Kjøp bøker direkte fra forfatteren

Røttene – 2097

kr 89,00

Boktype:
Format:
E-bok, Kindle
Kategori:
ISBN:
978-82-93664-08-6
Språk:
Norsk bokmål
Forlag:
Ringlets forlag
Utgitt:

Beskrivelse av boka

311 sider. I Lakshola burde livet smile til Bente. Ei lita jente med korketrekkere faller i armene til Bente og Sondre. Men høsten blir tung. I koia ved Storskogvatnet blir Bente brutalt overfalt av ei finlandshette. I Ragohytta i snøstorm stopper et hjerte å slå. To sjeler under Snøtoppen blir ikke reddet. Dette rir Bente som et mareritt. Men så kommer ei jul, den første av sitt slag. Ut på vinteren kysses det i hemmelighet. Bak ryggen til Bente. Noen stjeler fra henne. Så må døden møtes i villfjellet. Er pesten over? Ei finlandshette sniker seg rundt i Lakshola i skjul fra mørket. Onde krefter går løs. Noen som ikke finnes, vandrer rundt. Harde ord og en sterk allianse skal ta ham. Fire pigger jager gjennom kroppen. Av hans egne barn? Men så kommer KI-soldatene. Et lite barn får epileptisk anfall. KORKETREKKERNE 5. Ringlets forlag.

Leseutdrag

   To dager seinere står de inne ved Storskogvatnet igjen. Utenfor koia. Hun og Sondre. Den trygge og fine heimen i fjellet. Med utryggheta og frykten snikende over gulvplankene. Det gode og det onde trengt sammen i ei lita koie i villfjellet. Bente gleder seg over livet, men kjenner frykten rett bak.
   – Se så fint vær det ble! roper Sondre, strekker armene rett mot den blå himmelen, og svinger seg rundt på berget flere ganger. Som en ballettdanser.
   – Kom dere ut på tur! Gå gjerne opp til koia ved Storskogvatnet! Du må jobbe deg gjennom dette! kommanderte Johanne, smilte til Bente, og ga henne en god venninneklem. – Signe og Marit får det veldig fint noen dager sammen med oss. Sammen med besteforeldrene sine. Vi skal finne på veldig mye moro.
   Pappa Arne lo, og løftet Signe høyt opp i lufta. Svingte seg rundt med henne.
   Johanne og Bente hadde hatt en dyp prat sammen. Inne på det lille soverommet i Rødhuset. Bente la alle kortene på bordet, og forklarte at hun hadde det vanskelig med seg selv. Var deprimert og nedfor. Særlig etter dette med Torstein inne ved Storskogvatnet.
   Hun fyrte seg opp, Johanne. Snakket med dirrende stemme av sinne. Kalte Torstein for de verste ordene hun kunne. Og det var nok til at Bente følte håret blåste bakover. Men så uendelig godt. For det var ikke noe annet enn fæle ord som passet på voldsmannen. Han ble litt mindre menneskelig av det. Enda mer annerledes enn dem i Lakshola. På en måte ble det lettere å ta avstand fra ham. Nesten som med ulvene i Sjunkfjorddalen.
   – Du har judoen. Den lange samekniven. Og turøksa. Høygaffelen henger på plass i yttergangen i Øverhuset. Når du kommer ned igjen, så skal jeg ha et høygaffelkurs med deg, lo Johanne.
   Hun smilte og raste om hverandre. Johanne, hun kunne få den dypeste depresjonen til å flagre av sted, på ustødige vinger. Og ikke se seg et øyeblikk tilbake. Det var Bente skråsikker på. Ikke rart hun var blitt så avhengig av Johanne.
 
   Sondre letter på døra, og så går de inn begge to. Slipper ryggsekkene på gulvet ved senga, innenfor døra.
   – Blir vel ikke noe bading nå, ler Sondre, og stryker henne over genseren, på brystet hennes. Klemmer forsiktig.
   – Nå må vi fyre opp, og spise, sier Bente, og dreier situasjonen over på mer praktiske sider av friluftslivet.
   – Fyre opp ja, og spise litt. Ja. Men de erotiske strengene, de legger jeg ikke fra meg, sier Sondre, og ler til henne.
   Bente hiver inn de kløyvde kubbene som ligger klar fra sist de var her, i september. Never dyttes inn mellom, på et sted der det blir litt luftig mellom kubbene. Så freser hun på med tennstålet. Alt skjer kjapt og effektivt. Dette har hun holdt på med hele livet.
   – Skal vi ro oss en tur først, mens hytta varmes opp, spør Sondre, og ser bort på Bente.
   Med de praktiske og rasjonelle øynene. Ikke de som trenger dypt inn i henne. Slik er øynene hans nå. Når de skal gjøre villmarkslivet så behagelig og riktig som mulig.
 
   Borte i skogen står koia. Det ryker fra pipa. Trygt og fint. Koia lover lys og varme, og stekt ørret. Bente synes nesten at hytter i fjellet lever. Når noen fyrer i ovnen, og det kommer synlig røyk opp over pipa. Da lokker hyttene på den som står utenfor. Lokker, og ønsker fjellvandreren velkommen inn. Som Pan, den greske guden for fruktbarhet og villmarksliv.
   Sakte ror Sondre langs land. Bente sitter bak i båten og dorger med spinneren etter sulten ørret i høstvatnet. Det hugger til! Bente må slippe ut, for ikke å slite! Storfisk! Hun sveiver litt inn, men brått raser ørreten utover igjen. Flere ganger må hun gjøre det samme. Men til sist er ørreten så sliten at den ikke klarer å ruse av gårde mer. Bente får lurt den gamle håven under fisken, og letter den om bord.
   – Sikkert over et halvt kilo, sier Sondre ivrig.
   – Noen flere slike fisker, så har vi mat for hele turen, ler Bente.
 
   Mørket kom tidlig. De var tilbake før det var helt mørkt. Hadde dratt båten opp, hvelvet den med årene under, og tatt redningsvestene med inn i koia. Slik de pleide.
   – Det blir ikke noen båttur i morgen, sier Bente bestemt. – For da drar vi opp til Ragohytta.
   – Hvorfor ikke bare være her ved Storskogvatnet, og ta alle tre overnattingene her? spør Sondre, med håp i stemmen.
   – Jeg vil heller opp til Ragohytta en tur, forklarer Bente. – Så tar vi ei overnatting der, og tar siste overnattinga i koia her nede, før vi går ned til Lakshola igjen.
   Bente har ikke lyst til å være i koia mer enn nødvendig. Det er ikke så hyggelige minner hun nå har.
   – Helt greit, svarer Sondre. – Da blir det mest gåing, men helt greit for meg. Bare jeg får være sammen med deg.
   Bente angrer litt på at hun sa dette. For nå blir det mange kilometer å gå hver eneste dag. I stedet for at de kunne ha slappet av i koia. Men å overnatte i koia flere netter på rad. Nei takk!
 
   Været tykner til utover kvelden. Det er snø i lufta, som snart virvler fort innover de nakne rabbene. Får ikke lagt seg til ro, men drives videre, videre. Slitne ligger de i den ene senga, hører ovnen knitre. Det uler i strengene som balanserer pipa på det bratte spisstaket. I den andre senga ligger utstyr. Noe av det som lå i sekkene. For Bente og Sondre, de trenger bare den ene senga. Som alltid.
   For hvert vindkast, peser den lille ovnen veldig. Veden nesten skramler innenfor de rustne ovnssidene.
   – Ja, ja, sier Sondre. – Blir det dårlig vær i morgen, så får vi gå ned i overmorgen. Da må vi gå helt ned til Lakshola. Det blir veldig langt, men da slipper vi i alle fall å overnatte i koia ved Storskogvatnet.
   – Skal vi vedde? ler Bente, og gir Sondre et kyss på kinnet. – Jeg vedder ti kyss på at i morgen, da skinner sola over høstfjellet. Nysnøen pynter Snøtoppen og Rágotjåhkkå. Og i små vannpytter innover i fjellet ligger et tynt islag, som sola ganske fort smelter bort.
   – Jeg håper du har rett, smiler Sondre. – For ti kyss, det skal du sannelig få i morgen tidlig. Attpå alle de andre kyssene.
 
   Bente tok ei tugge stekt ørret. Nesten merkelig følelse, tenkte hun. Ørret her i villfjellet, som nesten ikke hører til oppe under Rágotjåhkkå. Der nakne og værslitte svaberg pyntes med vierkratt og lyng mellom. Der små bekker forter seg ned fra verdens tak, den høye og bratte Rágotjåhkkå. Med svarte og tunge skyer bak. Der store steiner ligger forlatt vilkårlig rundt hytta og innetter, forlatt for ti tusen år sida. Da istida gikk mot slutten. Som jerver og ulver ligger de der. Som troll, som ble til stein da sola rant.
   – Så godt med ørret her oppe, sa Bente. – Nå er jeg skikkelig sulten.
   Vinduet rant. Dugg dekket hele vinduet, og rant nedover. Fuktige gensere hang på snora ved ovnen og tørket. Det ga mye fukt i lufta, det.
   – Det er så koselig å sitte her og høre vinden ule utenfor, lo Bente.
   – Vet ikke helt, svarte Sondre, og tar ei tugge til.
   – Får alltid litt vondt i magen i fjellet, hvis jeg ikke vet sikkert om vi kommer oss videre neste dag.
   – Ser du lyset, Sondre? Se nøye nå. Ser du det? spurte Bente og sperret øynene opp til Sondre.
   Den fine gutten hennes bøyde seg fram over bordet, og kikket ekstra godt etter.
   – Jo, pia mi. Det skinner der inne. Får jeg komme inn i lyset sammen med deg?
   – Du er jo i lyset sammen med meg, lo Bente. – Merker du det virkelig ikke?
 
   Bente roter litt rundt oppe på hylla over vinduet. Plutselig finner hun noe rart.
   – Hva er dette for noe? spør hun, og ser forundret på eska hun holder i hånda.
   – Bente, da. Vet du ikke det? sier Sondre, litt blærete.
   – Nei, svarer Bente, og føler at hun blir litt flau. Burde hun vite det?
   – Se her, skal jeg vise deg, sier han, og får eska i hånda.
   – Nå spiller vi, sier han, og drar kortstokken ut av eska.
   Mens vinden uler utenfor, og smått truer med å riste sund hele pipa, sitter de to kjærestene inne ved bordet og spiller “Olsen”. Bente er så ivrig at hun ikke merker at hun må tisse, før det nesten er for seint.
   – Nå må jeg bare! sier hun, skvetter opp og hopper i skoene ved døra.
   Fokket fosser inn i hytta. Blendende hvitt snødrev. Bente jumper ned foran hytta, og synker i snøen som har lagt seg i le for østavinden. Raskt som lynet drar hun ned buksa og gjør seg ferdig.
   – I all verden! sier Sondre, da han står i døråpninga og ser på Bente når hun vasser de få skrittene opp til hytta igjen. – Full vinter!
   – Vinteren er på snarvisitt, ler Bente, drar av seg skoene, og knipser bort snøen som har pakket seg på tærne hennes i skoene. Egentlig er hun veldig engstelig, men vil ikke vise det. Rago, det er jo hennes rike. Denne villmarka kjenner hun som sin egen bukselomme. Må ikke vise at været overrasker henne. Sondre trenger ei rolig Bente, som har kontroll.
   Sondre sier ikke noe, bare setter seg ved bordet igjen, fikler med kortene. Han ser ikke glad ut. Bente aner rynker i panna hans, som ikke pleier å være der. Som hun nesten aldri har sett før, hos engelen sin.
   – Har vi ved nok her inne? spør han, og ser bekymret på Bente.
   Bente kikker rundt ovnen. Her var det ikke mye å skryte av.
   – Jeg skal hente litt mer, sier hun, og spretter utenfor døra igjen i barføttene i den kritthvite snøen.
   Lyset innenfra flommer ut i snøfokket, men stopper fort i stupmørket rundt hytta. Det ligger bare en altfor liten stabel ved døra, under utstikket. Hun tar det meste med seg i favna, og skynder seg inn igjen. Velter veden i en stabel i kroken. Tærne kjennes iskalde, når snøen smelter. Kjapt drar hun vekk snøen som ikke allerede er smeltet.
   – Det er mer ved igjen utenfor, smiler hun til Sondre, men vet at hun lyger. For der utenfor er det bare noe få kubber igjen. Og hvor skal de finne mer ved her oppe der det bare er små kronglebjørker som standhaftig klorer seg fast i jordflekkene mellom de forrevne bergknattene og svaene?
 
   Bente ligger i soveposen sammen med Sondre. De har åpnet glidelåsene, og satt dem sammen. Slik de pleier å gjøre. Nå hører hun på uværet utenfor. Vinden som uler i strengene til stålpipa, og av og til river i hele pipa så det skrangler ned i hytta. Oktobernatta er ikke svart utenfor vinduet. Den kritthvite snøen lyser litt utenfor, virvler som besatt mot glasset. Månen må stå der oppe et sted. Og gir lys til snøværet.
   Sondre sover ikke. Han rører på føttene. Stryker henne på ryggen, klemmer kinnet inntil hennes. Så ligger han stille igjen.
   Bente kjenner søvnen komme sigende. Med alle de fine drømmene. Om Midtigården og kjæresten. Om livet alene på gården, som de ikke rakk å leve før de dro tilbake til Lakshola. Nå kunne de vært i Midtigården. Bare hun og Sondre, og lille Marit. Signe, hun ble ikke deres før de fant henne på Nerigardsøyra. Med et annet utfall i livet, kunne de tre nå ha vært inne i Midtigården. Og gledet seg til neste besøket fra Valnesfjorddalen. Den spennende Jolie.
   Hva hadde det blitt med Signe da? Det vakre lille barnet? Som satt forlatt og totalt ensom under båten. Livredd. Uten klær.
   Hun kvekker til. Sondre stryker henne på ryggen igjen.
   – Sover du ikke, hvisker Bente i øret hans.
   – Nei, tenker bare på uværet, svarer han.
   – Det blir ikke fint vær av å tenke på det, hvisker hun i øret hans, og biter forsiktig i øreflippen.
   Til sist sovner de begge, i armene til hverandre. Med Bente på arma hans, med kinnet mot brystet hans. Det varme brystet.
 
   Bente bråvåknet. Det var lyst i hytta. Kritthvitt lys flommet inn gjennom det lille vinduet over bordet i østveggen, og inn det lille vinduet i døra mot vest. Var det sol og finvær ute?
   Hun måtte på do. Forsiktig kravlet hun ut av soveposen, men Sondre våknet likevel.
   – Skal bare tisse, hvisket hun, og dro klærne kjapt på seg.
   Nå knyttet hun skoene ordentlig også. Skulle kave seg bort til utedoet. For kanskje det var noe mer som måtte ut.
   Hun brukte spaden som hang ved hyttedøra, og måket bort en liten skavl foran dodøra. Så åpnet hun, og oppdaget noe annet enn en dobenk. Ved! På benken var det stablet ved, kløyvd ved, klar til bruk! Kjapt tok hun med seg et fange og gikk opp til hytta igjen. Stablet veden i kroken ved ytterdøra. Hentet et nytt fange, og la oppå igjen. Og enda et. Da var det bare boss igjen på dobenken, og hun kunne løfte av trelokket og sette seg på det iskalde setet.
   Bente måtte gi Sondre de ti kyssene hun hadde lovet, hvis hun tapte veddemålet. Men han kunne få hundre kyss, hvis han ønsket det. Hun hadde tapt veddemålet til gangs. Snøen lå dyp innover. Østavinden hadde bygd opp store skavler.
   – Kom, så går vi, sier Bente, strekker hånda ut til Sondre for å få ham med seg. – Vi tusler litt rundt hytta, finner en rabbe, og får litt ekstra god utsikt mot værmeldinga, lo hun.
   – Snøen er jo knedyp her, klager Sondre, og sliter med å løfte beina for hvert skritt.
   – Bare litt til, så er vi oppe på rabben, oppmuntrer hun, og jobber i snøen for å komme ut av snøfonnene.
   De går mot vinden, litt innover. Hytta blir borte bak rabben. Da føler Bente at det er nok. For nå kan de ikke risikere å gå seg vill. Det vil i alle fall være livsfarlig.
   Rágotjåhkkå anes i snøfokket. Det er mest fokk nå, ikke noe særlig snøvær. Himmelen er en aning blå gjennom fokket. Kanskje finværet er på tur nå? Endelig!
   – Se der! roper Sondre, og peker.
   – Hva i all verden! svarer hun.
   I snøfokket ti-femten meter lenger framme ligger en bylt delvis dekket av snøen. Hun tenker det verste. For det er klær som flagrer i vinden der.
   – Kom igjen! kommanderer hun, og grynner i dypsnøen.
   Er dette så lurt? Enn om det er Torstein som ligger der? Kan han ha fulgt etter dem helt nede fra Lakshola? Bente kjenner på hofta. Kniven, den henger i slira.
   Blondt hår er fullpakket av snø og is. Men det er hår, ingen tvil. Som stikker fram under topplua.
   – Er han død? spør Sondre, som om Bente burde vite svaret.
   – Hjelp meg å snu ham! sier Bente, og tenker at hun vil ha bekreftet det dersom dette er Torstein som ligger ihjelfrosset.
   – Han er frosset fast! Må ha ligget lenge, klager Sondre, mens han sliter i jakka til den døde.
   – Ta i! kommanderer Bente, og plutselig slipper isen og snøen taket, og lar den døde kroppen snu på seg. Føttene henger litt igjen i snøen, men kroppen havner delvis på ryggen. Støttet mot ryggsekken.
   – Sondre! Dette må ha skjedd nylig. Kroppen er jo helt myk! Ikke slik som hos Ragnar da vi fant ham i ura.
   – Oi!!! skvetter Sondre, og holder på å falle bakover!
   – Er det liv i deg? spør Bente, og prøver å virke rolig. Men dette er vanvittig, helt vanvittig!
   Kvinna svarer ikke. Hun er helt borte. Ser på Bente. Øynene ber om hjelp, øyne som kanskje ser redninga. Noen er brakt opp fra dødsriket.
   – Vi skal bære deg ned til hytta rett nedi her! sier Bente. – Ta beina hennes! sier hun, og møter det skremte blikket til Sondre.
   Så er han ikke så beintøff, engelen hennes. Men det må han ikke være. Bente, hun skal ta ansvaret, tenker hun, og kjenner neseborene utvide seg litt, føler seg som en livredder. Akkurat nå er hun det! Bente Krokstad! Her gjelder det livet!
   Bente ranger ryggsekken av kvinna, og hiver den på sin egen rygg. Tar tak under armene hennes, står bak henne, og løfter henne opp. Sondre river den hardpakkete snøen vekk fra føttene hennes, og tar tak ovenfor skoene. Han snur seg, og går fremst tilbake i sporene, som allerede er delvis gjenføket.
 
   – Jeg, skulle bare prøve … å finne hytta. Så den på … kartet, før vinden tok det, får hun fram, mens kroppen skjelver som et ospelauv.
   – Når kom du hit, da? spør Bente, og prøver å virke så rolig som mulig. Frostblemmene i fjeset hennes vil stjele øynene til Bente. Men nå må hun holde blikkontakten til den hardt frostskadde kvinna.

Omtaler

Det er ingen omtaler ennå.

Bli den første til å omtale “Røttene – 2097”

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *