Kjøp bøker i bokhandelen

Sirkelen – 2098

kr 89,00

Boktype:
Format:
E-bok, Kindle
Kategori:
ISBN:
978-82-93664-15-4
Språk:
Norsk bokmål
Forlag:
Ringlets forlag
Utgitt:

Beskrivelse av boka

340 sider. Bente får et tredje barn. Lykken smiler. I hytta til Johanne oppleves villmarkslivet. Der gjør Bente en dramatisk og erotisk avtale. Vil Sondre være med på dette? Kan det grusomme også være pirrende? Kjærlighetsreiret ligger i storskogen, ei bortgjemt tømmerkoie. Der brytes grenser. På seinhøsten skjer det forferdelige ting. Hun mister to hun elsker, og havner på bunnen. Noe går i sirkel. Deep learning. Nye mennesker kommer til Lakshola. Et par tindrende, grønne øyne tilhører ei jente som Bente blir veldig glad i. Men det er sammen med Johanne hun lever ut de store drømmene. På jenteturen til Ragohytta våger hun seg over et gjerde hun ikke visste det var mulig å komme over. I et juv materialiserer det aller verste marerittet seg. Det blir vondt når Bente mistenker Johanne for å ha myrdet en mann. Jøkullaupet jubilerer. De grønne øynene blir alene med Bente. En ny sommer kommer. Villmarksturen sammen med engelen bygges rundt nesten utenkelige eventyr på andre siden av etablerte grenser. Ei fatal sannhet bygges opp av små deler. Brått løper hun fra flyttelasset på Nerigardsøyra for å redde de grønne øynene. Vil hun rekke fram i tide? KORKETREKKERNE 6. Ringlets forlag.

Leseutdrag

    – Du skal ikke leve lenger!!! Tida di er ute!!! brøler det tungt oppe i Sleipdalen. Gråfjellet dundrer og rister. Lakshola er i oppløsning! Menneskene løper for livet! Sondre løper nedover veien med Tord på arma. Hakk i hæl følger Bente, som krampholder på Signe, det lille jentebarnet. Korketrekkerne danser på dem begge, både mor og datter. Det absurde og vakre passer ikke inn i de voldsomme kreftene som skal utslette hele bygda.
     Der kommer pappa Arne løpende, hånd i hånd med Johanne! Alle løper i barføttene. Tråkker på steiner som ligger truende på asfalten, løper. Blodige fotavtrykk lever, de også. Blodet strekker seg litt ut, før det ikke klarer mer.
    Kjære vene!!! Åse står ved den sammenraste brua!!! Hun roper, og skriker!
    – Åse!!! hyler Bente. – Løp opp i fjellet bak huset!!! Løp for livet!!! Flodbølga kommer!!!
    Bente ser seg bak. Gråfjellet kaster store trær som små fyrstikker nedover stupet. Skjelver som et ospelauv. Rister av seg eder og galle!
    Så ser hun store fangarmer som bryter vei øverst gjennom toppen! Som på en blekksprut! De sveller ut, store kampesteiner og hele berg brytes til side! Noen ravner svever rundt der oppe. Det gnistrer og lyner oppe på fjellet! Hele innmaten kommer ut! Et enormt vesen! Lange fangarmer flagrer opp i himmelen, dasker til en ravn som faller viljeløst med flaprende vinger rett i avgrunnen!
    – Løp!!! hyler Sondre, som alt er kommet helt i svingen inn mot Laksholfossen. – Skynd deg!!! Få fart på deg!!!
    Han er så vakker der han står. Roper og hyler, men er like vakker likevel. Engelen fra Sjunkfjorddalen. Det brune håret henger i bølger og krøller nedover mot skuldrene hans, flommer utover. De lyse, lyseblå øynene hans, smiler til henne. En glorie lyser rundt hodet hans. Fra ei sol som ikke står bak hodet hans.
    Beina vil ikke bære Bente! Hun klarer ikke å rikke seg mer! Tenker bare på Øystein. Som satt i båten midt ute i Nordfjordelva da brølene varslet død og fordervelse. Tauet hadde kilt seg, han kom seg ikke videre. Satt i båten. Fortvilt viftet han til Bente. At hun måtte komme seg unna. Han ville redde alle de andre. Innså at livet straks var over for ham. Takknemlig satte han seg på tofta. Tenkte på Åse, den vakre jenta si. Som han elsket så høyt. Nå ble hun alene. Helt alene i den store verden. Enslig og forlatt. Nå ble han hentet. Men Åse ble værende igjen. Hun fikk ikke reise videre, sammen med ham.
    Bente gråter. Hyler desperat!
    – Øystein!!!
    – Bente, hva er det! Øystein er ikke her!
Bente bare hører stemmen i det fjerne. Og nå gråter Signe og Tord. De er så redde. Skjønner at livet snart kan være slutt.
    Så kjenner hun sterke armer på skuldrene sine. Hun ristes brutalt. Slår opp øynene.
    – Du må redde oss, skriker hun til Sondre, og slenger seg rundt halsen hans.
    – Bente, du må våkne, sier Sondre, mens Signe og Tord sitter forskremte i sengene sine og gråter. – Du har mareritt. Det er ikke farlig. Ingen ting er farlig. Alt er fint med oss. Og sikkert med Øystein også.
    Da våkner Bente ordentlig. Ser gardinene som blafrer litt inn i rommet. De blå gardinene. Fra et vindkast utenfor.
    Så blir det helt stille igjen. Gardinene roer seg, blir hengende slappe og bedagelige, riktig hviler foran det halvåpne vinduet.
    – Jeg … det var så fælt … Øystein, det er Øystein, gråter Bente.
    – Øystein? Jeg skjønner ikke hva du snakker om, sier Sondre, og holder Bente hardt inntil seg. – Det var bare en snøskavl som slapp taket øverst oppe i Gråfjellet, og dundret nedover. Det ble vindtrykk av det, men ingen fare. Alt er over nå. Raset når aldri oss her nede i Øverhuset. Vi er helt trygge her.
    – Ja men, hva med Øystein, da?
    – Du tuller, Bente. Øystein er ikke her, roer Sondre med. – Han sover sikkert ennå nede i Gråhuset innunder Faulvassfjellet. I god avstand fra elva og isgangen. Du skal ikke tenke på ham mer nå.
    Signe kommer småtrippende over gulvet. Hopper opp i senga til Bente og Sondre.
    – Mamma, hvorfor ropte du? spør Signe, og tørker egne tårer fra kinnene.
    Bente trekker foten til seg. Bretter dyna til side, kikker under foten, kjenner på fotsålene.
    – Jeg drømte så fælt. Hadde et skikkelig mareritt. Men nå er det borte. Borte vekk. Alt var bare en drøm. En dum drøm. Kom jenta mi, sier Bente, og tar imot Signe som kommer krypende oppover dyna.
    Stille lurer Tord seg også opp i senga til Bente og Sondre. Han kryper opp til Sondre. Slenger seg rundt halsen hans, der han sitter i senga etter å ha roet ned Bente. Øynene til Tord er triste. Han ser på Bente.
    Bente strekker arma ut til ham. Og gir ham en god klem.
    – Unnskyld Tord. Det var virkelig ikke meninga å skremme deg, sier hun, og kysser gutten i panna. Tord smiler.
 
    Været var fortsatt fint denne maidagen. Litt lette skyer kom drivende over fra Rago. Den vanlige østavinden, som nesten alltid preget våren og sommeren. De sto nedenfor Øverhuset, alle sammen. Øystein og Åse hadde ligget over et par dager. Lånt rommet oppe på loftet, rommet som Arne og Johanne brukte når de lå over hos Bente og Sondre. For nå kom isgangen, og det var ikke sikkert hvor lenge det ikke ville være mulig å komme seg over elva for noen av dem.
    Vinteren hadde vært snørik. Som vanlig. Men i stedet for nordavind som kommer ned gjennom Sleipdalen, så hadde ettervinteren formet seg mest etter østavinden. Nå hang store snøskavler truende oppe ved toppen av Gråfjellet. Hang utover som lange hattebremmer. De ville slippe taket, det visste alle sammen. Men ingen visste når.
    Bente holdt rundt Sondre. Hun hadde tatt den hvite sommerkjolen på. Den som Sondre og Måns fant i hjelpesendinga på Kjerringøya, da de rodde hele veien ut Sjunkfjorden og inn Nevelsfjorden, for å hente det de trengte inne i Midtigården.
    Bente husket det så godt. For tre år sida, omtrent på samme tida. Da var det pappa Arne som holdt rundt mamma Eli, og hun hadde en liknende hvit sommerkjole på seg.
    Den dagen døde mamma.
    Men nå står de og koser seg, ser på isen som dundrer i vei nedover elva. Ingen skal dø i dag. Alle er friske, og livet er herlig.
    Forsiktig smyger Johanne hånda si rundt ryggen til Bente. Under arma til Sondre. Hun smiler lurt til engelen, tenker vel at to som holder rundt Bente, det må vel bli ekstra fint for jenta med de lange og lyse korketrekkerne.
    Johanne vinker Arne til seg. Han går noen skritt nærmere, og tar rundt Johanne. Johanne svarer med den andre hånda si.
    Fire venner som kjemper seg gjennom 1800-talls-livet i Lakshola. Alle står de i barføttene. Lar maidagen kjæle med fotsålene og tærne. De har shorts på seg, alle sammen. Unntatt Bente. For hun står i sommerkjolen. Den er så tynn at kroppen hennes vises litt gjennom. Men det nytter ikke å stille med shorts og T-skjorte på seg, under en så fin kjole. Truse har hun heller ikke på seg, de fleste er så fillete at det ikke er mye igjen til klær i dem. Det er vel nesten mer hull enn stoff i de slitte trusene. Pappa Arne og Sondre tok ikke med seg ei eneste ekstra dametruse fra Valljord.
    Sondre smyger hånda si inn under kjolen. Ved armhula omtrent. Forsiktig, forsiktig. Bente vet akkurat hva han har tenkt å gjøre. Akkurat det samme som i Midtigården. Men da satt hun i mørket i sofaen, med tykk genser på seg, og med Måns i andre enden i sofaen. Han på sin side holdt rundt Jolie. Den luringen. Spilte med flere kortstokker samtidig, og det er juks.
    Bente vet akkurat hvordan det vil føles. Men like deilig er det likevel. Ekstra deilig når hun vet at de står ved sida av hverandre og nyter synet av de store kreftene som bryter ned gjennom elva. Korketrekkerne henger foran brystet, og gjemmer hånda til Sondre. Det andre brystet kommer fram mellom håret hennes. Hun kikker forsiktig ned. Det er brunt innenfor. Brystvorta vises godt gjennom kjolen. Den strutter. Mer enn vanlig.
    Signe og Tord sitter i gresset like ved. Leker med noen store kongler. Lager kyr og hester av dem. Dyr ingen av dem har sett. Annet enn på bilder i bondegårdsboka inne i stua. De leker så stille. Tord kikker ned på elva når det dunker mellom isflakene. Skakker litt på hodet. Synes visst det er fint og spesielt, skuespillet alle står og ser på nå.
    Bente fryder seg over de to som står litt foran, og lenger ned. De holder rundt hverandre, de også. Det var de to som gjorde det først. Så kom arma til Sondre, og til Johanne, og til sist pappa si.
    Åse har våget å ta på seg en shorts, hun også. Blek i huden er hun, ikke særlig vant til sol. Men det skal Bente ordne med. Det er helt sikkert, smiler hun med seg selv, og kjenner hånda til Sondre forsiktig klemme under korketrekkerne.
    Store isflak reiser seg på høykant, velter over ende. Nye brytes løs ved land. Noen kommer dunkende nedover rett ovenfor hola, der elva går striere, over stein og berg.
    Åse snur seg, kikker på Bente. Smiler, og roper til dem alle.
    – Dette er det vakreste jeg noen gang har sett!
    Rett etter at ordene falt, blir hun så rar i ansiktet. Øynene treffer ikke Bente sine, men lander litt lenger ned. Da kommer Bente på det, men nå er det for seint. Sondre må bare få holde på. Bente ser smilet hos Åse igjen. Men nå er det ikke rett og fint, slik det pleier å være. Men litt skjevt. Tøtta skjønner veldig godt hva som skjer, tenker Bente, og smiler ned til Åse.
    Hun er vakker, den jenta, tenker Bente. Akkurat like høy som Bente og Johanne, og har så tydelige former. Ærlige former. Ei god jente, med brunt hår som danner fiskekroker nederst. Ordentlige kroker. De henger pent på ryggen hennes. Tenk å få ei ny venninne! Ei snill jente! De har vært venner i snart et halvt år. Helt sida de kom flyktende inn til Lakshola i desember.
    Bente skvetter. Johanne bøyer seg litt framover, og blåser håret til Bente til side. Knokene til Sondre danner en ekstra kul på kjolen. Johanne smiler. Dulter hodet sitt inntil Bente sitt. Smiler enda bredere.
    – Dere er så søte, sier hun lavt. Bente hører det godt. Ordene som akkurat fikk plass mellom dunderet fra isgangen.
 
    Etter en time, eller så, er det verste over. Alt gikk greit. Ingen ting demte seg opp. Isen strøk fint forbi den nedfalte betongbrua ved Gråhuset.
    Bente snur seg og vil gå opp for å dekke på hagebordet med kopper og fat, og bjørke-te og grillet fisk.
    Arne ser jenta vandre oppover bakken mot Øverhuset. Da løper han etter henne. Han når henne straks igjen. Snur seg, og ser Johanne holde seg for munnen med begge hendene.
    – Hva er det, spør Sondre.
    – Ikke spør, svarer Johanne, og holder seg fortsatt for munnen.
    – Vi skal ikke ha hemmeligheter, smiler Sondre. – Hva er det, Johanne?
    – Akkurat sånn var det for tre år sida. Nøyaktig slik. Da gikk Eli oppover bakken, for å ordne med mat til oss andre. I sin hvite sommerkjole.
    – Artig, ler Sondre.
    – Nei, ikke artig, vennen min, sier Johanne alvorlig. – Dypt tragisk. For da hun kom opp på bakken foran Øverhuset, da stanset hjertet hennes. Hun døde da. Uten å skjønne hva som skjedde. Det var så grusomt. Arne vil ikke risikere det på nytt. Den hvite sommerkjolen, den minner ham om Eli. Og det som skjedde. Jeg vet at det er slik. Eneste forskjellen er det svarte håret til Eli, og de lyse korketrekkerne til Bente.
    – Vil du hjelpe meg, pappa? spør Bente forundret da pappa Arne kommer opp ved sida av henne.
    Hun ser det straks. Han tørker bort noen tårer.
    – Ja, jeg vil gjerne hjelpe den vakre dattera mi. Hvis jeg får lov?
    Bente stanser oppe på bakken.
    – Akkurat der hun står nå, der var det Eli falt om. Mammaen hennes, snufser Johanne. – Der trakk hun sitt siste åndedrag. Bente tenker sikkert ikke på det nå. Håper ikke det.
    Sondre svelger tungt. Dette var hardt å høre for ham også.
    – Pappa? Nå må du være helt ærlig, sier Bente, og ser Arne inn i øynene. – Bør jeg advare Øystein om hva som kan skje når han skal ro tauet over elva igjen? Slepelina til båten?
    – Advare ham? Hvorfor det?
    – Husker du drømmen jeg hadde, marerittet? spør Bente.
    – Ja, det husker jeg godt. Men vi må ikke være overtroiske, jenta mi, svarer pappa Arne, og smiler til Bente. – Bare forsiktige, og årvåkne.
    – Så da mener du at jeg ikke skal advare ham? Er det det du mener, pappa?
    – Nei, det sier jeg ikke. Du må bestemme selv. Men ingen vet noe om framtida, Bente. Ingen. Det blir bare vill gjetning.
    Bente sier ikke mer. Men hun vet litt av hvert om framtida. Det har hun sett i øynene til de andre.
 
    De sa ikke mer om dette. Maten smakte herlig, og appetitten til ungene var upåklagelig, særlig til Signe.
    – Akkurat som mammaen sin, lo Arne. – Du hadde også så god matlyst når vi spiste ute, og ikke inne.
    – Smaker det godt, Øystein, spurte Bente, og kikket bort på den solide, åtte år eldre mannen.
    – Alldeles nydelig, lo Øystein. – Du er en kjempeflink kokk, Bente.
    – Der lurte jeg deg godt, flirte Bente så hun ristet.
    Øystein ble sittende som et digert spørsmålstegn. Skjønte ingen ting.
    – Lurte meg? Er det bare jeg som ikke skjønner dette? spurte han, med et skjevt smil.
    – Antakelig, smilte Åse lurt. – Du er sammen med kokken.
    – Sammen med Bente? måpte han. – Nå er dere blitt helt tulleruske, alle sammen.
Så lo han så han holdt på å falle av stolen. Lo, og trodde han skjønte. Men det gjorde han ikke.
    – For å si det enda tydeligere, lo Bente, og fikk nesten ikke fram det hun skulle si. – Jeg har ikke laget maten.
    Da gikk det et lys opp for ham. Et stort stearinlys.
    – Hjertelig takk for deilig kokkelering, kjæresten min, lo han, og kysset Åse midt på munnen.
    Hun ble så paff at hun rødmet, og kikket ned i fatet sitt.
    – Jeg elsker deg, jenta mi, sa han i en mer alvorlig tone. – Gleder meg enormt til resten av livet sammen med deg. Vi skal nok finne på mye morsomt sammen.
 
    Dagen etter var de lette sommerskyene dratt videre mot vest, utover Vestfjorden. Himmelen var på ny tindrende blå, og lovet nok en fin maidag.
    Bjørka sto lysegrønn overalt i Lakshola. Bladene sto som små museører, spratt så fort ut at det nesten kunne sees med det blotte øyet. Svarttrosten sang av full hals. Ei linerle trippet rundt på bakken nedenfor Øverhuset, rett nedenfor de fire gravene, og minnegrava til Morten.
    Johanne kommer løpende ned til båten med tauet hun har hentet inne i låven. Det lange tauet, hundre meter langt. Det forrige tauet var så slitt at det ikke lenger var til å stole på. Men nytauet var med i de to båtene som ble rodd tilbake fra Valljord.
    – Her, sier hun til Arne og Sondre. – Nå kan dere ordne resten.
    Men Johanne blir stående ved sida av Sondre og Arne.
 
    Litt etter ror Øystein utover den brede elva, som er striere enn normalt. Sondre står klar til å hive tauet rundt den nærmeste grana hvis strømmen skulle bli for sterk for Øystein. Avdrifta er stor, men mannen med de dype vikene og høye panna smiler til Arne og Sondre, der han sitter i bar overkropp og shorts, og tar i med sterke never. Han ror på skrå motstrøms. Prøver å holde kursen. Nå skal de trekke tauet over til andre sida, og feste det til treet nedenfor hytta til Johanne. Så kan alle dra seg over elva når de vil, trygt og uten fare for å bli tatt av strømmen.
    Åse gleder seg til at de endelig skal kunne trå inn i Gråhuset igjen, inn i det nye hjemmet sitt. På andre sida av Nordfjordelva, ovenfor Laksholfossen lenger nedi. Nå står hun oppe ved Øverhuset sammen med Bente og ungene, Signe og Tord. Bente gleder seg over å få være sammen med den artige Åse. Beskjeden, men blomstrende for dem hun har tillit til. Og for Bente er hun åpen og ærlig. Da kan det nesten boble over for den søte jenta, hvis hun ikke blir utfordret på noen grenser, særlig når det gjelder klær og hud og sånt.
    – Dette går jo som smurt, ler Sondre, og gir tau etter til Arne, som gir etter videre ut til Øystein.
    Sondre husker godt den detaljerte og uhyggelige fortellinga til Arne og Johanne. Da Johanne kunne ha druknet under den enorme flodbølga som veltet utover hola. Reine skrekkhistoria. Den gangen oppdaget de ikke at Sleipdalselva brått nesten ble borte. Men nå, under denne isgangen, tjue år seinere, så har Sleipdalselva vært litt mindre enn vanlig i mange dager. Men den har jo danset fint ut i Nordfjordelva.
    Egentlig litt merkelig, tenker Sondre. At elva ikke er flomstor, slik som Nordfjordelva. Men det er jo to helt forskjellige elver. Nordfjordelva fører jo alt vannet fra nesten hele Rago nasjonalpark utover mot Nordfjorden. Den store Storskogfossen, den himmelhøye og strie Litlverivassfossen. Og mange andre elver og fosser. Selv bekken oppe ved Ragohytta, innunder Rágotjåhkkå. Alt vannet skal ut samme veien.
    Det brumler et sted inne i Sleipdalen! Noe brumler og dunker uhyggelig der inne. Sondre snur seg, og ser på Johanne. Hun virker livredd! Øynene er som tinntallerkener!

Omtaler

Det er ingen omtaler ennå.

Bli den første til å omtale “Sirkelen – 2098”

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *