Kjøp bøker direkte fra forfatteren

Tyrannen av Egypt

kr 299

Boktype:
ISBN:
978-82-690604-3-0
Språk:
Norsk bokmål
Forlag:
Marius Thue
Utgitt:

Beskrivelse av boka

Legenden om Thoke fortsetter! «Tyrannen av Egypt» fortsetter der «Et Fjell av Flammer» sluttet. Bare flere hundre år etter.

Da menneskene i nord fortsatt levde som jegere og sankere, blomstret sivilisasjonen i Egypt. Men nå er landet i ferd med å endre seg. En konge med navnet Akhenaten har kommet til makten. Egypterne har utallige guder, men Akhenaten sier det kun er en eneste gud – Aten. Samtidig som kongen er i ferd med å avskaffe de gamle gudene, begynner ryktene om Osiris og hans sortstripede hær med å spre seg. Har Jorden og himmelens sønn kommet tilbake for å ta hevn på dem som har forlatt ham?

Thoke befinner seg snart i sentrum av konflikten. Og kan det mystiske landet gi nye spor i jakten på den gamle stammen hans?

Leseutdrag

Intef setter seg opp og lytter, men han hører ikke noe. Han ser på Thoke, spørrende. Den store nordboeren står ved trappen med lukkede øyne.

«De gikk nettopp lengre inn i hulen,» hvisker Thoke.

«Vandrere eller banditter?» spør Intef, også han hvisker.

«Jeg vet ikke,» svarer Thoke. «Hysj, jeg kan høre dem nå.»

«Hvorfor må vi alltid gjemme tingene her?» sier en mann med dyp røst. «Skulle vi ikke finne den egypteren?»

«Jo,» svarer en lysere stemme. «Men det er tusenvis av menn på utkikk etter ham, og med det samme vi leter i dette området, så kan vi sjekke om varene har blitt levert.»

«Jeg håper det ikke er vi som finner ham,» sier den dype røsten.

«Hva mener du?»

«Har du ikke hørt det? Egypteren skal visstnok reise med en diger kjempe fra andre siden av Kaukasusfjellene.»

«Tull, det finnes ikke kjemper, ikke på ordentlig.»

De to mennene går lengre inn hulen, helt til Thoke ikke lenger kan høre dem.

«Kom, vi sniker oss ut,» foreslår Thoke.

«Kan du ikke bare, du vet, banke dem opp litt?» spør Intef.

«Nei, jeg vil ikke slåss med dem, og dessuten leter de etter oss. Hvis de ser oss vil de hente flere, og nei, drap er heller ikke noe alternativ.»

Thoke tar et par skritt ned trappen. Han lytter etter mennene inne i hulen mens han venter på at Intef skal følge etter. Idet de tar det siste trinnet hører han dem.

Thoke forsøker å ta seg opp trappen igjen, men Intef er i veien. Han plukker ham opp som om han var et lite barn og slenger han over skulderen før han stille løper opp og inn i neste rom.

«Var det noe oppe?» hører han mannen med den lyse stemmen si.

Med Intef tilbake på egne bein, skynder de seg inn en lang gang, inn i et nytt rom, igjennom en ny dør og opp nok en trapp og inn til enda et nytt rom.

Inne i rommet gjør Thoke store øyne. Tett i tett på hver en vegg er det tegnet og risset inn symboler og bilder. Noen er farget i alle regnbuens farger, mens andre kun er farget likt det lysebrune berget de er risset inn i.

«Hva er alt dette?» undrer Thoke.

«Dette er et bønnerom.» svarer Intef. «Her kom folk for å be til gudene i stillhet.»

Det er ingen andre åpninger i rommet annet enn et lite hull i veggen. Thoke titter ut og ser langt ut over ørkenen. Han vender så oppmerksomheten tilbake til veggene.

«Fortell meg om gudene deres,» sier han.

«Her er det guder fra rundt omkring, men se der borte.» Intef peker mot midten av en av veggene. «Her er noen av de egyptiske gudene. Se, denne er Osiris.»

Intef peker på en tegning av en mann med grønn hud, en stor avlang hvit hatt og med et tynt, langt skjegg under haken. Han er kledd i hvitt og har et slags smykke rundt halsen.

«Her er konen hans, Isis,» fortsetter Intef.

Hun har langt blålig hår og har på seg en brun-aktig kjole. Hun har et smykke likt sin ektemann Osiris.

«Hva med denne?» spør Thoke og peker på en merkelig figur litt lengre bort.

Foruten smykkene er figuren naken på over-kroppen. Han har på seg et skjørt og har ikke menneskehode, men det av en slags fugl. På hodet har den en avlang hvit hatt, lik Osiris.

«Ah, det ser ut som Horus, sønn av Osiris og Isis,» forteller Intef.

«Hvorfor har den fuglehode?» undrer Thoke.

«Jeg vet ikke helt, men det har nok en dyp mening. Alt med gudene har en dypere mening. Noen sier han er gud av luften, så kanskje er det derfor han har falkehode.»

Thokes tanker går tilbake til Org, det store beistet som pleide å bære et elghodet over sitt eget. Han husker også hvordan han selv endte beistets liv. Kanskje Horus gjorde noe lignende som Org i sin tid.

«Var disse gudene ekte, eller var de uten virkelig form, slik gudene hjemme?» spør Thoke.

«Eh.» Intef rynker på nesen. «Hvis du mener om de virkelig levde en gang, så tror jeg ikke det. Jeg tror det er mer bygd på fortellinger og legender.»

«Legender er da også som regel basert på noe,» sier Thoke.

Kommentaren får Intef til å tenke. Kanskje er ikke Thoke bare en dum barbar slik han trodde. Han betrakter den store mannen som studerer de forskjellige bildene og hieroglyfene med en glød man kun ser hos et lite barn.

«Oi!» utbryter Thoke plutselig. «Se på denne!»

Thoke peker på en figur som ligner på Horus, men i stedet for falk har figuren noe som minner om et ulvehode.

«Det er Anubis, han er vokter av de døde,» forteller Intef. «Hodet hans er en sjakal. Der du finner død, finner du også sjakaler.»

Thoke blir stående å betrakte Anubis i et øyeblikk, før han beveger seg lengre bort på veggen og til en figur som står alene, omkranset av mørke.

«Det der er Set, gud av alt som er ille i denne verdenen.»

Set er lik Horus og Anubis, men Thoke klarer ikke å tolke hva slags dyr hodet hans skal forestille. Er det en slags blanding av de to? Thoke er skal til å spørre i det han hører en lyd utenfor.

Han skynder seg bort til hullet i veggen. Nede på bakken utenfor ser han to menn på vei vekk fra berget.

«De har dratt,» sier Thoke.

«Flott! La oss komme oss vekk herfra, og det raskt!»

De pakker sakene sine og finner veien ned til det ytterste rommet. Et fullstendig mørke møter dem. Mennene må ha fylt igjen inngangen mens Thoke og Intef så på hieroglyfene.

«Vi vet dere er der inne!» hører han den lyse stemmen rope.

«Bli her til vi kommer tilbake, så skal vi ikke skade dere!» kommer det fra mannen med mørk stemmen. «Det er ikke noe sted dere kan dra uten at vi får tak i dere likevel!»

Thoke begynner umiddelbart å grave. De vet ikke hvem de har med å gjøre her. Han graver ut et hull stort nok til at de klarer å krype ut. Innen de har kommet ut i den stekende solen, har de to mennene for lengst forsvunnet.

«Vi må skynde oss. De tror kanskje de kan nå oss igjen, men det skal vi nå se på!» Thoke tar tak i Intef og kaster han over skulderen igjen. Stormen har kanskje lagt seg, men med Thokes hastighet kan det virke som den følger dem på veien.

Dagen etter er selv Thoke i ferd med å bli sliten. Varmen og mangelen på mat og vann tar på kreftene. Han slipper ned Intef, som har klart å sovne på Thokes skulder. Han våkner i det han lander og rister søvnen ut av hodet. Med noen bøy og tøy kommer han seg til hektene igjen.

Thoke setter seg ned i skyggen av en stor stein. Varmen begynner å plage ham. De to reisende virker å ha to forskjellige strategier for å takle varmen. Den ene kler på seg mens de andre kler av. Intef er godt vant til dette. Han dekker kroppen sin i tynne plagg for å holde solen ute. Et tykt lag med kull smøres under øynene. Thoke har fortsatt på seg det samme tettsittende plagget. Han river av seg på overkroppen, og lager en slags bukse av resten av plagget. Det ser ikke særlig fint ut, men Thoke bryr seg ikke.

«Denne kongen av Egypt, ble han konge fordi han er en gud?» undrer Thoke.

«Hva mener du?» spør Intef, men gir ikke Thoke tid til å svare. «En konge blir konge fordi han er sønnen til den forrige kongen, sånn er det bare. Alle de tidligere kongene er gudommelige.»

«De var alle guder?»

«Ja, på sitt vis.»

«Hvordan døde den gamle kongen?»

«Han ble gammel,» svarer Intef. Svarene virker å komme tungt. Han setter seg ned i skyggen av et tre og vifter et stort, grønt blad foran fjeset sitt.

«Hvor gammel ble han?» Thoke vet at Intef arbeidet i palasset, og nok kjente den gamle kongen, så han gir seg ikke.

«Så gammel som en gammel mann blir.»

«Om han var en gud ville han vel levd i hundre-vis av år?» Thoke merker at Intef holder på å gå lei, men det gjør ham ikke noe.

«Ikke alle guder er like, antar jeg.»

«Hadde kongen mange barn?»

«Ja, han hadde ni barn.»

«Oi.» Thoke ser for seg alle barna løpe rundt. Selv hadde han bare Rhekir og Larii. Det må kjennes godt å ha så mange. «Så den nye kongen var den eldste av barna?»

«Nei,» svarer Intef. Han slutter å vifte med bladet. «Thutmose var den eldste, men han døde ung.»

Thoke ser øynene til Intef forandre seg. Han skjønner at Intef kjente Thutmose godt fra tiden i palasset. Dette er nok et godt tidspunkt å skifte samtaleemne på.

«Jeg er sulten,» sier Thoke. «Kanskje vi skulle skaffe noe mat?»

«Du får se om du finner noen skorpioner!» kommer det fra Intef. Begge bryter ut i latter.

Idet Thoke reiser seg kan han kjenne noe treffe han i ankelen. Han ser ned på en lang, grå slange med en utfoldet hette på hodet. Den hugger til igjen, nok en gang på samme sted. Intef gisper.

«Neineinei! Den der er livsfarlig!» skriker han med hendene over hodet.

Slangen hveser høyt og hugger til igjen. Intef innser at slangens hoggtenner ikke klarer å bryte Thokes hud, slik skorpionens brodd heller ikke klarte det. Thoke bøyer seg ned og plukker den opp etter hodet.

«Middag!» utbryter han, før han river hodet av den med et raskt, kort rykk. Intef smiler stort. Magen rumler bare ved tanken på mat. Dessuten er ikke slangekroppen giftig, det er kun hodet som holder giften. Kanskje Thoke vil spise det, tenker Intef. Han grøsser.

Thoke griper tak og vrenger slangen slik innmaten kommer ut. Intef brekker seg av synet. Thokes mangel på dannelse slutter ikke å overraske ham. Thoke er i ferd med å ta en bit, men Intef stanser ham.

«Vi burde vel grille den først?»

«Men jeg er så sulten!»

«Jeg har ikke en mage av bronse, slik som du. Jeg kommer til å bli syk om vi ikke steker den. Den vil smake bedre også.»

Thoke er enig. Stekt mat smaker tross alt bedre. Han vrenger slangen tilbake igjen, og legger den på en stein. Plutselig hører han hester i galopp nærme seg. Lyden kommer fra den andre siden av en ås. Thoke skjønner at de har blitt funnet.

Ti menn utrustet med lange spyd rir rett mot der de sitter. Spydspissene er som krumme sverd. Thoke rekker ikke å gjøre noe som helst. «Der er de!» roper en av mennene. De setter i mot dem. Thoke forsøker å hoppe på en av hestene idet de passerer, men blir løpt ned bakfra av en annen. Han reiser seg, men blir dyttet ned i sanden av en av rytterne. Han kommer seg på beina, men blir ridd ned igjen. Atter en gang kommer han seg opp. Den ene av rytterne har siktet inn spydet på ham. I siste liten kaster Thoke seg til siden og griper tak i spydet. Han rykker det til seg og gjør seg klar til neste som vil prøve seg.

Idet Thoke ser en rytter gjøre seg klar, hører han et hyl komme fra Intef. En annen rir mot Intef i full fart med spydet hevet til kast. Plutselig flyr små kniver gjennom luften. Rytteren faller død til bakken med et lite klynk.

Thoke mister konsentrasjonen og blir igjen ridd over ende, men han klarte i det minste å unngå rytterens spyd. Han mister derimot sitt eget spyd i fallet. Han kommer seg raskt på beina. En rytter nærmer seg ham igjen. Denne gangen velger han å prøve noe annet. Med et byks hopper han rett opp, og lander sittende rett foran rytteren. Han kaster mannen av, før han selv hopper av hesten.

Thoke løfter mannen opp. Han håper å få han til å snakke, men før han rekker å ytre et ord sitter en kniv i mannens strupe. Den hettekledte sitter stille på en liten, brun hest. Som om han bare observerer det som skjer rundt ham. Så, med presise knivkast, setter han rytterne ut av spill. En etter en faller de sammen, til en enslig rytter står igjen. Han hopper av hesten og lander på Intef. De ruller rundt i et basketak så sanden spruter opp i luften. Thoke reagerer raskt og river mannen til seg. Han holder ham opp framfor seg. Thoke har spørsmål, men brått har også denne mannen en kniv i strupen. Denne gangen er det Intef som har slått til.

Thoke slipper det gurglende liket i bakken og ser etter den hettekledte, men han er borte for dem igjen.

«Dette er Hettitere, uten tvil,» bemerker Intef. «Disse var nok grensevakter stasjonert ikke langt unna, og det betyr bare en ting; vi nærmer oss! Kom igjen!» Intef forsøker å stanse en hest, men alle løper tilbake til der de kom fra.

Thoke blir stående blant de døde. Han sukker og rister på hodet. Intef innser at han aldri vil få tak i en av hestene, så han begynner å løpe mot Egypt, som om det var bare noen få skritt unna.

Etter å ha løpt et stykke vender han hodet, og ser at Thoke fremdeles er borte ved likene.

«Hva driver du med?» roper Intef.

«De må begraves,» svarer Thoke. Han holder hendene ved hoftene og ser ned på de omkomne.

«Vi har ikke tid til det nå! Kom igjen!» Intef ser fortvilet på Thoke som er i ferd med å stable steiner over ett av likene. «Greit! Se til å skynd deg, jeg holder utkikk.»

Intef finner veien opp til en liten ås. Der blir han stående mens Thoke begraver grensevaktene.

Etter å ha begravd de døde, setter de kursen mot grensen til Egypt. De trekker mot kysten nå, men må krysse mer ørkensand før de kommer dit. Thoke er godt vant til å trø i underlag som gir etter, selv om sand ikke akkurat er det samme som snø.

«Den hettekledte var nok ingen spion. Noen ideer om hvem det var?» spør Thoke. Han har fått på seg en lysebrun tunika av lin. Den døde vil ikke ha bruk for det lenger. Denne passer ham bedre enn ulltøyet. Rundt nakken har han hengt slangen. Blod drypper ned på tøyet, uten at Thoke tenker noe mer over det. Han håper å steke slangen så snart de kommer over grensen.

«Jeg møtte på personen med hetten i dyp rus like før jeg dro til Aremvi,» forteller Intef. «Jeg visste at Khamet var i området, men jeg var lei av å løpe. Alt jeg ønsket var å komme meg tilbake til Egypt. Denne personen hvisket noe til meg, men jeg kan ikke huske hva. Et øyeblikk trodde jeg det var gudinnen Isis som pratet til meg.»

Langt fremme horisonten kan Thoke se en hettekledt rytter forsvinne i den bølgende heten. Han, eller hun, ser også ut til å være på vei til Egypt.

Omtaler

Det er ingen omtaler ennå.

Bli den første til å omtale “Tyrannen av Egypt”

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

0