Kjøp bøker i bokhandelen

Phenomena, Mørketsbarn bok 1

kr 350,00

Boktype:
ISBN:
788269 139815
Språk:
Norsk bokmål
Forlag:
Erdra forlag
Utgitt:

Beskrivelse av boka

Oppfølgeren i Phenomena serien som første gang ble gitt ut i 2002

Leseutdrag

Flukt

 — Han bryr seg ikke!

— Det er ikke sant, sa Mijam og prøvde å holde rundt Iza, men hun vred seg unna. Mijam satte seg på sengen hennes og betraktet vinden som lekte med bladene i trærne utenfor vinduet. Så snudde seg hun mot datteren som hadde krøpet sammen i hjørnet av rommet med knærne oppunder haken og så furtent inn i veggen. — Du er snart tretten, sa Mijam. — Du må huske på hva faren din er, han er ikke bare en pappa, men han er konge over et rike som krever mye av ham.

— Ordre fra kaptein Rathu, saken skal ikke diskuteres, sa vakten advarende.

— Vi kan ikke snakke om det Spiroz har anklaget deg for, sa Mijam.

— Men det er jo det alt handler om! skrek Iza. — Han stoler mer på et av medlemmene i rådet enn han stoler på meg!

— Det er ikke sant, sa Mijam og gløttet bort på vakten som fulgte med. — Han er ikke bare faren din …

— Du har sagt det, svarte Iza. — Han er konge over et rike som krever mye av ham, men han er fremdeles faren min … og jeg er datteren hans.

— Dette hadde aldri skjedd hvis du bare hadde fulgt det jeg og faren din hadde sagt, sukket Mijam.

— Fulgte dere alle reglene foreldrene deres gav dere? Iza så strengt på henne. – Sto dere aldri opp midt på natten og fant på ting? Jeg leste en bok, på biblioteket, hvor farlig er det?

Mijam sukket.

— Du mener at jeg skal bli som Iliona og Elana?

— Det var ikke akkurat det jeg mente, sa moren. — Hva gjorde du oppe midt på natten …

Vakten i hjørnet kremtet.

— Jeg hadde det sånn da jeg var på din alder også, sa Mijam og strøk henne over håret. Iza snudde seg trassig vekk. Mijam sukket og trakk hånden til seg. — Jeg hadde en pappa som var høvding i Emblaz, han hadde all verdens tid da jeg var barn … men da jeg ble eldre …

— Hva skjedde da? Iza så på henne.

— Jeg oppdaget at han ikke hadde mer tid enn foreldre flest, at vi plutselig ikke forsto hverandre …

— Savner du ham?

— Det er akkurat det jeg gjør, sa Mijam. — Da jeg ble stor nok til å forstå at han alltid hadde vært den pappaen jeg hadde da jeg var liten, at det var jeg som hadde forandret meg og ikke han … var det for sent.

— Så du sier at det er min feil? Iza snøftet og stirret hardt ned i gulvet. — Det er han som tvinger meg til å forandre meg, hvorfor skal jeg ellers henge sammen med Iliona, Elana og den gamle røya?

— Den gamle røya skal lære dere hoffetikette, smilte Mijam.

— Det passer sikkert for Iliona og Elana, men det passer ikke meg. Jeg vil være den jeg er, ikke forvandles til ei pyntedukke som går med hodet hevet og tar små skritt fordi kjolene er så stramme rundt livet at jeg ikke kan annet. Alt jeg vil er å være ute og jakte i skogen.

— Det er ikke alt man vil som er passende for …

— En liten prinsesse, sa Iza sint. Takk for den, men akkurat det der gir ingen mening, fnyste hun.

— Jeg vet at det ikke gir noen mening akkurat nå, sa Mijam og strakte hånden ut mot Iza, men hun vek unna. Mijam sukket. — Alt dette vil gi mening når du blir eldre, stol på meg.

Så reiste hun seg, glattet ut kjolen og ble stående i rommet. Iza satt fremdeles på gulvet og virket irritert. — Jeg skal snakke med faren din.

— Du trenger ikke, svarte hun. — Jeg skal møte for rådet, det er dem jeg må forklare meg for, ikke han.

— Kanskje han trenger å vite at du savner ham, sa Mijam, før hun snudde seg og gikk mot døren. Idet hun åpnet den og skulle til å gå ut, snudde hun seg mot Iza. — Du vet at vi er utrolig glade i deg, vet du ikke?

Iza svarte ikke.

Så gikk Mijam ut og lukket døren bak seg. Iza hørte at vakten låste fra den andre siden.

Iza grep puten som hadde ramlet ned fra sengen og kastet den mot døren, så skjulte hun ansiktet mellom knærne og gråt. Alt hun hadde villet, var at moren skulle holde rundt henne. Men hun hadde ikke gjort det.

Iza ble sittende en stund på sengen før hun tørket ansiktet og reiste seg. Hun var ikke typen til å synes synd på seg selv.

— Hørte dere det! Skrek hun til døren. – Jeg klarer meg selv.

Vakten utenfor åpnet døren og kikket inn. – Er alt iorden, prinsesse Iza?

Iza knyttet hendene og munnen ble en stram strek i ansiktet. – Hva tror du?

Unnskyld, sa vakten og det virket et øyeblikk som om han ikke visste hva han skulle si eller gjøre. Så lukket han døren og Iza ble igjen stående og stirre på den stengte døren. Hun pustet tungt ut som om hun hadde holdt pusten i en evighet før hun gikk bort til skapet sitt og flyttet på et par planker som skjulte et hemmelig rom. Ingen andre enn henne visste om det hemmelige rommet. Der hadde hun gjemt langbuen og pilkoggeret. Kaptein Rathu haddesagt at hun var den dyktigste på slottet, han hadde sagt det fordi han likte henne. Iza visste det, men hun var en av de dyktiske på slottet. Mer treffsikker en mange av dem som sto og voktet muren iallefall. Hun ble trist når hun tenkete på kaptein Rathu han var hennes eneste venn … bortsett fra faren og moren, men nå haddealt forandret seg. Ikke engang Rathu trodde henne. Iza tok fram saltaskene innerst i skapet, hun haddespart alle pengene fra årsdagene sine. Som datter av kongen fikk hun alt det hun behøvde uansett. Hva skulle hun med penger. Hun brukte ikke penger på smykker og dyre kjoler som Iliona og Elana. Hun hadde aldri skjønt poenget med å gå pent i fine kjoler å få beundrende blikk fra folk hun ikke brydde seg om. Tåpelig, tenkte hun. Idiotisk og dumt.

Hun tok fram pistolbeltet og festet det rundt hoften. Våpenet veide tungt i hånden. Millian som hadde laget pistolen, hadde vist henne hvordan hun skulle bruke den. Iza likte Millian godt, hun så ikke ut som om hun var stort eldre enn henne selv, men hun hadde vært venn med faren hennes i mange år, helt siden krigen begynte og før det.

Alk hadde tatt pistolen fra henne og gjemt den. Iza smilte, han hadde ikke gjemt den særlig godt. Han mente at Aldra ikke var klar for våpen fra en annen verden, Iza var ikke helt enig, hun hadde blitt veldig dyktig med den. Hun lot den gli ned i hylsteret før hun lynraskt dro den opp og pekte munningen mot døren. Millian kom fra en annen verden, jorden kalte hun den, en verden som var helt annerledes enn den Iza hadde vokst opp i. Millian hadde fortalt henne hvordan våpenet fungerte, en liten reaktor samlet luft inne i kammeret før den komprimerte luften til ørsmå partikler som ble skutt ut av løpet i en voldsomkraft. Når den traff noe, imploderte den komprimerte luften og kollapset. Iza hadde ikke skjønt helt hvordan den fungerte, men den var mye mer effektiv enn langbuen på kortere hold og den ladet raskere.

— Pang, sa hun og blåste på den fiktive dampen fra løpet.

Døren gikk plutselig opp, og vakten kom inn med mat og drikke på ett brett. Han stoppet opp da han fikk øye på henne. Et øyeblikk virket det som om han skulle til å kaste brettet fra seg og tilkalle flere vakter. Iza siktet på ham, han hadde aldri sett et slikt våpen før, men hun kunne se han ble usikker.

— Lukk døren bak deg, sa hun rolig.

Han holdt blikket hennes mens han satte brettet på bordet ved siden av sengen.

— Beklager, sa hun, gikk raskt mot ham og slo vakten over øret med kolben så han falt om på sengen og ble liggende.

Med to fingrer kjente hun på pulsen hans, hun hadde litt tid før han våknet, hun måtte komme seg langt unna før alle på slottet ble klar over at hun hadde forsvunnet. Hun pakket sammen maten vakten hadde kommet med i et tøystykke og la det i saltasken.

Iza gikk bort til vinduet og så ned før hun kløv opp i vinduskarmen og kastet seg mot treet som vokste tett ved slottsmuren. Hun fikk tak i grenene mens treet svaiet faretruende, hun hadde gjort det mange ganger før. En dag kom toppen av treet til å knekke, men dette var siste gangen hun skulle snike seg ut vinduet på denne måten. Forsiktig klatret hun ned. Hun skulle aldri komme tilbake.

 

Spiroz sto og betraktet vakten som langsomt våknet til seg selv. Han hadde fått mistanke om at noe var galt da han oppdaget at ingen sto vakt utenfor rommet til prinsessen.

— Hvor er hun?

Vakten satte seg opp og kikket seg forskremt rundt før han ristet på hodet.

Spiroz så på det tomme matbrettet og smilte. — Hun kommer ikke langt, sa han stille før han dro fram en kniv han hadde gjemt i ermet. Med en rask bevegelse dro han kniveggen over strupehodet på soldaten og tok et skritt til siden for ikke å bli truffet av blodet som sto som en fontene ut av det åpne såret. Soldaten klamret seg til sengetrekket mens han langsomt gled ned på gulvet og ble liggende der i dødskramper. Spiroz kastet kniven ut av det åpne vinduet og åpnet døren ut til hallen.

— Vakter! ropte han så høyt han kunne, så ventet han.

Planen hans fungerte mye bedre enn han hadde regnet med, snart kunne han glemme den lille prinsessen. Hun var så godt som død. Og døde snakker ikke.

Omtaler

Det er ingen omtaler ennå.

Bli den første til å omtale “Phenomena, Mørketsbarn bok 1”

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *