Kjøp bøker i bokhandelen
Salg!

Rago – 2076

5.00 out of 5 based on 1 customer rating
(1 omtale)

kr 109,00 kr 0,00

Boktype:
Format:
Kindle
Kategori:
ISBN:
978-82-93664-00-0
Språk:
Norsk bokmål
Forlag:
Ringlets forlag
Utgitt:

Beskrivelse av boka

Bok 1. 422 sider. Rago nasjonalpark, 2095. Bente står på verdens tak, på Rágotjåhkkå. Med utsyn over hele den verden hun vokste opp i. Skandinavias største villmark. I kanten på livet, der nede, for sytten år sida, ble hun født. Eli og Arne forsøker å berge livet gjennom to år, men lever i den ytterste sult og fattigdom. Er det mulig å klare seg? Det er dårlige odds. En liten haug vokser fram inni villskogen. Noen har funnet freden fra nød og sult. Uventet kommer villmarksjenta Johanne inn i familien. Med et veldig annerledes erotisk begjær. Arne lar seg fange av den vakre og søkende jenta som ikke vil skjule kroppen. Utenfra truer anarkisme, vold og pest, og deep learning. Kan vennskap og kjærlighet, og erotiske strenger, redde den lille familien? Hva med høygaffelen? … Så slites strengene … KORKETREKKERNE 1. Ringlets forlag.

Leseutdrag

Småbølgene klukker ustanselig under båten. Innimellom treffer serier av krusninger undersida, så samler flere seg og klasker høylytt under. Tett etterpå peprer igjen småkrusninger båtskroget. Og bortenfor passerer store furutrær. Sakte glir de forbi, lydløst, bestemt.
     En bokfink sitter og synger så intenst, godt synlig i toppen av ei sprikende tørrfuru. Den ser nok båten som glir inn i sommerlandet, men har ikke tid til å bry seg. Nå gjelder det å lokke til seg en hunn, for hekkesesongen er alt godt i gang.
     Håret til Eli duver så fint i sommerbrisen. De mørke lokkene leker og danser rundt ansiktet. Eli sitter med hendene foldet i fanget. Hun er taus, bare nyter alt det vakre med blikket, lar øynene følge furuskogen innover, og de myke fjellkammene mot det svenske lapplandet.
     – Hva tenker du på? Du er så stille.
     Det er Arne som blir den første til å bryte stillheten etter at de dro utpå. Eli ser så fjern ut, som om hun reiser i sine egne tanker.
     De to kjærestene trenger ikke å si så mye til hverandre gjennom dagene. Det gjelder bare å være sammen, kose seg med det enkle og trygge livet i juniskogen.
     – Ikke noe spesielt. Jo, forresten. Skal tro hvordan det ser ut hjemme i byen nå? Hvordan har de det, de som bor der nå, hvis det er noen igjen? Skal tro om mamma og pappa lever? spør Eli, og ser mot Arne, som om hun ønsker svar.
     – Jeg vet ikke, Eli. En ting er i alle fall helt sikkert: vi skal ikke dra inn dit for å finne ut av det. Her har vi det bra, og ingen pest når oss så lenge vi holder oss borte fra sivilisasjonen. Du husker hva denne Henrik sa i vinter? Sykdommen var fryktelig smittsom.
     Arne holder årene over vannflata, hviler dem under knærne. Båten stopper opp i motvinden.
     Eli hviler blikket sitt i Arnes. Nå smiler hun. Smiler med hele ansiktet.
     – Jo, Arne, vi har det bra. Nå er det godt å leve.
     Eli bøyer seg fram og kysser ham. Og kysser en gang til. Legger armene om halsen på ham.
     – Takk for alt du gjorde i vinter, for all pleie og omsorg du ga meg. Uten den hadde jeg vel dødd av blodforgiftning. Men vi klarte det. Du fikk meg bra igjen.
     Eli sier dette mens hun klemmer ham inntil seg.
     Så sier Arne det han så ofte sier, og som han hver gang mener like oppriktig.
     – Jeg elsker deg over alt på jord.
     Ordene uttrykker det fineste Arne kan tenke om en annen person. Uttrykket er så absolutt. Det gir ikke rom for tvil.
     Men nå legger vinden båten sidelengs. De driver i full fart tilbake mot sørvestenden igjen. Arne hiver seg på årene. Nå er Eli her, hun lar ikke blikket fare tankefullt bort fra båten, bort fra ham. Hun ser på ham og smiler.
     Innenfor Trollneset står første marklina. Lysende, hvite trepinner, avbarket og tilsmidd, vipper i bølgene innetter. Eli tar tak i pinna, og begynner å dra. Det er bare noen meter ned til bunnen. På hver line er det tre angler med et par meter mellom. En stor ørret vipper over ripa, kanskje nær kiloet. På neste angel er det også fisk, men den er atskillig mindre. Eli drar litt til, og siste angelen svinger over ripa. Her er marken borte, så det har nok vært fisk her også.
     Nye marker blir krøkt på anglene, før lina settes ut igjen omtrent på samme sted. Vinden presser på, så Arne må ligge på årene hele tida, svakt og jevnt.
     Da alle linene er dratt og satt igjen, ligger rundt ti fine ørreter i bunnen av båten. Et par av dem er nok rundt kiloet, mens resten er noe mindre. Selv om sola skinner i fjellene hele sommernettene her nord, så har de siste dagene gitt gode fangster.
     I myra bortenfor koia ligger mye fin ørret nedgravd.
     De er heldige som holder til så langt mot nord. For i store deler av Sør-Norge tok ferskvannsfisken slutt allerede for 20-30 år sida. Der sør smaker vannet surt, og har gjort det helt sida fiskebestandene forsvant. Biltrafikken og dårlig renset industri har skylda for tilstandene der. Men heldigvis for menneskene og naturen i nord, så faller det meste av slik forurensning ned over Sør-Norge med nedbøren.
 
     Sola står høyt på himmelen, og østavinden feier varmt ned fra grensefjellene. Søretter vatnet siger en båt med to mennesker i. Den runder Trollneset og tar kurs mot Holman. På en av disse holmene, en liten en med ei meterbred sandstrand på vestsida, går de to på land. Båten skurer forsiktig mot den hvite sanda, og dras litt opp.
     Holmen er ikke mer enn et par titalls meter tvers over, og midt på ligger litt glatt berg og bader i solstrålene. Her setter de to seg, bretter et par klesplagg utover, og legger seg på rygg i solvarmen.
     Noen lette skyer seiler som hvite bomullsdotter med vinden. Men de er alene, skyene. Bortenfor er himmelen blå. Arne må myse med øynene mot disse hvite himmelskipene. Lyset er så sterkt, så intenst. I sør stråler sola, varmt og behagelig. Vinden som kommer ned fra grensefjellene, er varm. Noen kast er varmere enn andre, akkurat som om lufta har ligget der oppe ei stund og blitt ekstra oppvarmet. Med seg har den duft av lyng, av solvarm lyng og myr og nyutsprunget bjørk.
     De har det så godt nå, Eli og han. Så vidunderlig fint. Det er så uvirkelig å tenke på at for noen uker sida herjet vinterstormen over ødemarkene. Da ble kartlaven her på steinene pisket av fykende snøkorn, skrubbet av naturens harde hånd. Nå kjæler varm vind med laven, som for å be om unnskyldning for at den var så ubarmhjertig i vinter.
     – Lurer på om vi får potetene til å gro i den halvtørre myra? sier Arne, uten å vente svar.
     – Vi har ikke så veldig mange flasker med multivitaminer igjen.
     Han var nede i bygda for et par uker sida og hentet poteter fra en kjeller i et av de nærmeste husene. Huset var forlatt, hadde stått tomt lenge. Poteter er god mat, og plantekost og C-vitamin er jo viktig når maten ellers som oftest består av fisk eller fugl.
     Arne drømmer seg bort, problemene med å overleve virker ikke så alvorlige lenger. De hvite skyene seiler sakte over himmelen, som skip lastet med tanker og løsninger.
     Eli rører seg, setter seg opp. Brått er Arne tilbake i nuet. Vender blikket mot henne. Så faller skjorta, og lysende hvite bryster strekker seg begjærlig mot sola. De rosa vortene knopper seg mot den kjælne vinden.
     – Kan vi kle av oss alt? spør Eli og retter blikket mot Arne.
     – Ja det kan vi godt. Hvis du har lyst, så.
     Arne svarer rolig. Nå må han ikke gå uforsiktig fram. For etter den smertefulle og vanskelige fødselen i vinter, har Eli konsekvent avvist enhver tilnærming med seksuelle undertoner. Smertene i underlivet, i det betente såret, har naturlig nok hindret all lyst hos henne. Betennelsen satt lenge i, faktisk helt til nå i det siste. Og så barnet som de mistet. Barnet som var et resultat av kjærligheten mellom henne og Arne. Kjærligheten som førte døden med seg.
     Men nå vil Eli kle av seg alt.
     – Skal vi bade? spør hun, mens hun reiser seg.
     Hun går ned til vannkanten. Arne hiver av seg klærne og løper etter.
     Nede ved båten kjenner de på vannet med tærne. Ikke så veldig kaldt. Arne hiver seg framover i vannet og tar noen svømmetak i en bue og inn mot land. Der står Eli ennå, med vann til rett under knærne. Men nå vasser hun ut og hiver seg framover, hun også.
     De svømmer litt utover, mot dypere vann. Småbølgene skvulper over skuldrene og under haka. Det ser så rart ut å se framover med blikket så nær vannflata. Vannet lever. Bølgene kommer så fort. Arne kikker opp mot fjellkammen langs Johanandersoknubben. Furuene og kronglebjørkene står i silhuett mot den blå sommerhimmelen, som uryddige vaktmenn som passer på de to som svømmer i bråsvart vann.
     De svinger tilbake mot holmen, med gode svømmetak. Litt etter vasser de innover grunna igjen. Vasker seg i det krystallklare fjellvannet. Vasker seg etter måneder uten skikkelig kroppsvask. Dette er kremen av villmarksliv, dette er minner å ha med seg mot en ny vinter.
     Eli går opp til klærne sine, med Arne like bak, legger seg bakover og løfter armene over hodet. Hun sukker og puster ut i velbehag. Arne legger seg helt inntil den kjære jenta si. Hun ligger med øynene igjen, lar sola varme og tørke den bleike huden. Han legger forsiktig hånda på det nærmeste brystet. I det samme går det et rykk gjennom kroppen hennes. Eli løfter armene, men legger dem bak hodet igjen. Hun slapper av.
     Forsiktig stryker Arne den glatte og myke huden. Nå skjønner han bedre enn noen gang før hvorfor kvinnehuden er så myk. Det gir varme ilinger i magen når han stryker over den silkemyke huden. Det er sagt at det å stryke ei katt skal være sunt for hjertepasienter, det skal gi ro og avslapping. Men kvinnehuden må være så uendelig mye bedre. Og øynene til Eli er fortsatt igjen. Hun nyter å bli befølt. Huden over de buete formene er herlig å ta på. Brystvortene knopper seg om mulig enda mer.
     Huden over magen er like myk som på brystene. Men magen lager en svak bue innover. Og nedenfor rusker vinden i en liten skog av svarte og kronglete trær. Kjærlighetens skog. Den dekker en liten kolle. Arne legger hodet forsiktig på magen til Eli. Det lukter nydelig kvinnehud, nyvasket og rein, en duft så fin at ingen make finnes. Han må dra duften sakte inn gjennom nesen, nyte i fulle drag.
     Fingrene glir inn i skogen. Han forsøker å rette ut noen trær, men de vil heller være kronglete. Så beveger han seg ut til skogkanten igjen, følger krattet langsetter. Trestammene her ute i grenselandet strekker seg flatt inn mot svartskogen, som for å nå lengst mulig innover før trærne reiser seg.
     Eli puster heftigere etter hvert. Arne reiser seg opp på albuen, stryker Eli over kinnet.
     – Du, Eli?
     Eli åpner øynene og ser på Arne.
     – Er det godt når jeg stryker på huden din?
     – Ja, kan du stryke mer, vær så snill? Eli lager et mykt, spørrende uttrykk.
     Arne lar hånda gli nedover kroppen hennes. Fingrene smyger gjennom det svarte håret, og over forhøyninga. Der, på andre sida, finner han stedet. Eli ynker seg svakt.
     Hun er så god, så kjærlig. Den ene hånda stryker lett over hodet hans, og legger seg til rette over øret. Det er godt å ligge slik, på arma hennes, og kjenne det myke, varme brystet mot ansiktet. Arne lar blikket gli over Johanandersoknubben i sør. Inne mellom store, sprikende furuer og små kronglebjørker ligger en og annen stein forlatt. Som store bjørner ligger de der, båret fram av veldige ismasser, forlatt slik for mer enn ti tusen år sida. Trærne og steinene der oppe står så tydelig mot alt det blå.
     Brått ser Arne noe som ikke hører til der oppe! En mørk menneskeskikkelse står der mellom furuene! Urørlig, speidende. Han ser helt sikkert ned på dem. Så vinker han, og øyeblikket etter dukker flere skikkelser fram. Åtte-ti stykker. Alle blir stående der, speidende.
     Arne spretter opp. Eli følger etter, ser forvirret på Arne.
     – Hva er det? Hva er det, Arne? spør hun.
     – Se der oppe, oppe mellom furuene! sier Arne heftig og peker oppover.
     – Det står noen mennesker der.
     Eli skvetter til og slipper seg ned på huk, som for å skjule sin nakenhet.
     – Ta på klærne, fort!
Arne hiver buksa til Eli. Raskere enn svint drar de dem på seg. Arne tar tak i skjorta og jakken og løper ned til båten. Men Eli blir stående der et øyeblikk, før hun hiver skjorta over skuldrene.
     – Ta klærne i hendene, Eli! Skynd deg! Du kan kle på deg resten i båten!
     Arne skyver båten flott før Eli rekker ned.
     Han hiver årene ut og gir seg til å stormro mot koia i enden av vatnet.
     – Hva skal vi gjøre? Hvorfor ror du tilbake til koia? spør Eli.
     – Vi må heller ro andre veien!
– Nei, Eli. Vi må dra tilbake og ta med oss mest mulig fra koia. De menneskene der er sannsynligvis ute etter å plyndre. Og uten det mest nødvendige overlever vi ikke i villmarka.
     Arne presser ordene fram mellom åretakene. Han ror så svetten siler fra panna. Salte svettedråper renner inn i øynene. Han rister svettedråpene av.
     – Se om du ser dem inne i skogen ned fra Johanandersoknubben, sier Arne.
     Men Eli kan ikke se noen. Bokfinken sitter og synger så fredelig i toppen av treet sitt. Alt er som før. Men de vet begge at inne i skogen kan mørke skikkelser storme fram. De to må komme først!
 
     Alt av mat blir kastet ned i en ryggsekk. To-tre tørkete ryper tar samme vei. Men det blir hengende mange tørre rypeskrotter igjen i vedskjulet. Det får så være. Et par kasseroller får plass øverst. I den andre ryggsekken går noen varme ytterklær. Så stryker Eli og Arne ut av koia. Arne har i tillegg soveposene i hendene. Har ikke hatt tid til å rulle dem sammen.
     De løper, løper i barføttene. Skoene står i båten. Arne ser ikke framfor seg, sparker i ei fururot som strekker seg i lyngen, og holder på å gå over ende. Men han gjenvinner balansen og løper videre. Eli blir først, og skrever opp i båten og tar plass bakerst. Arne kommer etter, hiver ryggsekk og soveposer ombord og skyver fra.
     Da dukker et par menn fram i skogkanten akkurat der båten nettopp lå. I hendene har de tykke, avbarkete stokker. Rett etter kommer flere fram. Arne famler i panikk for å få årene fram unna soveposene. Mens båten glir sakte lenger unna. Så bøyer en av mennene seg ned og tar opp en stein.
     – Hva er det dere vil? Hvor kommer dere fra?! roper Arne tilbake.
     Men de der borte svarer ikke, vil ikke svare. Så kommer en stein gjennom lufta, men farer over hodene på Eli og Arne. En til kommer, og den treffer båten med et smell.
     Arne ror febrilsk, men flere steiner kommer. En av dem lander oppi båten helt fremst. Snertet nesten hodet til Eli. Den neste er stor og treffer Arne rett i brystet. Det skjærer som kniver i brystkassa, og Arne mister pusten. Han må slippe årene og bøyer seg framover. Eli er lynrask og når tak i årene rett før de glir over ripa.
     Men smertene i brystet er veldige, og Arne glir ned mellom toftene. Det blir så lyst rundt ham, og helt stille.
     Eli ror, gråter og ror. Mellom beina hennes ligger Arne. Urørlig. De der inne på land gir seg til å løpe langs vatnet, etter båten. Men Eli ror rett utover, bort fra de herjete sinnene. Hun stopper ikke å ro før båten er utenfor rekkevidde for steinkast. Da slenger hun årene inn, og bøyer seg ned til Arne.
     Gråtende, hikstende løfter hun hodet til Arne forsiktig opp.
     – Hva er det med deg? Arne!
     Eli rister i den kjære gutten sin. Da våkner Arne igjen. Han hoster og spytter. Men ikke blod. Det er ikke blod han spytter!
     – Er det liv i deg? spør Eli forsiktig.
     – Ja, jeg tror nok det, svarer Arne og reiser seg opp.
Men det svir så forferdelig i brystet at Arne må bite tennene sammen og holde pusten. Det suser for ørene og synet flimrer hvitt. Men det går, han besvimer ikke igjen.
     Fort knepper han opp skjorta. Midt i en dyp flenge kommer bein fram. Ribbein. Men det er ikke brukket, bare hudskarpt. Blodet renner nedover.
     – Det gikk visst bra. Det er bare et sår, ingen ribbeinsbrudd, heldigvis!
     Arne ser bort på Eli, men hun har snudd seg bort og svarer ikke.
     – Det går bra, Eli. Ta det bare med ro.
     Borte i skogbandet dukker de elendige voldsmennene opp igjen. Arne tar årene og gir seg til å ro videre innover vatnet. For lenger kommer disse morderne seg ikke, der borte stuper Storhellarfjellet nesten loddrett ned i svartdype vatnet. Ned mot vannkanten er steinura grov og uframkommelig. Skal de komme seg videre, må de gå opp på fjellet, eller rundt vatnet andre veien, og det tar tid. Eli og Arne har forsprang.
     De mørkkledde snur. Nå gir de kanskje opp. Nei, forresten. Koia blir neste offer. Temmelig sikkert. Men Arne har ikke tenkt å snu. La dem bare gjennomsøke koia. Mat og klær ligger i båten, og soveposene likeså. I myra bortenfor koia ligger mye fin ørret nedgravd, den finner de sikkert ikke. Så gir de vel opp og begir seg tilbake til svensk Lappland, eller kanskje videre ned til bygda ved Nordfjorden.
     Men Arne har ikke tenkt å dra tilbake til koia med det første. Nå er det sommer, så de skal klare seg fint ute. Drar disse morderne ned til bygda, så kommer de vel innover igjen om noen dager. Da skal de finne koia like tom og forlatt som sist. Det er nå helt sikkert.

1 omtale for Rago – 2076

  1. 5 out of 5

    :

    Utrolig fin bok … veldig spennende konsept. Grusomt og vakkert. Øde og trist, blandet med et liv i den høyeste lykken. Kontrastene forsterker ytterkantene. Tenk at ulykke og uhygge kan svinge mot de fineste følelsene. Jeg ble berørt. Her går den introverte hånd i hånd med den ekstroverte. Genialt. Og avslutningen … den kan jeg ikke la henge i lufta.

Skriv en omtale

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *