Kjøp bøker direkte fra forfatteren

Pacific Crest Trail – 150 dager på fottur i USA

kr 299,00

Boktype:
Kategori:
ISBN:
9788230339657
Språk:
Norsk bokmål
Forlag:
Fjellgeita Forlag
Utgitt:

Beskrivelse av boka

Sjarmerende og ærlig fortelling som bygger på Lises dagboknotater om hvordan hun gikk fra å være en overvektig nikotinslave til fjellgeit på Pacific Crest Trail, Amerikas tøffeste fjelltur.

Leseutdrag

En drøm blir til

Noen ganger tar jeg meg vann over hodet. Alene på telttur i USA i fem måneder? Hvordan kom jeg på noe slikt? Ville jeg klare å gjennomføre den 4.265 kilometer lange fotturen fra Mexico i sør til Canada i nord, gjennom California, Oregon og Washington?

Det er snart syv år siden jeg ble kvitt min verste venn; sigaretten. Jeg gikk i den klassiske røykesluttfellen og la på meg ganske mye. Sjokket var stort da jeg gikk på vekten og den viste 110 kilo. Jeg prøvde flere runder med kaloritelling. Noen kilo ble jeg kvitt, men det var fortsatt mange igjen. Vendepunktet ble boken «Wild» av Cheryl Strayed. Historien om den unge jenten som mister moren sin, bergtok meg. Fra seg av sorg kom Cheryl helt ut av kurs, men fant tilbake til livet ved å gå tre måneder på Pacific Crest Trail. De fysiske og psykiske utfordringene hun opplevde, samt de fantastiske naturopplevelsene, vekket noe i meg, og drømmen om PCT ble plantet. Kunne en ung jente på 22 år dra alene på telttur i flere måneder, ja, da kunne jaggu en dobbelt så gammel kjerring klare det. Tenkte jeg.

Den påfølgende sommeren og den neste, gikk jeg flere uker alene i Stølsheimen og på Hardangervidda. Jeg gikk ned flere kilo, og beviste for meg selv at det var hverken vanskelig eller farlig å gå i fjellet alene. Nå ville jeg bryne meg på Pacific Crest Trail og bli kvitt de siste kiloene.

På Internett florerer det av informasjon om PCT. Hvert år legger 3-4.000 personer fra hele verden ut på den 4.265 kilometer lange fotturen. Drømmere, livsnytere, ungdommer, pensjonister, eventyrere og overvektige personer, alle med samme tanke; at fem måneder på vandring løser alle problemer og gjør dem til bedre mennesker.

Underveis møter de utallige utfordringer. Ville dyr, muligheten for både dehydrering og nedkjøling, samt jobben med å skaffe seg proviant underveis. Lokalbefolkningen langs ruten er vant til alle turgåere som haiker frem og tilbake til stien. Mange bruker sommermånedene til å skysse folk dit de skal, tilby overnatting og frakte vanndunker i tørre områder. Disse personene kalles «Trail Angels». For alle de små butikkene og kaféene langs ruten, er dette en årlig begivenhet som betyr ekstra penger i kassen.

Pacific Crest Trail Association (www.pcta.org) er en organisasjon som jobber med å beskytte, bevare og reklamere for Pacific Crest Trail som en naturopplevelse i verdensklasse. Nettsiden er et «must» for alle som skal gå PCT. Her fant jeg mye nyttig informasjon. I tillegg meldte jeg meg inn i de rette Facebookgruppene og fant en hyggelig ungdom fra Bergen som hadde gått turen året før. Han svarte velvillig på alle mine tusen spørsmål. Visum og en økonomiplan kom på plass. Etter knappe fire måneders planlegging var jeg klar til avreise.

Emosjonell start
Det er veldig fristende å bli i sengen når klokken ringer 0400. Jeg vurderer å late som om jeg er blitt kronisk syk eller noe. Finne på en knallgod, tåredryppende historie, som gjør at alle får sympati med meg og full forståelse for at jeg ikke kan reise. Men jeg gjør ikke det. Å trekke seg ville vært umulig. I alle fall på så tynt grunnlag som latskap og feighet.

Min datter kjører meg til Flesland. Idet jeg snur meg for å gå, rekker hun meg fem konvolutter. -Ikke les dem nå, sier hun. Jeg gir henne en siste god klem. Det skal gå nesten seks måneder til vi sees igjen.

På Gardermoen må jeg vente i flere timer. Flyet til Los Angeles går ikke før seint på ettermiddagen. Jeg tar frem konvoluttene og legger dem i rekkefølge. Hun har skrevet en melding på hver av dem.

Brev 1:

Kjære Lisemor. Her har du fem brev som jeg har skrevet til deg in case of emergency! Har du hjemlengsel en plass der ute i villmarken? Les…! Begynn med dette!

Brev 2:

Hjemlengsel?

Brev 3:

Min snille, søte mamma. Er det på tide å åpne dette brevet?

Brev 4:

Lengter du hjem?

Brev 5:

Sikker på at du vil åpne dette brevet nå?

Jeg legger brevene tilbake i sekken. Allerede tredje dagen åpner jeg det første.

Dag 1 (13. april)

Pacific Crest Trail (PCT) kalles ofte for Nord-Amerikas tøffeste fjelltur. Den starter ved det lille tettstedet Campo, som er kjent for nettopp det; å være det sørlige startpunktet til PCT. Punktet er markert med et monument. Det er her jeg befinner meg, 13. april 2017, på grensen mellom USA og Mexico. Sammen med noen få andre håpefulle, stiller vi oss opp etter tur til fotografering for å forevige øyeblikket. Det er mistenkelig stille her. Jeg ser ikke noe til Border Patrol heller. En ganske så kraftig mann tar på seg sekken og begynner å gå. Konen står igjen og ser bekymret ut. -Jeg gir han fire dager, sier hun.

Jeg tar farvel med Pauline og Bjørn, mine første av mange «Trail-Angels». Kvelden før hentet de meg på flyplassen i San Diego. I dag har de kjørt meg til grensen.

Så står jeg her, alene og forlatt. Går jeg fem meter sørover, kan jeg ta på den beryktede muren. Mur er vel å overdrive; heller et plankegjerde som ser ganske shabby ut. Tankene mine går til alle de tusener av mexicanere som hvert år risikerer livet for å komme seg over til USA. De fleste betaler høye summer til kyniske menneskehandlere som bryr seg fint lite om de overlever turen eller ikke. Mange bukker under av tørst i dette tørre og ugjestmilde klimaet.

Jeg lurer på om en høyere, mer solid mur vil løse problemet. Vil strømmen av fattige mennesker på jakt etter et bedre liv stoppe opp? Eller vil menneskesmuglerne finne nye metoder? Ifølge tall fra The Department of Homeland Security, har antall immigranter gått ned de siste årene, takket være iherdig innsats fra Border Patrol. Mon tro hvordan det føles å ha brukt alle sparepengene sine til å betale smuglere, foreta den farefulle ferden over grensen, for så å bli møtt av Border Patrol og eskortert tilbake til Mexico neste dag.

Jeg begynner å gå. Foran meg ligger 4.265 kilometer, gjennom California, Oregon og Washington, til grensen ved Canada. Hundre meter nede i bakken, treffer jeg igjen den kraftige mannen. Han ser svett og sliten ut. I hånden har han mobil-telefonen. Jeg lurer på om han har tenkt å ringe konen allerede.

Jeg har ikke gått mange meter før jeg ser den første slangen. Den er gråbrun og går i ett med landskapet. Det er så vidt den er synlig. Ut fra størrelsen mener jeg at det ikke er en av de beryktede klapperslangene. Denne er stor og feit og ligger helt rolig. Jeg tenker at den er sikkert dau, men bryr meg ikke om å sjekke.

Landskapet er ørken. Det er tørt og karrig, men forholdsvis frodig, siden det har vært mye nedbør i vinter. Jeg har printet ut kart som jeg fant på nettsiden til pcta.org, en side som har mye informasjon til alle som går Pacific Crest Trail. På kartet er det informasjon om hvor en finner vann. Men det er ingen garanti for at det er vann der. Kildene tørker ofte ut i løpet av sesongen. Senere får jeg vite at i tørre sesonger pleide frivillige å legge ut vanndunker i dette området.  Det ble det slutt på da Border Patrol mente at illegale mexicanere, som krysset grensen, forsynte seg av disse dunkene som kun var beregnet for de som går Pacific Crest Trail. Det er tøffe kår.

Etter cirka fem kilometer begynner sekkens tyngde å merkes. Jeg er usikker på hvor mye den veier, men mistenker en vekt på nærmere 20 kilo. Den blir tyngre og tyngre, men jeg mister ikke motet.

Det er ikke så mange folk underveis som jeg hadde trodd. Utover kvelden registrerer jeg at flere har satt opp telt like ved stien. Jeg velger å gjøre det samme og finner en liten flekk, akkurat passe stor til teltet mitt. Det føles trygt nok.

Første dag ender etter 22 kilometer. Da er jeg så sliten at jeg ikke orker å gå en meter til. Jetlag gjør det ikke noe bedre. Lurer på hvordan det blir å sove i telt alene i USA.

En ting er å ligge på Hardangervidda med sauene, men nå ser jeg for meg banditter med pistol som herjer i fjellene, klare til å angripe enhver som våger å sette opp telt i deres område.

Jeg er utslitt og beina er såre. Det blir ikke aktuelt å lage middag. Alt jeg ønsker er å krype ned i posen og stenge verden ute. Plassen jeg har funnet er ganske fredelig, med unntak av helikoptre som stadig flyr lavt over meg. Egentlig ikke så rart, jeg er bare få kilometer fra grensen til Mexico som blir nøye patruljert av Border Patrol.

Dag 2 (4. april)  

Den første morgen på PCT blir jeg vekket klokken 0700 av fuglesang og flydur. Jeg har sovet i 12 timer. Alle bekymringer for banditter forsvant i løpet av natten. Det er tåke og litt kaldt i luften. Første etappe går nedover mot Hauser Creek. Kartet jeg følger er ganske detaljert og har god informasjon om teltplasser underveis. Plassen er idyllisk. En liten bekk renner friskt nedover dalen. Store trær lager skygger som er gode å hvile seg under på varme dager. Jeg tar en pause og fyller vann.

Så begynner en bratt oppstigning. Sekken er fremdeles blytung, og jeg må ta mange pauser. Det er ganske varmt. Stien går videre i fint terreng mot Lake Morena, et lite tettsted med en liten butikk og en gedigen campingplass.

Amerikanere elsker campinglivet og spesielt de store campingplassene med fasiliteter som strøm, dusj og toalett. Det er langfredag, og plassen fylles opp i løpet av dagen. Folk kommer kjørende i svære, ruvende bobiler, kobler seg på strømnettet og etablerer utekjøkken med alt som finnes av moderne hjelpemidler til den moderne campingentusiasten. Stoler og bord kommer frem, de «henger» rundt, og er sosiale med alle som går forbi.

Jeg stopper og spiser lunsj. Nå begynner jeg å treffe andre som går PCT. Flere velger å overnatte i «sivilisasjonen», her er tross alt en liten butikk, kafé og ikke minst, dusj og do.

Med fortsatt tung sekk og vondt overalt, fortsetter jeg mot Boulder Creek via Cottonwood Creek.

På kartet mitt står det følgende: Vennligst ikke spray graffiti på Cottonwood Creek broen eller noen andre broer, skilt, eller på noe som helst, langs Pacific Crest Trail. Graffiti er det ultimate hærverk i «LNT». Leave no Trace (LNT), er prinsipper som er designet for å kultivere utendørs oppførsel og beskytte den naturlige integriteten til landet. Ved å følge prinsippene, sørger du for å minske ditt inngrep i naturen og i verden forøvrig.

De basiske reglene for LNT er:

– Planlegg og forbered deg før turen

– Reis og camp på «harde flater»

– Kast søppel riktig

– Forlat det du finner

– Minimer ildsteder

– Respekter dyrelivet

– Ta hensyn til andre

Det finnes en egen nettside for spesielt interesserte; www.lnt.org.

Jeg slår opp teltet på en sandbakke, like ved Boulder Creek. Det er en veldig fin plass, men irriterende mye trafikkstøy.

Jeg er ikke helt i villmarken enda. I dag orker jeg å lage middag. Det blir en deilig spagetti bolognese amerikansk (real) turmat, som jeg fikk av Pauline.

Dag 3 (15. april)

Jeg våknet i natt fordi jeg var kald. Det var frost på teltet. Sovnet igjen og våknet ikke før klokken 0830. Solen varmer teltet, og det tar ikke lang tid før jeg er i en badstue.

Dagens første oppstigning kommer etter bare noen hundre meter. Jeg drikker uante mengder vann. Heldigvis er det litt vind, som hjelper mot heten. Treffer mye folk på stien, både PCT’ere og dagsturentusiaster. Boulder Oaks campground ved Old Hwy 80 tiltrekker seg mange friluftsinteresserte. Dette er et populært område med mange stier. En av de mest besøkte attraksjonene er Kitchen Creek Falls med sine mange, små fosser. Like ved Old Hwy 80 er det flere runde hull i et berg. Disse kalles «grinding holes», eller mortere, som indianerne brukte til å knuse eikenøtter og frø i. Det finnes slike mortere flere steder i California.

I mai 2009 styrtet et Super Cobra militærhelikopter i nærheten av Cibbets Campground, like ved PCT-stien og Old Hwy 80. To piloter omkom. Helikopteret hadde mye ammunisjon da det styrtet. Dette ble spredt utover et stort område. Turgåere blir advart om å holde seg på stien på grunn av eksplosjonsfaren ved udetonert militært utstyr som ikke er funnet.

Jeg blir kjent med en tysk jente, en østerriker og en annen europeer. Dagens siste etappe blir tung og jeg er skikkelig sliten når jeg camper sammen med mine nye bekjentskaper. Popup-teltet mitt kommer opp på null komma niks (til god underholdning for de andre). Lager middag, en ny pakke deilig turmat fra Pauline sitt lager. Den tyske jenten virker veldig sprek. Hun ruller ut sovematten sin og tar en time yoga før hun spiser. Jeg er målløs. Selv er jeg utslitt etter tre lange, harde dager. Føttene mine er opphovnet, og jeg har fått både gnagsår og vannblemmer. Plasteret tok slutt i går. Erstatningen blir truseinnlegg som jeg fester med teip.

Klokken er 1900 når jeg legger meg i posen. Det er påskeaften. Jeg er ikke trist eller har hjemlengsel av den grunn. Er for sliten til å reflektere noe særlig over situasjonen.

Men fordi det er lørdag, og jeg er i seng latterlig tidlig, bestemmer jeg meg for å åpne det første brevet fra min datter, Lisbeth. Hun skriver at hun er stolt av meg og at jeg ikke er en dårlig mor, selv om jeg «stikker av» i flere måneder. Brevet er signert; Your one and only daughter!

Dag 4 (16. april)

Når jeg stikker hodet ut av teltet om morgenen, er mine nye turvenner forduftet. De har begynt med et strengt regime, opp og av gårde lenge før solen er stått opp. Jeg ser ingen grunn til å forhaste meg. Dagens plan er å komme til Mount Laguna, et lite tettsted med matbutikk, kafé og en sportsbutikk. Her skal jeg handle proviant og plaster som skal rekke til de neste to dagene. Stedet har også et postkontor. Mange som går PCT sender pakker til seg selv underveis, eller de har noen som sender for seg. Dette er først og fremst for å spare penger. Maten er forholdsvis dyr i utkantstrøk, og det kan være dårlig utvalg. I pakkene sender de billige nudler fra Walmart, energibarer, tørket frukt og diverse utstyr de trenger.

Underveis, mot Mount Laguna, treffer jeg en gjeng frivillige arbeidere. Jeg husker å ha lest en plass at når en treffer frivillige som bruker tiden sin til å reparere og rydde stien, ja, da skal vi takke dem. Jeg nikker til høyre og venstre, og uttrykker min takknemlighet. Uten dem hadde det ikke vært noen sti. En dame slår av en prat og blir veldig begeistret når hun hører at jeg er fra Norge. Alle ønsker meg god tur og lykke til videre.

Stien bukter seg gjennom et nydelig område med furuskog. Det er tørt og fint å gå. Kommer til Burnt Ranchera Campground, som jeg passerer på vei ned til Mount Laguna. Forbi den lokale kaféen, klarer jeg ikke å motstå fristelsen og går inn og bestiller en stor, usunn lunsj. I utgangspunktet er jeg skeptisk til å gå inn. Jeg har vært i villmarken i flere dager og føler meg ikke særlig «fresh». Men her er de vant til PCT’ere, og jeg blir plassert ved et langbord med likesinnede. Sekken må vente utenfor.

Logger meg på nett og blir overveldet av alle «god tur» meldingene som har tikket inn de siste dagene. Diskré tørker jeg vekk noen tårer, jeg blir så rørt. Hjemlengselen presser på. Jeg føler meg bortkommen og alene i verden, men prøver å riste det av meg før jeg går videre og finner butikken. Her handler jeg det mest nødvendige av mat og plaster. Sekken blir, om mulig, enda tyngre.

Stien fortsetter, og nå åpenbarer Laguna Mountains seg. Fra det populære utkikkspunktet, Kwaaymaii Point, ser jeg fjellene og Anza-Borregoørkenen nedenfor. Det begynner å bli seint, og jeg velger å overnatte på Mount Laguna camp. Her treffer jeg en gjeng amerikanske ungdommer, og Ricky, som jeg kommer til å treffe flere ganger. Stedet reklamerer med dusj, men den er stengt. Alternativet blir en «dusj» i vasken.

Dag 5 (17. april)

Dagens frokost består av te, kjeks og ost. Enkel og grei turmat, men den gir litt lite næring.

Kroppen fungerer fint de første kilometerne på dagens etappe, men jeg sliter med gnagsår og vondt mellom skulderbladene. De amerikanske ungdommene gir meg gode tips. De mener jeg må stramme reimen mer rundt hoftene. Av en eller annen grunn har jeg oversett alt som har med riktig innstilling av sekken å gjøre. Det er ikke rart jeg har åpne sår på skuldrene der sekken har gnaget i flere dager. Med hoftebeltet strammet, går det mye bedre.

Ferden går videre i de fantastiske områdene ved Laguna Mountains. Utrolig spektakulært. Høye fjell, flotte farger, blomster og ørkenlandskap. Det ujevne, steinete underlaget er ikke godt for beina på den lange nedstigningen til dagens camp i Chariot Canyon. Elvebredden er knusktørr, det er lenge siden det fantes vann her. Jeg er ikke den eneste som velger å campe på dette stedet. Teltene står tett i tett. Fordi jeg er kjempesliten, vil jeg ligge litt for meg selv og finner et stort, åpent område. Der har jeg det fortreffelig, før en ung gutt legger seg rett ved siden av meg. Jeg blir urimelig irritert. Dag fem, og jeg er skikkelig sur for første gang.

Her finnes ikke vann, så jeg må rasjonere. På kartet dukker det opp den første «water alert» meldingen. Fra forrige sted jeg fylte vann og til det neste, er det cirka 52 kilometer. Jeg fylte rikelig, men heten gjør at jeg drikker som en flodhest. Suppe til middag droppes til fordel for en sjokolade. Ifølge kartet er det 6,4 kilometer til neste vannkilde. Har cirka 1,5 liter vann igjen.

Plutselig dukker det opp en ungdom til. Han stiller seg rett foran meg med høy musikk på telefonen. Jeg er veldig sliten i hodet og ber han om å slå av musikken eller finne seg et annet sted. Han blir litt fornærmet, men det får bare være, jeg er helt ferdig og klarer ikke å være sosial. Om litt er han fullstendig tilgitt, idet han tilbyr meg vann om jeg trenger. Klokken er 1900 og jeg sier god natt. Kjenner at jeg er veldig takknemlig for ørepluggene jeg har med. Godt fornøyd med 26 kilometer i dag.

Bilder fra boka

Omtaler

Det er ingen omtaler ennå.

Bli den første til å omtale “Pacific Crest Trail – 150 dager på fottur i USA”

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

0