Kjøp bøker i bokhandelen

Remis

kr 199,00

Boktype:
ISBN:
978-82-691313-0-7
Språk:
Norsk bokmål
Forlag:
GFGunder Forlag
Utgitt:

Beskrivelse av boka

Frelsesarmeens ettersøkelsesacrbeide har en sentral rolle i boken. Hovedpersonene møtes gjennom familiegjenforening. Scenene er lagt til Oslo, Farsund og Kiev. Leseren blir tatt med i en spektakulær og krevende etterforskning og jakt. Boken har en klar sammenheng med neste bok.

Leseutdrag

Kapittel 1.                                                   

Elin Martinsen så seg rundt. Alt var perfekt. Bordet var dekket, servietter og lys var møysommelig rigget. Steken trengte litt tid på seg, så var alt fullkomment. Hun kastet et hurtig blikk på klokken som hang over spisebordet. Oliver ville ankomme om en time. Dette skulle bli hennes dag. Hun sang med i Elton John`s sang: Can you feel the love tonight?

Elton John var Olivers favoritt. Hun økte volumet og gikk mot badet.

Den unge kvinnen ålte seg på plass. Vannet omfavnet henne. Telysene blafret svakt og lavendelduften økte følelsen av velvære. Elin lukket øynene og nynnet, mens hun strøk seg varsomt over kroppen. Badesvampen sendte bølger av kriblende spenninger gjennom henne. Snart, sa hun til seg selv. Snart. Hun hadde ikke følt en slik glede på lenge. Bruddet med Cato hadde sendt henne inn i en dyp depresjon som ikke ville slippe taket. Wencke hadde overtalt henne til å søke på nettet etter en ny kjæreste. Det hadde vært flere mislykkede forsøk, inntil Oliver Sjursen dukket opp. Han var kanskje ikke noen don Juan, men han virket ærlig og omsorgsfull, og det var en slik mann hun trengte. E-postene han sendte var fulle av varme, og nå var tiden kommet for å treffes ansikt til ansikt. Elin følte seg takknemlig over livet som igjen smilte til henne. Can you feel the love tonight?

Hun reiste seg brått og lyttet. Musikken hadde stilnet. Elin steg ut av vannet, surret det store badehåndkleet rundt seg, og satte kursen mot døren. Vannet dryppet og laget spor.

I døråpningen til stuen stoppet hun. Det matte lyset trengte gjennom persiennene, og hun oppfattet konturene av noen borte ved skatollet.

– Oliver?

Det kom ikke noe svar.

Den fremmede snudde seg og så på henne. Tankene raste gjennom hodet. Et uklart minne fortalte om et tidligere møte. Hun snudde og løp mot døren, men tanker og lemmer var ikke synkronisert. Elin rev med seg stumtjeneren, kom frem til ytterdøren og fiklet med låsen, men den var umulig å vri om. Hun hørte på skrittene som smalt mot laminatgulvet at den fremmede nærmet seg. Så slo det henne: Hun hadde selv låst opp døren før hun gikk til badet. Hun dro døren til seg, men en hånd for fram og dyttet den igjen med et smell. Elin åpnet munnen for å skrike, men lyden døde til et svakt klynk.

Adrenalinet gjorde henne svimmel. Hva kunne hun gjøre? Blikket hennes låste seg mot skrittet hans. Vage minner fra selvforsvarskurset kom tilbake. Det var bare én ting å gjøre: Hun smelte kneet rett inn i skrittet hans. annen bannet, det var hun sikker på, selv om hun ikke forsto et ord av det han sa. Den fremmede førte hånden mot bukselinningen og trakk fram en pistol som han rettet mot henne, og kommanderte henne inn på badet. Det var så mye som var uferdig. Oppgaver som ikke var avsluttet, drømmer som ikke var fullbyrdet. Vannet føltes kaldt. Hun kjente noe hardt bli presset mot tinningen. Verden stoppet med et smell.

 

Kapittel 16

Vibeke gled inn i favnen så fort han var kommet innenfor. Hun åpnet munnen for å ta i mot kysset, men det kom ikke noe kyss. Det var da hun skjønte det fatale. Hun hadde lukket opp for en fremmed. Mannen som kom inn var ikke Espen, men en fremmed som var så lik ham, at det gikk frysninger nedover ryggen. Vibeke skrek på nytt.

– Din frekke drittsekk. Hvordan våger du? Kom deg ut!

Hun prøvde å skyve ham fra seg. I stedet for å adlyde, sparket han igjen entredøren, og dyttet henne foran seg inn i stua. Hun så seg fortvilet rundt, men oppdaget ingen mulighet for flukt. Hjertet hamret i brystet. Hva ville han? Drepe henne?!

Den fremmede mannen leste frykten, men det ga ham ikke det samme kicket som da han myrdet den første kvinnen. Han tvang henne ned i sofaen.

– Stille!

Stemmen var rolig, men hard.

Den unge kvinnen krøp sammen i fosterstilling. Tankene raste rundt. Hun hadde ikke rukket å kjøpe fødselsdagsgave til moren. Det var allerede på lørdag. Mye var fortsatt ugjort. Dødsangsten tok tak. Hun begynte å skjelve, men fikk ikke fram en lyd. Vibeke så opp på ham. Redsel var ikke følelsen som tok henne, men en medlidende omsorg. Hvorfor? Hun lukket øynene og ba. Noe hardt ble presset mot pannen. Så hadde Gud en annen plan.

 

Det var fort gjort, og tok bare et øyeblikk. Mannen så seg rundt for å forvisse seg om at det ikke var noen avslørende spor. Oppdraget var utført. Den fremmede sukket tilfreds i det han steg ut på gaten, og gikk mot parken.

            

Meldingen kom til politivakten, kl.17.32 søndag 18. september. En mann hadde hørt en kvinne skrike. Han hadde ikke våget å gjøre noe før han hørte noen løpe nedover trappen. Da naboen kom ut i gangen, var døren til leiligheten ved siden av åpen. Et skrekkinngytende syn møtte den gamle mannen. Den unge nabokvinnen var død.

Etterforskningsgruppen ankom leiligheten i Gøteborg gaten klokken 17.53. Det var den samme naboen som lukket opp for dem. Mannen presenterte seg som Karl Pedersen og var pensjonert oberst i Frelsesarmeen.

– De fleste her i blokka har en eller annen relasjon til min organisasjon.

Frelsesoffiseren forklarte kort husets historie, mens de tok heisen opp til øverste etasje. Han virket ille berørt, mens han løftet hånden og tørket bort en tåre. Han viste dem inn i leiligheten, men ble selv stående ute på gangen sammen med flere av beboerne som etter hvert hadde samlet seg.

– Du får være tilgjengelig for å gi oss noen grunnleggende opplysninger.

Han smilte til den eldre mannen.

            Raymond sto midt på gulvet i den lille stuen og tok til seg førsteinntrykket. I sofaen lå en ung kvinne, hjelpeløst sammenkrøpet som om hun hadde forsøkt å forsvare seg ved å gjøre seg liten. Den unge kvinnen var drept med et skudd midt i pannen. Døren sto åpen, og det var ingen tegn på innbrudd. Han gikk ut på gangen til den lille samlingen av sjokkerte naboer. Ingen hadde hørt skudd. Karl Pedersen hørte den unge kvinnen skrike og reagerte på det, men hadde ikke gjort noe. Som han understreket, det var aldri noe bråk eller tull med Vibeke. Den unge kvinnen var en stille og grei kvinne som var hyggelig, og utrolig hjelpsom. De andre naboene nikket bekreftende og understreket Karl Pedersens beskrivelse.

– Jeg kommer tilbake om ikke så lenge. Har Vibeke Øyan noen pårørende som vi kan kontakte?

Raymond henvendte seg til den pensjonerte obersten. Karl Pedersen lovet å skrive ned navn og telefonnummer til foreldrene. Raymond gikk inn i stua og fant legen i ferd med å undersøke den døde kvinnen. Legen snudde seg og sendte ham et forsiktig smil.

– Det jeg med sikkerhet kan si, er at ugjerningen ikke er særlig gammel. Morderen kan ikke ha stort forsprang. Kroppens temperatur indikerer at det høyst har gått en time siden døden inntraff.

Han snudde seg og fortsatte undersøkelsene. Raymond gikk bort til Elsie som sto sammen med de andre. – Kan du forhøre naboene? Kartlegg den unge kvinnens vennekrets. Finn ut om hun hadde kjæreste. Kontakt arbeidsplassen, og få adressen til hennes foresatte, som jeg har bedt en av naboene om å finne.

Raymond forlot leiligheten og gikk mot Sofienberg parken. Benken han satte seg på vendte mot Gøteborggaten. Var drapet utført av samme person som sto bak ugjerningen i Hertug Skules gate? Hva var eventuelt forbindelsen mellom drapene? Resonnementet ga ikke svar. Han gikk tilbake til leiligheten. Legen hadde avsluttet.

– Det eneste jeg foreløpig kan si er at det er svært kort tid siden ugjerningen er begått. Kvinnen er henrettet på samme måte som forrige gang. Det er for tidlig til at jeg kan gi flere detaljer. Resultatene fra rettsmedisinsk vil gi endelig svar.

Raymond ble stående og se etter ham. Den unge legen virket rolig og selvsikker. Han sukket og så seg rundt. Etterforskningsgruppen jobbet effektivt. Raymond gikk bort til hjørnet av stuen der Tv-en sto, og tok opp det som antakelig var Vibeke Øyans håndveske.

– Jeg går til kontoret, og tar med håndvesken. Dere får sikre fingeravtrykk og spor. Kan vi møtes til en gjennomgang?

Han kastet et fort blikk på klokken. Den viste 19.08. – Skal vi si om en time?

 

 Raymond satt ved skrivebordet for å forberede møtet. Gruppelederen måtte drive arbeidet videre. Han hadde gjort forsøk på å se alle hendelsene fra en ny vinkel. Det hadde ikke hjulpet. Raymond tok fram Vibeke Øyans håndveske og helte innholdet utover skrivepulten. Ikke noe påfallende. Mobilen ble lagt til side. En firkantet, hvit boks på størrelse med en fyrstikkeske vekket nysgjerrigheten. Raymond holdt den opp foran seg, On-sat Safe Tracker.Raymond stivnet et lite øyeblikk. Noen hadde overvåket Vibeke Øyan, og kartlagt den unge kvinnens bevegelser. Bildene i mobiltelefonen var interessante. Spesielt ett av dem. En ung mann med mørkt blondt, krøllete hår og et dypt søkk i haka smilte til ham. Han kom med et utbrudd akkurat i det Elsie stakk hodet inn.

– Klokken er over åtte og gruppen er samlet på møterommet. Kommer du?

Raymond reiste seg og viste henne fotoet. Hun nikket ettertenksomt.

– Det ser ut til at du har rett i at det kan være en sammenheng mellom disse to sakene. Her må jeg visst gi deg rett i dine intuisjoner.   

Han så på henne.

– Et eller annet sted fins det alltid en hovedperson. Alle roller i dette spillet er ikke like viktige. De to som har dødd har hatt sine roller, men hvem er hvem? Kan du gi meg et øyeblikk så kommer jeg?

Raymond ble stående midt på gulvet i dype tanker. Hva handlet alt dette om?

Den mystiske mannenvar i sentrum av dramaet. Han fant papirene og gikk til møterommet. Fjorten minutter over åtte kunne møtet starte.

 

Den fremmede sto med ryggen til den drepte. Magen var i ferd med å vrenge seg. Han prøvde å fokusere på noe annet, og greide å fortrenge utbruddet. Han trakk pusten dypt og rolig og gjenvant roen. Med et håndkle tørket han av der han kunne huske å ha berørt. Deretter kastet han håndkleet i skittentøykurven og gikk mot stuen. Den fremmede så seg rundt. Leiligheten bar preg av en kommende festlighet. Bestefaren hadde fortalt om det gjestfrie og åpne samfunnet i landet, men den fremmede hadde ikke regnet med at døren sto åpen da han kom til leiligheten. Det begynte å haste med å komme seg vekk. Han gikk til inngangsdøren og ble stående å lytte. Ingen lyd av fottrinn. Ingen surring fra heisen. Han lukket døren stille etter seg, og begynte på trappen. Vaktsomt, og med sansene i helspenn, tok han etasje etter etasje inntil han sto ved utgangen. Det knudrete glasset i døren avslørte en skikkelse på vei mot oppgangen. Han sto foran rekkene med postkasser og snudde ryggen til. Nøkkelknippet i høyre hånd ble løftet mot en av kassene. Venstrehånden klemte om pistolen som lå i jakkelommen. I øyekroken så han en mann gå inn i heisen. Den fremmede forlot stedet i det heisen startet. 

 

Oliver Sjursen forlot heisen i 5.etsje. Han sto og betraktet det blomsterdekorerte porselensskiltet som fortalte at han var kommet rett. Ringeklokken ga fra seg en surrende lyd, men utløste ingen reaksjon. Oliver tok et forsiktig tak i dørhåndtaket og trykket ned. Døren gled opp. Det var åpent, slik hun hadde sagt. Han satte kofferten fra seg i gangen, sparket av seg skoene og gikk mot stuen.

– Hallo!

Han fikk ikke noe svar, og ble stående rådvill før han steg over terskelen. Så stod han midt på gulvet i det lille rommet og så seg om; hun hadde det veldig koselig. Gjesten gikk bort til skatollet som var plassert i det ene hjørnet. Et foto av ham, tatt utenfor fiskebruket på Stokmarknes, sto til høyre. En bærbar PC var plassert midt på. Han løftet fotoet mot lyset. Elin hadde skrevet bakpå: Min Oliver. Han satte det forsiktig tilbake. En sitrende forventning spredte seg i kroppen, samtidig som en bekymret følelse tok tak: Det var noe som ikke stemte. Følelsen ble forsterket da han gikk ut på kjøkkenet og oppdaget stekeovnen. Lukten av brent kjøtt rev ham i nesen. Røyk sivet ut fra komfyren. Oliver skrudde ned ovnen, tok tak i håndtaket, men slapp. Han åpnet vinduet, lukket døren til stuen, så åpnet han ovnen. Svart røyk veltet ut.

Hvor var Elin?

Oliver kjente uroen øke. Han gikk til soverommet, sto utenfor og lyttet. Kunne hun ha lagt seg nedpå og sovnet?

Han la øret inntil døren. Så banket han stille. Ingen reaksjon. Han åpnet og kikket inn. Sengen var tom. Nå var det kun ett rom som ikke var undersøkt.

Oliver sto igjen foran en lukket dør og lyttet. – Elin!

Ropet var svakt til å begynne med, men ved tredje forsøk tok han kraftigere i. Da det fremdeles ikke kom noen respons, trykket han ned håndtaket og åpnet. Synet som møtte ham satte ham helt ut. Elin, hans Elin, lå i badekaret. Vannet var farget rødt.

– Elin!

– ELIN!!!

Ropet ga gjenklang langt utenfor leiligheten.

Han løp ut. Tok trappen i hurtig tempo. I første sving kolliderte han med en eldre kvinne som mistet handleposen sin. Hun så forundret etter den storvokste karen.

Ute på gaten så han det klart for seg. Mannen. Mannen som sto ved postkassene da han kom inn. Det måtte være morderen.. Han knep øynene igjen og prøvde å tenke etter. Hva hadde han på seg? Hvor høy var han? Han mante frem bildet av den fremmede og begynte å gå. Ved muren som omga fengslet så han en person langt foran seg. Kunne det være ham? Han begynte å løpe, men kjente fort at kiloene han bar på satte ham ut. Han stoppet og tok seg inn mens han innså at forfølgelsen var håpløs. Hva skulle han gjøre dersom han i det hele tatt lyktes med å innhente mannen? Han dumpet ned på en benk og resonerte et kort øyeblikk før han konkluderte med at det beste ville være å gå tilbake. Han fant fram telefonen og ringte nødnummeret.

Omtaler

Det er ingen omtaler ennå.

Bli den første til å omtale “Remis”

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *