Kjøp bøker direkte fra forfatteren

Portalen – 2100

kr 89

Boktype:
Format:
E-bok, Kindle
Kategori:
ISBN:
978-82-93664-40-6
Språk:
Norsk bokmål
Forlag:
Ringlets forlag
Utgitt:

Beskrivelse av boka

En dag på seinhøsten henter en fremmed gutt ei av jentene i Midtigården. Bente oppdager ikke hvem han er før det er for seint. Vinteren banker på døra, med store snøkjerringer og kulde. Ute på Hella finner Bente og engelen ei hytte under bakken, med et ukjent øye oppe på veggen. I tett snøvær på vei tilbake møter hun et enormt dyr inne i Sjunkfjorddalen. Men hun er ikke alene som jeger. Ei januarnatt i villfjellet leker Bente og engelen med jenta med de grønne smaragdene. En dag kommer den franske forskeren fra instituttet på besøk. Hun forklarer hvorfor livet er så hardt. DALE-gralen gir svaret.

Da sommeren endelig kommer, reiser Bente inn i eventyret sammen med Siri fra Jovikneset. På et skjær i Korsvikvatnet opplever hun det vakreste hun noen gang har sett. Er dette virkelig? Noen uker seinere står plutselig ei lita jenta på sjøstien og gråter, sotete og med svidd hår …

Leseutdrag

Bente smilte med seg selv når hun tenkte på hvordan hun og Åse pleide å ligge. Oftest lå Bente inn mot ryggen hennes, og formet kroppen etter hennes. Det var deilig å ligge slik. Når det var dårlig plass, ble de nødt til å ligge helt inntil hverandre. I søvne var det lett å gli litt fra hverandre hvis de hadde god plass, noe som i grunnen ikke gjorde noe, før hun våknet. Da ble hun litt skuffet, hvis hun ikke lå helt inntil Sondre, eller kanskje på arma hans. Eller Åse lå tett inntil henne. Å våkne med et annet menneske som formet seg mot kroppen, var utrolig deilig. Hun pleide å nyte det dobbelt så mye da, som når de la seg om kvelden, slitne etter en lang dag med fysiske aktiviteter.
– Det er i grunnen akkurat sånn for Signe og Tord også, sa Bente, og fortsatte. – De legger seg jo inntil hverandre, oftest hver sin vei, og våkner inntil hverandre. Signe kan ligge litt urolig. Noen ganger våkner hun litt på tvers i senga. Da ligger hun gjerne med føttene over magen til Tord, som ser ut til å sove like godt likevel. Jeg har sett det i sommervarmen, når de har sparket dyna av seg om natta. Da ligger Tord gjerne og holder på beina til Signe. Ser nesten ut som han sovnet mens han strøk på leggene hennes.
– De er veldig glade i hverandre, smilte Sondre, og skalv litt. – Tror nesten aldri de kan skille lag. Kan egentlig ikke forestille meg det.
– Jeg tror de blir kjærester for livet, Sondre. For hele livet, sa Bente, og kjente at ordene varmet langt inn i sjela.
– Det vet vi jo ikke, smilte Sondre, og strøk Bente på kinnet med den varme hånda.
– Jeg tror de blir det, sa Bente. – De må bli kjærester. Det har skjebnen bestemt. Hvis Signe fortsetter å være så lik meg, så har hun vel litt av tankene mine også. Og da vet jeg at de to kommer til å bli kjærester. Sånn varme og kjærlighet som Tord gir til Signe, det kan bare gi ett eneste resultat.
– Varme, ja, sa Sondre, og hufset seg. – Nå fryser jeg litt. Det våte håret ditt er så kaldt. Fryser ikke du, fineste kjæresten min?
– Nei, ikke i det hele tatt, lo Bente, reiste seg halvt, og rullet oppå engelen sin.
– Sånn! Nå blir du varm, flirte hun, og kysset engelen fra Sjunkfjorddalen.

– – –

– Så utrolig herlig det var, smiler Bente, ser engelen dypt inn i øynene, og kroer seg inntil den våte gutten.
– Du var jo helt vill, Bente. Skjønner ikke hvor du henter ideene fra, smiler Sondre, og stryker det våte håret hennes litt bort fra ansiktet.
– Men Sondre, da. Var det ikke godt for deg også? sier hun mykt til ham. – Vi kom jo nøyaktig samtidig.
– Det var utrolig herlig, ler Sondre. – Du ba meg jo om å fylle opp. Og det gjorde jeg.
– Jeg ba vel ikke, akkurat, flirer Bente. – Jeg kommanderte deg, Hudson-gutten min. Og det funket jo veldig bra, bare innrøm det.
Sondre skal akkurat til å stikke tunga inn i munnen hennes, der de sitter og kysser varmt.
Da braker det rett inne i skogen, like ved båtene! Et kjempestort dyr komme sigende ut på myra! Med et gevir så digert at Bente ikke skjønner at han klarer å bære det!
– En elg! hveser Sondre. – Skogens konge.
– Skogens konge? sier Bente med spørsmål i stemmen. – Det er jo en elg.
Den store kongekrona vipper sakte fram og tilbake. Skal vel snart til å falle av. Men dyret står og ser rett mot de to kjærestene på steinen i fjæra. Måler dem liksom. Vurderer, akkurat som om den lurer på om det er lurt å angripe, eller å flykte!
– Stakkar! hvisker Bente. – Se det store såret den har foran.
– Åh, nei! hveser Sondre. – Noen har forsøkt å drepe den. Kanskje ulvene har hugget tak i brystet dens?
Elgen blir stående. Helt åpent der på myra. Rister på geviret, så hakeskjegget slenger fra side til side.
Bente kikker i øynene til Sondre. Treffer noe der inne. Mat! Kjøtt i overflod!
Da snur elgen, og tar peiling på skogkanten igjen.
– Se på den! sier Bente. – Den har jo brukket bakbeinet.
– Den har så vondt, svarer Sondre. – Klarer jo ikke å tråkke skikkelig ned på den.
– Det betyr bare en ting, Sondre, sier Bente, ivrig, og kniper ekstra hardt rundt skaftet til høygaffelen.
Øyeblikket etter er hun i fullt firsprang inn i skogen etter det store dyret! Sondre kommer løpende etter, men har sin fulle hyre med å holde følge.
– Vent, Bente! Den kan være farlig når den er skadet!
Men Bente hører ikke. Vil ikke høre!

Skjæra flakset opp fra treet. Ble skremt av de dundrende klauvene. Flakset ujevnt med vingene, vant høyde. Den store kongekrona gynget innover i bjørkeskogen. Danset liksom fremst på en veldig brun kropp som humpet innover i Sjunkfjorddalen. Småbjørkene skvatt unna for den store muskelmassen, som om de var gammelgress nede på jordet.
Vingene rotet rundt oppe i lufta. Den skakket på hodet, fokuserte på dramaet som akkurat fant sted nede i den fredelige villmarka.
Plutselig så den et lyst skjærereir som flagret innover mellom trærne. Satt på en grå og ullkledd skikkelse. Ei jente sprang med høygaffelen stivt framfor seg. Hoppet over vindfalte bjørkestammer, fløy mellom grove kampesteiner som lå innunder Sørskarfjellet, som nå var innhyllet i vislende snøvær.
Et skremmende syn. Men samtidig så vakkert. Øynene til skjæra fikk med seg hele dramaet. Akkurat som et steinaldermenneske som løp etter maten med klubba i hånda. Brukte de siste kreftene i en utsultet kropp for å få tak i maten, for å kunne holde døden unna gjennom de lange, frostsprengte vinternettene.
Den vakre jenta var ikke utsultet. Men en kropp så smidig og seig, proppfull av adrenalin. Det kokte nesten over innenfor de lyse korketrekkerne, som slasket vått nedetter en enda våtere genserrygg. Prinsessa i Sjunkfjorden. Ei vakker jente, med et temperament og pågangsmot som nå kanskje skulle sørge for et berg av kjøtt til de to små nede i Midtigården. Og til alle de andre når de var samlet til julefeiring.
Midt inne i den uryddige jervekjeften løp hun. Våte buksebein slasket hardt og tankeløst mot småbjørka innover, bjørka som strevde med å klore røttene fast innover myrene langs Storelva.

Snart var hun borte i snøværet. Løp og løp. Enset ingen ting mer. Ingen ting annet enn det store kjøttberget som hinket og slet stadig lenger innover i dalen.
Brått sto noen svarte skikkelser i en halvsirkel der foran. Sperret veien. Var kommet sigende ned fra Drogvasskaret da øynene fanget den store elgen i full fart mot dem.
Øynene sto vidåpne, pusten jaget som besatt ut og inn av de store neseborene.
Som på kommando reiste de ni svarte dyrene seg. De dro inn den gode duften av løpende mat som nordavinden kom farende med. Nå var det flere dager siden forrige måltidet, og her kom maten rett i fanget. Den samme maten, som unnslapp ved å styrte nedover bratthengene under Drogvasskaret for et par dager siden.
Den største, og svarteste, gjorde seg klar til å løpe i møte med elgen. Ytterst i halvsirkelen sto en med gråere pels. Ville holde tilbake. For lenger bak, inne i krattskogen, der øynet den en lys løvemanke som kom dansende rett mot!
Bente så elgen miste farten på myra. Snødrevet sto i ryggen på henne, så det gikk greit å holde øynene åpne.
Brått så hun den dystre halvsirkelen der framme! Som en gjeng med svartkledde voldsmenn som sto inne i Movika og ville ha tak i henne! Men det var nok ikke henne de ville ha, men maten der framme. Maten hun kjempet for! Maten til Bente!!!
– Det er min mat!!! skrek Bente av full hals. Ekkoet svarte bak ulvene. – … min mat.
Elgen stanset, og så seg bak, og fram igjen. Visste ikke hva den skulle gjøre.

– KOM DERE VEKK!!! hyler Bente, og føler at det koker oppe i topplokket. – DRA EN VISS PLASS, ELENDIGE TJUVRADDER!!!
Den store, svarte lederen setter seg forsiktig ned i snøen mellom lyngkvastene igjen. Som på kommando gjør de andre det også. Ingen viker unna. Ingen lager noen åpning for den store elgen.
Da snur elgen, og bøyer geviret ned mot Bente som kommer løpende, stiv i blikket! Tar tilfart, og setter av gårde mot henne! Hinker alt den kan!
Bente bråstopper! Holder høygaffelen stivt rett fram mot dyret som nå nærmer seg fort! Altfor fort!
I siste liten kaster hun seg unna, med høygaffelen stivt rettet mot det blødende brystet til elgen! Kongen går så vidt klar av magen hennes! Frambeinet dundrer i bakken bare centimeter fra den grå genseren, og den myke og ville jenta innenfor!
Hun lukker øynene, venter på smellet! Men lufta virvler mot henne! En enorm skygge jager forbi henne, og setter kursen nedover Sjunkfjorddalen igjen.
Blodsmaken er så sterk at Bente må spytte. Så spretter hun opp igjen.
– Vent på meg! roper hun etter elgen, som om den liksom skulle sakne farten for å bli innhentet av den livsfarlige jenta.
Raskt kikker hun bak over skuldra. Bråsnur, og fekter med høygaffelen mot de ni ulvene som fortsatt sitter i halvsirkelen.
– GÅ HJEM MED DERE!!! FORSVINN!!!
Hun bråsnur, og løper alt hun orker etter elgen som nå forsvinner inn i bjørkeskogen nede ved elva.

Sondre kommer løpende på tvers! Har sett og hørt den ville flukten. Nå kan han kanskje avskjære elgen, og så gjøre det mulig for Bente å få has på den.
– La den løpe!!! hyler Bente. – Jeg vil ha maten … servert rett utenfor … stueveggen!!! Hun puster og peser veldig, er helt i yttergrensen for hva kroppen tåler. Hun vil stupe i lyngen. Stappe kald høstluft inn i lungene, men kan ikke! For maten løper videre!
Der ser hun i veggen på Midtigården! Nå er hun hjemme, men likevel langt fra ferdig med den ville flukten!
– Mamma!! Mamma!! hyler Signe, som står utenfor og vinker til mammaen sin.
Åse kommer raskt rundt hushjørnet, og tar i skuldrene til Signe for å holde henne tilbake.
Da kaster elgen seg til side. Den føler seg omringet av tobeinte jegere. Tar peiling på elva inne i skogkanten.
Rett etter jager den nedover den gamle elvebakken. Klarer ikke å stanse, men fosser videre ut mot elva. De tre beina som fortsatt spiller musklene til det veldige dyret, klapper sammen for farten.
Bente kommer akkurat over kanten! Ser elgen stupe framover, og stanger haka mot de digre steinene i kanten av Storelva! Et smell lyder der nedenfra! Et smell som ikke kommer av gevir som knekkes i biter! Bente bråstanser, og ser dramaet utspiller seg.
Det ene bakbeinet slår voldsomt. Elgen sparker og sparker. Hun ser geviret som nå nesten er havnet på ryggen av elgen.
Sakte ebber livet ut. Beina gjør noen få spark til, så stanser de opp, som om dyret er kommet fram. Kommet hjem, til skogsmarkene der alt bare er så fredelig og godt. Strekker seg, som i krampe. Siger sakte ned mot bakken. Og blir liggende rolig, urørlig. Med blodet piplende ut av neseborene. Mens våte snøkjerringer lander i den strie pelsen, smelter, men får nye oppå seg igjen. Klabber seg sammen på skogens konge. Naturen skal leve videre, som om ingen ting har hendt.

Snøværet kom drivende innover Sjunkfjorden. Strøk over den høye Sjunkhatten, og fortsatte inn mot Midtigården. Det tettet seg til i lufta. Ved elvekanten sto to mennesker med skarpslipte kniver. De snittet og snittet. Skinnet hang stadig lenger nedetter siden på dyret. De strevde med det store kjøttberget.

0