Kjøp bøker i bokhandelen
Salg!

Trøbbel i Trondheim

kr 75,00 kr 65,00

Boktype:
Format:
E-bok
ISBN:
978-1539961475
Språk:
Norsk bokmål
Forlag:
Mats Vederhus
Utgitt:

Beskrivelse av boka

Kurt Hammer er i trøbbel. Hans kone og barn har blitt brutalt myrdet, og Hammer må forlate fortiden sin. På samme tid går det en morder løs i Trondheim, og politiet står uten spor. Kurt Hammer må redde dagen.

Leseutdrag

1 Prolog

Slik han lå fremfor henne i det øyeblikket visste hun at det ikke fantes noen vei tilbake. Øynene liksom stakk ut av hodet, lik dem hun hadde sett på frosker de skulle dissekere i naturfag-timene på barneskolen. Tungen var opphovnet og stakk ut av munnen. Ansiktet hadde fått et sykelig skjær av blått. Den skreddersydde dressen hang slapt og livløst på kroppen, og all status den tidligere måtte ha tilført ham var nå bare et vagt minne.

 

Hvorfor hadde han kalt henne en hore? Det var ikke så mye lyden av ordet, men assosiasjonene det brakte med seg som fikk frem djevelen i henne. Før hun dro hadde hun lovet seg selv at dette landet skulle bli en ny start. Hun sukket, snudde seg, gikk ut av båsen og lukket døren etter seg. «Jeg kunne ikke noe for det, det var hans feil,» sa hun til seg selv idet hun entret inngangshallen på Værnes flyplass.

 

Utenfor inngangshallen var det begynt å regne. Hun satte seg inn i den første og beste taxien hun kunne finne.

 

«Hvor skal du?»

«Bordell,» svarte hun kort.

 

Hun likte ikke velkomsten, men likevel – dette landet hadde potensial.

 

*

 

I Aftenbladets nye lokaler i Ferjemannsveien 10 hersket en stemning av kontrollert kaos. Nesten alle journalistene var ute på oppdrag eller arbeidet hjemmefra mens de ventet på at kontorlandskapet skulle ferdigstilles. Redaktør Karlsen hadde lett seg frem til en av de få som var til stede blant flytteesker, flate pakker fra IKEA, skrivere og bærbare PCer som var satt opp på improviserte bordflater.

 

«Hammer, din jævla idiot, våkn opp, det er ein fyr som er drept på toaletten!»

«Hm, hæ?»

 

Redaktør Karlsen så oppgitt ned på sin mest upålitelige medarbeider.

 

«Nærmere bestemt på Værnes. Egentlig burde jeg vel bare la deg få sove videre, men det er ingen andre som kan ta det nå.»

«Slapp ‘a, sjef, jeg og Hansen tar oss av det.»

 

Karlsen sukket.

 

«Det var det jeg var redd for at du sku si, sjø. Bare ikke drekk flere pils!»

«Neida, » mumlet han idet han karret tweedfrakken til seg fra stolen og slengte den utenpå sin gule dress.

«Hansen, kom, vi skal til Værnes – helst i dag!»

 

Den unge deltidsvikaren Frank Hansen så opp fra PC-skjermen og kastet et skeptisk blikk på den lange skikkelsen. Hvem var det Felicia i underholdningsavdelingen hadde sagt at han lignet på? Jeff Bridges, var det! Selv med fedora og en sigarett konstant hengende ut av munnviken kunne man ikke unngå sammenligningen. Utseendemessig kunne de ikke vært mer forskjellige: Frank Hansen var av middels høyde med en begynnende kulemage. Han hadde kort, brunt hår og tettsittende blå øyne som så ut til å blunke usedvanlig mye.

 

«Greit, men jeg drikker ikke på jobb, bare så du veit det!»

«Det er fordi du ikke har vært lenge nok i gamet det, Hansen.»

«Slapp av, Hammer, jeg vet hva som skjedde. Alle i redaksjonen veit det, det var førstesideoppslag i VG for faen.»

 

Hammer snøftet, og sa ikke noe mer før de var kommet ut i en av bilene til Aftenbladet.

 

«Hør her din lille snørrvalp, det er ikke derfor jeg drikker, bare så vi har det heilt på det reine! Det har gått to år, jeg er over det der nå.»

«Ja vel. Hadde det vært meg hadde jeg antagelig langtidssykemeldt meg på ubestemt tid og dratt til Bahamas – jeg synes du har håndtert situasjonen bra, jeg. Men jeg drikker fortsatt ikke på jobb!»

 

Hammer lente seg tilbake i setet og trakk fedoraen godt over pannen idet Hansen gasset på i retning Værnes.

 

2 Niende oktober 2011

Alt startet på Trolla Brug i Trondheim. Utenfor det gamle, nedslitte skipsverftet stod tre trailere med russiske skilt. Hver av dem hadde en hale av mennesker som kastet sekker med heroin til hverandre i regnværet.

 

Kurt Hammer stod på det ene lasteplanet, lettet over at fem hundre kilo heroin snart var ute av bilene. Ut av skipsverftet skrittet Padda, en skallet kraftkar på to meter med flatpakket tryne som utgjorde den ene halvdelen av ledelsen i Trondheim Hells Angels.

«Lars?»

 

Kurt så spørrende på det glattbarberte trynet, plantet mellom to enorme skuldre.

«Du kan gå heim no, jeg tar over. Folk har vært flink, trailerne er jo nesten tomme!»

«Sikker?»

«Om ikke du vil vær med å fordel skiten da?»

«Nei takk, den står jeg over, hvert fall til i morgen!»

 

Kurt kastet sekken han hadde i hendene til russeren bak seg, før han hoppet ned fra lasteplanet og bort til sin Triumph Thunderbird. Den stammet fra et politibeslag, og den siste måneden hadde han knapt blitt sett utendørs uten.

 

Turen til Ila tok ham seks minutter, og ytterligere tre minutter senere foran Thon Hotell Prinsen vurderte han å ta en avstikker til politistasjonen for å levere inn pistolen og maskinpistolen sin – tanken på å se forloveden Marte og den nyfødte datteren igjen gjorde at han raskt slo fra seg den idéen.

 

Han gasset på videre forbi den gamle grå murbygningen med røde detaljer som utgjorde Prinsen Kino. Da han kom forbi Studentersamfundets røde fasade ble han bombardert av regndråper på størrelse med golfballer. Vel fremme ved leiligheten i Volveveien 11A på Nardo dryppet han av vann og svette fra topp til tå. Fireroms-leiligheten minnet mest av alt om en firkant av tre, malt hvit, med en liten kvadratisk bod foran som også fungerte som lagringssted for søppeldunker. Leiligheten var bygget sammen med en annen leilighet, denne avlang og malt i svart, også denne med en bod foran.

 

Han hoppet av sykkelen og gav den et klapp på setet, før han gikk over grusveien og kjente på døren. Lukket «kanskje hun hadde sovet lenge?

 

Han fant frem nøkkelen under matten foran seg og satte den i nøkkelhullet før han vridde om og åpnet døren.

 

«Hallo, Marte? Jeg er hjemme!»

 

Ingen svarte. Han forsvant instinktivt ut av døren igjen og hentet pistolen sin fra vesken på motorsykkelen.

 

Inne igjen kunne han kjenne et kaldt gufs fra kjøkkenet. Det ene stuevinduet viste seg å være knust, men bortsett fra det fantes det ingen tegn på noe unormalt. Han kunne ikke oppdage noen spor. Det skulle ikke være mulig i dette været. De som hadde brutt seg inn måtte ha tatt av seg skoene, resonnerte han. Fortsatt med pistolen i begge hendene entret han soverommet. Med ett forsvant all tvil om hvem som hadde brutt seg inn. En stank av blod hadde bredt seg ut i det store, hvitkalkede rommet. I den svarte dobbeltsengen av typen Fjell fra Ikea lå Marte lenket fast med to håndjern. De lange, lyse krøllene lå pent nedover skuldrene, og ansiktet var låst i en måpende grimase. Et kulehull hadde oppstått i pannebrasken, flere i mageregionen. Dynen var gjennomtrukket av blod. Sprinkelsengen på den andre siden av rommet orket han knapt ofre et blikk. Det som befant seg der var ikke så mye restene av et menneske som et kadaver.

Han snudde på hælen og forsvant tilbake til sykkelen sin. Rasjonelt sett skulle han ha ringt 112 – rasjonell tenkning befant seg nå i en annen verden.

 

I blindt raseri kjørte han fra Nardo til Trolla Brug med en snittfart på 80 kilometer i timen. Da han kom frem var trailerne allerede vekk, men de fleste syklene var fremdeles parkert utenfor. Det siste han gjorde før han gikk inn var å ta på seg den skuddsikre vesten trygt plassert i sykkelvesken. Inne i lagerhallen stod Padda, Martin, Ramberg, Flisa og flere andre, alle med munnbind. Noen åpnet sekker, andre fordelte heroinen i små poser. “Hvis kollegene mine hadde vært her nå, hadde de ledd rått av hele operasjonen «uforsiktighet satt i system,” tenkte han.

Men de var ikke her, det var bare ham og maskinpistolen hans. Det ble en ordentlig kamp – heroin og blod skvatt til alle kanter, som maling på det grågufsete relieffet utenfor.

 En halvtime senere var alt over «et tjuetalls kropper lå utover det grå betonggulvet, oppå trebord og bak trekasser.

 

Uten et ord reiste han seg fra knestående, gikk ut, satte seg på sykkelen og kjørte hjem.

Noen timer senere slo han på TVen i Volveveien 11A.

«Et gjengoppgjør har funnet sted på Trolla Brug, hovedkvarteret til Hells Angels i Trondheim. Sytten personer er drept og tre personer hardt skadd i det politiet beskriver   som den verste skyte-episoden i Trondheims historie.»

 

Kurt Hammer åpnet en ny flaske Jack Daniels og ventet på sirenene.

 

3 Tjuesjuende april, 2010

 

Det var oppbruddstemning i NRK. Femten minutt gjenstod før Dagsnytt kl. 19, og det gikk rykter om at viktig besøk var på vei til redaksjonen. Jon Gelius satt i sminken da Nina Owing kom inn og satte seg i stolen ved siden av.

 

«Har du hørt det, hvisket hun, mens hun fikk påført litt rouge i kinnene.»

«Nei, hva?»

«Du vet at Medvedev er på besøk, ikke sant?»

 

Jon nikket. Han var selvfølgelig klar over at Medvedev var i Oslo for å signere en avtale om grenselinjer i Barentshavet og Polhavet. Det var en av hovedsakene i sendingen.

 

«Jeg fikk beskjed fra resepsjonen om at han kanskje er på vei hit, fortsatte hun å hviske.»

«Tuller du?»

«Jeg vet det høres … søkt ut. Omtrent så søkt at det kan være sant. Eller hva tror du?»

 

Jon la ansiktet i dype folder.

 

«Vet du om Hans-Wilhelm er på vakt?»

«Det tror jeg faktisk han er, » smilte hun.

 

Ca. et kvarter senere kunne de to presentere sendingen i studio. Akkurat idet hovedsakene hadde blitt presentert, kunne Jon notere seg en melding på øret fra producer Geir:

 

«Medvedev med tolk er i resepsjonen. Sendingen blir utvidet med ti minutter. Russland har nettopp gått inn i Schengen – gedigent scoop!»

 

Jon ble helt perpleks i et par lange sekunder.

 

«Ja, da får jeg inn på øret her at … president Dmitry Medvedev er på vei inn i studio for å snakke om… at Russland har blitt medlem av Schengen.»

 

Kameramennene og script så på hverandre som om de ikke kunne tro det de nettopp hadde hørt.

 

Ett minutts stillhet fulgte.

 

«Ja, eh, det tar visst litt tid dette her.»

 

Jon bannet innvendig. Nina forsøkte å redde situasjonen.

 

«Kveldens hovedsak er altså at Medvedev kom til Oslo for å undertegne en avtale om grensene mot Barentshavet. La oss ta en titt på den saken …»

 

Akkurat idet saken var begynt å kjøre kom Medvedev nonchalant gående inn i studio. «I have an announcement to make,» begynte han idet han stilte seg opp rett ved siden av Jon og Nina.

 

«Vennligst stå der borte,» sa Jon på engelsk og pekte. «Velkommen!»

«Takk,» sa Medvedev på engelsk og tok ham i hånden før han gikk til stedet Jon hadde pekt ut.

 

Jon la merke til at kameramannen begynte å telle ned.

 

«5, 4, 3, 2 …»

 

«Ja, da var sannelig Medvedev på plass i studio. Herr President, du sa du hadde en kunngjøring å komme med?»

 

Han smilte triumferende. Det var et vinnende smil rettet mot kameraene, og Jon kunne forstå hvorfor han var blitt president.

 

«Ja, i dag signerte jeg en avtale mellom Norge og landet mitt her i Oslo. Men enda viktigere – i går ble Russland offisielt en del av Schengen. Dette var resultatet av mange måneder med intense forhandlinger, og det gleder meg å kunngjøre at russiske borgere nå kan reise fritt over grensen til Norge uten visum. Det betyr også at for første gang, kan nordmenn besøke min nydelige hjemby St. Petersburg uten å først søke om visum. Dette er fantastiske nyheter, og jeg håper at det vil bedre relasjonene mellom Europa og Russland.»

 

Nina måpte.

 

«Når vil denne avtalen trå i kraft?»

«Vel, som med alle slike ting er det mye byråkrati involvert, men vi ser for øyeblikket for oss 2011 som et realistisk tidspunkt.»

«Det er … fantastisk! Hadde du noen andre motiver bortsett fra å promoter turisme?»

«Ja, vi håper, som jeg sa, å bedre relasjonene mellom Russland og Europa.»

«Prøver du å konkurrere med Norges olje- og gasseksportering,» fortsatte Jon.

 

Medvedev smilte, litt blygt denne gangen.

 

«Vel, Russland har tradisjonelt hatt sine egne markeder, blant andre Ukraina. Men det er en del av det, ja.»

«Diskuterte du dette med Jens Stoltenberg?»

«Faktisk, nei, dere er de første som får høre om dette. Jens er en bra mann, det var ingen vits i å bry ham med slike detaljer.»

«Er du ikke redd for at han vil føle seg … snytt?»

«Absolutt ikke! Han vil finne ut på samme tidspunkt som alle andre.»

«Vel, vi må videre i sendingen. Men takk for at du kom hit for å dele disse viktige nyhetene!»

«Gleden var på min side.»

 

Han forlot sin anviste plass, og akkurat idet Nina skulle til å presentere neste innslag, kom han bort og kysset henne på kinnet før han forlot dem like overraskende som han var kommet. Det gikk et kollektivt gisp gjennom studioet idet blonde Nina ble rød som en tomat.

Omtaler

Det er ingen omtaler ennå.

Bli den første til å omtale “Trøbbel i Trondheim”

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *