Kjøp bøker direkte fra forfatteren
Tilbud!

Testamentet: Mysteriet Christiane Stewart

kr 299 kr 199

Boktype:
ISBN:
978-82-690125-3-8
Språk:
Norsk bokmål
Forlag:
Araltes forlag
Utgitt:

Beskrivelse av boka

Etter den livsfarlige opplevelsen i Odessa har Malte Moddy kommet hjem til sin bror i Reine, Lofoten. Oppholdet starter som tenkt. Men så inntreffer det noe som gjør at Malte må snu om på planene. Men hvem kan han egentlig stole på?
Senere i romanen dukker et testamente opp. Malte ledes inn i nye dramatiske hendelser. Og så er det vinfarmerens datter, Elizaveta… Hva foregår egentlig inne i hodet hennes?
Malte er uten jobb. Det gir ham tid til slektsforskning. Skal han oppsøke Melsetter House, den gamle slektsgården på Orknøyene? På 15-1600 tallet levde Adam Mudie og Christian(e) Stewart der. Kan han løse mysteriet med hvilken Stewart-klan Christiane tilhørte?
Uten varsel endrer den fredelige slektsreisen på Orknøyene seg til et mareritt. Malte og Elizaveta dras inn i et dødelig spill der den mystiske Mrs. Agnes skal komme til å bidra på en forbløffende måte.

Leseutdrag

Prolog

 Malte Moddy er tidligere nestleder i sikkerhetsavdelingen til Western Norwegian Oil. Etter en ferietur sammen med den amerikanske journalisten, Peggy Browning, blir han akutt syk i Cape Town. Først når han er tilbake i Stavanger, kommer det frem at han er smittet av en alvorlig malaria­sykdom. Malte sliter med å bli frisk, og føler seg tvunget til å ta imot sluttpakke fra Western Norwegian Oil. Som en følge av sykdommen isolerer han seg fra omverdenen. Han ender opp med å lyve for sin bror, Jon-Berg Moddy, at han snart vil være frisk og tilbake i jobb. Broren gjennomskuer ham og oppsøker ham i Stavanger. Malte nærmest tvinges til å reise hjem til Lofoten sammen med broren, som er fisker og hvalfanger i Reine.

Under dette oppholdet blir han penset inn på slekts­forskning av sin svigerinne, Karin. Hjemme i Stavanger tar han han en DNA-test som en del av slektsforskningen han har fattet interesse for. Han har blitt spesielt opptatt av den delen av slekta som hans etternavn har sin opprinnelse fra.

Som en direkte følge av resultatene av hans egen Y-DNA-test blir Malte innblandet i hendelser der en gammel skatt – med røtter tilbake i vikingtid – forbindes med nåtid, russisk mafia og Krim-krisen.

En mafiaboss, Sergei Shargunov, eier ett av fire drikke­horn laget av rent gull. Rostislav Korolev, innehaver av en vinfarm i Odessa, eier et annet. Disse to mennene har en slektsforbindelse tilbake på 1500-tallet. En krangel om hvem som skulle arve de to klenodiene, ga opphav til en familiefeide som har vedvart siden den gang.

Det var Harald «Hardråde» Sigurdsson som brakte drikkehornene av rent gull med seg da han måtte flykte fra Bysants etter at han ble nektet å fratre stillingen som leder av keiserens livgarde: Varjagergarden. I Kiev delte Harald Sigurdsson og hans nærmeste forbundsfelle, Sigmundur, denne fantastiske skatten; to drikkehorn til hver. Sammen sverget de at disse klenodiene skulle overleveres fra far til sønn i all fremtid. Planen var at Sigmundur også skulle vende tilbake til Norge. Slik ble det ikke. Det førte til at to av disse klenodiene forble i Ukraina.

Helt siden vikingtiden har disse to antikvitetene blitt overlevert fra far til sønn, inntil Rostislav ikke lyktes i å få en sønn. Han begynte derfor å lete etter en mannlig arving; en med tilknytning til ham selv og forbindelse til vikingtid. Denne arvingen måtte være en med tilhørighet til samme land som Harald Sigurdsson, altså en nordmann. Kunne det være slik at vikingen, Sigmundur, hadde lagt igjen sine gener i Norge? Det var slett ikke usannsynlig, men å finne en slik mann var nærmest som et skudd i blinde. For å treffe blinken trengtes det en stor porsjon flaks, nesten som å vinne hovedpremien i et lotteri. Lotteriet hadde navnet DNA, nærmere bestemt: Y-DNA, som arves tilnærmet uendret fra far til sønn over tusener av år. På vinnerloddet sto det skrevet navnet Malte Moddy.

Sergei Shargunov lyktes med å bestikke Oleh, for­mannen på vinfarmen til Korolev. Derfor hadde han full kjennskap til planen om å smugle Det Gylne Horn over grensen til Polen.

Imidlertid hadde Rostislav og Malte Moddy fått mistanke om at formannen ikke var til å stole på.

Malte og eieren av vinfarmen lyktes i å gjennomføre en snedig plan som gjorde at Malte fikk brakt skatten – Det Gylne Horn – med seg hjem til Norge.

Kapittel 1

  1. mai 2014. Slottet på Krimhalvøya

Mafiabossen stirret forbauset ned på den høyre hånden. Fingrene skalv! Når hadde det skjedd sist? Brått husket han. Det var litt over 30 år siden. Han var nettopp fylt 19, og hadde skutt en mann fra en rivaliserende familie midt i brystet. Bare noen dager senere fikk han selv en kule i kneet. Etter den hendelsen flyttet hans far ham ett hakk opp i org­anisasjonen, bort fra pengeinnkreving og brutal makt­bruk. Sergei Shar­gunov ristet ettertenksomt på hodet. «Jeg skulle ønske at min far hadde levd lenge nok til å oppleve dette …» Ordene nådde så vidt frem til den spinkle, mørk­hårede kvinnen ved siden av – hans kone. Det bølgete, fyldige håret rakk nesten ned til enden av den lange halsen. Nå holdt hun hodet på skakke og kikket skrått opp mot ham. De brune øynene skinte av forventning. Hun sa ikke noe, nikket bare utålmodig.

Det gikk noen sekunder etter at han tastet inn adgangs­koden, før det lød et metallisk klikk. Sergei svingte døra galant opp for henne. Det venstre kneet hans var blitt betydelig bedre de siste dagene. Likevel støttet han seg mot alabast­stokken der han haltet bortover mot safen, kanskje mest av årelang vane? Grepet på toppen av stokken var utformet som et dødning­hode. Hodeskallen av gull kjentes merkelig het inne i den beinete håndflaten. Et godt eller dårlig tegn? Fremme ved de grovt tilhugde steinblokkene kikket mafiabossen undrende ned på den gylne hode­skallen. Den syntes å glise konspiratorisk tilbake.

Den nesten førti år gamle safen var bygd inn i den meter­tykke ytterveggen. Når man la til den elektroniske dørlåsen og alarmsystemet, følte han seg overbevist om at innholdet var forsvarlig sikret. Likevel hadde han økt vakt­styrken med en ekstra mann etter at han hadde sikret seg det siste klenodiet; det som hans far så lenge hadde fantasert om å eie, men aldri klart å spore opp. Tilfredsstillelsen ved å lykkes der faren hadde feilet fikk ham til å knipe de tynne leppene hardt sammen i et blekt glis. Se på meg, far. . . Jeg klarte det du ikke maktet å fullføre. Han og faren hadde aldri hatt noe nært forhold.

Bare noen dager etter det vellykkede overfallet på Korolev og datteren, hadde han reist til en toppmoderne klinikk i Moskva og lagt seg under kniven, eller rettere sagt: laseren.

Straks han hadde oppdaget at den fabelaktige anti­kviteten befant seg hos hans fjerne slektning, vin­farmeren Rostislav Korolev, var det kun et spørsmål om tid og penger. Det siste hadde han mer enn nok av. Det faktum at organisasjonen hadde vokst seg større og mektigere under hans ledelse, gjorde ham i stand til å gjennomføre det aller meste han satte seg fore.

Forsiktig lente han spaserstokken mot de grovt tilhogde steinblokkene. Et kort øyeblikk syntes det å komme et rødlig lysglimt fra en av hodeskallens mørke øyehuler. I dag skal også du få smake den beste drikken! Hans kone kunne ikke fordra at han snakket til dødninghodet. Når hun var til stede lot han derfor være å si det høyt, smilte bare konspiratorisk til det gylne kraniet. Den massive safedøra gled lydløst opp. Irina sto forventningsfull ved siden av. Også hun så frem til seremonien som foresto.

Det sitret inne i Sergei. Nesten andaktsfullt trakk han på seg et par kritthvite hansker, mens han sendte hustruen et bifallende blikk. Denne kvelden hadde hun på den lyse, tettsittende kjolen han satte slik pris på. For anledningen hadde han selv fått sydd en helt ny dress. Irina hadde bemerket at gråfargen matchet kjolen hennes.

Forsiktig trakk han ut gjenstanden som hadde vært i hans families eie i hundrevis av år. Den var innpakket i det ori­ginale silkekledet, som trolig var laget i Kina. I hvert fall var også det minst tusen år gammelt. Varsomt pakket han ut gjenstanden og plasserte den i de utstrakte hendene til kona. Igjen førte han hånden inn i safen. Ut trakk han en ny gjenstand, også den innpakket i et silkeklede. Imidlertid var dette silke­kledet helt nytt. Drikkehornet han hadde stjålet fra Korolev hadde dessverre manglet det originale. Derfor hadde han fått laget et maken under oppholdet i Moskva. Han grep sin hustrus hånd. Sammen skred de bort til et rundt bord. Der la de fra seg begge klenodiene.

«Irina, vil du være så snill og hente champagnen; den du hjalp meg å velge ut for akkurat denne anledningen?» Hun nikket og trippet hurtig over til vinskapet der flasken sto klar, løftet den forsiktig ut og tok med to glass, ett til hver av dem.

Denne flasken hadde kostet ham flere tusen rubler. Den var verd hver eneste en. Øyeblikket var endelig kommet. Det hadde vært vanskelig å utsette seremonien. Nå var han glad for at han hadde klart å vente til Seierens Dag, dagen da Nazi-Tyskland kapitulerte for Sovjetunionen. Tidligere samme dag hadde Vladimir Putin valgt å besøke Sevastopol-basen her på Krim. Sergei Shargunov var en av de utvalgte som hadde fått æren av å trykke hånden til den russiske presidenten. Endelig var også Krim-halvøya en del av Russland. Blodet hadde brust i Sergei da han ble kalt frem og møtte det vurderende blikket til president Putin. På en måte følte han seg skuffet over kun å ha fått et kort nikk og noen få anerkjennende ord.

Dette øyeblikket var perfekt for Sergeis private feiring. Han var glad for at han hadde klart å vente disse ukene fra han hadde fått hånd om tvillingen til sitt eget drikkehorn av ekte gull. Etter å ha trykket på knappen som startet nasjonalsangen fra riket i øst, åpnet han champagne­flasken. Det smalt høyt da korken føk ut av flasken, og traff et av glassene i det åpne glasskapet. Korken slo stetten av slik at glasset falt i gulvet med et illevarslende knas. Irina kikket urolig opp på mannen sin.

«Ikke noe dårlig tegn, vel? Jeg vet hvor mye dette betyr for deg, kjære.» Etter en kort pause fortsatte hun: «Nei, dette er nok bare et ekstra attributt til feiringen, en rimelig pris: et krystallglass i bytte mot ett nytt drikkehorn av gull!» Sergei pustet lettet ut. For en dyktig kone jeg har. Hun vet hvor mye dette betyr.

«Selvfølgelig er det slik det er: Et krystallglass mot det nye drikkehornet.» Sergei grep det klenodiet som hans familie hadde eid i uminnelige tider med venstre hånd. Han løftet champagneflasken med høyre, og lot den brusende drikken flyte ned i drikkehornet hans kone rakte frem. Deretter skjenket han opp i sitt eget. Forsiktig satte han flasken tilbake på bordet, før han høytidelig hevet Det Gylne Horn mot drikke­­­hornet hans kone holdt frem. Det lød en metallisk klang da drikkehornene ble klinket mot hverandre.

«Skål for Det Gylne Horn, som endelig er gjenforent med sin tvilling.» Begge tok en dyp slurk.

I det samme Irina førte drikkehornet bort fra leppene, skvatt hun til. Noen bobler fra champagnen hadde kommet inn i nesen. Drikkehornet gled ut av fingrene hennes. Som i sakte film så de det falle mot det flislagte gulvet. Der ble det liggende, mens en lys flekk bredde seg ut over flisene.

«Jeg er så lei meg! Så klosset av meg. Ikke bli sint på meg.» Sergei sto urørlig. De smale leppene hvitnet. Det gikk enda noen sekunder, før han trøstende la en hånd på skulderen hennes. En perfekt tannrekke kom til syne.

«Dette drikkehornet ser ut til å ha sin egen vilje.» Hans kone slappet av, smilte beroliget idet hun bøyde seg ned. Forsiktig grep hun om drikkehornet og hevet det opp mot lyset. Tilsynelatende var det uskadd. Plutselig ble hun opp­merksom på et lite område, helt øverst på bremmen. Gjen­standen hadde fått en liten, knapt synlig ripe. Hun nølte et kort øyeblikk før hun med skjelvende røst sa: «Jeg er redd for at drikkehornet har fått en liten skade.» Hånden ristet lett da hun rakte det over til ektemannen. Han studerte gjenstanden inngående. Hadde han ikke visst bedre, ville han ha trodd at det var maling; forgylling som hadde blitt slått av. Slik kan det vel ikke være? Brått fortrakk ansiktet seg i en grimase. De blå øynene, som satt dypt inne i skallen, syntes å mørkne. Munnen åpnet seg, men det kom ikke en lyd ut over leppene. Nølende satte han pekefinger­neglen mot skaden … pirket forsiktig. Et større flak løsnet og falt mot gulvet. Da sannheten sakte trengte seg frem, endret uttrykket seg til en illevarslende grimase. Med kald, raspende stemme kom det: «Dette drikke­hornet er ikke laget av gull! Falskneri! Hvem er det som har lurt meg?»

En lavmælt strøm av bannskap syntes å fylle rommet. Irina sto urørlig, våget ikke å si noe. Av erfaring visste hun at det var best å vente.

Omsider stoppet den illevarslende ordstrømmen. Uten å si noe sank de ned i hver sin skinnstol. Sergei sukket tungt da han grep hånden hennes. Følelsen av den myke hånd­flaten hadde en beroligende virkning.

Rett etter farens død hadde han fått det originale drikke­hornet testet av en ekspert på området. Det var ingen tvil om at det var laget av rent gull, og minst tusen år gammelt. Volum og vekt bekreftet at det var ekte. Dette siste var i hvert fall ikke laget av ekte gull, og neppe like gammelt heller. Sakte haltet han bort til vinduet der det var mobil­dekning. Han søkte opp en person i kontaktlista. Etter noen minutter av­sluttet han samtalen. Det var kommet et hardt uttrykk i de isblå øynene.

«Denne feiringen gikk rett til helvete! Men egentlig er det et lykketreff at du mistet det i gulvet, kjære kone. Jeg har en sterk mistanke om hvem som har holdt meg for narr!» Uten å si noe mer pakket han det originale inn i silkekledet. Det andre rakte han til sin kone mens han haltet over til safen og la det ekte på plass. Stillheten var trykkende da de forlot tårnrommet. Før han trakk døra i lås, sa han halvt for seg selv: «Jeg sverger at noen skal få betale for dette, betale dyrt!»

 

Kapittel 2

Hvem var Christiane Stewart?

 «Faen! Der kuttet du åren med blått blod.» Mannen i kontorstolen kikket overrumplet opp fra papiret på bordet foran seg. Jon-Berg, hans to år eldre bror, sto rett bak med hendene i hoftefeste, noe som gjorde den høye skikkelsen enda mer ruvende. Han hadde lurt seg stille opp bak stolen og registrert at broren, irritert, satte et stort kryss på papiret foran seg. Mannen i stolen hadde mørkblondt hår, med midtskill. Nå vendte han seg halvt om og ristet uforstående på hodet. Dette var en stor skuffelse. Jon-Berg hadde aldri brydd seg om denne gamle slekts­forbindelsen til Orkn­øyene. I flere sekunder stirret de to på hverandre uten å si noe. Malte Moddy førte en finger ettertenksomt over knekken på den kraftige nesen mens han snurret kontor­stolen helt rundt, lente seg tilbake og foldet hendene bak nakken. Det rufsede håret hang ned over ørene og rammet inn et glattbarbert, firskårent ansikt.

Hendelsene den siste måneden hadde trukket ham ut av den tåkeaktige og isolerte tilværelsen hjemme i Stavanger. Det hadde gjort ham godt. Den bleke ansiktsfargen hadde forsvunnet. Nå knep han de blå øynene sammen og gløttet opp mot den røslige skikkelsen foran seg.

De to brødrene lignet hverandre; bortsett fra at arbeidet som skipper på hvalfangerskuta hadde gjort den eldste enda kraftigere – og så det veltrimmede bukkeskjegget, da.

«Jon-Berg, hva er det som har kommet over deg?» Mannen med bukkeskjegget strevde med å holde maska. Brått sprakk det for ham. Han begynte å gapskratte, og klasket en stor hånd hardt ned på Maltes skulder.

«Jammen slukte du agnet! Du skulle sett deg selv; gapte nesten like høyt som en svær vågekval som sikter seg inn på en sildestim!» Malte ristet på hodet og skjøv seg opp fra stolen. «Faen! At jeg kunne la meg lure på denne måten! Jeg vet jo at du slett ikke er opptatt av denne fjerne slekts­forbindelsen til de gamle, skotske kongene.»

Omtaler

Det er ingen omtaler ennå.

Bli den første til å omtale “Testamentet: Mysteriet Christiane Stewart”

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

0