Kjøp bøker i bokhandelen
Salg!

Urimelige forventninger (#3)

kr 99,00 kr 69,00

Boktype:
Format:
E-bok
Kategori:
ISBN:
9788269019445
Språk:
Norsk bokmål
Forlag:
Solvik Forlag (Barfelt AS)
Utgitt:

Beskrivelse av boka

Drama og intriger står igjen sentralt i den vakre småbyen Solvik, når Bettina arver halvparten av et pensjonat.

Hennes tante viser seg – bokstavelig talt – å være en del av arven, og hun gjør livet svært vanskelig for Bettina.

Utfordringene blir ikke mindre når hennes bror Lauritz kommer langveis fra for å kreve sin del av arven.

Bettina har på toppen av det hele et bryllup å planlegge, men hennes forlovede Preben har vanskelig for å tilpasse seg livet i kystbyen. Når både hennes største rival og de kommende svigerforeldrene sjekker inn på pensjonatet, står problemene i kø i den lille byen.

Følg Bettina i jakten på kjærligheten i idylliske Solvik.

Leseutdrag

1

«Hvor skal vi?» Preben Torsvik så forundret ut av frontruten. Han satt i forlovedens koksgrå Volvo og var på vei ut i det store intet. De hadde kjørt fra Oslo for et kvarter siden, og befant seg nå på motorveien sør-østover mot Sverige.

«Vent og se,» sa Bettina og så hemmelighetsfull ut. Hun svingte inn på den lokale veien som førte til småbyen Solvik. Det var august, og fremdeles sommer og varmt. Landskapet var grønt og frodig, og straks de forlot motorveien ble det landlig. De passerte flere gårder og vidstrakte jorder, og nærmet seg kysten.

«Har du vært her før?» Han så nysgjerrig på henne.

«Ja, men det er flere år siden.» Hun visste at det ikke var lenge før han ble rastløs. Han var ikke av den tålmodige typen, men hun trøstet seg med at de snart var fremme. Han holdt sikkert ut noen minutter til.

Hun kjørte sakte gjennom den koselige hovedgaten i den lille byen. De hvite trehusene lå idyllisk på rekke og rad, og var en blanding av små butikker og bolighus. Det var lørdag og fremdeles skoleferie, så det var fullt av mennesker overalt.

«Det er fint her,» sa han og så seg rundt. «Nå fikk jeg lyst på en is.» 

«Det skal være et bakeri som selger iskrem her et sted. Vi kan parkere ved torget.»

Hun fant en ledig parkeringsplass i havnen like ved, og gjorde et iherdig forsøk på å lukeparkere. Det var ikke hennes sterkeste side, men ettersom de andre plassene var opptatt hadde hun ikke noe valg. Hun rygget og vred på rattet, ups… feil vei, prøvde på ny, kom ikke langt nok inn, ut igjen. Hun kjente våt svette som rant langs ørene, og som begynte å kile på halsen. Å, som hun hatet dette. Det gjorde ikke saken bedre at biler i begge retninger ventet på å komme forbi, hun opptok hele gaten. Med tilbakelent småbymentalitet studerte de interessert opptrinnet. Hun prøvde å ignorere dem. Preben holdt klokelig kjeft. Han visste av erfaring at han ikke skulle foreslå å overta rattet.

Endelig sto bilen sånn halvveis på plass. En bil i høy hastighet kunne fort komme til å sneie både sidespeil og utstikkende front, men det fikk ikke hjelpe. Nok var nok. Hun hadde ikke planlagt å stoppe her i det hele tatt, men overraskelsen hun hadde lovet Preben kunne vente en stund til.

Bettina fikk øye på bakeriet med det velklingende navnet Søte Fristelser. Hun la merke til de fargerike bordene og stolene utenfor, men de var opptatt alle som en. Innenfor var det enda mer farger, og hun kunne ikke annet enn å smile av det morsomme stedet. Veggene, gulvet og alt inventaret var malt i ulike nyanser av pastell. Her jobbet en som tydeligvis var glad i liv og røre.

«For et gøyalt sted,» sa hun henvendt til Preben.

«Det blir litt mye for meg. La oss se hvilke typer is de har.»

De gikk bort til is-disken. «Italiensk iskrem, det høres godt ut. Hva vil du ha, Bettina?»

«Jordbær og vanilje i et sjokoladekremmerhus.»

Preben valgte hasselnøtt og pistasj, og betalte i kassen. Hun studerte den innbydende kakedisken imens. Foran henne var et utvalg hun sjelden hadde sett maken til. Flere av kakene hadde hun aldri hørt om. En søt, lyshåret kvinne tok imot betaling. Det var antagelig hun som eide stedet, for hun matchet det fargerike interiøret.

De vandret hånd i hånd bortover båthavnen mens de spiste is. I forlengelsen av havnen kom de inn på strandpromenaden. Den finkornete sandstranden fristet, men var overfylt av barn og voksne i det fine været. Hun husket den godt fra da hun besøkte tanten og onkelen som ung. Hun kjente sorgen fylle hele henne når hun tenkte på Herman. Hun hadde vært i begravelsen hans for et par dager siden, og savnet ham mer enn hun hadde forventet. De hadde hatt mindre kontakt etter at kona Olga døde, da Bettina var i slutten av tenårene. De siste femten årene hadde han vært gift med Mathilde. Hun grøsset ved tanken. Mathilde var vel ingens favoritt, og nå var de på vei til henne. Hodet var fullt av motstridende tanker, og hun både gruet og gledet seg på samme tid. Men det var ingen vei utenom.

«Det er veldig koselig her. Er det dette som er overraskelsen?» spurte Preben mens han slikket i seg is.

«Ikke helt. Den kommer tidsnok.»

De passerte Kafe Solsiden som hun hadde spist på flere ganger tidligere. Ved siden av kafeen lå et stort, hvitt kråkeslott.

«Wow, se på det huset! Det ser gammelt og ærverdig ut.»

«Det ble bygd på begynnelsen av 1900-tallet. Det er dit vi skal,» tilføyde hun.  

De gikk inn i den store oppkjørselen og videre inn i hagen.

«Kom, så setter vi oss på denne benken.»

Han la armen rundt henne idet de satte seg. Benken sto i skyggen av et stort eiketre, og det føltes svalt å sitte her. Utsikten over stranden og havet var spektakulær, til tross for at det gikk en vei mellom huset og havet.

«Dette er huset til onkel Herman,» sa hun etter en stund. «Jeg var her ofte som ung.»

«Det visste jeg ikke. Men hvor er tanten din?»

«Inne, antar jeg. Ser ikke akkurat frem til å treffe henne.»

Han satt med rynket panne. «Men hvorfor er vi her da? Kan vi ikke bare dra igjen? Hun vet jo ikke at du har vært i hagen hennes. Hyggelig av deg å vise meg eiendommen deres, forresten.»

«Det er ikke så enkelt.» Hun visste ikke helt hvordan hun skulle ordlegge seg. Hun burde ha planlagt dette bedre, det forsto hun nå.

«Du vet jo at jeg var i møte med advokaten deres i går. Onkel Herman har testamentert sin del av huset til meg.»  

«Hva?» Han så forskrekket på henne. «Hva mente han med det? Din tante bor jo her.»

Hun nikket alvorlig. «Det gjør det hele litt komplisert. Som om ikke det er nok, er de i ferd med å omgjøre kråkeslottet til et pensjonat. Det er nesten klart til å åpnes, mangler bare litt maling og innredning.»

Preben satt med åpen munn og hadde fullstendig mistet taleevnen. Det skjedde ikke ofte. Til slutt fikk han frem: «Hva er det egentlig du sier?»

Hun klargjorde halsen som med ett føltes uvanlig tørr. «Onkel Herman ønsket at jeg skulle overta driften av pensjonatet. Tante Mathilde klarer ikke å drive det alene, dette var hans drøm og prosjekt. Hun har dessverre gått helt i kjelleren etter at han gikk bort. Hun var deprimert og ikke til å kjenne igjen i begravelsen. Ligger visstnok i sengen hele dagen, og er helt tiltaksløs. Hun er sur og grinete, men det har hun forresten alltid vært.»

«Hva med din bror? Hva har han arvet?»

Hun holdt pusten et øyeblikk. «Ingen verdens ting. Onkel har aldri vært begeistret for Lauritz sin livsstil, og har aldri lagt skjul på det heller. Han kom ikke engang i begravelsen. Sitter vel på en pub i Spania og hygger seg med senoritaene.»

Preben så bestyrtet på henne. «Han kommer til å bli rasende når han får vite om testamentet. Det ligger store verdier i dette gedigne huset.»

Hun tok hånden hans og strøk den med tommelen. «Far har informert ham. Han tok det ikke pent, for å si det sånn. Men det er ikke noe jeg kan gjøre fra eller til. Jeg er like sjokkert over testamentet som alle andre.»

Preben tok seg til hodet. «Mener du at du vil flytte hit? Og arbeide her? Vi har jo livene våre i Oslo, jobbene våre også.»

Hun så på det tvilende ansiktet hans. Det var de samme spørsmålene som hadde kvernet rundt i hennes eget hode det siste døgnet. «Jeg vet faktisk ikke hva jeg skal gjøre. Men uten meg blir det ikke noe pensjonat. Vet ikke helt om jeg har noe valg.» Hun ristet lett på de lange krøllene.

De ble sittende tause i egne tanker begge to. Hun hadde tenkt det meste av natten, og hatt vanskelig for å sovne. Det var jo ikke slik at hun bare hadde seg selv å tenke på. Hun hadde en datter på tretten som skulle begynne på ungdomsskolen i neste uke. Og hun var nyforlovet med Preben, de så frem til bryllup til våren. Det var så mye som skjedde i livene deres akkurat nå, og dette kom på toppen av det hele. Var det ikke alltid slik? Når hun trodde det var fullt opp, dukket det opp flere momenter som gjorde alt enda mer komplisert.

Hun tittet bort på Preben, og forsto av ansiktsuttrykket at han var like forvirret som henne. Hun bøyde seg mot ham og ga ham et kyss. «Kom, så skal du få omvisning. Jeg har fått låne nøkkel. Vi må jo se hvordan det ser ut inne.»

De gikk bort til den store, hvite inngangsdøren og låste opp. Først kom de inn i en lang og bred gang. Stuen lå til høyre, og var malt i en klassisk, kremhvit nyanse. Møblene var i lys beige, med pynteputer i en litt mørkere tone. Alt så nytt og pent ut. Sofaene var samlet i en hyggelig gruppe som innbød til småprat. Rommet hadde utsikt mot havet gjennom de rutete vinduene, man kunne praktisk talt se solnedgangen herfra. Spisestuen lå på den andre siden av gangen, også den med samme vakre utsikt. Seks spisebord med stoler var fordelt rundt i rommet, og en stor skjenk var plassert langs veggen. Alt var holdt i samme lyse farge.

«Det er delikat innredet,» bemerket hun. «Helt annerledes enn jeg husker det. De må ha brukt mye tid og krefter på å renovere dette.»

«Det virker sånn. La oss se på kjøkkenet, er det inn her?» Preben gikk inn i det lysegrå rommet.

«Et stort og nytt kjøkken, her var det koselig.» Hun lot hånden gli over den blanke, gråaktige granittplaten. Tidløst utseende, men etter hennes mening ikke det mest praktiske. Man måtte være forsiktig når man satte glass på benken.

De så seg rundt i resten av første etasje, og fant et soverom, gjestetoalett, bad og garderobe.

«Jeg forstår ikke dette. Advokaten sa at det var mye arbeid som gjensto, men her er jo alt ferdig.»

«La oss se oppe.» Preben var på vei opp trappen allerede.

Huset besto av tre etasjer, foruten loft. I andre og tredje etasje var det attpåtil en egen liten leilighet, hvor tanten bodde. Leiligheten lå i et rundt påbygg – utenpå selve huset – og ble visstnok kalt Tårnet.

«Aha, nå forstår jeg.» De hadde vært rundt i begge de neste etasjene, og det var der arbeidet gjensto. Badene var ferdige, men ingen av gjesterommene var malt eller innredet. Det var tre gjesterom i hver etasje, hvorav ett i hver etasje var større enn de andre og hadde eget bad. De andre rommene delte et bad på gangen i hver sin etasje.

De gikk opp på loftet, og så at det ble brukt til oppbevaring. Det var faktisk mulig å innrede det til flere soverom om nødvendig, men seks gjesterom burde holde lenge.

Nå var det bare Tårnet som gjensto, og Bettina var ikke mye fristet til å banke på døren. Hun visste ikke hvilken mottakelse hun kom til å få. Tante Mathilde hadde valgt å holde sengen i stedet for å møte advokaten, men hun var selvsagt informert om testamentet.

Hun banket på døren og ropte på tanten, men ingen svarte. Hun åpnet døren forsiktig, og de kom inn i en leilighet som slett ikke var pusset opp. Tanten lå som forventet i sengen på soverommet og broderte, akkurat slik faren hennes hadde forutsagt.

«Gid, er det deg,» sa tante Mathilde og myste selv om hun hadde briller på. «Hvem er den mannen?»

De gikk bort til sengen. «Det er min forlovede, Preben.» Mathilde gjorde ingen tegn til å ville håndhilse, men fortsatte å brodere som om ingenting var hendt.

«Aldri hørt om ham før.» Hun så på den fremmede over brillekanten. «Skal dere leve i synd? Du har vel ikke tenkt å flytte inn hit før dere er gift?»

Bettina så at Preben svelget hardt.

«Neida, tante.»

«Jeg er ikke din tante,» sa hun med et bistert uttrykk rundt munnen. «Jeg foretrekker å bli kalt fru Fredriksen.»

«Selvfølgelig, fru Fredriksen.»

«Jeg antar at du har hørt om testamentet,» fortsatte hun og snudde seg mot Bettina.

«Det har jeg. Vi har sett oss om i huset. Det er en del som gjenstår før du kan åpne pensjonatet.»

Tanten rynket på den lille oppstoppernesen. «Nåja, det er du som har arvet det – og ikke jeg – så da får du ta hånd om det selv også. Jeg har ingen planer om å åpne noe som helst.»

Bettina kjente at hun krympet seg, og visste ikke helt hva hun skulle tro. Dersom hun skulle oppfylle onkel Hermans ønske, måtte hun jo ta tanten med på kjøpet. Det ville rett og slett bety å bo i samme hus som denne grinebiteren. Selv om huset var riktig stort og hun holdt seg i sin egen leilighet, så kom de til å se mye til hverandre. Det var ikke til å unngå. Hun grøsset inni seg bare ved tanken, og hadde mest lyst til å ta bena fatt og løpe herfra så fort hun kunne.

«Det er ikke bare å flytte hit og gå i gang. Jeg har en jobb i Oslo som jeg trives med, leilighet har jeg også. Anneli har både vennene og skolen der. Dessuten er jeg forlovet nå, og Preben jobber i et IT-firma i hovedstaden,» forklarte hun. «Så jeg har andre enn bare meg selv å ta hensyn til.»

«Kan så være. Men du må forstå at dette først og fremst er en meget stor forandring for meg,» sa tanten med indignert røst. «Det var Herman og jeg som skulle drive pensjonatet sammen. Så dør Herman, og plutselig får jeg fremmede mennesker i huset. Nå mangler vi bare Lauritz, så er det fulltallig. Han kommer nok ikke til å bli glad når han får vite at han er gjort arveløs. Kanskje jeg skal la ham arve min halvpart…»

Bettina fryktet at Mathilde var gått fullstendig fra forstanden, og fant det best å takke pent for seg. Hun lovte å tenke over hva hun ville gjøre, og de gikk ut i hagen igjen.

Preben så ganske blek ut der de vandret rundt på eiendommen. «Fru Fredriksen er ikke den mest tiltalende person jeg har truffet,» sa han etter litt. «Hun utstråler ikke akkurat varme. Er du sikker på at det er dette du vil?»

«På ingen måte. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Det er så mye å ta hensyn til. Du har rett angående Mathilde. Nå husker jeg hvorfor jeg har vært her så sjelden de siste årene. Det var noe annet da tante Olga levde. Da var jeg her ofte. Jeg vet ikke hvor mange grillparty vi har hatt i denne hagen,» sa hun og så seg rundt, «men det er ikke få.»

Hagen var blitt tatt vel hånd om av Mathilde. På det området var hun driftig. Det skulle hun ha. Hun elsket hagearbeid, og hadde anlagt blomsterbed både her og der. En karpedam lå midt i hagen, med en nostalgisk benk der man kunne sitte og studere fiskene. Dammen var omringet av runde rullesteiner, og en liten trebro førte over vannet. De sto midt på broen og så ned på de oransje karpene som svømte bedagelig rundt, og ikke hadde annet fore enn å snappe i seg insekter.

«Så flotte de er,» sa Preben og trakk henne inntil seg. «Det er en romantisk hage, må jeg si.»

«Den er utrolig vakker. Skulle tro den var anlagt av en landskapsarkitekt, men det er faktisk Mathilde som har æren for dette. La oss sette oss.»

De ble sittende å ta innover seg den frodige hagen. Et par av blomsterbedene var formet som store sirkler med en støpt kant rundt, og blomsterprakten var overveldende. Et hvitt stakittgjerde gikk rundt hele eiendommen.

«Det er ikke mye som slår denne utsikten,» sa hun og gjorde en armbevegelse som omfavnet hele Solvik-bukta, med den lange stranden og havet utenfor.

Han nikket. «Hva har du tenkt å gjøre? Og hva med oss? Vi skal jo begynne å planlegge bryllupet vårt. Jeg kan ikke se for meg et liv her ute på landet, selv om det er aldri så idyllisk. Det er uendelig stille her.»

Hun nikket trist. «Jeg vet. Du trives i kaoset i storbyen. Med fart og spenning – og motorsykkelen din. Av og til skulle jeg ønske vi ikke var så ulike.» Hun så på ham, og lente seg mot de myke leppene som sto klar til å ta imot hennes.

«Vi elsker hverandre. Det må da finnes en løsning?» 

Omtaler

Det er ingen omtaler ennå.

Bli den første til å omtale “Urimelige forventninger (#3)”

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *