Kjøp bøker direkte fra forfatteren

På vei mot form. Jørleif Uthaug – et portrett.

kr 300

Boktype:
Kategori:
ISBN:
978-82-923395-86-8
Språk:
Norsk bokmål
Forlag:
Koloritt
Utgitt:

Beskrivelse av boka

Jørleif Uthaug (1911-1990) var en pioner for den abstrakte skulptur i Norge, som han utviklet fra enkle «romting i rommet» til virkelige romskulpturer. Men veien frem var lang og alt annet enn snorrett. Jørleif begynte som maler, gikk sin læretid med messer og stands, før han fikk sine monumentale oppdrag. Som han utførte over førti av, spredd over hele landet og på norske skip.

Også i USA står det arbeider av denne «metallenes betvinger.» I boken som ble utgitt til hundreårsjubileet i 2011, utfyller sønnen bildet av kunstneren og mennesket. Han tegner et sympatisk portrett av en mann som hadde store odds å kjempe mot, men også fikk spennende utfordringer, og hvis vei mot form ikke lot seg stanse av tilsynelatende uoverkommelige hindre. Boken er rikt illustrert i svart/ hvitt og med et 32-siders fargebilag.

Jørleif ble født på Ørlandet i Trondheimsfjorden og vokste opp i Trondheim. Etter krigstidens underjordiske akademi sto han frem som kunstmaler i 1949 og møtte da sin livsledsagerske, den britisk- fødte Eve Chris som gjorde ham til ektemann og familiefar. Etter flere forsøk som maler, begynte Uthaug med glassmosaikk, og utførte i 1961 kjempebildet «Tromsøveggen» i Troms Fylkesbygg i dette materialet.

Etter å ha laget en 6 meter høy Justitia figur i kobber på Drammen tinghus, vendte han seg mot jernet og stilte ut jernskulpturer og akrylmalerier i Newcastle i England som han supplerte med utstilling av jern og farget glass i Chicago i 1968. Uthaug fikk en enestående posisjon som monumentalkunstner. Han utførte over 40 store dekorasjoner og skulpturoppdrag, blant annet stålskulpturen Ekspansjon i Mandal (1977) og Bølgen i Porsgrunn (1985). Hans siste verk, som bel gjort ferdig av assistenter på grunnlag av hans modell, var en altertavle til Vassenden kirke i Sogn og Fjordane.

Geir Uthaug (født 1950) har gjort seg bemerket som tolker av stor engelsk lyrikk, og har skrevet de ruvende biografiene /monografiene Et verdensdyp av frihet om Henrik Wergeland og den kosmiske smie om William Blake. Fra 1990-97 var han kritiker i Aftenposten. Han står bak over femti skjønnlitterære oversettelser som spenner fra Byrons mesterverk Don Juan til romaner av Ian McEwan og Joseph Conrad. I 2010 ga han ut diktsamlingen Ad Astra med dikt og gjendiktninger fra fire tiår. Han ble statsstipendiat i 2015. Hans webisder er www.uthaugbok.com og www.uthaug.net

Leseutdrag

 

VITAL MOVEMENT  1973

 

Andre Amerikatur – skulpturen i Detroit

 

 

Fotografiet av Jørleif med grått skjegg, sixpence og trenchcoat på dekket av Cunardlinjens berømte QE2 ble tatt av Eve midt på Atlanteren noen år før, nærmere bestemt sommeren 1972. Det viser en mann på høyden av sin kraft, selv om han har passert seksti. Han har tilbakelagt sin andre USA-reise. Første gang – i 1969 – gjaldt det en utstilling av jernskulpturer og metallarbeider i et privat galleri i Chicago, nå hadde han vært tilbake for å overvære installeringen av sin store skulptur Vital Movement i Kresge konsernets monumentale hovedbygg utenfor Detroit. Det er ikke mange norske kunstnere forunt å få et slikt oppdrag i USA. Fotografiet viser en mann som er stolt av hva han har oppnådd, men full av virkelyst for fremtiden.

Noen dager tidligere hadde Jørleif og Eve stått på dekket og sett Manhattans skyline forsvinne, som en tilbakespolet film fra den gang emigrantene fikk se ankomsten til det lovede land. Frihetsstatuen løfter hånden med en forstenet fakkel, ikke til hilsen, men til avskjed. Kanskje et ”velkommen igjen?” Jørleif mente det. Hadde ikke Harold Patton, som hadde gitt ham oppdraget i Detroit også lovet ham en utstilling i Toronto til våren? Men Jørleif og Eve står på dekket og kjenner vinden mot ansiktet, er en mengde mindre båter på havnen i ferd med å sende vannsøyler i været. Cunardlinjens dronning tar farvel med verdensbyen med mangfoldige støt i fløyten. Slik skal man forlate USA! Kanskje hadde det passet bedre å ankomme slik, men de kom med fly en måned tidligere.

De installerte seg på et hotell i New York i en etasje som ligger høyt oppe i bygningen, med gatelarmen langt under dem. De vender seg ikke til gitteret som er skrudd fast foran vinduet, som det bare er mulig å sette det på gløtt. Det er mye det ikke er så lett å vende seg til. Bydeler hvor man helst ikke oppholder seg, områder som er ghettoer for de svarte og ikke passer for europeere. Man må i det hele tatt ikke gå alene i New York, Sludder! Sier Jørleif. Så tar han med seg Eve på en nattlig spasertur på Brooklyn Bridge, viser henne Manhattan fra brospennet. Ingen av dem er skuggeredde. Jørleif, som siden ble utsatt for overfall i Frognerparken av sunn norsk ungdom, (som imidlertid måtte ta bena på nakken) ble ikke antastet i New York. De reiser med undergrunnsbane til Greenwich Village, treffer og blir kjent med mange unge aspirerende kunstnere og poeter. De går på Guggenheim og Metropolitan og på det store Naturhistoriske museum med kjempestore dinosaurskjeletter. New York er utgangspunktet for en rundreise i USA de aldri kommer til å glemme. Denne andre – og siste – USA –turen hadde et enda mer omfattende program enn det første. Den gang hadde de reist med innlandsfly fra sted til sted, nå skulle de oppleve hva det vil si å reise over kontinentet som Kerouac. De bestilte sesongbillett på greyhoundbussene.

I dag etter dag reiser de over enorme avstander. Det slår dem at Amerika i grunnen handler om å reise forbi steder. De passerer den ene delstatsgrensen eter den andre. Av og til stanser bussen ved et leskur, setter dem av på en bussterminal eller ved et motell. I Calgary går de på Rodeo. Jørleif fyller skisseblokken med tegninger av spreke hingster som prøver å kaste av vågale ryttere, og av og til klarer det. Han hadde alltid elsket sport og farger. Slalåm, friidrett, sirkusforestillinger. Her fikk han utløp for sin gutteaktige iver for underholdning og fysiske prestasjoner. De besøker Yellowstone Park og et indianerreservat i British Columbia. Det siste ble et trist syn. Brennevin og uvirksomhet hadde tatt livet av all vitalitet hos de engang så stolte indianere. De gjør et opphold i Chicago hos Earnie og Tita Haggard hvor Rising Form og hesten hilser dem. Nok en gang får far glede seg over samspillet mellom elven og de spennende glassfasadene. Men det er andre fasader de skal besøke nå. Ved Lake Michigan.

På avstand ligner Troy et festningsanlegg fra antikken – den heter da også Troy, Troja. Det som mange kilometer borte tar seg ut som en ringmur  er i virkeligheten høye, moderne komplekser utført i rødlig sten. En skulptur av briten Michael Ayrton er allerede på plass utenfor komplekset, et stort abstrahert hode, en slags alien-maske. Uthaugs skulptur er en 3 meter bred utbrettet form. Den har noe hedensk og sakralt over seg. Den skal stå i styrerommet, et oktagonformet futuristisk værelse med mørke, duse vegger. Den vil komme til å danne en mektig kontrast til den daglige business som besørges fra dette rommet, fra styrevedtak og budsjetter. Den vil stå der som en påminnelse, om en verden hinsides kommersen, en annen virkelighetsdimensjon. ”Som en brennende tornebusk” foreslår en kulturskribent i VG.

Uthaug har konstruert sin skulptur slik at den kan fraktes i seksjoner, som, glir in i hverandre på smalke metallskinner. Det letter monteringen. Dermed behøver man ikke å sette i verk kriseplanen som var utarbeidet dersom det skulle vise seg at skulpturen ikke gikk inn i rommet. Da hadde man tenkt å åpne taket og fire skulpturen ned i rommet med en kran. Så er skulpturen Vital Movement på plass. Journalisten i VG har rett. Det er noe ærefryktinngytende over den. Før avreisen til USA sto den noen dager stilt ut i foajeen på Kunstnernes hus, så norske journalister og andre interesserte kunne få se den. Anne Mai Refsnes i Morgenbladetr uttrykte det slik: ”Jeg er sterk. Jeg er vital. Her står jeg. Amen.”

Jørleifs eget ståsted var mer usikkert. Han måtte nå stille seg spørsmålet. Hva nå? Skulle han konsentrere sin fremtidige virksomhet i Amerika? Han veide for og imot. Amerika var forlokkende, det kunne bety store oppdrag, publisitet, kanskje til og med et internasjonalt gjennombrudd, og hvilken ”lokal” kunstner drømmer ikke om det? Selv de aller mest feterte norske kunstnere i etterkrigstiden hadde bare i få tilfeller lykkes i utlandet, til tross for en iherdig innsats av folk som ville ha dem frem. Det ville virkelig være noe om det skulle vise seg at nettopp han ville lykkes der andre måtte gi opp. Men da hendte det noe som satte en brå stopper for Amerikadrømmen. Man kunne kanskje si det slik: Etter sitt landnåm i Vinland hørte han kallet fra hjemlandets strender.

 

 

 

 

Bilder fra boka

Omtaler

Det er ingen omtaler ennå.

Bli den første til å omtale “På vei mot form. Jørleif Uthaug – et portrett.”

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

0