Kjøp bøker i bokhandelen

Sjelemakeren

kr 89,00

Boktype:
Format:
E-bok, Kindle
ISBN:
978-82-691475-1-3
Språk:
Norsk bokmål
Forlag:
Heim Forlag
Utgitt:

Beskrivelse av boka

Jeg er et menneske.
Jeg er fra Kristiansand.
Navnet mitt er ikke Cibus.

Etter en krangel med foreldrene, drar Noah til den avdøde morfarens hus for å samle seg og puste ut i fred, men der skjer noe dramatisk. På forunderlig vis havner han i Elessos, et land hvor mennesker ikke finnes. Her blir han tatt til fange av et underlig følge, og minnene hans stjeles sakte, men sikkert.

Noah forsøker å områ seg og overleve i denne merkelige verdenen, en verden som tærer på ham, men også en verden hvor det finnes kjærlighet. Men er det mulig å finne tilhørighet blant det ukjente om han mister seg selv? En ting er sikkert. Han må rømme fra følget, selv om det kan koste ham livet.

Leseutdrag

«Noah Rieber, du går inn i den stua igjen, ellers kan du glemme å komme tilbake hit!»

Mamma drar håret bak ørene, blonde lokker jeg har arvet, og klemmer seg forbi pappa idet han roper til meg. Blant rotet i gangen drar jeg skoene på. Hendene griper jakka og nøklene til bilen. Pappa tramper mot meg så mamma skvetter.

«Glem å få penger av oss, glem at vi hjelper deg med noe som helst.»

«Jeg trenger ikke pengene dine!» sier jeg, en halv tone unna å rope, for det jeg trenger, er at han slutter å være så pokkers sta. Han griper ermet på jakken og dytter meg mot døren.

«Greit. Ut. Kom deg ut av mitt hus.»

Jeg freser et så vidt hørbart «med glede» og slår opp døren. Varm kveldsluft treffer huden, men jeg registrerer den knapt. Den røde Mazdaen står nederst i innkjørselen, og jeg river opp døra til førersetet. Mamma står i døråpningen til huset med armene tett rundt overkroppen. Pappa er ikke å se, og det er like greit, for jeg gidder ikke det overdrevne sinnet hans mer. Alt er så fordømt dramatisk med den mannen.

Bilen stinker på grunn av luftforfriskeren jeg fikk av Anna. Hun smilte så fornøyd da hun hang den i speilet. Minnet er fjernt idet bilen glir ut av innkjørselen, og jeg står på gasspedalen. Musikken fyller hele bilen. Bassen dundrer som hjerteslag. Biffy Clyro. Breaking Benjamin. Alan Walker.

Himmelen mørkner utenfor. Jeg vil vekk fra byen, vil være for meg selv, og møter mindre trafikk jo lenger unna Kristiansand jeg kommer. Forbi Spangereid er jeg alene på veien.

 

Anna sender melding da jeg er nesten fremme ved morfars hus, det vi kaller hytta, og jeg leser den med en hånd på rattet, og blikket flakkende mellom skjermen og telefonen. Det er dumt, jeg vet det, men jeg må se hva hun sier.

Åssen gikk det?

Og når jeg ikke svarer, for jeg kjører jo bil:

Går det bra?

Jeg tenker på hva jeg skal svare, men det høres så sint ut inne i meg, forvridd og bittert, så jeg slenger telefonen fra meg i passasjersetet. Jeg kan svare etterpå.

Veien er smal og svingete, men så er morfars hus der, og bilen glir over den grusbelagte innkjørselen. Lyktene lyser opp veggen på huset, og jeg blir sittende og stirre på plankene, fortapt i tanker. Mørke vinduer gaper mot meg. Sinnet har ikke forlatt meg enda, selv om det føles mest tomt nå, rettet mot to mennesker som sitter mer enn en time unna.

Jeg slukker motoren, og finner frem nøkkelen. Flyktig lurer jeg på om de kommer til å følge etter meg hit, men pappa er den stolteste mannen jeg kjenner, så jeg slår tanken fra meg. Aldri i livet om han gjør det. Han kommer til å sitte i stua som en konge og vente på at jeg kommer krypende tilbake.

Jeg griper telefonen og oppretter en Messenger-gruppe med Vilde og Robin. Han er på band-øvelse, og Vilde overnatter hos en venninne, så hun sover kanskje. Klokka er jo over elleve.

Skulle bare si at jeg er superglad i dere begge to, selv om du stjal ørepluggene mine i forrige uke, Robin. Behold dem. Kom inn på sosialantropologi i Oslo, og flytter ganske snart. Vet ikke om vi sees før jeg reiser. Kommer hjem til jul. Gleder meg til å se dere igjen da.

Ingen av dem ser meldingen med det første, men de kommer til å gjøre det, så jeg fjerner boblen, og slukker skjermen. Det har blitt så mørkt at jeg nesten ikke finner de gamle ørepluggene jeg vet ligger mellom bilsetene. De Robin tok, var best, men disse funker også.

Inne i huset er det dunkelt og tomt, litt som meg. I stua fylt av så mange kjære minner, omringet av bildene på veggene, tar det ikke lang tid før det er som om jeg kveles.

Med ørepluggene i hendene slamrer jeg døra igjen bak meg. Jeg må gå en tur for å klarne hodet, og bli kvitt denne rastløse energien som bare er sint og bitter, selv om jeg tror det er lettere sagt enn gjort. Jeg har ikke refleks på, for jeg vil være usynlig, gjemmes bort i mørket langs veien, men jeg er ikke suicidal, så de to gangene biler passerer, passer jeg på å gå av veien, og klemmer kroppen inntil berget.

Veien er kjent, og det tar bare et kvarter før lyset fra fyrtårnet sees mot den svarte horisonten. Morfar og jeg gikk her utallige ganger mens han levde. Bort til Fyrgryta for å kjøpe is, titte på folk, eller bli med på aktiviteter ved tårnet. Musikken i ørene er beroligende, men ikke nok.

Jeg savner ham.

Parkeringsplassen er tom, og mørket ligger tett rundt stedet. Himmelen er svart. Lufta er kjøligere her ute enn hjemme. Det var varmere sist jeg var her, med Vilde, i juni, da hele familien var samlet på hytta. Vi drar hit hver sommer, selv om det ikke er det samme etter at morfar døde.

En sval bris rusker i klærne og håret idet jeg følger veien mellom bergklippene. Det er nesten midnatt, så alt er stengt nå. Det er ingen mennesker her, og det er rart å være alene, men det er akkurat det jeg trenger, derfor jeg dro hit. Jeg klarte ikke være hjemme mer, der pappa kjefter og mamma er skuffet.

De spredte stjernene er synlige, og bruset fra havet omringer meg. Vinden der ute uler, det hører jeg selv gjennom musikken.

Lykter lyser opp veien til fyrtårnet, som skinner som en bitte liten sol. Trappetrinnene er mange. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg gjør det, men jeg følger stien over steinete flater, helt opp. Ved siden av tårnet stanser jeg, og i samme øyeblikk ringer mamma. Jeg drar tommelen over det røde symbolet, men det tar bare et halvt minutt før hun prøver å ringe på nytt.

Glem det.

Jeg skal til å ringe Anna da jeg ser at døren i tårnet står på gløtt, og sakte svinger innover. Telefonen ligger slapt i hånden, og blikket flakker for å se om fyrvokteren er i nærheten, men jeg ser ingen. Føttene er tunge opp trappen, og jeg drar ut den ene ørepluggen før jeg dytter i døren så den svinger helt opp.

«Hallo?»

Stemmen blander seg med melodien i ørepluggen, men ingen svarer. Fingrene er numne da jeg legger dem mot rekkverket til trappen. Jeg kan like godt gå opp når jeg først er her. Kanskje jeg møter andre, hvis det er nattomvisning i kveld. Det vil i det minste få meg på andre tanker.

Små glimt av lys ovenfra bryter opp mørket mens jeg klatrer. Spillelista velger en sang tilfeldig, og det er en av mine favoritter. Michael Malarkey, «Feed the Flames». Måten gitaren klinger på, rører alltid ved noe inne i meg. Vokalen er så hjemsøkt. I dag kolliderer alt med meg, strofene og stedet og det som nettopp skjedde.

Det var her jeg sto da jeg fortalte morfar hvorfor jeg alltid var så stressa på ungdomsskolen. Lykten over oss var ikke tent, for det var dag. Vi hadde sett på bildene inne i tårnet, og kom ut på toppen, med utsikt over grå bølger. Han så ut over havet, klappet meg på ryggen, og klemte skulderen min med den rynkete hånden. Den enkle bevegelsen ankret meg til bakken, selv om vi sto oppe i fyrtårnet, i fri luft og varmt solskinn.

Jeg trår ut døråpningen på toppen og lar blikket flyte over det svarte havet der ute, og den tomme plattformen. Ingen nattomvisning, men det er nok like greit. Det er lenge siden vi sto her, morfar og jeg. En kjølig vind drar i meg. Lukten av sjø og metall treffer like hardt som alt annet, og sangen blir avbrutt av noen som ringer. Jeg har ikke svart Anna enda, men det er ikke henne. Det er mamma for tredje gang.

Jeg klarer ikke svare. Jeg tenker at jeg skal det, men fingrene rører seg ikke, og når telefonen slutter å vibrere, henter jeg opp bobla med Annas ansikt på. Jeg skriver, sletter, skriver og sletter. Vet ikke hva jeg skal si.

Sa det, pappa klikka.

Meldingen er levert, men ikke sett. Jeg senker hånden og lar den hvile mot rekkverket. Blikket flyter over det gapende mørket foran meg, under stjernehimmelen.

Dagen jeg sto her med morfar, var jeg seksten og ga nesten etter under presset. Morfar trakk på skuldrene ved rekkverket, selv om han skjønte hvor vanskelig det var å snakke med pappa og mamma om det. «En sånn kjekk gutt som deg kan vel bli hva han vil», sa han og ristet på hodet, sørgmodig, kanskje, eller stolt. En blanding av begge. Minnet er noe diffust, for jeg sto stille, men samtidig føltes det som jeg ble kastet rundt i en virvelvind. «Ikke vær redd», sa han, og det åpnet seg en dør for meg, en flik av mot fra en mann som hadde levd gjennom en mannsalder og ikke hadde mer å frykte. Han prøvde å gi meg den samme fryktløsheten, og i det øyeblikket var den innenfor rekkevidde. En ro fant meg, et brus av lettelse, men så snart jeg var hjemme igjen den høsten, var redselen og stresset tilbake fordi jeg ikke klarte å si det som det var.

Jeg ser ned, og Anna har sett meldingen. Hun skriver.

Ble sint?

Jeg trekker på skuldrene og vrir på hodet. Sint, ja. Det kan man trygt si.

Han snakka om at æ ikke fikk komme hjem igjen hvis æ dro. Æ stakk av uansett. Er på hytta nå.

Jeg mørklegger skjermen og lener albuene mot rekkverket. Panna treffer armene, og beina gir etter, til jeg sitter på kne på plattformen. Den ene hånden holder telefonen hardt, den andre griper tak i rekkverket som det er en livbøye. Brystet tetner og åpner seg igjen. Ansiktet er gjemt mot ermet på hettejakka.

Det blir kaldere mens jeg sitter der, men jeg bryr meg ikke. Anna har svart, men jeg klarer ikke se på meldingen. Jeg vil bare høre på musikk og sitte her, gjemt vekk i denne mørke kroken av verden. Hånden slipper metallet, ryggen faller inn mot rekkverket, og jeg drar føttene til meg.

Jeg vil slippe å dra hjem igjen, slippe å se mamma og pappa, men jeg må pakke resten av tingene mine før jeg reiser på fredag. Kanskje kan jeg snike meg inn mens de er på jobb, men på et eller annet tidspunkt må jeg møte dem igjen. Før eller siden må de akseptere at jeg har andre drømmer enn dem.

«Opposite» er i ørene. Biffy Clyro. Jeg finner en slags styrke i det og reiser meg. Snur meg mot havet og mørket en siste gang, og fyller lungene med salt luft.

Trappene er bratte, så jeg tar meg god tid. Nede stanser jeg og står et øyeblikk helt stille. Døren er tung og klager lett. Jeg trår ned trappen og trekker på øyenbrynene. Et skarpt mørke har tatt over landskapet foran meg, som om fyrlykten er slukket. Stjernene er borte, og det samme er lysene fra stien. Nølende trår jeg ned trappen og tar et par skritt vekk fra tårnet, men må blunke flere ganger. Med to napp henger ørepluggene i hånden, og alt jeg hører, er en merkelig stillhet, unaturlig, umulig å plassere. Den summer mot ørene, mens landskapet sakte endrer seg rundt meg. Det strammer i panna.

En vind bryter stillheten brått, i et voldsomt ul. Brølet fra havet er nærmere, annerledes, til en kald bølge skyller oppover leggene mine så jeg skvetter til siden. Enda en bølge gjør skoene søkkvåte, og jeg snubler bakover for å klatre opp trappen igjen, men da jeg snur meg, er trinnene borte. Det er hav overalt. Jeg vrir meg rundt, halvt panisk, men fyrtårnet som var rett bak meg, er ikke der mer.

Fra mørket skyller iskaldt hav oppover lårene. Hjertet hamrer i brystet, og jeg vasser i en tilfeldig retning, gisper etter luft i skarpe trekk, og så ser jeg små lys, lykter på en strand som blir stadig klarere. I det fjerne står et fyrtårn.

Jeg kjemper meg gjennom vannet mot stranden, og får nesten ikke puste når havet vasker oppover livet. Alt er forvridd og mørkt og kaldt, så kaldt, til vannet blir grunnere, litt etter litt. Jeg snubler, kaver, bykser til jeg kommer meg opp av det våte. Føttene synker ned i sand, og jeg kaster kroppen rundt, drar håret ut av øynene, skjønner ingenting. Fyrtårnet er langt unna, i enden av stranden jeg står på. Det er ikke Lindesnes fyr. Det var jo rett bak meg.

Telefonen er i hånden, holdt høyt for at den ikke skal bli våt. Jeg åpner Annas melding i Messenger.

Nei, seriøst? Ikke sitt der ute alene, da. Vil du komme hit? Æ har is og Netflix.

Over samtalen vår er en rød strek: Ingen internett-tilkobling. Jeg sjekker signalet, men har ikke dekning. Pyramiden er tom oppe i det høyre hjørnet, og mens jeg stirrer, blir den byttet ut med en sirkel med en strek gjennom.

Jeg skrur telefonen av og på igjen, men har fortsatt ikke dekning. Jeg er våt og kald, og prøver å ringe Anna, men det går ikke. Jeg sender melding til henne, men den blir ikke levert. Jeg ser opp.

Ved fyrtårnet langt der borte beveger små lys seg, lykter båret av folk, og de er på vei mot meg.

Omtaler

Det er ingen omtaler ennå.

Bli den første til å omtale “Sjelemakeren”

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *