Kjøp bøker i bokhandelen

Tyronebrigaden

kr 229,00

Boktype:
Kategori:
ISBN:
978- 82- 300- 1787- 6
Språk:
Norsk bokmål
Utgitt:

Beskrivelse av boka

Tyronebrigaden handler om en ung kvinnes flukt fra ubearbeidet sorg i en dysfunksjonell familie tidlig på 70- tallet. Som ungdom av sin tid, politisk bevisst og på søken etter balanse i et rastløst sinn, reiser hun inn i en krig hvor hun finner mennesker like rotløse og forvirrede som seg selv. Men midt i dette ville landskapet finner hun styrke og frihet. Romanen er historien om et hemmelig engasjement i en ytterliggående kampcelle i IRA og om forholdet til den unge kommandanten som leder den. Boka forteller om The Troubles i Nord Irland sett fra grenseområdets rigide perspektiv. Den er en naken sannhet om politiske motsetninger, sosiale forhold og ekte mennesker i en tidsepoke da kamp for menneskeverd og borgerrettigheter hadde universell betydning. Men den er også en hyllest til det som for alltid forblir ungdommens svøpe; fysisk selvtillit, identitetssøken og den første, famlende kjærligheten.

Leseutdrag

Været hadde ikke bedret seg. Gufs av vind dro langs fjellene og skar gjennom lagene av klær de hadde på seg. Når solen steg tindret horisonten som et gullnett, når solen falt kom kulden og forvirret sommerens virkelighet. Den nye basen hadde en gang vært skysstasjon for folk som ferdes over Sperrin-fjellene. Huset lå i et veikryss hvor to av veiene, til øst og vest, stort sett utgjorde smale asfaltstriper med gresstuster langs midten. Ingen kjørte der mer, inne i fjellet var britenes helikoptre, de lå langs grensen og steg som svarte fugler opp fra dalførene for å spane etter geriljahæren de hadde lært å betrakte som fiende. Pilotene hadde angstfylte timer i soveposene når de skulle på tidlig patrulje, skarpskytterne i setet ved siden av dem dro hjelmens visir ned over ansiktet og lente seg ut med maskingeværet i siktet positur. I kikkertsiktets oval danset det røde krysset og gjorde dem forvirrede og engstelige; det hadde hendt de traff sauer og en gang en bonde på vei fra torvmyra på traktor. Det var et sted sivile ikke lenger ferdes, veiene grodde igjen og gårdene der oppe ble forlatt. De store steinhusene sto til nedfalls nå og gjerdene falt fra hverandre, ble vanskjøttet og glemt. Bare i den lavloftede skysstasjonen brant det torv i en enorm peis omkranset av lokale skiferblokker. Den hadde varmet reisende som kom seg over det fuktige og tåke-innhyllede fjellet, de hadde tatt av seg oilskinjakker og høye støvler og strukket føttene mot ilden mens søvnen overmannet dem. Mange krysset fjellene for å komme til dyrskue i Derry, nå hadde menn med andre mandat søkt inn i en sirkel omkring ilden. Dette var fronten da landroveren stanset utenfor en kveldstime i juli. 

En mann kom ut med rifle under armen da Vanessa smøg seg ut fra det harde setet og sto halvveis gjemt bak døra på kjøretøyet. Hun hadde vondt i enden og korsryggen etter timer gjennom kronglete, ville landskap langs veier som egentlig kun var dyretråkk. Turen hadde vært som en endeløs ferd over fartsdumper og gjørmehull, hun hadde forventet at dette ville bli en ferd inn i et ukjent terreng, men hvilket terreng, fysisk så vel som mentalt. Hun tenkte at dette var reisen uten retur, landet og verden hun forlot ville bli glemt, og være fjerne lik halvt utviskede minner. For ut av det grå, ville fjellet kom hun aldri levende, det var hun temmelig sikker på. Der fantes bare raggete sauer og iskalde høyder, de evinnelige myrhullene og tåke som lignet røyk dansende omkring de gule tornebuskene. 

Cathal hadde sittet stum i forsetet mye av veien, kjeven framskutt, munnen smal og hvit over de spisse hjørnetennene. Han var ikke den myke elskovssyke gutten mer, i denne verdenen hvor kampen var, kom en selvsikker, nesten stygg og hånlig maske og ble trukket nedover hele hans gestalt, lik at alter ego. Padraig tenkte sitt; kameraten hadde grått og klaget som et lite, bortskjemt barn før han forsvant til Monaghan. Nå var han fornøyd, trofeet var hans, jenta satt i baksetet som en likblek statue han ignorerte, han hadde fått viljen sin både med henne og de han kommanderte. Kongen som hadde vært en avkledt liten prins, sur og furten, var tilbake i hermelinspelsen! Faen ta ham! Hvis denne jenta ble drept hadde de Interpol på nakken og britenes lete-aksjon i europeisk regi kom ikke til å bli vakker, de ville være rått kjøtt alle i enheten på grunn av kommandantens idiotiske valg. Å ta med en skandinavisk jente til fronten, herregud! Mannen med våpenet hilste til luen. Han trådte over mot land roveren, banket løpet på riflen lett mot forhjulet og ristet på hodet.

«Du kjører på dårlige dekk, kommandant! Hva om du hadde punktert med britene hengende over hue! Kunne kanskje tatt den nordlige ruten!» 

«Kortere østfra!» svarte den innbitte kongen mens han bøyde den radmagre skikkelsen og tittet kjapt på hjulet. «Vi er her nå, iallfall. Går det greit?» 

«Jeg vet ikke hva jeg skal si. Våpen kan komme når som helst, det er flere foreslåtte landingsområder og ingen her har kunnet verifisere noe de siste dagene –uten deg til stede!» Gutten hevet sakte hodet, trakk den oppbrettede balaklavaen nedover pannen, det sto en sint nyve mellom øyenbrynene da han spyttet ordene mot kameraten: «Bruk ikke mitt fravær til å skylde på noe som helst! Landingsplasser kan dere snakke med Brian om, jeg er ikke uunnværlig!» 

«Vi går ikke til Armè-rådet uten ditt samtykke, det er ordre, det vet du! Det er du som er ledende kommandant i enheten, vi venter til du bestemmer slike avgjørelser!» Med ett smilte gutten, skjevt og nesten ondt, Vanessa skvatt da hun så den sylskarpe profilen, han var tusen mil fra den hun hadde elsket med; fra gud til djevel på sekunder, tenkte hun. 

«Ja, det er rart å tenke på hvilken makt man har!» sa han sarkastisk. Mannen med riflen snudde seg bort. Han virket som en solid og godlynt fyr men han likte ikke Cathals atferd nå, det kunne hun se tydelig. En rødme bredte seg langs kinnene hans og han snudde det brede ansiktet fra dem. Hun følte seg syk med ett, dette ville ikke føre til noen inkludering av henne her, hun skulle kommet seg vekk før han fikk makten over henne, nå var det altfor sent. Røyken slo ned langs pipen og langsetter den grove steinveggen, dro langs stien i torvstinkende flak som nådde neseborene hennes. Lukten var intenst søt, samtidig bitter som giftige urter, den var eim av kelternes land. Det såre, med inderlig sødme, det uflidde karske med sint motstand mot alt utenfor en legendeverdens uvirkelige virkelighet. For dette hadde hun sagt hun kunne dø, for alt dette selvmotsigende, dette egenartede verdenssynet i all sin trange, ekte troverdighet. Stå i det, skrek de ville høydene, stå i det, ropte vinden i ulende kast, lev og dø i det, gapte den grå tåken og gjemte all tvil under tepper over et ingenmannsland. En musvåk sveipet over landskapet, skrek tynt lik et sultent barn der oppe i friheten. Hun skvatt lett og kjente hvordan frosten og væten nuppet huden under klærne. Stiv av kulden og den lange, ublide kjøreturen kjente hun seg motorisk klønete og dødstrøtt. Skulle hun gå på akkord med alt hun følte i det øyeblikket? Ville hun kunne rettferdiggjøre sine egne avgjørelser og vinne over svakheten i alle lemmer? Det var en grense uten nåde å forsere men bedre nå enn noen gang heretter! Sjansen til å vise hun var i livet hans var nå, der, over barrikader av avvisning og fysisk forandring hos ham. Han var iallfall levende, tenkte hun plutselig, han var iallfall levende innvendig ennå. Var det så at om hun elsket ville hun og måtte elske det stygge, hatske? Det tomme skallet om han lå istykkerskutt på marken og forlot den magre kroppen, det brustne blikket så vel som det plirende, glade? I en visuell visjon så hun ham død, knust og lemlestet av mitraljøsenes slaktende makt. Da visste hun det var slik det ville bli, graven hans ville bli hennes pute og arnested i verden langt der fremme. Best å elske nå, det ble ikke evig, det ble knapt lenge. 

Cathals føtter verket av frost, han lettet blikket oppover, prøvde stige med musvåken og fjerne seg fra gruppen og huset i veikrysset. Han ville prøve å dø, det ville bli slik, heve seg, stige… men ikke nå, sa alvelandet hviskende, ikke nå, se, føl det som glir inntil deg, som tar hendene dine! Du får det nå, du får det bare nå! 

En myk, iskald liten neve tok tak i håndleddet hans med ett. Han ble totalt het i magen, lys fra sol som sank glitret under kanten av skydekket, der borte langs en grønn horisont over engene glimtet den i ett kort øyeblikk, rødblek gled så solen til sitt nattlige leie. Armene hennes gled om livet hans, et hett kinn lå mot ryggraden hans lik en tung bør han ikke klarte løfte, han hadde bedt henne synke i det med ham, å svikte kunne han ikke. Sakte snudde han seg halvveis mot henne og oppfattet den grusomme angsten hun trådte over for å vise ham nærhet. Han hadde ingen motstand, han ville dele dette myke med manualen, hæren og det vanvittige ansvaret han hadde påtatt seg. I et schizofrent øyeblikk var hennes elskov som en rose i geværløpet, de under hans kommando ble del av hennes verden, han tok om henne, dro henne inntil seg og forkynte en barsk ordre. «Da går vi inn og varmer oss, gutter, alle er fokusert og vi jobber i demokratisk team her. Og alle trenger hvile og mat nå!»

 Da de passerte mannen med geværet, strakte Cathal ut armen og senket løpet mot jorden. «Ikke våpen nå her i kveld, Martin, vi tar det med ro!» Hun la merke til at mannen smilte. Han åpnet sakte magasinet og tømte patronene ut i hånden. Hun kom alltid til å like Martin for denne gesten. For den han hadde vært. En sur mai morgen da de begravde en god familiefar i Moy, satt hun ordløs av sorg i en campingvogn på en strand i Queensland og tenkte at av alle var det han som minst fortjente skjebnen de fikk. 

Omtaler

Det er ingen omtaler ennå.

Bli den første til å omtale “Tyronebrigaden”

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *