Kjøp bøker i bokhandelen

Underet – 2086

5.00 out of 5 based on 1 customer rating
(1 omtale)

kr 79,00

Boktype:
Format:
Kindle
Kategori:
ISBN:
978-82-93664-01-7
Språk:
Norsk bokmål
Forlag:
Ringlets forlag
Utgitt:

Beskrivelse av boka

231 sider. Lakshola, 2086. Snørike vintre og lite fisk i elva gjør livet vanskelig. Bunnen rives ut, villfjellet tar liv. I sorg forlater Arne, Eli og Bente den skjøre tryggheta, vandrer sørover. Kampen mot den genmanipulerte pestbakterien tvinger dem på flukt mot øst. I den dypeste villmarka treffer de en familie med den lille gutten Måns, like gammel som Bente. Ingen er likevel i tvil, de vil tilbake. I villfjellet skjer underet! Det virkelige underet! For Bente og pappa Arne blir dette utrolig sterkt. Bare Arne vet hvor dypt det egentlig går. De erotiske strengene mellom ham og villmarksjenta må aldri slippe ut. Men Bente vet. Brått forsvinner ankeret, en tragedie rammer. Blikket lever, og brått faller stengsler. For attenåringen Bente blir dette uutholdelig, så hun og kjæresten tar et dramatisk valg. Hun vil leve som Johanne, fri for stengsler, men må bort … KORKETREKKERNE 2. Ringlets forlag.

Leseutdrag

Natta var så uendelig lang. Utenfor truet alt det beksvarte, pustet på vinduene, ville inn til Arne. Inn i stua til ham.
     Et par ganger tidlig på natta hørte han smellen. Da føk han på dør og løp ned til elva. Var det Johanne som kom over isen? Kanskje isen ikke bar henne? Falt hun gjennom nå, ned i det iskalde intet, ned i avgrunnen, den evige og bunnløse avgrunnen? Den varme og myke jenta hans.
     Men han kunne ikke se noe. Halvmånen sto i vest, sendte forsiktig sitt svake lys mellom trærne og utover den snølagte elveisen. Ei stor stripe med skjelvende og gulgrønt nordlys sto innover Sleipdalen. Blafret som for å vise vei oppover. Vinket til ham. Han ante den snølagte isen over til andre sida. Ingen ferske spor.
     Lenge ble han stående ved elva. La hånda bak ørene, lyttet oppover i Sleipdalen. Lyttet etter et eller annet, bare et minste lille tegn til noe annerledes enn den jevne ødemarka. Et lite sus, litt skraping mot skare, lyden av ski som ploger. Kvisteknekk. Men ingen ting, det var ingen verdens ting å høre der oppe.
 
     Det smeller igjen. Liknet jo litt på ei dør som smalt igjen. Kanskje Johanne slo døra igjen på hytta si, kanskje isen lå mellom og gjorde døra treg?
     Han spretter ut på trappa igjen. Nå er det ikke like mørkt lenger. I øst er det ei svak, lys stripe ved sida av det værslitte Gråfjellet. Helt ned mot tretoppene, innimellom de store granene. Arne speider over mot hytta til Johanne. Er det ikke litt lys i vinduet hennes? Kan hun ha tent et stearinlys for å se? Kanskje hun nettopp er kommet ned, og så vil hun vente med å gå over isen, vil kanskje la de hun er aller mest glad i, få sove i fred i Øverhuset? Til det blir morgen. Så kan hun komme over elva, og falle i armene til Arne, til Eli. Sette seg på kne, ta Bente inntil seg. Gi henne en kjempegod venneklem, og si: – Beklager at jeg ikke rakk ned da jeg skulle, kan du tilgi meg, Bente? Og det vil Bente helt sikkert gjøre. Helt sikkert.
     Arne skynder seg inn etter kikkerten, og ut på trappa igjen. Den er ikke så god i mørket, kikkerten. Men han får litt etter vinduet på hytta i fokus. Skjelver så på hendene. Bare det nå kan lyse litt der inne. Kanskje han kan se en skygge av jenta, der hun ordner seg for å fyre i ovnen. Skape litt varme og ovnslys over gulvet.
     Der er det like mørkt og svart. Skuffelsen skyller oppover i ham, fra mellomgulvet. Var vel månen som sendte litt reflekser i vinduet. Eller det skjelvende nordlyset …
 
     Under vinduet lå Eli. I mørket så han det glimtet litt øynene hennes, de mørke dådyrøynene, da han listet seg inn til henne. De var våte, øynene hennes også. Det svake lyset som listet utenfor, det farget gardinene en aning. Nok til at Eli ble så synlig.
     Det fantes ingen ord de kunne bruke. Han visste ingen ting han kunne si for å trøste. Og så var det vel han som trengte mest trøst. Men det kunne jo Eli ikke vite.
     Han måtte hvile litt. Prøve å holde øynene igjen. Se om søvnen ville besøke ham, bare ei lita stund. Nok til å døyve den verste trøttheta. Så han listet seg forsiktig inn på soverommet igjen. Alene ute på sofaen, der hadde han sittet hele natta. Av og til sprunget ut på trappa for å lytte. Syntes han hørte lyder utenfor. Et smell i isen, det var nok, da måtte han ut på trappa igjen.
     Senga til Johanne, den lå like tom og forlatt. Ikke noe brunt hår flommet utover puta, og en liten nese som stakk over dynekanten. Et par øyne som smilte til ham. Ingen ting. Tomt og kaldt. Som om ingen har eid senga. Han fikk så lyst til å lukte på puta, og under dyna. Bare kjenne litt Johanne igjen, bare litt. Før lukta forsvant for godt.
 
     På arma til Eli ligger Bente. Krøp opp i senga til mamma, da hun ikke fant Johanne i senga hennes. Nå har hun sovnet igjen. Gråt så sårt, lenge. Snufset og hulket. Eli trøstet så godt hun kunne. Arne klarte bare ikke å gå inn igjen. Han sto alene på trappa. Gråt så stille han kunne. Alene med sorgen i marskulda.
     Bente løper kanskje ute i barføttene, danser i gresset sammen med Johanne, i maisola. Nyter at vinteren er over, at kuldegradene ikke lenger holder bjørk og selje i dvale gjennom isnende marsnetter. Bente sin aller beste venn og store forbilde.
     Arne kryper opp bak den myke Eli. Legger armene rundt henne. Har ørene på stilk, mot vinduet, mot den lille glippa i vinduet ned mot Nordfjordelva og Sleipdalen. Hører på det svake suset. Jevnt og monotont.
 
     Ute i kjøkkenet spraker det ikke i ovnen lenger. Den varmet seg opp, gjorde seg klar til å varme morgenteen. Men det kom ingen kjele på ovnsringene. Sa da var det bare for ildtungene å legge seg ned igjen. Vente til noen på nytt kom ut på kjøkkenet. Det tikker i pipa når den kjøler seg.
 
     – Men hun lovte jo, klager Bente til mamma, og snufser.
     Det er det første hun sier, barnet hans, etter å ha sovet litt til.
     Det er begynt å lysne litt. Ei svak aning får gardinene til å lyse mot de skyggefulle veggene. Arne legger hånda forsiktig på skuldra til Eli. Hører at hun er våken og pusker på Bente.
     – Skal jeg dra og lete etter henne? hvisker han, engstelig.
     Eli snur seg på rygg, tenker et øyeblikk.
     – Ja, kan du det? Får håpe hun bare er litt forsinket, hun kan vel ikke ha skadet seg oppe i fjellet? spør Eli, litt redd.
 
     Frokosten gikk ned på høykant, og noen ørretrester havnet i en boks i sekken. Han fyrte i ovnen, og kjappet seg ut til skiene. Hadde ingen tid å miste. Hvis han ble nødt, skulle han gå helt ned til Sørfjordskar. Bare han finner rette gården. Mente å huske hvordan det så ut på kartet til Johanne, men noe kart over dette området, det har han ikke. Det de hadde, tok Johanne med seg.
     Fire mil, fram og tilbake. Det skulle han klare, måtte klare det. I kveldinga skulle han være tilbake hos Eli og Bente, det hadde han lovet dem. Og dette skulle han holde!
     Det var fortsatt fint føre oppe i fjellet nord for Sleipdalen. Vinden hadde blåst vekk snø, men her lå det litt oppå den harde fokksnøen. Skiene ga stor fart.
     Han følger noen svake skispor i snøen. De står litt opp over snøteppet. Gamle skispor, etter ham og Johanne. Til sist står han ved benken de laget, i snøen i nordenden av Steinfjellvatnet. Den er så synlig ennå. De svake avtrykkene vises fortsatt. Avtrykkene etter skiene han la oppå. Der til høyre, der satt Johanne. Han ser avtrykket etter skiskoene hennes, litt avtrykk etter der rumpa stakk ut litt innenfor skiene.
     Arne tar av seg skiene. Setter seg på kne foran der hun satt. Legger hånda si i avtrykket på benken. Sakte og forsiktig kjenner han på den jevne gropa. Det smeltet litt etter henne. Lenge satt de der. Lette etter følelsene hos hverandre. Så dypt inn i øynene til den andre. Og fant dem, de innerste følelsene.
     De sa så mye fint til hverandre. Kysset hennes var så mykt og varmt. Ikke som det flyktige kysset de hadde lånt seg til for fire år sida, på kjøkkenet, før de andre sto opp. Men varmt og intimt. Han følte det var som å bli kjent med den vakreste jenta på nytt. På en helt annen måte. Det var nesten som ei anna jente. Men det var den samme, myke Johanne. Bare på en helt annen måte. For denne kjærligheten hadde de aldri gitt hverandre før. Aldri våget, eller kunnet.
     Nå bygde de noe som kunne bli noe mer. Noe varig og varmt, den dypeste kjærligheten mellom to mennesker som velger å satse alt i lag. Men samtidig kunne de jo ikke det. For Eli og han, det var jo de to som skulle være sammen. For alltid, så lenge de levde.
     På nytt fører Arne hånda si over avtrykket etter Johanne. Nesten som å ta farvel med henne. Men slik er det jo ikke. Han skal finne henne, gjøre alt for å finne villmarksjenta igjen. I livet, smilende og varm. Han bare må finne henne!
 
     I den gamle huskikkerten kan han ikke se noen ferske skispor eller andre tegn til Johanne. Han saumfarer landskapet ned mot Kolbakkvatnan. Ser nedover der hun forsvant inn i fjellskogen for elleve dager sida, ser nedover dalen, langs Kolbakkelva. Han står akkurat der han tok farvel med henne, ytterst i Fuglevasskaret.
     Roper etter Johanne, med høy og kraftig stemme. Former ropert med hendene. Roper mange ganger, i flere retninger, som han har gjort hele Sleipdalen oppover. Tar av seg lua. Legge hånda bak øret. Lytter. Lytter alle veier.
     Så glir han nedover på skiene, lager store svinger. I et bratt gjel ned mot Sørfjordvatnet, der kan det gå snøskred, tenker han. Men ikke noe skred har gått. Fjellet ligger nokså avføket oppetter. Terrenget er ukjent for ham. Han får ingen svar på ropene sine. Bare ei lirype skvetter opp foran skituppene hans, har ligget i dokk i løssnøen som har samlet seg her. Den liksom knegger da den flyr inn blant fjellbjørka.
     – Johanne!! Johanne!! Kan du høre meg!!! roper han i mange retninger. Lytter. Holder pusten og lytter.
     Han følger vestsida av Sørfjordelva nederst før landskapet skal til å flate ut. Elva går i et stryk her, dekket av store isskulpturer. Helt nede ved Sørfjorden finner han branntomta til den første gården. Derfra følger han en vei som går østover opp mot fjellet. Der ligger en gård i enden av veien. Finner ikke livstegn noen steder, banker på dørene og vinduene, roper navnet til villmarksjenta si.
     Enda litt lenger ned mot Sørfjorden finner han en skogsvei som går opp mot fjellet igjen. Han tråkker seg oppover til han når gården der oppe. På nytt leter han gjennom alle husene. Roper først mot nord, ned i dalføret og opp mot lia på andre sida. Snur seg og roper både oppover og nedover. Han er fortvilt, ser jo at hun ikke har gått her, men likevel. Tar av seg lua for å høre best mulig. Holder pusten, kjenner hjertet banke i ørene. Lytter.
     – Johanne!!! Johanne!!! Er du her!! Hvor er du!! Vær så snill, svar meg!! Det er Arne, Arne Krokstad!!! roper han, og legger hendene bak ørene for å høre enda bedre.
     Ingen svarer. Bare ei lirype skarrer nesten uhørlig oppe i skogbandet på nordsida av dalen, men det betyr jo ingen ting nå. Han roper enda en gang.
     – Johanne!!! Er du her!!
     Og da er det nesten som om rypa svarer ham. Den blir vel redd ropinga hans. Lyden kan minne litt om fjellrype også, mer en langtrukkent arrrrr.
     Johanne, hun er sporløst forsvunnet. Snøen ligger jevnt og fint rundt husene. Ingen steder finner han spor gått opp de siste dagene. Og siste snøfallet, det kom bare et par dager etter at Johanne dro, ellers har det bare drysset litt lett fra himmelen et par ganger. Så sporene ville vært synlige.
     Han blir enig med seg selv om at det er denne gården, eller den forrige fjellgården, som er Sørfjordskar. Sånn må det være. Han er sikker på at det ikke går flere skogsveier til fjells. For like nedenfor der siste skogsveien gikk opp, der kan han se E6’en. Og ikke ei sjel treffer han noen steder. Alt er utdødd, fraflyttet eller nedbrent. Det er ingen å spørre om veien. Ingen kjentfolk som kan fortelle ham noe som helst, om Sørfjordskar, eller om ei brunhåret jente som kom på ski ned fra fjellet.
     Sola står høyt på himmelen mot sør, det er vel midt på dagen. Nå er han nødt til å starte på hjemturen. Han skal rope alle veier på tilbaketuren, for hun kan jo ha gått en annen vei, kanskje ha tatt feil vei, og så skadet seg, brukket ankelen eller noe.
 
     Her står han, akkurat der Johanne og han satt på skiene og koste seg sammen. Akkurat her fikk han så god kontakt med Johanne, her begynte resten av livet sammen med henne. Men ingen har sittet her sida de var her, ingen har gått forbi, unntatt han selv i formiddag.
     Føttene skjelver. Han er sliten. Dyktig sliten. Og lei seg.
     Med hendene børster han bort litt snø som har lagt seg i ene enden av benken. Legger skiene der de lå sist, setter seg og hviler der han satt, tar fram ørretbitene.
     Til venstre for seg, der satt Johanne. Men nå er det ingen sammen med ham. Ingen han kan holde i hånda, kysse på kinnet, holde rundt, kikke så dypt inn i øynene til.
     Men matlysten er borte, maten smaker ikke noe spesielt. Han svelger, kjenner gråten komme, øynene blir vasne, og nesa renner. Så gråter han. Ser rundt seg, tørker tårene for å se bedre, roper etter Johanne, gråter mer. Det drypper på lårene hans.
     – Johanne!! Johanne!!! Hvor er du!? Jeg elsker deg så veldig, kan ikke klare meg uten deg!! Vi må gå ned sammen! Jeg er kommet for å hente deg hjem igjen! Skal aldri gå fra deg igjen, aldri, aldri!! Johanne!!!
 
     De neste dagene blir nesten uutholdelige. Bente gråter, Eli gråter, og Arne. Dagens gjøremål går sakte unna, litt nå og litt da, men de sier lite til hverandre. Alle er triste og sturer. Smått trøster de hverandre, klemmer godt rundt, stryker på ryggen og på kinnet.
     Når Arne er ute i vedskjulet for å kløve ved, da får han ikke fred. Må gå utenfor, blir stående og se ned mot elva, over mot Sleipdalen. Kikker etter røyk fra pipa til Johanne, ser etter spor, leter etter håp. Men Sleipdalen ligger øde og forlatt oppover mot fjellet. Holder på alle hemmeligheter, det er ikke noe å få vite der. Hvis bare fjellene og trærne kunne snakket, de vet nok hva som skjedde. Selv vet de tre i Øverhuset ingen ting. Arne, Eli og Bente. Må bare leve i uvissheten, i sorgen og i savnet.
     Kanskje har Johanne funnet sin store kjærlighet, selv om han fant gårdene tomme og forlatte. Men helst har hun vel omkommet i fjellet, frosset i hjel, alene, utsultet og utslitt. De skulle aldri latt henne dra alene. Men hun var jo så bestemt. Den stakkars jenta hans. Kjære, snille og vakre villmarksjenta hans. Johanne.

1 omtale for Underet – 2086

  1. 5 out of 5

    :

    Skikkelig god bok nummer to i Korketrekkerne. Nydelig språkbruk. Villmark og romantikk, sammen med spenning og action. Her skjer mye jeg ikke kunne forutse. Et helt følge av forskjellige følelser. En helt annen form for ødemarkslitteratur. Der moderne forskning truer. Nå er jeg veldig spent på hvordan det går med Bente. Og så vondt det må være ikke å nå henne, det elskede barnet.

Skriv en omtale

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *