Kjøp bøker i bokhandelen

Trollblod

kr 259,00

Boktype:
ISBN:
978-82-691339-1-2
Språk:
Norsk bokmål
Forlag:
Epilog
Utgitt:

Beskrivelse av boka

Andre bok i Bergtatt-serien. Einar blir rystet når han hører nyheten om hvem broren egentlig er, og at Tuvas liv kanskje ikke kan reddes. Han nekter å gi opp og vil gjøre alt i sin makt for å endre skjebnen. Dvergene er ikke i stand til å hjelpe Tuva og derfor må de søke hjelp andre steder. Sammen med faren begir de seg inn i ukjent og farlig landskap, og de har fryktelig dårlig tid hvis de skal redde livet hennes. Men vil noen andre hjelpe dem?

Første bok i serien, Portvokteren fikk terningkast 5 i VG og Namdalsavisa

Innbundet
Fantasy

Målgruppe: 9+

Leseutdrag

Kapittel 1

SVARTESYKEN

Einar hadde aldri sett ei død jente før. Han hadde husket Tuva som ei frisk jente med bein i nesa. Ei jente som sparket fra og ikke lot noen terge henne. Hun skulket skolen akkurat når det passet, og røyket rullings og sigaretter. Einar lo litt da han husket at hun brukte svart neglelakk og øyenskygge. Selv da hun var frisk så hun småsyk ut. Han likte at hun var annerledes. At hun ikke ville være som alle de andre jentene på skolen. Men han ble raskt alvorlig igjen. Var det virkelig for sent?

Han kunne ikke å godta det. Så blek og skjelettaktig lå hun bare der. Bittet hun hadde fått da hun hadde gjort motstand mot trollene, hadde forgiftet henne. Einar holdt vinterskoen han hadde funnet i krystallgrotten foran seg, og stakk en finger gjennom ett av de store hullene. Sålen var flerret opp på undersiden.

Han kikket tilbake på henne. Livsgnisten hadde forsvunnet fra øynene hennes. Einar visste han burde gjøre noe, men ikke hva. Hjemme var det alltid moren hans som hadde tatt seg av ham da han selv hadde blitt syk. Egentlig tok hun seg av alle. Selv faren hadde fått pleie bare han viste tegn til en begynnende forkjølelse. Hun var så flink … Han husket godt sist gang han hadde blitt slått ut av omgangssyken, og lå og brølte ned i toalettskåla. Moren var på pletten og spurte om alt gikk bra. Om han trengte noe. Tørket ham over ansiktet med håndkleet. Hentet våte og kalde kluter han kunne legge mot pannen. Sykepleier var liksom ikke noe Einar hadde vurdert å bli når han ble stor, men nå måtte han likevel prøve seg, enten han ville eller ikke. Det verste var at moren ikke var der sammen med ham, for nå hadde han virkelig trengt rådene hennes.

Det luktet forferdelig av Tuva, som om hun hadde dødd for en uke siden. Ansiktet hadde fått et trist og spøkelsesaktig skjær fra en flamme som kjempet alene mot mørket. Kubbelyset var nesten nedbrent, og tunge talgklumper hadde samlet seg ved bunnen.

Einar sukket tungt. Såret ville ikke gro. Eimen av sykdom og gammelt blod var både søt og kvalmende. Han la fra seg skoen ved sengen, og lente seg godt bakover idet han løftet på pleddet for å ta en nærmere titt på hva han hadde å jobbe med. Stanken slo ham ut, og han måtte forlate sykestua for å trekke frisk luft.

Ta deg sammen!

Han trengte noen minutter på å manne seg opp, og til slutt tok han mot til seg og gikk inn igjen. Han fikk undersøkt hele foten hennes, og det var en bragd i seg selv. Han som alltid holdt på å besvime bare han så blod! Det svarte i såret hadde spredt seg rundt bittmerkene, og huden virket gjennomsiktig der trolltennene hadde sunket inn i kjøttet.

Allvis, den vise og eldgamle dvergen hadde sagt at det kunne gå koldbrann i foten. Einar hadde fulgt med såpass mye på skolen at han visste at det betød at Tuva kanskje måtte amputere. Bare ordet fikk det til å grøsse nedover ryggen. Det var et stygt ord – amputere. Tuva hadde blitt blodforgiftet og kunne dø hvis han ikke klarte å bekjempe betennelsen. Einar visste at komodovaranens bitt hadde tusenvis av farlige bakterier i seg. Varanens offer kunne gå skadet rundt i flere dager før det endelig døde av blodforgiftning. Han kunne bare gjette hvor mange bakterier det var i et trollbitt. Hun lå på den steinharde senga og tviholdt på livet, lukket inn i et skall som en gang hadde vært henne, men som nå … Einar klarte ikke å tenke på hvor annerledes hun hadde blitt. Det kom ingen reaksjon da han knipset foran øynene hennes, eller kløp henne i armen. Hun var liksom ikke der lenger. Hun hadde alltid et skarpt blikk for alt og alle rundt seg. Nå lå øynene bak en vegg av tåke.

Einar sverget på at han skulle kjempe for henne. Selv om de ikke hadde vært venner så lenge, var hun en venn og han sviktet aldri venner. Han strakte seg etter flasken han hadde fått av Allvis. Den sto på gulvet med en huskelapp klistret til glasset som var skittent og full av fingermerker. Beinkløverdrikken hvilte tungt i hånden. Overflaten var ruglete og kaldt, laget av dyktige dvergiske glassblåsere. Den var snart tom nå. Bare en liten skvett lå igjen på bunnen. Einar ristet på flasken og studerte innholdet nøye i det de tykke tårene sank til bunnen igjen. Væsken var honninggul og filtrert, klar og gjennomsiktig. Korken ga etter med et sukk da han jekket den opp med tennene. Duften av blomster og sommer nådde nesa, og da kjente han hvordan han savnet solen. Det hadde vært alt for lenge siden. Han spyttet ut korken.

Allvis hadde gjentatt at han ikke måtte finne på å gi Tuva mer enn tre dråper av gangen. Hun måtte ikke få overdose. For mye av det gode er absolutt ikke godt, hadde han sagt. Kroppen hennes ville ikke tåle det. Minst en halvtime mellom hver medisinering, men ikke mer enn tre kvarter. Han måtte bare gjette seg til hvor lang tid en halvtime faktisk var, siden det ikke fantes noen klokke her inne i fjellet. Han kunne ikke vente for lenge heller, for da ville ikke medisinen ha god nok virkning. Det var håpløst å beregne, men han måtte gjøre sitt beste. Selv om sekundene var lette å telle i starten, så ble det vanskelig når det ble så mange av dem. Dessuten var han sliten og da ble matematikken håpløs. Han som hatet matte!

Tuvas sprukne lepper tok så vidt i mot flasken og dråpene forsvant inn i munnen hennes. Hun burde snart vise tegn til bedring straks den siste dråpen var gitt. Men idet Einar satte fra seg flasken på steingulvet, mørknet blodårene på halsen hennes. De trakk all farge vekk fra huden rundt. Svarte fangarmer løp ut i hele kroppen som greinene på et tre. Først til ansiktet, så nedover brystet og ut langs armene helt ut til fingertuppene. Pusten ble svakere, og et kort puff forlot leppene hennes.

«Allvis!» ropte Einar, og reiste seg så brått opp at krakken han satt på rullet mot veggen. Stemmen hans skalv. Glassflasken knuste et sted under ham. Hva i all verden skulle han gjøre? Hadde han bommet så mye på tiden at sykdommen hadde begynt å spise henne opp? Einar hvilte to fingre på pulsåren hennes. Aller først kjente han at pulsen hennes raste av sted, men så begynte hjertet å slå saktere og saktere. I samme øyeblikk som han ikke var sikker på om han kjente noen puls i det hele tatt, slapp en tynn piping ut av munnen hennes som et siste rop om hjelp.

Einar løp ut av sykestua og ropte på nytt, denne gangen etter faren. En patruljerende dverg stoppet først nysgjerrig opp, men hastet vekk da han så hvem som ropte.

Hvor hadde de blitt av?

«Kan noen hjelpe meg?» ropte han på nytt.

Et par hoder dukket opp i ett av vinduene over ham. Fjellveggen i Svartalfheim var dekket med vinduer, men byen så forlatt ut. De to dvergene stirret ned på ham med store øyne. Pekte. Helt siden Einar hadde kommet tilbake fra Midgard hadde dvergene oppført seg merkelig. De holdt seg unna som om han var smittet av pest, eller en annen farlig sykdom. Han likte seg ikke der nå. Byen var ikke som da han hadde blitt ledet inn i den sammen med Ivalde og Fjaler for første gang. Da var det dverger alle steder, og de kom bort for å se nærmere på den merkelige fangen de hadde kneblet. Dvergene virket ikke det minste takknemlige for at han hadde klart å stenge Jutulporten. Han hadde da risikert minst like mye som dem. Uten ham ville de ikke ha klart å stenge porten. Det var han som var portvokteren, og de hadde ingen grunn til å klandre ham!

«Allvis!» hylte Einar så høyt at han var sikker på at hele Svartalfheim måtte ha hørt ham. «Pappa!»

Da Einar forstod at ingen ville komme til unnsetning, sank han sammen på steingulvet utenfor sykestua. Det var for sent. Tuva ville dø, og det var ingenting han kunne gjøre.

Skritt.

Hørte han riktig? Jo da. Det var de tunge stegene til faren som nærmet seg. Sammen med noen tassende føtter. Einar gløttet opp og så den skjeggete dvergen løpe vuggende fra side til side, som om den ene foten var tyngre enn den andre.

«Hva bråker du etter, gutt?» peste Allvis. Faren hang på like bak. «Har du tenkt å vekke de døde?»

«Er alt bra med Tuva?» sa faren.

Einar spratt opp.

«Nei, hun dør!» sa Einar fortvilet og kastet armene ut i lufta. «Det skjer noe rart med henne!» Han gned seg i øynene og jaget vekk tårene som nå flommet over. «Du lovte at beinkløverdrikken skulle virke, Allvis!» Han løp inn til Tuva.

Allvis så forvirret ut. Øynene flakket til hver side som hos en ugle. De ville forstå, men ble stående glinsende blanke tilbake.

«Drikken skal da virke, den. Gjør den ikke det?» spurte Allvis og fulgte etter. «Beinkløver er den sterkeste medisinen vi kan gi til dverger som har fått svartesyken i kroppen. Det har alltid virket tidligere, så det er ingen grunn til at det ikke skal virke nå.»

Einar kunne ikke tro det. Hadde de gitt henne noe som bare funket på dverger? Han kunne huske da Alfred bare var en valp og hadde fått i seg noen piller han ikke kunne huske navnet på. Det var en type tabletter som faren hadde fått hos legen fordi han ikke klarte å sove om natta. Alfred hadde havnet i koma og dyrlegen måtte pumpe ut mageinnholdet for å unngå at han skulle dø. Kanskje var beinkløver medisin for dvergene, og gift for mennesker?

«Men har dere prøvd den på mennesker før?» ville faren vite. Han tenkte det samme som Einar.

Allvis nølte.

«Det er uforklarlig!» Allvis smilte nervøst og begynte å rote rundt blant fargerike flasker som sto oppstilt på en hylle på motsatt side i rommet. Han unngikk å svare på spørsmålet til faren, og vandret omkring vill i blikket mens han lette i lageret sitt. Flaskene var ikke merket. «Her! Kanskje grønnurter fra Vigridslettene vil lindre feberen hennes, om ikke annet vil. Eller kan svoveldugg fra Muspellsheim kanskje få henne til å puste normalt igjen? Hva med knuste nyresteiner til en tusseladd eller avkok av hjerterot?» Allvis begynte å humre for seg selv mens han luktet på innholdet i en av flaskene. Han vred hodet unna og grein på nesa.

«Nei, ingenting fra tusseladder helbreder noe som helst. Men hva med årelating?» Han hadde et lite kar med blodigler og noen små kniver som til tross for alderen og rusten virket skarpe som barberblad.

Einar møtte blikket til faren. Det måtte ha rablet for den gamle dvergen.

«Hva er det du pønsker på nå?» spurte Einar skarpt og blokkerte veien for Allvis da han nærmet seg Tuva med flaskene han hadde samlet sammen. I sin venstre hånd holdt han en stor sprøyte med krum spiss og en liten kniv.

«La en gammel dverg få gjøre et nytt forsøk,» sa Allvis. «Jeg har lang erfaring med sykdom og skader!» Han forsøkte å gå rundt ham, men Einar ble stående i veien.

«Seriøst? Du får ikke forgifte henne mer enn du allerede har gjort,» sa Einar og stirret dvergen inn i øynene.

«Men Einar, da …» sa faren. Han gjorde sitt vanlige forsøk på å være diplomatisk. Einar hadde sett det så mange ganger før. Faren kom aldri noen vei med å prøve å snakke ham til fornuft, i alle fall ikke de gangene de kranglet.

«Forgiftet? Jeg har da ikke forgiftet noen. Flytt deg menneskevalp! Vis respekt for de eldre. Det er fortsatt mye vi kan gjøre, forstår du.»

«Det er fortsatt mye dumt du kan gjøre også,» sa Einar. «Derfor får du ikke hjelpe henne mer!» Han knøt armene bestemt over brystkassen.

Allvis ble stående å stirre tilbake. Så la han fra seg alle flaskene han hadde samlet i en haug midt på gulvet, og marsjerte ut.

«Var det der egentlig nødvendig da, Einar?» sa faren. Han løftet opp krakken, og sank ned på den, så hvilte han hodet oppgitt i hendene. «Vi er jo gjester her …»

«Allvis har forgiftet henne med heksebrygget sitt!»

«Det kan vi da slett ikke si …» sukket faren. «For alt vi vet kunne Tuva ha blitt sykere uansett. Hun blir ikke friskere av at dere krangler.»

«Men hva skal vi gjøre, da?» spurte Einar. Han var livredd nå. Hvis dvergene ikke kunne hjelpe henne, hvem andre kunne de da spørre om råd? Faren hadde jo hatt med dvergene å gjøre tidligere, men nå var det ikke stort mer å hente i Svartalfheim.

«Jeg har hørt rykter …» hvisket faren. «Det finnes andre skapninger i fjellet som er mye flinkere til å helbrede sykdom enn dverger, men jeg har aldri møtt dem selv, og vet ikke hvor vi skulle begynne å lete.»

Det ble stille mellom dem.

«Fant dere Gard, forresten?» avbrøt Einar. Han kom på at han ikke hadde sett snurten av broren siden Allvis og faren hadde kommet tilbake. Selv hadde han blitt plassert hos Tuva, og ante ikke hva som foregikk utenfor dette rommet.

«Nei. Jeg må lete videre,» sukket faren og reiste seg. «Jeg ble helt satt ut da du begynte å rope og tenkte at du kanskje hadde funnet ham.» Han gned seg i ansiktet og visste tydeligvis ikke helt hvor han skulle gå. Til slutt gikk han ut av sykestua men rygget like fort inn igjen. Han holdt på å kollidere med Mjoll som kom ridende inn på Alfred.

«Dere slipper å lete videre,» sa Mjoll alvorlig, og bråstoppet før han hoppet elegant ned fra hundens rygg. Sadelen som Alfred hadde fått, passet perfekt. Han la seg rett ned på gulvet og peste med tunga hengende langt ut av kjeften. Det virket ikke som han kjente igjen sine tidligere eiere, eller så var han så utmattet at han ikke orket å hilse på dem.

Mjoll børstet av seg skitt og støv. Han blødde fra en liten flenge på venstre kinn.

«Sett dere ned,» kommanderte Mjoll. «Jeg er redd jeg har dårlig nytt om Gard.» Einar møtte blikket til faren. Hadde det skjedd noe med broren hans? Var han død?

Omtaler

Det er ingen omtaler ennå.

Bli den første til å omtale “Trollblod”

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *