Kjøp bøker i bokhandelen

Utskudd

kr 149,00

Boktype:
Kategori:
ISBN:
9788299959582
Språk:
Norsk bokmål
Forlag:
Unum
Utgitt:

Beskrivelse av boka

Etter å ha levd et hardt liv på gata med rus og vold i mange år, finner Marcus ut at han må tilbake til barndomshjemmet for å møte sin største frykt. Han må redde moren sin fra den mishandlende demonen av en mann hun er gift med – hans far.

(Roman | Spenning | Ungdom / Ung voksen)

Leseutdrag

1

 

Det hadde regna denne natta. Nå titta sola fram fra et tett skylag av grå dotter. Varmen hang i lufta som en klam klut. Røyken fra sigaretten mellom fingra mine strakte seg desperat opp mot himmelen. Der jeg nå hadde slått meg til på en av de virkelig høye blokkene lot jeg øya mine gli over Oslos gryende liv. Alle bygningene, alle veiene, alt jeg kjente så altfor godt etter mine år her ute i den menneskeskapte, brutale jungelen. Den grå røyken som steig opp fra fabrikkpipene, alt maset og støyet fra travle mennesker som hasta seg hit og dit. Alle hadde noe å gjøre, et sted de skulle til, eller et eller annet viktig. Alt var for så vidt så jævla viktig hele tida. Og hvis jeg for eksempel stoppa et tilfeldig menneske midt på gata og spurte så pent jeg kunne om en tier til en kopp kaffe, så gadd personen mest sannsynlig ikke kaste et blikk på meg engang.

Fordi jeg var møkk. Et bortkasta utskudd. Bare enda et av samfunnets hjerneløse, utfrika problembarn som aldri kom til å tilpasse seg uansett hvor mye man prøvde. I andres øyne var det ikke håp for sånne som meg. Vi var bare mentalt ustabile drittunger på randen av narkomani, og noe så tåpelig som å prøve og hjelpe oss kom ikke på tale. Vi var, trodde de ’normale’, selv skyld i at det hadde endt som det hadde endt. Det var liksom min egen skyld at jeg hadde rømt hjemmefra fordi faren min følte en litt ekstraordinær form for glede ved å banke både mora mi og meg med en rødmalt stokk han hadde plukka i skauen. Før i tida, før jeg blei så stor at kjeften min klarte å videreføre informasjon, pleide han å misbruke meg. Mora mi også. Var det liksom min skyld at jeg rømte hjemmefra da? Fordi purken aldri fikk finger’n ut og pågreip den jævla demonen av en far?

Ja, det var visst min skyld.

Og der jeg nå satt på et hustak høyt over byen, og filosoferte over hvordan alt hadde gått galt for meg, var det bare én ting jeg ville ha. Jeg ville ha fred og ro. Jeg hadde gitt alt for å få et tilsynelatende normalt liv, en normal jobb med fast lønn. Ikke problemer med purken eller forbanna pushere med farlige bekjente som ville ha tilbake det de lånte ut for over et år sida. Jeg måtte slite hver dag for å få penger nok til å leve. Penger til et måltid i ny og ne, kanskje en kaffekopp, og røyk. Det var et helvete. Jeg begynte å forstå at frihet helt enkelt ikke var for alle mennesker. Dette var bestemt helt fra jeg var et lite guttebarn med en ond far. Allerede den gangen var jeg dømt til å leve et liv på rømmen fra alt og alle.

Jeg stumpa siggen og kasta den over kanten. Den dalte fredelig og plaska ned i en vanndam på asfalten langt der nede. Skyene var nesten borte fra himmelen og sola skinte. Stekte mot den urene huden min. Jeg reiste meg og gikk ned trappa mot gata. Dagens sykliske runddans hadde starta på ny enda en gang. Kampen for en tilværelse jeg liksom hadde valgt selv.

Idet jeg gikk ut på det regnvåte fortauet fikk jeg øye på en liten gutt som holdt mora og faren sin i hånda. De virka lykkelige. En varm strøm sildra gjennom meg, men også en grå sorg og et svart hat.

”Unnskyld,” sa jeg idet de gikk forbi.

Faren snudde seg. ”Hm?”

Jeg dro på meg teatertrynet. ”Kunne jeg fått femten spenn til bussen? Du skjønner, jeg skulle hjem til mora og faren min, men så klarte jeg å miste penga mine.” Jeg stirra på han med de største dådyrøya jeg klarte å presse fram.

”Beklager,” sa han bare, og gikk som forventa videre.

”Harald, da!” sa dama. Hu snudde seg mot meg, smilende. ”Et øyeblikk bare, så skal jeg se hva jeg har.” Hu stappa hånda ned i veska og rota rundt.

Forhåpningene mine steig himmelhøyt.

Hånda hennes kom opp igjen. ”Her, ta dette,” sa hu og rakte meg hundre spenn!

”Tusen, tusen takk, Frue,” sa jeg og lyste opp. ”Du aner ikke hvor mye dette betyr for meg.”

Hu smilte igjen og klappa meg på kinnet. Jeg rykka automatisk bakover. Rein refleks etter alle gangene jeg hadde blitt slått og banka opp. Det blei en litt pinlig pause. Jeg sa fort takk igjen, og pigga vekk. Var ikke vant til snille mennesker. Idet jeg forsvant bak butikkhjørnet, hørte jeg mannen, eller Harald, som han het, si noe sånt som: ”Er du helt gal? Du gir ikke bort penger til sånne folk!”

Men hu va’kke gal. Hu var et godt menneske. Og dersom Gud fantes, var jeg sikker på at han satte stor pris på det dama hadde gjort mot meg.

Fem minutter seinere havna jeg på Darina’s, en liten drittkafé gjemt innimellom noen gustne butikker et stykke unna Østbanehallen.

”Hva skal det være?” spurte dama, Kari, bak disken, som hu hadde spurt så mange ganger før.

”Tja,” jeg dro på det. ”En kaffe, svart. Og et skolebrød, takk.” Følte at jeg kunne slå ut håret litt nå som en englekjerring hadde beæra meg med en hundrings. Så rik hadde jeg ikke vært på kanskje en måned.

”Den er grei.”

Jeg forsvant mellom de altfor gamle stolene og bordene, og fant meg plass lengst inni kafeen. På denne tida av døgnet var det aldri mange her. Bare noen få morgenfugler som hata senga si. Jeg var ikke en av dem. Men jeg hadde ingen seng å verken hate eller elske. Ikke nå lenger. Hva faen skulle jeg gjøre? Hva skulle jeg ta meg til? Merka at jeg begynte å bli alvorlig desperat. Det kunne ikke fortsette som dette. Jeg følte meg som en gammal, utslitt gubbe, men var i virkeligheten ikke mer enn nitten år. Hvis jeg bare kunne skaffa endel gryn så jeg kunne fått meg et sted å bo, eller noe, hva som helst, som kunne forbedra livstilstanden min. Eller kanskje jeg burde sagt livsstillstanden min. For det var det det var. En jævla stillstand. Det skjedde ikke en dritt. Og det var ikke en kjeft som brøy seg.

Jeg gikk ut og tok meg en sigg. Fem minutter seinere stakk Kari det gustne trynet sitt ut døra og informerte at kaffen og skolebrødet hadde entra bordet mitt. Jeg kasta den lille jævelen og dumpa inn i kafeen igjen. Det lukta nydelig, og så enda bedre ut. Jeg heiv innpå kaffe og skolebrød om hverandre. Det smakte digg. Hadde ikke spist skolebrød på kanskje, tja, sju år. Da brødet var tygd, og kaffen supa vekk, slang jeg på meg den slitte sekken min, som inneholdt alt jeg eide, og gikk ut.

Nå steika sola som aldri før. Det nærmest oste fra de gjenværende vanndammene på bakken. Folk hadde plutselig fått opp gluggene for dagen, og stima rundt som roboter på überviktige oppdrag. Alle hadde noe de skulle gjøre. Noe som var det viktigste i hele verden. Alle disse seriøse ansiktene som sprada rundt, hit og dit, overalt. Hasta seg gjennom dagen for å rekke alt de skulle. Og midt inni denne levende kokegryta av forskjellige minoriteter og andre rariteter, sto jeg. Jeg så dem, men de så ikke meg. Jeg var luft. Nei. Mindre enn luft. Jeg var mer møkkete enn luft. Jeg kunne vel for så vidt dratt det så langt som å si at de aller fleste ‘anstendige’ mennesker så på meg som en svart flekk på deres ellers så kritthvite ark. Samfunnets kreft, kanskje. En uhelbredelig kreft som ikke gjorde annet enn å slite på det flotte systemet alle normale mennesker levde i.

En gjeng ungdommer dundra forbi meg. De glodde så jævlig at jeg trodde øya deres skulle dette ut. Hadde de aldri sett en stakkars faen før? Jeg dreit i dem og gikk inn på Peppe’s Pizza nederst i Karl Johan. Jeg hata denne delen av dagen.

Jeg blei stående å glo ved inngangen. Ved skiltet der det sto:

 

Vennligst vent her

til dere får utdelt plasser.

 

En servitør kom trippende lydløst mot meg. ”Hvor vil du sitte?”

”Samma for meg,” svarte jeg og heiste på skuldra.

Han nikka og førte meg innover restauranten. Menyen blei kasta foran meg. Jeg tok den opp, lekte interessert.

”Noe å drikke mens du tenker på hva du skal ha?” spurte han overvennlig, nesten litt kameratslig. Fake, så klart, men han var en god skuespiller. Jeg kunne, kanskje, nesten blitt lurt til å tro at han faktisk var hyggelig fordi han selv ville, og ikke bare fordi jobben krevde det.

”Bare vann, takk,” sa jeg, mens øya mine granska menyen inngående. Servitøren forsvant. Jeg stirra rundt meg. Deretter pigga jeg opp trappa til andre etasje, der dassen var plassert. Heldigvis var det ingen der. Jeg låste døra. Møtte mitt eget speilbilde. Jeg så virkelig dårlig ut nå. Trodde ikke jeg kom til å klare å holde det gående på samme måte i særlig mye lenger tid. Jeg fikk nesten noia av å se meg selv. Det så ut som om øya mine kom til å synke inn i skallen på meg. De svarte ringene som omringa dem gjorde ansiktet mitt enda hvitere enn det allerede var. Og det halvlange, fettete håret gjorde ikke det sykelige bildet akkurat noe særlig bedre. 

Jeg dro av meg genseren og t-trøya. Begynte å vaske meg i trynet. Nøye, så jeg kunne vente et par dager med å gjøre det igjen. Deretter under armene, for å fjerne den sure lukta. Vaska med håndsåpe, og tørka av med dasspapir. Jeg kunne nesten ikke huske siste gangen jeg hadde fått meg en skikkelig dusj. Latt reint vann renne nedover kroppen på nytt og på nytt, til jeg var helt rein. Huska ikke hvordan det føltes å være helt rein. Det hadde vært herlig å være det igjen. Men noen ganger var det bedre å få vaska seg litt, enn ikke i det hele tatt. Saken var bare å ikke bruke så lang tid at folk begynte å mistenke hva som foregikk. Vaske, vaske og tørke, tørke, fort som faen, deretter pigge ut og late som man bare hadde pissa en skvett. Og sida jeg strengt tatt ikke hadde råd til noen utskeielser, blei jeg nødt til å luske meg ut av Peppe’s uten å måtte verken bestille eller betale noe som helst.

Da jeg var vel ute igjen tok jeg fram røykpakka. Tre sigg igjen. Jeg la den tilbake i lomma. Nå måtte jeg spare. Prøve, i alle fall. Jeg hadde da fortsatt sytti spenn igjen av hundringsen jeg fikk bomma til meg, men de kom til å forsvinne fort som faen hvis jeg ikke passa på. Jeg trengte mer gryn. Så på en eller annen mirakuløs måte blei jeg nødt til å forvandle sytti spenn til, tja, kanskje sju tusen. Det hadde vært noe. Da kunne jeg begynne å trikse og mikse litt igjen. Men hvordan skulle jeg få til det?

Jeg subba oppover Karl Johan, som var både overoppheta og overbefolka. Hundrevis av travle mennesker, og hundrevis av plaprende munner, som blanda seg med resten av byens støy og larm. Pluss noen hundre dusin grå, smittefarlige byduer. De var overalt. På fortau, foran butikker, rundt søppelkasser og i parken rundt domkirka. Spesielt rundt domkirka. Som om dens hellige tilstedeværelse sugde duene til seg. Noe som virka litt rart. Siden dette ikke var de hvite, vakre duene man pleide å lære om mens man fortsatt var liten. Fredsduene. Så vakkert. Det var ikke mye vakkert med disse duene i hvert fall! De kom fra den andre sida av slektstreet. Fra brodergreina, der alle fedrenes synder hadde satt seg fast opp igjennom århundrene. Sikkert derfor disse duene var så stygge. Og ikke redde for en dritt, heller. Svina. Du kunne kaste sneiper, colabokser, eller spytte grønne gugger etter dem, men de blei ikke redde. Ikke faen. Snarere tvert imot. De syntes det var interessant. Så istedenfor å bli kvitt jævlene, kom de til å forfølge deg i lange tider.

Men uansett, jeg var også hata av folk, så jeg joina dem og slo meg like greit ned i parken utafor domkirka jeg også. Slang av meg sekken og lente meg inntil en stor, krokete bjørk, med blikket vendt mot kirka. Kasta skoa og planta føttene i det grønne gresset. Spare eller ikke spare, nå skulle jeg ha meg en røyk. Tente den og trakk ned den blå røyken. Blåste den ut i en rekke ringer som blei hengende rundt meg, til et eller annet svakt vindpust feide dem av banen. 

Jeg stirra på den svære kirka som tårna seg over meg. Og den lille personen som pissa på veggen, helt inne ved kroken. Stakkars faen, tenkte jeg, og visste akkurat hvordan det var. Øya mine festa seg ved det lange, raggete håret som nærmest rant nedover ryggen hans. Jeg kunne ikke sette fingeren på det, men det var et eller annet med måten ryggen hans liksom kroka seg forover på som fikk i gang søkemotoren i huet mitt. En eller annen gang, et eller annet sted, hadde jeg sett han før. Det var jeg nesten hundre prosent sikker på. Kunne sikkert vedda en tier på det. Men hvor? Og i hvilken sammenheng?

Jeg blei sittende og glo til den gule strømmen hadde stoppa, og pikken putta tilbake i buksa. Han snudde seg plutselig og så rett på meg. Som om han kjente blikket mitt på seg. Jeg nærmest kasta huet ned i gresset. Hadde ikke sett en dritt, jeg, nei. Jeg hadde bare sitti og granska en duekladd gjemt i gresset foran meg.

Etter noen sekunder så jeg opp igjen. Han sto fortsatt med øya vendt mot meg. Faen, á! Hadde han hengt seg helt opp? Eller kjente han meg igjen også, som jeg på en vag måte kjente igjen han? Jeg blei skikkelig usikker der jeg satt med siggen mellom fingra, og bakhuet mot barken.

Plutselig løfta han hånda og pekte på meg.

Bilder fra boka

Omtaler

Det er ingen omtaler ennå.

Bli den første til å omtale “Utskudd”

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *