, hun har vært tørrlagt i over 20 år, men at dette temaet skal markeres på en slik voldsom måte akkurat nå, det skjønner hun ikke. Hun mumler frem et takk og gløtter på mobilen for å se hva klokken er blitt.

Det ser ut som Egorbert skjønner at det er et tegn på at besøket er over.

«Jeg får vel komme meg av gårde.» Egorbert tar på seg jakken. Lillian legger merke til at må trekke inn magen for å få igjen glidelåsen. Kanskje du skulle redusert inntaket av wienerbrød, tenker hun.

«Da sees vi i morgen da.» Egorbert klapper henne flere ganger på skulderen. «Og snart spretter du rundt som før! Du må bare være tålmodig. Husk, du er sekstifire, ingen ungsau lenger,» han humrer jovialt, «og da tar det litt lenger tid å komme seg.»

«Jeg blir sekstito.»

«Flott, bra, det er fint! Da sees vi i morgen da, til samme tid.» Ett siste klapp før han setter kursen mot døren. «Og skulle du ramle over vinen,» her slår han hånden foran munnen og himler med øynene, «hvordan er det jeg snakker, jeg ønsker da vel ikke at du skal ramle over.» Han rister på hodet og kommer seg ut døren uten å fullføre den meningsløse monologen.

Lillian blir stående med døren åpen, lenge etter at Egorbert har kjørt. Noe i henne ønsker at han skal komme tilbake så hun slipper å føle på ensomheten. Den andre delen av henne vil gå tilbake til skapet og fortsette der hun slapp. Hva var det som gikk av Egorbert i dag? Hun er vant til at han kan være litt forvirret og vimsete i blant, men i dag var det ganske så mye tull på ham. Hun ser opp mot himmelen der tunge, grå skyer er klare for å gi fra seg mer snø. Kjenner igjen på kloen som klemmer til i brystet når hun lukker og låser døren og hinker inn til tomheten i det store huset.

 

KAPITTEL 3

Egorbert kjører noen hundre meter før han stopper, og med skjelvende fingre famler ham frem mobilen fra jakkelommen. Helst hadde han ønsket å samle de tre andre han bodde sammen med i Blondehuset til et hastemøte, men skjønner at det ikke lar seg gjøre. Alle er i jobb. Han finner navnet til Johan, lar det ringe lenge.

«Hei, det er Johan,» stemmen høres litt stresset ut når han svarer.

«Det er meg, vi må ha et møte på kafeen i kveld. Lillian prøver å åpne skapet med et skrujern.»

«Hvilket skap, og hva er det med et skrujern?» Egorbert kan høre forvirringen i Johans stemme, og sukker stille. Han setter umåtelig pris på kompisen sin, men akkurat nå har han ikke tid til lange forklaringer.

«Blås i det, snakk med Ellen, så ringer jeg Anna. Vi møtes på kafeen til Ellen etter stengetid. Og det er viktig, skjønner du? VIKTIG!» Han avslutter samtalen, ringer deretter Anna, og gjentar det samme til henne. Han lener hodet inn mot nakkestøtten, stryker hånden over den store, rufsete barten. En bekymret nyve har trådd frem i pannen. Han setter bilen i gir og kjører langsomt nedover Strandveien.

Omtaler

Det er ingen omtaler ennå.

Bli den første til å omtale “Nytt liv i Blondehuset”

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *