Kjøp bøker direkte fra forfatteren
Salg!

Ulykke

kr 398 kr 349

Boktype:
ISBN:
ISBN 978-82-691835-0-4
Språk:
Norsk bokmål
Forlag:
Engen bok
Utgitt:

Beskrivelse av boka

Sterk spenning i vill Nordlandsnatur

Med «Ulykke» har Gjøran Engen anlagt en helt egen sti i krimlandskapet. «Naturkrim» kan vi kanskje kalle det.
«Ulykke» er en actionfylt, kompakt kriminalroman full av lys, luft og store følelser. Det er en gave til alle som elsker spenning eller vill natur eller – aller helst – begge deler.

Unn deg en ny leseopplevelse. Bli kjent med Nordlandsnatur, med frilanser Stig Toft, familien, fiendene – folk og røvere fra Stigs land – Helgeland.

Leseutdrag

……………. Fra kapittel 1 …………… «Nei nei nei nei nei nei… Herregud herregudogfaenihelvete helvete helvete!» Han pustet tungt etter en panisk løpetur over myra, kastet seg ned på knærne og røsket og rev i den slappe kroppen. Han var død! Ingen tvil om at mannen var død. Selv om det ikke kunne gå an. Slikt skjedde jo bare ikke. I hvert fall ikke med ham, og i hvert fall ikke her – nå!? «Saaaatan i brennsteikhelvete. Det er ikke sant!» Mannen klarte hverken å styre utropene eller kvalmen som kom sigende sammen med virkeligheta. Dette var sant, det hadde skjedd. Han kunne ikke spole tilbake. Og hva faen skulle skje videre? Mannen lette fram mobilen sin fra ei vanntett lomme i sekkelokket, og handlet på refleks. Slo 113 – og ingenting skjedde. Han hørte ingenting, så ingenting, stirret bare rett fram med en dryppstille, kald mobil klint til øret i en liten evighet. «Ingen operatør», så han etter hvert at det sto – der signaldisplayet burde vist et par prikker. Minst. Men det tok enda en evighet før han våknet såpass fra transen at han skjønte at det å stå å glane inn i ei gran ikke kom til å hjelpe ham i lengden. Han puttet telefonen i lomma og begynte å gå. Måtte finne dekning, varsle folk, melde fra. Etter ti meter stoppet han. Sank ned blant uplukka, falmet krekling i fargeforlatt, fuktig lyng. Det sies at fortiden passerer i revy i sånne situasjoner, men det var tull. Det var framtida som ble avspilt som en superstressa timelaps bak lukkede øyne. En tragedie i 3D. Fast forward. For dette var uaktsomt drap. Fengsel. Utfrysing. Skam. Et farvel til et liv som virkelig hadde begynt å bli bra. Og ei framtid som inntil for få minutter siden hadde sett svært så lys ut . Mannen kom seg på en eller annen måte opp fra fosterstillinga, og tilbake til vesenet i den forbannede kamuflasjedrakten. Hvorfor i svarte, heite helvete skulle jegere absolutt kle seg i grønt? Som om dyrene de jakter på bryr seg? Så lenge de ikke jakter aper, og det er det jo relativt få som gjør i Norge, så kunne de like gjerne ha rød- og oransjespraglete klær. Eller brune, for faen! Brune og … knallrøde. «Hvorfor spør ikke disse jålebukkene seg om hvorfor verken elg eller rådyr er grønne?» glapp det ut av mannen. Halvhøyt. Så ropte han. Helhøyt. Ikke ord. Bare … rop. Uartikulert hjernerot. Kaos som ble slengt faenivold inn i ekkoland. Selvfølgelig fikk han ikke svar. Det var drypp stille i den glisne granskogen, men Mannens hjerte bråkte som en pælebanker. Panikken rev og slet i tampene. Et stort, vilt dyr i farlig tynne bånd. Pust og puls raste mens han planløst fomlet med glidelåser og knapper. Han skalv. Frøs. Svettet. Han saumfor offerets lommer. Han måtte jo finne ut hva han skulle gjøre. Hva han skulle si. Til hvem? Kanskje finne ut hvem i helvete det var han hadde … drept? Lommene inneholdt ikke annet enn litt restvarme fra et menneske som nylig hadde … levd. Så gikk han gjennom sekken. Ei lommebok i lokket. Med et førerkort og et kredittkort som begge fortalte at den lys blonde mannen som ikke rørte på seg i lyngen foran ham het Lars Wika. Et nøkkelknippe, også det i sekkelokket, sladret om at mannen hadde en Audi. Og så hadde han tre liryper i sekken, medlemskort i Vefsn jeger- og fiskerforening – med navn og adresse, ei restaurantregning fra Trondheim og ei kvittering på kaffe og rundstykker fra Heia Gjestegård i Nord-Trøndelag. Datert i dag. «Da må han være kommet fra Eiterådalen eller Stavassdalen», tenkte Mannen, og tenkte over det at jegeren bodde i Mosjøen, men likevel hadde kommet sørfra i dag. «Veien til Eiterådalen kommer nordfra, så Stavassdalen er mest logisk. Dessuten er det jo kortest vei dit. Enklest å sjekke», mumlet Mannen, mens han reiste seg med litt gjenvunnet selvbeherskelse. Han snøt seg, tørket av mot jakkeermene, plukket en matpakke ut av sin egen sekk, stappet den ned i jegerens dagstursekk som han slengte på ryggen før han la i veg. Han ville finne bilen, og han ville finne dekning. For han hadde fortsatt et ønske om å få varslet folk. Den første kilometeren løp han. Den neste gikk han fort. Så ruslet han noen hundre meter til, mens tankene spratt fjellimellom. Tanker om hvem den satans spjælingen kunne være. Hadde den stakkars mannen barn? Tanker om gamle synder, nestenulykker, om rådyr som danset i lyngen, om seg selv som superhelt – som nådde igjen og stanset kula da han så at det var en mann han hadde skutt mot. Atspredte, planløse, absurde tanker, som mer og mer kom til å handle om hva dette kom til å bety for ham. Hva folk ville si og tenke. På hva hans forlovede ville gjøre. Etter at det verste sjokket hadde lagt seg kunne hun kanskje komme til å trøste og forstå. Ei stund. Men all bryllupspraten ville nok stilne. Og i god tid før han havnet i buret ville det være adjø. For fengselsstraff ble det, det visste han. Han husket en nyhetssak om en som skadeskjøt kompisen i et jaktlag på Østlandet for et par år siden. Han fikk ett års ubetinga. Det var en alvorlig skade, et øye som gikk heden og mer til, men likevel – det kunne nesten ikke måles mot det å drepe en mann. Det kvalifiserer sikkert til uaktsomt drap. «Og da snakker vi om år etter år etter år», tenkte Mannen. Som heller ikke kunne la være å tenke at en drapsdom var uforenlig med den posisjonen han hadde. Med jobben. Og han trodde egentlig ikke at han var så gira på å gi avkall på verken penger eller posisjon. Eller prinsessa, for den del. Da han satte opp tempoet igjen hadde han nesten bestemt seg. I hvert fall for hva han ikke skulle gjøre. ……………. Stig Toft ringte den nytilsatte lensmannen, fikk en avtale, la på og sukket «hvorfor gjør jeg dette?». Mens Stemmen, som alltid, fortalte ham at jobben som frilanser, med alt fra lokalavisa til internasjonale reise- og friluftslivsmagasiner, norske ukeblad og NRK som kunder, var bra for ham. Han trengte å ha kontakt med verden. Han trengte å skape seg forpliktelser utenom hus, heim og hobbyprega sysler. «Og dessuten gjør du en bra jobb. Av og til skriver du ting som betyr mye for noen», sa hans beste og definitivt mest slitsomme venn. Han begynte dessuten å få til det der med å jobbe litt intensivt i perioder, og ta det rolig i andre. Spesielt det der med å ta det rolig i relativt lange perioder var han begynt å bli knakende god på. Fra heimekontoret på loftet hørte han at Signe kom trampende. Det sakk litt i magen – han hadde ikke ryddet av kjøkkenbordet etter frokosten. Ikke etter lunsjen heller. Og det tok ikke lang tid før hun var i gang. «Stig? Stig!» Hun kom opp trappa. Uten å ta av verken sko eller jakke. «Hun kan ikke være mye sliten etter jobb, for hun kommer faentameg helt opp uten å sette fra seg handleposene!», tenkte Stig med seg sjøl, samtidig som han litt halvpanisk klikket på «gi opp» på sjakkpartiet han holdt på å vinne, og åpnet en påbegynt sak som kunne fylle skjermen. Sånn for syns skyld. «Har du sett hvordan det ser ut her?» Ansiktsfargen var mer oransje enn rød. Tonen i stemmen mer gallegrønn enn blå. Velkjent. «Det begynner nede i gangen. Vesker og jakker og støvler og… alt i en haug. Trappa er grå av støv. Hva har du drevet med? Og kjøkkenet!… Jeg gidder faen ikke dette. Nå går jeg på Mega og kjøper sellerirot. Det hadde de ikke på Rema. Du henter Tord. Før fire! Og rydder opp etter deg. Jeg kan lage mat i dag, men jeg vil ha blanke flater her før jeg starter». «OK OK OK! Sorry for kjøkkenet. Det forsvant for meg. Men ro deg vennligst ned et hakk, VENNEN min! Jeg er faktisk på jobb jeg også, her heime, og kan ikke bruke halve dagen på å rydde». Fornøyd registrerte han at Signe var på vei ned igjen. Trampende. Så angret han seg litt. Reiste seg, og senket stemmen: «Pass nå på så du ikke faller i trappa. Nå er du ferdig på jobb, jeg er snart ferdig på jobb, og da kan vi ta en sjau. Sammen.» Han var blitt lettere å trekke opp de siste årene. For ti år siden tok han imot mye. Altfor mye. Og da kunne han si seg enig i eller jatte med på hva det skulle være. Nå var han blitt helt allergisk mot kjeft. Signes sinne, stahet, og egosentrisme, hadde eskalert og samtidig gradvis farget av. Kanskje smittet over. Han var blitt tydeligere. Og det var bra. Men det ble så mye bråk. Så sinnsykt slitsomme hverdager. Og han visste slett ikke om de kunne komme seg helskinnet gjennom det som mer og mer føltes som en kamp. Eller egentlig visste han vel det. For en storm som bygger seg opp over lang tid går ikke over før den har vendt opp ned på ganske mye. ………………. Den sæterlignende plassen fra forrige årtusen lå liksom som en mellomstasjon mellom dagen i dag og urtiden. «Den er en mellomting, et ingenmannsland, en dødsone mellom det tidsblaffet vi kaller sivilisasjon – og den tidløse naturen. Når jeg går forbi dette frosne tidsbildet og vandrer videre, så går jeg inn i noe som bare er. Det var her uendelig lenge før oss, det er her så lenge vi lar det være i fred, og det vil fortsatt være her – uendelig lenge etter at vi har funnet den mest effektive måten å utrydde oss selv på», sa Stig halvhøyt for seg sjøl. Han syntes sjøl at det lød ganske kult. Litt sånn Gert Nygårdshaug-naivistisk, men likevel – kult. Han smilte. Nøt å vandre gjennom dette ingenmannslandet. Det pleide å innevarsle en slags rus som han bare kunne finne langt innenfor endorfin- og adrenalin-lagene, en indre ro han bare kunne havne i gjennom å være mange dager aleine på tur i folketomt terreng. I dag skulle han bare løpe innover til et konkret mål, og derfor kom han bare til å være på begeistret besøk. Ikke føle seg som en del av det tidløse. Men sjøl om han ikke ville havne helt der, og sjøl om besøket hans denne gangen hadde en høyst alvorlig årsak, kjente han hvordan det å legge av gårde på en knusktørr sti under enorme grantrær satte kroppen i gang. Hvordan lykkehormoner begynte å jage rundt i kroppen, bare fordi han løp innover grasvoller hvor millioner av gresstrå – nesten helt tømt for farge – sto og vinket farvel og på gjensyn. Hvordan lykkefølelsen økte fordi han fortsatte og fortsatte, rundt fargesprakende, mosekledde knauser og hauger, mellom knudrete furutrær og langs foten av massive fjellsider i rødt, gult, oransje og blågrått. Kroppens egen hjemmesnekra ecstasy tøt liksom fram fra hemmelige lagre, strømmet rundt og fylte opp tomme groper fra innerst til ytterst.   En svett halvtime seinere landet han brått i nåtiden igjen. Rød- og hvitstripete plastbånd blafret plutselig i østavinden, omlag hundre meter sør for der han sto. Det hadde vært lett å se hvor han måtte ta av fra stien. Selv om det var rekordtørt i marka hadde trafikken de siste dagene laget tydelige stier i lyngen, og et gjørmete far over blautmyra fram til stedet hvor liket ble funnet. Et stort rektangel, omtrent hundre og femti ganger femti meter, var avsperret med glorete plastbånd strukket mellom knallrøde veistikker. Det hele fortonte seg fullstendig uvirkelig her ute hvor det var meningen at fargesterke syn skulle være laget av høst, ikke av plast. Stigs joggesko var gjennomtrukket av svart gjørme, men de ville tørke fort. Han fortsatte fram til båndene. Innenfor hadde politifolk, åstedsteknikere og sikkert også ambulansefolk og andre fagfolk beveget seg på en måte som ikke hadde satt fullt så tydelige spor. Han så seg rundt etter blodflekker, groper, spesielt nedtråkka felter eller noe annet som kunne forklare hvorfor politiet var kommet fram til akkurat denne avsperringen. Ingenting. Så slo han det fra seg, tok noen bilder med mobilen, skrittet over plasten og gikk mot knausen helt bak i rektangelet. Det var der Lars Wika hadde blitt funnet for snart ei uke siden. I og med at det var helt folketomt her oppe regnet Stig med at åstedsteknikerne og etterforskerne var ferdige med å gjennomsøke området. Han følte derfor at han kunne gå relativt fritt rundt, uten å være redd for å rote til noe for etterforskningen. «Egentlig et perfekt gjemmested», sa Stig til seg sjøl og sin favorittdiskusjonspartner. «Knausen er unnselig, likevel vanskelig å klyve opp på. Den ligger utpå ei myr som i normalår sikkert er som ei sump, den er akkurat passe feilplassert i forhold til den naturlige vandreruta opp eller ned i dalen her». Han gikk sakte, nesten andektig, videre. Stanset ti meter fra det loddrette floget under fjellhylla. Ei furu hang over kanten, røtter med jordklumper på strakk seg mot himmelen. Politiet hadde fortalt pressen at liket var funnet inni fururota. Stig forsto at liket måtte ha blitt løftet opp sammen med røttene, og på den måten havnet på utstilling. «Rart å tenke på. Om stormen hadde vært litt svakere, eller hatt en litt annen retning, ville sikkert furua stått i flere hundre år til. Da ville ikke et eventuelt likfunn vært interessant for andre enn arkeologer. Og sjøl når det gikk som det gikk, og rotveltet avdekket liket, kunne det gjerne gått mange år før det hadde blitt funnet. For dette er ikke et sted folk ferdes, og absolutt ingenting tilser at noen skulle finne på å klatre opp på denne hylla.» Stig sto stille ei stund. Lyttet til vinden. Dro inn den tørre, litt skarpe lufta, som til tross for et tosifret antall varmegrader var typisk høstfrisk og bar i seg bud om at nok en vinter lurte rett borti lia. «Hvem gjør noe så sykt?» tenkte Stig og dro fram mobilen igjen. Han tok bilder av furua og fjellhylla. «…skyte en person, og så legge ned så mye jobb og tankekraft i å skjule det som har skjedd? Hvem tenker så klart? Gjør en sliten mann som holder på å drikke seg fra jobb, venner og øvrig innhold i livet noe sånt? Klarer en liten, tynn og fysisk svak eldre alkoholiker å hale et dødt menneske opp dit?» Stig gikk rundt knausen, og kløv opp på baksiden. Fra toppen, to meter over berghylla, kikket han ned og utover høstlandskapet. Målt mot de fleste mosjonister var han i god form. Målt mot Tore Pedersen var han trolig supermann. Likevel pustet han tungt. Han bestemte seg for å spørre Torgeir, og selvfølgelig også politiet, om de virkelig trodde at Tore hadde vært fysisk i stand til å gjøre dette. Han trodde svaret ville bli nei. Tore Pedersen hadde ikke drept denne mannen. I hvert fall ikke aleine. Den som hadde gjort dette var stor. I hvert fall sterk. Og vant til å handle rasjonelt og vant til å tenke terreng. For dette gjemmestedet, og denne planen, burde egentlig ha vært bankers. Stig snudde seg og stirret nedover dalen, i retning Stavassgården. Han grøsset. Ikke bare på grunn av svetten som nå tørket i vinden og trakk varme ut av kroppen. Og det at hjertet slo uvanlig tungt, liksom dypere inni kroppen enn til vanlig, skyldtes ikke bare at han hadde kløvet sju-åtte meter opp på en kolle. Han følte trang til å rope, men nøyde seg med å snakke. Deklamere, som om han sto på en diger scene: «Da er titusenkronersspørsmålet: Hvorfor tok han på seg skylda? Og hva skjedde egentlig i stua hos Tore da hagla hans rev halve hodet av ham?»

Omtaler

Det er ingen omtaler ennå.

Bli den første til å omtale “Ulykke”

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

0