Kjøp bøker i bokhandelen

Ondskap – en fantasyantologi

kr 179,00

Boktype:
ISBN:
978-82-93420-25-5
Språk:
Norsk bokmål
Forlag:
Inspirert Forlag
Utgitt:

Beskrivelse av boka

10 forfattere deler en novelle eller et utdrag av pågående prosjekter i fantasy genren.
*Bokmål og nynorsk.
*Må etterbestilles og kan derfor ta litt tid med frakt.

Leseutdrag

Blodet farget gresset like rødt som høstsolen farget skogen rundt den lille landsbyen. Skrikene skar i ørene til den sortkledde mannen som satt på hesteryggen og bivånet det hele fra åskammen, snaut to hundre skritt unna. Hans tolv jernkledde menn møtte motstand, men det var som om en mygg skulle prøve å stikke en stein. Sverdene blinket i kveldssolen hver gang de falt ned over nok en nakke.

Marg Skorgesson hadde forventet å kreve inn skatten på vanlig måte, men denne dagen hadde landsbyens beboere trosset ham. De hadde våget å be om utsettelse. Det var uaktuelt, og han måtte kvele dette opprøret i fødselen.

Selv om han aldri så mye ville det, kunne han ikke la hele landsbyen dø. Hvem skulle da dyrke kornet og gjete dyrene? Uten korn og dyr var det ikke noe å hente her, og Marg ville ikke være den som gikk til borgmannen og sa at han ikke lenger kunne få skatten sin fra landsbyen.

Han hadde selv sett borgmannens vrede i fritt utløp. Nei, før ville han hogge av seg sverdhånden sin.

«Det holder nå», sa han til slutt, og løftet høyrearmen sin til gutten som sto ved siden av hesten hans.

Gutten løftet et krumt horn til leppene, og blåste et langt signal. De jernkledde mennene samlet sammen de gjenlevende beboerne i en klynge midt på det lille torvet, og stilte seg i en ring rundt dem. De stakk de tunge, bloddryppende sverdene sine i bakken foran seg, og foldet hendene oppå dem, klare til å adlyde den sortkleddes ordre.

Borgmannens høyest aktede innkrever ga hesten et lite spark med støvelen i siden. Den adlød, og gikk rolig ned fra åskammen og fraktet sin herre bort til det grusomme tablået. Den unge hornblåseren fulgte slukøret etter.

Marg stoppet hesten, og løftet rolig av seg den spisse hjelmen sin og rakte den til gutten. Han dro pusten noen ganger, ristet sakte på hodet, og pekte utover marken og alle likene.

«Det gjør vondt i hjertet mitt, venner.»

Han snakket lavt, men hvert eneste ord fant likevel veien til de skrekkslagne landsbyboerne.

«Jeg ville ikke at det skulle bli slik, men dere ga meg ikke noe valg. Dere vet at borgmannen trenger korn og kjøtt for å kunne hjelpe dere.»

Stemmen økte i volum.

«Uten ham ville dere aldri kunne bodd her, og hva skulle dere da gjort? Dere har borgmannen å takke for selve livet, og så våger dere å nekte ham det som er hans?»

Nå brølte han som en illsint bjørn.

«Jeg har kommet for å la dere bidra til hele landets beste, og dere viser meg – nei, dere viser borgmannendenne forakten? Det gjør meg inderlig vondt i hjertet å måtte –»

«Måtte du aldri se soloppgangen igjen!» ropte en kvinne fra flokken. «Du har ikke noe hjerte å kjenne –»

Stemmen forsvant i samme øyeblikk som sverdet til en av de jernkledde skilte hodet hennes fra kroppen. Et barneskrik skar gjennom høstkvelden, men hånden til personen ved siden av kvalte det umiddelbart.

«Den hvite solen kommer snart, mine venner», fortsatte Marg, med ljomende røst. «Og etter den, kommer soloppgangen – jeg kommer til å se den igjen og igjen, men det gjelder ikke dere. Ikke alle, i hvert fall.»

De jernkledde løftet sverdene sine, og gikk et skritt mot beboerne, som trakk seg enda tettere sammen.

«Rundt dere ligger mange av deres søstre og brødre, mødre og fedre», tordnet den sortkledde skatteinnkreveren. «Dere kan selv bestemme hvor mange flere som skal følge dem inn i mørkets rike i kveld.»

Han steg ned av hesten, og ga tømmene til hornblåseren. «Jeg vil gå rundt dere nå, og før jeg kommer tilbake til hesten min, vil jeg at den av dere som vil ofre seg for de andre, skal ha gitt seg til kjenne.»

Da han passerte den tredje av de tolv jernkledde, stoppet han et øyeblikk.

«Om ingen av dere har vist meg sitt mot, vil dere alle bli sendt til mørket før den hvite solen gryr.»

Han gikk videre og stirret på én og én av beboerne. Ingen møtte blikket hans. Han stoppet ved en ung kvinne, gikk helt inntil ansiktet hennes.

Hun skalv, hikstet etter pusten – øynene sammenknepet. Marg fnyste, og fortsatte runden.

Idet han passerte den nest siste av soldatene, var ikke stemmen lenger rolig og avbalansert.

«Med Arga som vitne – jeg dreper dere alle som én. Jeg lar barna deres få se på mens jeg skjærer ut hjertene deres.»

Han gikk de siste skrittene mot hesten sin, og møtte hornblåserens bedende blikk.

«Tror du at jeg sparer dem, valp?» snerret han til gutten.

«Nå skal du få se hvordan jeg behandler slike ynkelige kryp. Blås i hornet ditt!»

Gutten skalv da han løftet hornet mot leppene, og dro pusten mens tårene trillet. De jernkledde løftet de blodige sverdene. Landsbyfolkene la armene rundt barna og de eldre, og krøp enda tettere sammen.

«Stopp!» runget det ut fra klyngen.

Hornblåseren pustet ut, men ikke gjennom hornet. Han stirret opp på den sortkledde som et sekund så ut til å ville slå ham. Men hans herre snudde seg i stedet mot folkemengden igjen.

«Hvem?» ropte Marg. «Kom ut!»

I mange sekunder skjedde ingenting, men så begynte klyngen å røre på seg. En liten åpning først, så en bredere. Til slutt var det en liten vei ut fra midten, og innerst sto en høyreist mann med sølvfarget hår. Det furete ansiktet hans var på høyde med Marg – kanskje endog litt over, og to kullsorte øyne festet seg mot ham.

«Jeg overtalte dem», sa mannen.

«Nei», ropte en kvinne bak ham, «ikke gjør det, han dreper deg, Gudvar!»

Mannen snudde seg og så på henne. Han løftet hånden og strøk henne over kinnet. «Nei, min elskede», sa han dempet, «han kan ikke drepe meg. Han sender meg bare i forveien. Kom når du er klar. Jeg skal vente på deg i lyset.»

Kvinnen grep hånden hans, men han løftet hånden hennes forsiktig, smilte til henne, og gikk mot innkreveren.

«Gudvar av Vangsåsen, ja.» Margs stemme overdøvet kvinnens hulk. «Tenkte jeg det ikke. Jeg skal la borgmannen få vite hva du har gjort, vær trygg.»

Gudvar gikk rolig mot ham, og satte seg på kne. Han løftet hodet mot den sortkledde, som skygget for den ildrøde kveldssolen.

«Vit dette, Marg Skorgesson», sa Gudvar, med varm og klar stemme. «Du får nok se soloppgangen igjen, og mange soloppganger etter den. Men jeg vet at én dag skal den hvite solen dekke den gule. Før skogen har rødmet for tolvte gang etter denne dagen, kommer en stor kriger hit. Han skal skille hodet fra kroppen din, og sende deg til mørkets rike, der du hører hjemme!»

Marg lo høyt.

«En stor kriger, sier du? Tolv høster? Ja, jeg har også hørt dette gamle sagnet – dette eventyret. Vel, vit dudette, Gudvar av Vangsåsen», hermet han.

«Jeg skal sende den unge jyplingkrigeren din til samme sted som jeg sender deg nå!»

Bilder fra boka

Omtaler

Det er ingen omtaler ennå.

Bli den første til å omtale “Ondskap – en fantasyantologi”

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *