Kjøp bøker i bokhandelen

På ei fjøl – 2096

5.00 out of 5 based on 1 customer rating
(1 omtale)

kr 79,00

Boktype:
Format:
E-bok, Kindle, Kindle, Kindle, Kindle, Kindle, Kindle, Kindle, Kindle
Kategori:
ISBN:
978-82-93664-02-4
Språk:
Norsk bokmål
Forlag:
Ringlets forlag
Utgitt:

Beskrivelse av boka

Bente og kjæresten, Måns, ror utover Sørfolda, med retning mot Nevelsfjorden. Et voldsomt uvær kommer over dem, som et inferno ingen før har sett. Den vanvittige vinden tar nesten livet av dem begge. De mister absolutt alt, unntatt buksa til Måns. Inne i Sjunkhatten nasjonalpark står hun, naken, og uten å eie nåla i veggen. Det er ikke greit å skulle klare seg på egen hånd, for første gang langt hjemmefra. Når hverdagen stanger imot, skjer det mye med et menneske. Bente møter noen som endrer det unge livet hennes. Hun forelsker seg hodestups, og lover seg bort. Vinter og mørketid krafser på vinduene, og vil inn. Nå gjelder det å klare seg så godt som mulig. Store rovdyr truer innpå husveggene. Og på Jovikneset bor det en joker. Kjæresten hun bor sammen med, lever et dobbelt liv. Hun vil ut av forholdet, men noe holder henne likevel tilbake. KORKETREKKERNE 3

Leseutdrag

– Din fiskerkladd! ropte Bente til ham.
     – Egoist, vil bare gjøre som du selv vil! fortsatte hun, med høy stemme og dirrende pekefinger.
     – Egoist kan du være selv! ropte Måns tilbake.
     – Nå drar jeg, du får gjøre som du vil, hvis det er slik du vil ha det, di kjerring! ropte Måns, og slamret døra igjen.
     Bente var så sint at hun skalv i hele kroppen. Sint og såret. Han kalte henne for “kjerring”! Akkurat som om hun var den nye Anna, som ingen ville være sammen med!
 
     De satt ute i solveggen og spiste kald fisk og poteter fra i går. Frokost, med de gamle treveggene som ryggstøtte. I hver sin kopp dampet det litt i blåbærteen. De så opp mot Middagstinden. Det var ennå lenge til sola kom dit, så det var fortsatt bare morgen. Gresset var litt vått, for det hadde slått seg kveldsdogg om natta. Men sola varmet, og himmelen var lett. Blå, med strøskyer bak Middagstinden. Og de var på tur langs fjellrekka, mot vest.
     Det er i slutten av august, eller kanskje i begynnelsen av september. De første gule bladene er begynt å pynte i skogen.
     Han var så varm å lene seg til. Måns. Kjæresten hennes, den trygge støtta i livet hennes. Bente satt og kjente på den fine følelsen av å være hjemme. Hjemme i Midtigården. Ingen andre steder var hjemme, bare her. Og litt i Lakshola, selvfølgelig.
     – Skal vi gå inn i Sjunkfjorddalen og plukke bær først. Så kan vi fiske i ettermiddag, spurte Bente, og så smilende i øynene på Måns.
     Han svarte ikke, bare så henne i øynene, smilte, og tygget på frokosten. Da var han nok enig, tenkte Bente. De skulle være sammen om dette, jobbe som et team, være i lag hele dagen. Som alltid. Ikke gå hver for seg. Hun skulle ikke ha annet på seg enn den korte shortsen. Og han kunne gå i buksa si. Sko trengte de ikke. Så varmt ville det bli, at de kanskje kunne bade i elva også. Sammen de to, kanskje elske i den frie villmarka.
     – Jeg tenker det er lurere å fiske først. Nå er fjorden stille og fin, da må vi utnytte det. Bæra rømmer ingen steder, mente Måns, og ventet på hva Bente ville si til det.
     Det var viktig å skaffe mat nå for hele vinteren. Fisken skulle de flekke og henge til tørk på veggen til redskapsbua. De hadde ikke sett ei eneste flue, tørkinga kunne gå veldig bra. Tørrfisk som kunne bløtes et døgn i forveien, og kokes til middag mens snøstormen ristet huset og ville inn, men pent måtte holde seg utenfor. Potetene kunne de ha i den lille kjelleren under kjøkkenet, der lemmen i kjøkkengulvet førte ned. Bær skulle de lage syltetøy av. Fylle opp alle de glassene som sto i bua. Det var sånn de hadde gjort det i alle årene i Lakshola.
     – Ja, men når været er så fint som nå, blir det vel fiskevær i ettermiddag også. Nå står skogen så fin innover, med noen gule blad mellom alt det grønne. Blir fint å plukke bær når vi vet vi har dagen med oss. Så kan vi tenne bål utpå dagen, kanskje bade litt i elva.
     Bente forsøkte å overbevise Måns. Skulle det bli en fin bærtur, måtte de nesten gå nå, og ha hele dagen med seg. Fisken i fjorden, den brydde seg vel ikke om hvor sola sto på himmelen, tenkte hun.
     – Nei, vi dra ut på fjorden først. Fisker det vi kan, til det ikke biter mer. Så kan vi ta bærturen. Eller vi kan ta bærturen i morgen heller. Det er vel ikke så nøye hvordan været er for bærplukking. Blir jo ikke akkurat bølger i blåbærskogen.
     Da sprakk det for Bente. Og Måns hugget igjen med samme mynt. Hun raste inn, ville ikke sitte mer sammen med Måns i solveggen. Måns fulgte etter, var ikke ferdigsnakket.
 
     Hvordan kunne det bli slik? Det var jo bare fillesaker de var uenige om. Hun kunne selvfølgelig ha dratt på fjorden sammen med Måns først. Men ville ikke. Hun føler seg som en trassig unge, som ville gjøre det motsatte.
     Nå har han rodd utover. Skulle sikkert utenfor Steinneset et sted. Hun så ham ikke mer da hun tok bøtta og gikk ut for å plukke blåbæra si. Den elendige blåbæra. Hvorfor skulle hun være så påståelig. Bæra rømmer jo ingen steder, det var jo helt sant, som Måns sa.
     Hun tusler på stien oppover fra Midtigården. Slenger litt med bøtta. Ser ingen bær noen steder. Vil ikke se den, bare tenker og ergrer seg. Ergrer seg over sin egen påståelighet, sin egen vrangvilje. Hun elsker jo Måns, da kan hun ikke holde på slik. Krangle med det fineste hun eier. Hvordan skal det bli inne i ødemarka? Bare de to gjennom et helt år, innesperret av råtten sjøis og ville og stupbratte fjell på alle kanter?
 
     Været kjæler med henne. Lokker henne til å gå videre, roer ned, griper tak i sansene hennes. Hun tusler i skogkanten langs den store myra. Like ved der dalsida stiger bratt oppover. Lyngen er blå av bær. Nå må det plukkes.
     Først dratter det litt hardt nedi bunnen på bøtta. Store fine bær, ruller litt, og legger seg til ro. Det er så mye bær at hun plukker ordentlige håndfuller mellom hver gang hun slipper bæra i bøtta.
     Snart blir det nesten ingen lyd i bøtta. Den bare fylles, sakte og jevnt. Bente setter seg på huk, blir litt sliten i ryggen av å stå bøyd hele tida.
 
     Brått skvetter det opp en stor og brunspraglete fugl foran henne. Flakser med hvite vinger, vinner høyde og forsvinner over tretoppene med et tørt errrr-rakk-gakk-gakk-gakk.
     – Så fint! Ei lirype! Da kan vi sikkert fangste med snarer i vinter, sier Bente, halvhøyt til seg selv.
     Så må hun le litt. Snakke med seg selv… Hun er blitt så vant til alltid å være sammen med Måns, at hun helt glemte seg.
     Hun er kommet nærmere elva nå. Storelva. Her inne begynner det å stige litt mer. Det er store mengder bær i hele dalen, unntatt på selve myrene. Hun har bare gått videre, plukket i ei linje. De kan dra hit inn i dagene som kommer, fylle flere bøtter med blåbær, det er hun helt sikker på.
     Hun setter seg på en liten stein, hviler litt. Rett nedenfor bruser det i elva. Hun lar seg friste. Litt nedenfor vider elva seg ut til en stor kulp. Og på andre sida, der ligger det litt elvegrus. Hun vil over dit, hopper fra stein til stein, vasser litt. Setter bøtta stødig i grusen, og slipper shortsen og skjorta rett ned der hun står.
     Litt etter setter hun seg ned i det småkjølige elvevannet. Vant som hun er med å bade, etter alle årene sammen med Johanne i Nordfjordelva, holder hun pusten og slipper seg helt ned. Vannet når over skuldrene og til halsen, helt perfekt, tenker Bente.
     Hun lukker øynene, ser for seg de første badene i Nordfjordelva om våren. Johanne ler og tar noen svømmetak. På den kløvde sittestokken ovenfor elvebredden, der sitter Måns og pappa og beundrer badenymfene. Måns roper forsiktig til henne, vil få henne til å se mot seg.
     – Hei, så fint du har det her!
     Da kvekker hun til. Slår opp øynene, men ser ingen. Hørte da stemmen til Måns?
     – Hei, hei! Nå bader du bort ørreten min, er det noen som sier.
     Han står med sola rett bak, i silhuett. Hun myser med øynene, og ser en mann med langt hår. Askeladden. En eventyrer.
     – Hvor i all verden kommer du fra? spør han igjen, og setter seg ned i elvegrusen.
     Da ser Bente bedre. Så vakker han er! tenker hun. Så nydelig! Det lange håret hans minner om Johanne sitt. Samme mørke brunfargen, men med krøller nederst, som henger over de bare skuldrene hans. Han har ingen ting på seg oventil, er solbrun i huden. Hun får seg ikke til å svare. Er bare helt trollbundet av den kjekke gutten.
     Hun føler seg fanget. Kan ikke reise seg opp fra vannet. Han sitter jo ved klærne hennes. Hvordan skal hun gjøre det nå?
     – Du er taus, jente. Kommer du fra ingen steder? spør han igjen, og smiler til henne.
     – Hvor – hvor kommer du fra? spør Bente, og skjønner ikke hvem dette er.
     – Fra fjorden der nede, fra Lundestad ved Færøya. Og du, da? spør han igjen.
     – Eh – jeg bor i Midtigården, sammen med Måns, svarer hun.
     Tenker at det er greit å si dette med Måns straks.
     – Midtigården, den har jeg ikke hørt om. Er den i Valnesfjorden, eller? spør han, undrende.
     Nå tenker Bente at hun må forklare.
     – Det er huset vårt nedenfor her, det gamle huset innerst i Sjunkfjorden. Måns og jeg kaller den Midtigården.
     – Huset der Anna bodde? spør han.
     Fælt som han graver, tenker Bente. Graver og spør.
     – Kan jeg få klærne mine? Jeg fryser, det er kaldt i vannet, spør Bente, og tenker at han kan rekke henne skjorta i alle fall.
     – Jeg snur meg bort, så kan du bare komme opp hit selv, sier han, reiser seg og snur ryggen til henne.
     Men klærne ligger jo litt foran ham. Da hjelper det lite at han har snudd seg. Men så tenker Bente at, pyttsann, hun er jo ikke av det blyge slaget. Akkurat som Johanne.
     Bente reiser seg og vasser i land.
     – Du behøver ikke kle på deg for min skyld, hører hun ham si.
     Og så snur han seg mot henne, likevel.
     – Åh, du store, så pen du er! sier han, blir helt forfjamset, og snur seg rundt igjen.
     – Jeg er ikke så vant med jenter, i alle fall ikke sånne som deg. Jeg – jeg mener – altså uten en tråd – hvis du skjønner? stavrer han seg til å si, med usikker stemme.
     Bente går foran ham, bøyer seg ned og løfter opp skjorta. Ser på gutten som står mindre enn en armlengde foran henne. Nå føler hun seg mye modigere. For dette er jo ikke akkurat noen modig eller ond kar. Og gammel er han ikke heller, kanskje like gammel som meg, tenker hun.
     Hun slipper skjorta igjen. Nå tenker hun at hun skal sette standarden. Han får be henne kle på seg, hvis det er det han vil.
     – Behøver jeg ikke å kle på meg? Hva mener du? spør hun, vil presse ham litt, bestemme over situasjonen, og judo kan hun jo, hvis det skulle være nødvendig.
     – Jeg mener, altså ikke noe galt, i det hele tatt. Du er bare så veldig vakker, så, altså, så søt. Det søteste jeg noen gang har sett, tror jeg, helt sikkert, stotrer han fram, og ser henne inn i øynene.
     De er lyse blå, øynene hans. Pupillene vises så godt. Så lyse øyne har hun ikke sett før. Hun klarer ikke å slippe blikket hans.
     – Hvor gammel er du, da? spør Bente, og føler det kan være greit å vite dette.
     – Sytten år, født i 2079. Sondre heter jeg. Kaller meg for Sondre Færøy, sier han, og rekker fram hånda for å hilse skikkelig.
     Bente rekker straks fram si, og klemmer vennlig og ordentlig i hånda hans.
     – Bente Krokstad heter jeg. Er ett år eldre enn deg. Bare ett år, legger hun til, og tenker at det egentlig ikke er noen aldersforskjell som betyr noe.
     – Vil du at jeg skal kle på meg nå? spør hun, etter som de er blitt litt bedre kjent med hverandre, bittelitt, og hun er litt eldre enn ham.
     – Det behøver du ikke. Så får jeg vent meg til hvordan jenter ser ut, ler han, så krøllene vaier over skuldrene hans.
     Nå er han ikke så usikker lenger, tenker Bente. Er jo egentlig ganske sikker på seg selv, selv om han bare er sytten år gammel.
     – Jeg har hørt om deg, forteller hun. – Ola Brattfjord fortalte meg det da vi besøkte dem for et par dager sida.
     Sondre vil forklare litt.
     – Tidlig i morges kom jeg inn til Sjunkfjordbotn. Startet fra Lundestad mens det ennå var temmelig mørkt. Dro båten på land, gjemte den i vierkrattet, og gikk oppover i dalen her for å fiske etter ørret. Fisket meg oppstrøms. Endte opp i ura ned fra Drogvasskaret. Før jeg ruslet nedover igjen, og traff deg, forteller han, mens han stadig ser i øynene hennes, men ikke tør se lenger ned.
     – Er du sulten? spør han plutselig.
     – Ja, egentlig. Men jeg glemte å ta med meg niste, sier hun, selv om det egentlig var slik at hun ikke orket å tenke på niste etter krangelen med Måns.
     – Jeg spanderer, ler han, og rekker fram en myk greinstubb med noen små ørreter hengende på, og fortsetter:
     – Bålgrillet ørret, med blåbær fra deg i tillegg. Det blir god mat, ikke sant? sier han, uten å vente noe svar.
     Virker litt skyldig der han står. Skyldig i noe han egentlig ikke burde ha gjort. Utfordret Bente. Utfordret nakenheta hennes.
     Raskt samler han sammen tørre kvister og greiner i skogkanten rett innenfor sandbanken, drar av litt tynn never fra fjellbjørkene som står halvgule bortetter. Da kler Bente på seg shortsen. Nå er det nok, tenker hun.
     Han kommer ut på sandbanken igjen, og slipper alt der han vil tenne bålet. Sier ingen ting på at Bente har kledd litt på seg igjen.
     Litt etter ryker det fra nevra, før de tørre kvistene tar fyr.
 
     De satt ved sida av hverandre, med bålet foran seg, og sola rett imot. Den svake vinden dro røyken til side, nedover dalen, mot vest. Sondre satt med ei grein i hver hånd, spidd med y-kløft, og ørreten tredd på.
     Hun koste seg der hun satt, mykt på genseren hans. Selv satt han på skjorta si, sikkert hardere på den ujevne elvegrusen. Hun kikket ned på tærne sine. Beveget dem litt. Nå var de nesten helt reine igjen, torvrester og gjørme forsvant i elva etter badet. Neglene var kortklipte, de tok hun med saksa kvelden før. Ganske fine, syntes hun, og tenkte på at de liknet litt på Johanne sine.
     De spiste grillet ørret, og gomlet blåbær. Bente følte sterkt på dette nye vennskapet. Sondre var så fin en gutt, like gammel som henne, eller nesten. Så vakkert hår hadde hun aldri sett på en mann, forresten hadde hun jo ikke sett særlig mange menn heller. Og de øynene, de var veldig spesielle.
     Bente hadde fortalt ham fra sitt eget liv. Hvordan det var å vokse opp i Øverhuset i Lakshola, i kanten av Rago nasjonalpark. Om pappaen, og mammaen som døde i vår, og Johanne, hennes forbilde og veldig gode venninne. Om Måns, og det første møtet deres ved Virihaure i Padjelanta nasjonalpark, da de begge bare var åtte år gamle.
     – Du har så vakre øyne, Bente. De er så dype og svarte. Nesten dådyrøyne, sa han.
     Akkurat det sa han. Bente tenkte på mamma Eli. Det var jo hennes øyne hun hadde, en del av morsarven hun hadde hatt med seg fra hun ble født i villfjellet i Rago. “Dådyrøyne” pleide både pappa og Johanne å si om øynene hennes.
     – Vil du fortelle litt om deg selv? spør Bente, nysgjerrig, og ser inn i de lyseblå øynene hans.
     Sola varmer, og det er seinsommer, så fin en sommerdag som hun aldri har opplevd før i sitt atten år gamle liv.
     – Det er ikke så mye å fortelle. Jeg vokste opp i Røsvik. Mamma og pappa var veldig engasjerte i en organisasjon som arbeidet for, ja, for at alle skulle ha det bra. En dag ble de hentet av smittevernsoldater, og, sida bestemte jeg meg for å ro utover Sørfolda for å finne meg et annet sted å bo. Det er jo mer å fortelle, men det kan vi ta en annen gang. For vi blir jo naboer nå. Og gode venner, ikke sant?
     – Det blir vi, veldig gode venner, sier Bente, og legger hånda på låret sitt, med håndflata opp. Rekker ham hånda si.
     Sondre legger si hånd oppi, klemmer mykt rundt hennes. Hun kjenner fingrene hans berøre låret hennes, litt tilfeldig, under hånda hennes.
     – Tusen takk for den nydelige ørreten, sier hun, og stryker forsiktig over arma hans med den andre hånda.
     Han sier ikke noe, svarer ikke. Ser på hånda hennes som stryker nedover arma hans.
     Så snur han seg halvt mot Bente. Med den andre hånda tar han forsiktig i håret hennes. Kjenner litt på de lyse korketrekkerne. Samler mer hår, lar det gli mellom fingrene.
     Bente føler seg så ustyrlig tiltrukket av Sondre. Han behøver ikke å si noe. Hun skjønner hvordan han har det, hva han føler for henne. Hun dreier seg også halvt mot Sondre. Ser ham litt inn i de lyseblå øynene, og kjenner på krøllene hans, de brune krøllene som ligger på skuldrene. Drar fingrene forsiktig gjennom håret.
     – Vi må vel stoppe her? sier han, men fortsetter å gre håret hennes med fingrene sine.
     – Du er jo sammen med Måns. Dere skal jo satse sammen i Midtigården. Hva tror du han ville sagt hvis han visste at vi satt og kjente på hverandre i hemmelighet her inne i Sjunkfjorddalen? sier han, litt bedrøvet.
     Det blir litt for mye for Bente. Hun husker krangelen med Måns. At han slamret døra igjen da han dro ut for å fiske. Kalte henne for “kjerring”. Men hun elsker jo Måns. Elsker ham av hele sitt hjerte. Nesten hele, da. For nå føler hun at litt skal være for Sondre. Og så sitter Sondre her, den snilleste og mykeste gutten hun kjenner. Enda finere enn Måns. Vil nok veldig gjerne være sammen med henne. Nå må hun velge, bestemme veien videre i livet sitt. Hun kjenner klumpen i halsen vokse, og tårene fyller øynene.

1 omtale for På ei fjøl – 2096

  1. 5 out of 5

    :

    Fantastisk oppfølger! Du er nødt til å bli rørt og berørt!

Skriv en omtale

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *