Kjøp bøker direkte fra forfatteren

Sverddrengen

kr 249

Boktype:
Kategori:
ISBN:
978-82-93349-54-9
Språk:
Norsk bokmål
Forlag:
Forlagshuset i Vestfold
Utgitt:

Beskrivelse av boka

Vi skriver tidlig 80-tall. Marie og Tord Jonsson har flyttet til Skien. På en middelalderutstilling ser han et maleri av en navnebror, Tord Sigurdsson, sverddreng på Bratsberg gård. Hvorfor kjenner han en slik intens dragning mot den unge krigeren? Og hvorfor slipper ikke opplevelsen taket i ham?
Da han seinere kommer over Snorre Sturlassons kongesagaer, rives han med av beretningen om den mektige Gregorius Dagsson, lendmann på gården i 1100-tallets Skida. Skikkelser fra denne perioden blir levendegjort, og gammel og ny tid veves stadig tettere sammen.
Ufredsår preger Norge, og striden raser om kongemakten mellom halvbrødrene Øystein, Inge Krokrygg og Sigurd Munn. Tord Jonssons fantasier omkring middelalderen synes med ett å bli til virkelighet. Han ser Skida slik byen en gang var, og blir med Gregorius’ menn på seilasen vestover til Bjørgvin der et avgjørende slag venter.
Er han selv krigeren på bildet – Sverddrengen? Unggutten som dras mellom trelljenta Huld og den fribårne stormannsdatteren, Ulvhild.
Er vi overlatt tilfeldigheter og en usikker skjebne? Bærer vi i oss en unik identitet uavhengig av tid og sted? Og, hvilke rammer for livsutfoldelse gis det i to så ulike epoker?

Sverddrengen er første bind i trilogien om Tord.
Oppfølgeren “Bueskytteren” kommer mars 2020.

Leseutdrag

Sommer som vinter strøk et kaldt drag gjennom søkket innover mot Omdal, og alt nå var skyggene lange. Han hadde visst helt glemt at kveldene kom fort på denne tida. Han dro vadmelskappa tettere om seg og forsøkte enda en gang å skynde på Gråbein. Ute av tykningen møtte kornåkrene dem, vakkert utfoldet på hver side av hulveien. De var framme.

Ute på tunet tok to bikkjer til å gneldre. De var nok ikke av olmeste slaget, men gjorde det de skulle, varslet at fremmedfolk var på ferde. Han bandt ridedyret fast til skigarden og hysjet på de halsende firbeinte som hadde strukket lenkene til bristepunktet. Det var husfrua som trådte ut på dørhella. Hun hysjet på hundene, smilte bredt, og tok om ham. − Det er jo blitt kar av deg, skrøt hun, og vendte Tord rundt for likesom å se at alt stemte. − Det er år siden jeg sist så deg. Jeg hørte du fikk slem medfart i sommer. Han likte ikke at Borghild nevnte det, og nikket forlegent.

− Ja, du skal vel tale med herren i huset.
Hun sukket, som for å si at det ikke var mye hun så til ham.

− Jon og Tallak drar garna. Jeg tenker de får vinger nå som maten kommer på bordet. Borghild lo av sitt eget vidd, og la til:

− Rollef og tjenestefolkene setter opp innhegninger. Du vet, vargdjevelen er stygg her når kulda setter inn. Knapt noe sted farer han verre fram. På sommeren kommer også brunpelsen og hilser på.
Kvinnen så seg omkring og gjorde korstegnet, tok Sverddrengen i armen og førte ham innomhus.

Datteren Ulvhild stelte i stand til nons sammen med ei av tjenestejentene. Tynnøl, vassgraut, brød, fisk og mysost, samt surmelk, var satt fram. Mat og drikke manglet ikke på Omdal.

– Hva hadde skjedd med møya? Sist gang han gjestet gården, var hun et barn. Nå viste hofte og bryster at jenta var som ei kvinne å regne. − Jeg kjente deg knapt igjen, sa han så karslig han kunne, men ble blyg da hun gjengjeldte blikket.
− Ja, du er ikke helt den småkaren du var, du heller, lo hun ertende.

Ulvhild var ikke som Huld, stirret ikke vekk og ned, men pratet fritt og stod som på like fot med ham. Men det hvilte et mildt drag over ansiktet hennes. Dette, sammen med den gjestfrie, utvungne væremåten, fikk ham til å trives. Men at ei halvvoksen kvinne var djerv og myk på samme tid, gjorde ham usikker.

Det hørtes tramping ute i svalen, og straks etter stakk yngstesønnen og husbonden hodet inn døra, og fiskelukt fylte stua. Da Jon fikk øye på gjesten, dunket han ham så hardt på aksla at drikken skvalpet ut av kruset hans.

− Jaså, det er vel store tidender du kommer med nå, «Tord den tenksomme»! Han vred sveinen rundt med den kraftige neven, så granskende på ham og fortsatte:

− Eller er du kan hende her for å gjøre deg til for døtrene mine? Jomfruburene på høyenloftsstua får du holde deg unna! Glem ikke at Borghild og jeg sover der oppe. Det minste knirk i golvplankene, så ligger du like livløs som denne auren med sine avsjelede øyne. Han pekte på fisken i kurven. – Femten mark stor, om du lurte. Så skrattet bonden høyt, og dumpet ned på benken ved sida av Sigurdssønnen.

Det gjorde godt å få slik velkomst. De på Omdal var frittalende og lite fine på det. Kom en dit i fredelig ærend, var det ingenting å frykte, om man så var tigger. Skulle fremmedfolk med andre hensikter snike seg rundt husveggene, visste folkene der å si ifra.

 

Etter kveldsverden ba Jon med seg Tord på framsida av huset, og gav plass for ham på langbenken innved tømmerveggen. Sola flammet over skogkledte lier og malte gården i varme, rødgule farger. Sammen ble de sittende en stund å skue utover markene som neppe kunne framstå vakrere enn nett nå.
− Hva er det Gregorius pønsker på denne gangen?
Spørsmålet kom fort, og nå var det ikke mye løye tilbake i målet hans. Tord rensket stemmen og fortalte at Dagssønnene, samt flere våpenføre menn både på Hovund og andre steder fra, skulle ta seg over mot Folden til et bestemt møte for å samle støtte til kong Inge. Om kong Sigurds forbundsfeller kom på dem, var det ikke gitt at utfallet ble heldig, for ingenting ville gledet denne mer enn at lendmannens hode tok et siste farvel med kroppen.
Jon så spørrende bort på sveinen.

− Hvorfor tar han ikke bare med seg huskarene sine?  − Det vet jeg ikke, men denne er til deg. Du finner nok svaret der. Han dro fram neverrøret med pergamentet i og rakte den til haulden, som bokstav for bokstav lot pekefingeren dra seg frametter linjene, mens han leste ordene halvhøyt for seg selv.

Da Jon hadde stavet seg ferdig, rullet han sammen dokumentet og ble sittende og tromme

fingrene mot låret. − Det var jo ett og annet mer jeg kunne like å vite, men lendmannen har vel sine grunner til verken nevne navn, eller hvor samlingen finner sted. Fiendens gjester,lønnmorderne … ingen vet når de karene slår til … Men prelaten, hvem er vel det?

Jon snudde seg og så Sigurdssønnen inn i øynene. − På måten Gregorius pratet om ham, tror jeg det er en høyaktet prest. Annet vet jeg ikke enn at følget fra Bratsberg rir ut om fire– fem dager.

− Så, navnet ville han ikke ut med? Det kan nå være det samme. Jeg vet nok likevel hvem det er. Gi bud til den bistre og kravfulle høvdingen din at vi blir tre som kommer fra Omdal, fullt væpnet og med mat og utstyr vi trenger for ei ukes tid.

Med øynene festet på de høye almetrærne i enden av enga, la han til: − Du vet, noen må bli tilbake og passe på her også, og gjøre alt i stand før vinteren kaster seg over oss. Han forstod at Jon med dette ville si ham at Gregorius burde være mer enn tilfreds med et slikt frammøte. Sverddrengen nikket og lovte å overbringe beskjed og hilsen straks han var tilbake på gården.

Snart etter svingte han seg opp i sadelen og tok farvel. Nå kom eldstesønnen Rollef også gående, og vekslet noen ord med ham. Skrubbsulten etter å ha slått ned teigstolper mest hele dagen, var det kveldsverden innomhus som gjaldt. Tord kaster et siste blikk bakover og oppdager at Ulvhild gløtter stjålent bort mot ham. En iling farer gjennom kroppen, slik som da han støtte borti Huld utenfor eldhuset.

Han tar en liten omvei om Åsagården. Ingen steder var det bedre utsyn mot Norsjø. Her fantes havnehage for hest, samt beitemarker for storfe og sau. Bonden der, Bjarne Stallgrimsson, gikk for å være hardhjertet både mot sine egne og med dem som lå i tvistemål med ham. Ikke uventet var han lite omtykt. Sjelden å se, utenom på egen grunn. I Skida pratet han ikke mer enn han måtte for å utføre ærendene sine. Men rik var han, og de fem sønnene var fryktet for sin villskap. Det ble sagt at de dyrket Odin, og hadde støtter fra gammel tid. Det gikk også rykter om at spedbarn var satt ut i skogen, men besindige folk mente det var løgnhistorier og løsmunnet prat, for ingen hadde verken sett avgudsbilder eller hørt gråt på avsides plasser.  Ble bonden tatt i å blote i vitners nærvær, var dagene hans talte. Da var han å ligne med en drapsmann, for all tid utleg, fratatt gård og grunn. Utenom det som var fastsatt i loven, var de aldri å se i kirken. Så fikk enhver tenke om det som de ville.

Kan hende ryktene om ofringer og annen hedenskap skremte mer enn Tord ville vedstå seg.  Han dunket føttene i sida på Gråbein, og da kveldsmørket tetnet nede i dalen, nådde han fossen. Kristentro eller ikke, denne gangen ville han ikke stanse opp noe sted. Det rørte seg mye skumt mellom treleggene på denne tida av døgnet.

 

Blikket til Ulvhild hadde brent seg fast i ham, og bildet av den staute, viljesterke og livfulle møya fulgte med ham på veien. En ømhet, slik han hadde kjent overfor Sveamøya, kildret i bringa. Navnet gav gjenklang i sjelen. Fagert og kraftfullt på samme tid. Kvelden hadde uventet ført ham til ei annen han ble varm av å tenke på. Han både likte det og gjorde det ikke.

Hva hadde forresten faren hennes ment med at han var «Tord den tenksomme»? Det var vel helst et av bondens mange innfall. Men når han forsøkte se seg selv gjennom Jons øyne, tok han til å ane at noe lå gjemt i ordene. For gikk han ikke støtt og grunnet på noe? Om ingen var å se, hendte det at han pratet med seg selv, for likesom å høre tankene sine utenfra. Det meste spant han likevel bare i sitt eget hode. Ikke sjelden for å komme til rette med dem som hadde krenket ham. Vatnorms harde utfall var vanskeligst å svelge. Tord prøvde å se det fra flere kanter. Var det dulgte budskap i ordene hans, noe han burde fått forstand av, eller var Dagssønnen bare ute etter å plage ham? Uvilje og agg ble mildnet når han kom på gavene, skjold og brynje, og annet han hadde mottatt gjennom årene. Likevel, når denne Dagssønnen gav bort så kostbare saker, hvorfor var han da ellers så lite vennlig?

Så lenge han kunne minnes, hadde han holdt på med å spørre og svare seg selv om vanskelige saker, som om det var en annen til stede. Noen ganger moren, andre ganger Gregorius eller Vatnorm, Baugeid, Huld, prestene, en av huskarene, faren eller Ragnhild. Alt etter hvem som høvde. Slik ville han finne ut av hvordan andre tenkte, og forestilte seg  hvordan de grep fatt i ulike forhold. Først nå, da Jon hadde gitt ham kallenavnet «Den tenksomme», innså han at det bare var sine egne funderinger han vred og vendte på. Hvilken hjelp var det vel i det? Kunne hans eget hode vite hva som rørte seg i en annens? Det gikk med ett opp for ham at hver og en var ei øy. Bare vannet omkring bandt dem sammen.

− Folk bruker samme ord og vendinger, og later til å være vel forlikte, sa han halvhøyt til Gråbein der den skrittet over Megenbekken. – Men når det kommer til usemje, viser det seg at enhver sak kan ses fra mange sider. Folk legger ulik mening i de samme ordene.

Tord smilte og syntes han hadde brukt gode og kloke ord om hvordan mennesker, på godt og vondt, omgikk hverandre. – Tenksomhet kan være en god ting, sa han ut i lufta, og strøk hesten over halsen.

Mente Omdalsbonden virkelig det han ymtet om døtrene, Ulvhild og Møy? Så mannen for seg at han, Sigurdssønnen, var en passende måg for ham og Borghild? Nei, det var hovmodig tankespinn.

− Jons tunge er lettløpt, tenkte han, det er da noe alle vet.

 

Da kvelden måtte vike for natta, så han faklene stå tent på Bratsberg. Framme ved stallen tok Kalv imot ham. På grunn av vanhelse slapp han å arbeide med jorda. Ingen var mer glad i dyrene enn ham. De var barna livet ikke hadde unt ham.

Den gamle ble stående å se etter Sverddrengen som nå småløp opp til våningshuset.

Kalv strøk Gråbein over halsen. Ingen var kjærere for ham enn denne hesten.

 

De var likesom gjort av samme stykke de to.

 

 

[1] En bonde hvis slekt har eid en gård i minst seks generasjoner.

[2] Hirdmenn som spionerte på kongens fiender og eventuelt snikmyrdet dem.

Omtaler

Det er ingen omtaler ennå.

Bli den første til å omtale “Sverddrengen”

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

0