Kjøp bøker direkte fra forfatteren
Salg!

Søte Fristelser (#2)

kr 99,00 kr 49,00

Boktype:
Format:
E-bok
Kategori:
ISBN:
9788269019438
Språk:
Norsk bokmål
Forlag:
Solvik Forlag (Barfelt AS)
Utgitt:

Beskrivelse av boka

Den idylliske småbyen Solvik er på ny sentrum for drama og forviklinger, når fargerike Sara flytter hjem til barndomsbyen. Hun drømmer om en ny karriere hvor hun kan gjøre det hun liker aller best – bake. Men skal drømmen bli oppfylt vil det bety slutten for den eldre kvinnen som driver stedets eneste bakeri. Har Sara samvittighet til det?

Vel så høyt på ønskelisten hennes står egen familie, men veien dit er kronglete og motstanden stor, tross hennes sprudlende vesen. Den potensielle svigermoren er helsefantast av de sjeldne, og er på kollisjonskurs med Sara som elsker det søte liv, i form av kaker.

Når det dukker opp rivaler på alle kanter – og hemmeligheter ingen hadde drømt om – er det duket for nye intriger i kystbyen utenfor Oslo.

Leseutdrag

Kapittel 1 

Sara Dahlby trakk pusten dypt idet hun tok på seg den nye jakken. Den var hennes siste kreative prosjekt, og det fantes bare en av den. Utejakken var akkurat passe fargerik, og hun var særdeles godt fornøyd med det ferdige resultatet. Hun trakk den røde glidelåsen godt opp, så den rosa kragen med juksepels kjærtegnet halsen. Deretter dro hun den rødstripete strikkeluen godt nedover ørene og det lange, lyse håret. Fra en skuff i gangen fant hun frem matchende votter og var klar til å gå ut.

Den norske vinteren var en kjølig fornøyelse, og Solvik var intet unntak. De fem kuldegradene føltes likevel ikke så verst, ettersom den perleblå himmelen var skyfri og det var vindstille. Det var heller ikke langt å gå til Solvik Bakeri, og hun kjente en blanding av spenning og uro. Hun sa til seg selv at hun ikke hadde noe å bekymre seg for. Ingen visste at hun kom, hun skulle bare undersøke muligheter. Det var ikke noe å gjøre en stor sak ut av. Egentlig var det bare snakk om et lite møte, som ikke engang var avtalt. Likevel hadde hun en følelse av at dette ikke kom til å gå slik hun forestilte seg.   

Småbyens hovedgate var hvitere enn vanlig. Ikke nok med at den nyfalne snøen gjorde gater og hustak lyse, alle de koselige trehusene var hvitmalte. Det var et idyllisk sted å bo, og liknet mest et gammeldags julekort, hvis man så bort fra at julepynten nylig var tatt ned.

Solvik Bakeri var byens eneste bakeri, og hadde holdt til i huset ved siden av advokat Henriksen så lenge hun kunne huske. Så vidt Sara visste, var det Fru Knutsen som eide bakeriet. Hun drev det alene etter ektemannens bortgang, men hadde visstnok en ansatt. Sara hadde aldri vært innom bakeriet, for baksten tok hun mer enn gjerne hånd om selv.

Hun åpnet døren med pene utskjæringer og klingende bjelle over, og kom inn i et brunmalt lokale som hadde sett bedre dager. Litt maling hadde gjort seg her, særlig litt friske farger. Hun stirret forundret rundt i det dystre lokalet. Kakedisken av glass sto for seg selv. En beige kjøpmannsdisk ble brukt til å pakke varer og ta imot betaling. Bak disken sto en rekke hyller med brød. Det var ingen kunder i butikken, men en kvinne på rundt femti smilte blidt til henne bak disken.

«Er det mulig å få snakke med Fru Knutsen? Jeg er interessert i å få vite litt om bakeriet.»

«Javisst, et øyeblikk.» Kvinnen ble borte bak en dør, men var raskt tilbake. Hun vinket Sara inn i siderommet, som tilsynelatende var et personalrom. Alle tre hilste på hverandre. Fru Knutsen virket som en hyggelig eldre dame. Det gråstripete håret sto til den koksgrå drakten, som var delvis skjult bak det hvite forkleet. Lillian Teig var høy og slank med halvlangt, mørkeblondt hår som var festet i en tykk hestehale. Fru Knutsen gjorde tegn til at de skulle sette seg.

«Hva kan vi hjelpe deg med?» Blikket hennes vandret over Saras antrekk, og hun så spørrende på henne.

Sara var vant til å få noen ekstra blikk på grunn av den uvanlige klesstilen, og lot seg ikke merke av det. Hun smilte vennlig. «Jeg har flyttet hjem etter mange år som reiseleder i utlandet. Jeg elsker å bake og lurer på om det er noen ledig jobb her?»

Fru Knutsens øyne ble på vakt, og hun så overrasket bort på Lillian et lite øyeblikk. «Dessverre, det blir vanskelig.» Hun klødde seg i det grå håret så det kom helt ut av fasong, og så tankefullt fremfor seg. Ingen sa noe, og Sara ventet på fortsettelsen. «Bakeriet har vært i familiens eie i generasjoner. Men vi baker ikke her lenger.»

Sara forsto ikke noe. «Hva mener du? Jeg så bakervarer i disken da jeg kom.»

«Vi får alt levert,» forklarte Lillian. «Det har vi gjort så lenge jeg har vært her.»

Fru Knutsens øyenbryn trakk seg sammen. Det var tydelig at hun ikke satte pris på den uttalelsen, så hun tok ordet selv. «Det har seg slik at vi bakte alt selv, inntil min mann døde for rundt fem år siden. Etter det har jeg ikke orket. Det er en tung jobb å bake, særlig brød. Jeg er for gammel for den slags. Ikke har jeg barn som kan overta heller. Men jeg trenger inntekten, så jeg har funnet en løsning. Alle varene blir levert hit hver morgen. Det er ikke optimalt, men det fungerer. Innbyggerne i Solvik får de varene de trenger.»   

Sara visste ikke om hun skulle le eller gråte. Et bakeri som ikke bakte noe selv? Hvordan var det mulig? Det var omtrent som en restaurant som ikke lagde mat, men fikk alt levert med budbil, åpnet eskene og serverte gjestene. Hun visste at det riktignok var mange store bakerikjeder som opererte på den måten, hvor selve bakeriet kun var et utsalgssted. Det var dessverre blitt altfor vanlig, etter hennes mening. Hun syntes det hørtes umåtelig trist ut. Hun så at Lillian skjulte et smil bak hånden, idet hun hostet. Bjellen ga beskjed om kunder i butikken, og Fru Knutsen reiste seg. Sara ventet til døren var lukket før hun sa noe.         

«Hva gjør du egentlig her?» spurte hun nysgjerrig.

Lillian sukket. «Jeg er utdannet baker og konditor. Jobbet i Oslo i mange år, men ønsket noe nærmere. Ble lei pendlingen.»

«Det må være sørgelig for Fru Knutsen å drive bakeriet på denne måten. Hele poenget med et bakeri er jo å bake. Det er jo det som er morsomt.» Hun så på Lillian som nikket enig.

«Du har rett. Det er kjedelig å pakke andres bakervarer og ta imot betaling hele dagen. Særlig når jeg skulle ønske det var mitt eget bakverk jeg pakket. Jeg kunne like godt jobbet i bank.» Lillian lo hjertelig, men Sara hørte at det var noe tilgjort over latteren. Hun lo imidlertid med, men stoppet da Fru Knutsen åpnet døren. Lillian virket sympatisk og Sara likte henne godt. Hun reiste seg. Det var ingen hensikt å bli værende, det var tydelig at det ikke var behov for henne her. Hun syntes synd på den eldre damen. Så nedslående det måtte være å ty til en slik nødløsning, etter å ha hatt en blomstrende bedrift få år tilbake.  

«Beklager at jeg ikke kan hjelpe deg. Lykke til videre.» Fru Knutsen fulgte henne til døren.

«Vel, takk for praten. Jeg får fortsette letingen.» En tanke som gradvis hadde vokst frem de siste månedene, dukket opp igjen. Sara håpte bare at hun ikke kom til å ødelegge alt for henne, og kjente et stikk av dårlig samvittighet. Ville det la seg gjøre? Eller kanskje enda viktigere – hadde hun hjerte til å gjøre det?

Omtaler

Det er ingen omtaler ennå.

Bli den første til å omtale “Søte Fristelser (#2)”

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *