Kjøp bøker i bokhandelen

Vitnet – Samtaler om det åndelige i vår tid

kr 299,00

Boktype:
Kategori:
ISBN:
978-82-999573-2-8
Språk:
Norsk bokmål
Forlag:
Veien
Utgitt:

Beskrivelse av boka

TO MENNESKER MØTES TIL SAMTALER, hovedpersonen Lasse Tornquist og den 13 år eldre Hans Emil Brochmann. Hans har kreft og vet at han har kort tid igjen å leve. Rammen for samtalene er en stor, gammel villa, hvor Hans har sin leilighet. Her var det tidligere en fødeklinikk der Lasse ble født. Lasse er opptatt av å snakke om hva han har opplevd av det åndelige i vår tid, mens Hans er opptatt av levd liv og å være en medvandrer for Lasse. I dynamikken som oppstår mellom dem, belyses mange viktige spørsmål. Friheten, som vår tids mennesker er så opptatt av, består ikke i å komme mest mulig fri fra ubehag og lidelser. Den dypeste frihetsopplevelsen består i å kunne finne frihet midt i et liv hvor smerte, lidelse, urett og prøvelser ikke er til å komme bort ifra. En opplevelse av frihet som i seg har helbredende virkninger.

BAKGRUNNSBILDET er dystopisk: Kriser, kriger og omveltninger vil komme. Det kan ende opp med et styresett hvor all makt er samlet på få hender, med en total overvåkning av borgerne som resultat. Disse tingene beskrives ikke inngående, bare antydes som en mulighet.
Spørsmålet er hvordan man kan overleve For å belyse dette fortelles det fra livet til Lasse. Han har stått overfor krefter han har opplevd som overmektige. Han har kommet seg gjennom store påkjenninger og har lidd mye urett. På et underfullt vis kom hjelpen til ham fra omkretsen, selv ifra mennesker som sto ham imot. Slik fikk han visshet om hva han kunne gjøre for å få et trygt fotfeste og komme fri fra den overhengende faren for å gå til grunne. Som det sies i boken: Vi lever i «omkretsens tid». Det gjelder å få øynene opp for det åndelige som vever og virker i alt som omgir oss.
Et viktig poeng i boken er at det som skjer i vår tid, er forutsett og forberedt fra århundrer tilbake. Myten om den norrøne guden Vidar og to norske folkeeventyr tolkes som eksempler på Guds forsyn og en kristendom som har levd og virket i det skjulte.

Leseutdrag

Lars Michael Næss

Vitnet – Samtaler om det åndelige i vår tid

   

 

Oppfordringen
1. Samtale – Veslefrikk
2. Samtale – Å være eller ikke være
3. Samtale – Å være liten
4. Samtale – Nettskyen
5. Samtale – Levd liv
6. Samtale – Ikke av denne verden
7. Samtale – Mesteren
8. Samtale – Skjult tro
9. Samtale – Idealisme
10. Samtale – Mening
11. Samtale – Lidelsens mysterium
12. Samtale – Lys i mørket
13. Samtale – Johannesveien
14. Samtale – Stallopplevelsen
15. Samtale – Det store dramaet
16. Samtale – I omkretsens tid
Brevet

 

 

Oppfordringen

Jeg ringte på dørklokken nede. Ingen svarte. Jeg ventet det heller ikke, for flere ganger tidligere hadde jeg ringt til Hans uten å få svar. Uroen jeg følte, gjorde meg utålmodig, og jeg var i ferd med å gå da en fremmed stemme svarte i callingen. I trappen ble jeg møtt av en gråhåret, vennlig mann som presenterte seg som Gustav, sønnen til Hans. Barnebarnet, Even, kom ut til oss fra stua og ble glad over å se meg igjen. De kunne fortelle at Hans døde noen dager tidligere, og nå holdt de på å rydde og ordne i leiligheten. Det var dessuten godt at jeg dukket opp, for de hadde villet kontakte meg, men hadde ikke funnet verken adresse eller telefonnummer.

Jeg så meg omkring. Stua virket annerledes, så forlatt og på et underlig vis tom! Møbler var skjøvet til side for å få plass til sykesengen. Noen vakre blomsterbuketter som var gitt for å glede ham på sykeleiet, sto der i sine vaser, og var en trøst for meg der jeg tok inn stemningen av forlatthet. Jeg fikk ikke tatt farvel med Hans. Nå så jeg meg omkring og tok farvel med denne stua som hadde vært den gode rammen rundt våre samtaler.

Tårene presset på. For å slippe å gråte åpenlyst gikk jeg bort til vinduet og så ut. Mintes de siste minuttene jeg hadde hatt med Hans. Hvordan han hadde sett på meg med et svakt smil som han forsøkte å gjøre muntert, da han sa: «Jeg orker ikke mer nå, men vi fortsetter neste gang, for jeg vil ikke bli snytt for slutten på fortellingen din!».

Det ble altså ikke noen neste gang.

Det er underlig hvordan et slikt rom kan være rammen for en fortelling. Ja, faktisk bære gjennom en fortelling. Det er som i et teaterstykke hvor scenen i første akt med vegger, møbler og inventar også er scenen i den siste. Lysene slukkes, scenen legges i mørke, publikum går ut og alle bærer med seg scenebildet fra dramaet hvor liv og død nettopp har utspilt seg.

Underveis hadde Hans oppildnet sagt til meg: «Dette må du skrive om, Lasse. Dikt fram en spennende fortelling av det! Hvis du blir tatt på alvor, da?»

«Ja, men det jeg har fortalt deg, er jo livet mitt. Jeg har fortalt deg om mine opplevelser og hva jeg har erkjent om virkeligheten.»

«Dikt likevel! Viktige sider av livet og virkeligheten må diktes fram for at vi skal kunne se dem. Da stiller du dessuten leseren helt fritt til å tro hva han vil om hva som er sant og ikke sant.»

Likevel må jeg føye til nå, i begynnelsen av denne fortellingen, at det jeg skildrer fra livet mitt er skrevet ned så riktig som jeg er i stand til å huske det. Og hvis du synes det blir for drøyt, så tenk på at virkeligheten noen ganger overgår fantasien.

 

1. Samtale – Veslefrikk

Av ren rastløshet begynte jeg å gå bortover veien. Sparket etter små steiner i grusen. Stoppet. Så nedover avkjørselen til enden ved hovedveien, en skyggefull allé. Solen nærmet seg middagshøyden. Jeg vendte om mot hovedbygningen, kastet et blikk opp mot andre etasje og rektors kontor. Kjente et sug i magen, prøvde å la være å tenke på det, men minnet om den første dagen tvang seg fram.

«I morgen skal vi kjøre en tur og besøke et sted det kan være fint for deg å være.» Far, som alt hadde gjort en avtale om at jeg skulle være på dette stedet, så granskende på meg og avventet en reaksjon. Å ikke gå på skolen dagen etter, og i tillegg få en biltur, var helt klart forlokkende. Men mor var på sykehus etter en bilulykke, og jeg følte en uro over at det mennesket som betydde mest for meg, var borte. «Mener du at jeg skal bo der», spurte jeg. «Nei, vi skal bare se på om det kan være fint å bo der nå, mens mor er på sykehus», svarte far.

Det var en gråværsdag på forsommeren, og bilturen gikk noen mils vei ut av byen. Bilen svingte opp foran hovedbygningen på Leichmann pensjonatskole. Vi ble ført opp på rektors kontor. «Vær så god og sitt», sa han. Jeg sank ned i en dyp skinnstol. Far og rektor snakket en stund om skolen og forskjellige praktiske ting. Jeg var sju år og gikk i 1. klasse. Det var bare fem elever i 1. klasse på pensjonatskolen. «Det er fint med en liten klasse, for da vil han få god oppfølging av lærerne», sa rektor. «Da vil han også få soverom med alle klassekameratene sine.» «Ja, Lasse», sa far. «Her kommer du til å ha det fint. Nå går vi ned og henter tingene dine, og så kjører jeg hjem igjen.» Det kom som et sjokk. Jeg syntes ikke det var noe fint å være der! «Jeg vil være med hjem igjen», gråt jeg. «Nei» svarte far. «Når mor er på sykehus, er det ingen til å se etter deg hjemme. Det er bare fire uker igjen av skoleåret. De går fort, og så kommer jeg og henter deg».

Skolen var slutt, og det var avreisedag. Ukene hadde gått uten at jeg så noe til familien min. En etter en hadde de andre elevene blitt hentet av foreldrene sine. Jeg var den eneste som var igjen. Jeg satte meg på trappa med den ferdigpakkede kofferten ved siden av meg og speidet nok en gang opp alleen etter bilen til far. En av de to lærerne som var igjen for å se oss vel av gårde, kom ut og trøstet meg: «Han kommer nok snart, skal du se.» Men også han så opp alleen med et bekymret blikk.

***

Jeg stoppet. Presset minnene tilbake ved å fokusere på situasjonen her og nå. Hvorfor fortalte jeg dette? Jeg så på mannen som satt behagelig i en lenestol rett overfor meg. Hans oppfordring om å fortelle noe fra barndommen framkalte disse minnene. «Det er best å begynne med å fortelle noe fra barndommen», hadde han sagt. «Barnet i oss er med i alt vi forteller, enten vi vil det eller ikke.» Situasjonen kunne vært hentet ut av psykoterapien til Freud som jeg var så opptatt av i ungdomstiden. Men nei, dette hadde ikke noe med psykoanalyse å gjøre. Mannen som satt overfor meg var ingen terapeut, og jeg hadde ikke noe behov for terapi. Jeg skulle fortelle min nye venn om min dramatiske vei til erkjennelse, ikke bare av mitt eget liv, men erkjennelsen av de åndelige vilkårene menneskene lever under nå, i den store overgangstiden fra 1900-tallet og videre inn i 2000-tallet.

«Fortell mer», sa han. «Jeg mener: Hvorfor måtte du ha denne opplevelsen fra Leichmann for å bli den du er i dag? Slike sammenhenger interesserer meg veldig. Men ikke forsøk å forklare. Fortell heller slik du ville ha fortalt det til barnebarna dine!»

Enda før han hadde avsluttet den siste setningen, lyste minner fram i sinnet. Jeg fortsatte:

«Den første ettermiddagen på Leichmann ruslet jeg rundt og så på leken til de andre barna. Det fristet meg ikke å være med. Omsider ble noen gutter oppmerksom på meg, kom bort og spurte: «Kom og bli med oss, vi skal leke Vippe pinne nede ved skolestua!» Den glade oppfordringen og min egen nysgjerrighet fikk meg til å bli med. Snart deltok jeg i leken med stor iver. Vippe pinne var et nytt spill for meg. Dette var spennende!

På kvelden ble vi kalt inn til aftensmat. Så fulgte et ritual hvor en av lærerne så til oss hele tiden. Vi vasket oss og pusset tenner. Så bar det opp i sengene våre, hvor vi kunne prate sammen en stund før læreren kom inn og ba aftenbønn sammen med oss. Deretter ble lyset slukket med streng beskjed om at nå måtte vi være stille.

Fordi jeg hadde vært så ivrig med på leken, var jeg alt blitt akseptert av de andre. Nå satt de alle sammen i sengene og så på meg. Tiden var inne for å fortelle vitsene sine til en som ikke hadde hørt dem før. «Har du du hørt den om Kølapåsan som …?» «Har du hørt den om dansken og svensken og nordmannen som skulle stelle grisen …?» Jeg var en smule sjokkert over innholdet i vitsene. De var «på kanten». I barnas verden betyr det at de inneholder noe om tiss, bæsj eller promp. En av guttene fortalte: «Kølapåsan satt på et gatehjørne og dreit. Så kom en politikonstabel forbi og sa: Dette er ikke tillatt. Det blir ti kroner i mulkt. – Nei, svarte Kølapåsan, det blir tjue, bestemora mi sitter på det andre hjørnet og driter!» De lo og så spent etter min reaksjon, og da jeg lo litt forsiktig, lo de enda høyere. Jeg kjente på roen og gleden over å være godtatt. Jeg var den nye gutten, og de var virkelig interessert i hvem jeg var for en.

Så kom en av lærerne inn og ba aftenbønn med oss. «Gutter, nå må dere komme til ro. Legg dere ned og fold hendene.» Det ble helt stille. Så begynte han å be:

 

Nå lukker solen sitt øye, snart lukker jeg også mitt,

Vår Fader i det høye, du lukker aldri ditt.

Du ser hver stjerne i vrimlen, og hvert et barn på jord,

du hører i høye himlen det sakteste bønnens ord.

Deg beder jeg om å kalle, din englehær på vakt,

når far og mor og alle seg også til ro har lagt.

Og vokt oss alle sammen så ingen drømmer stygt,

Så sier jeg glad mitt amen og sovner søtt og trygt.

 

Med nok en formaning om å være stille, slukket læreren lyset, lukket forsiktig døra og gikk.

«Tror du at Gud kan se alt vi gjør og alt vi tenker», hvisket gutten i senga ved siden av. «Hvordan ser Gud ut?» hvisket jeg tilbake. Gutten borte i hjørnet satte seg opp i senga: «Gud er en gammel mann med hvitt skjegg. Han sitter oppe i himmelen og ser ned på oss», sa han og glemte helt å hviske. Læreren som hadde stått på gangen og ventet for å forsikre seg om at vi var blitt stille, lukket nå opp døra og hvisket til oss: «Nå må dere være stille, gutter!»

Aftenbønn var noe helt nytt for meg. Tanken om at Gud ser alt vi gjør og vet om alt vi tenker, var også ny for meg. Den skremte meg ikke. Den fylte meg heller med undring. I oppveksten min var jeg heldig som slapp unna alle nagende og angstskapende forestillinger om Gud. Mor og far hadde sin barnetro og brukte aldri banneord, men gikk ikke i kirken, unntatt på juleaften. De snakket aldri til meg om kristendom og ba aldri aftenbønn sammen med meg. Jeg kan ikke huske at det ble sagt noe verken positivt eller negativt om kristendommen i hjemmet vårt.

Nå lå jeg og tenkte på Gud og strevde med å danne meg en forestilling om ham. En ting var at han fulgte med meg i alt jeg gjorde og tenkte, men han visste i tillegg om alt det alle de andre guttene gjorde og tenkte også. Var ikke det litt vel mye for en gammel mann?

Siden vi fulgte det samme ritualet kveld etter kveld, var også undringen over hvem Gud er noe som fulgte meg videre. Det ble en lykke for meg at jeg så tidlig i livet kom fram til en forestilling om Gud som ga svar til undringen min. Det skjedde slik:

Det var søndag og vakkert sommervær. På den lokale festplassen var det stor festivitas. 50 års-jubileet for unionsoppløsningen i 1905 ble feiret.

Elevene på Leichmann fikk være med, og det vanket is og brus på alle. Et mannskor med blå og hvite sangerluer sang for oss. Så var det tale, og en høytidelig stemning falt over forsamlingen da alle stemte i med sangen «Gud signe vårt dyre fedreland». Jeg ble grepet av sangen og stemningen. Fordi det ble sunget om Gud, slo en tanke ned i meg: Visste Gud også hva alle disse menneskene gjorde og tenkte? Svaret var enkelt. Klart han gjorde det! Men dermed ble også forestillingen om Gud som en gammel mann med hvitt skjegg umulig å holde på. Det var ikke snakk om at en gammel mann med hvitt skjegg kunne klare alt dette. Gud måtte være mye større enn vi trodde! Det nytter ikke å finne ut hvordan han ser ut!

Det er rart med barnets verden, hvordan ting kan feste seg. Denne forestillingen om Gud har jeg den dag i dag. Hva jeg enn forestiller meg om Gud og hvordan han er, er han alltid mye større og mye mer enn jeg tror. Han vil alltid være mer enn jeg kan begripe.

Dette er minnene fra Leichmann pensjonatskole. Det vil si, dette er det jeg husker tydelig. Omsider kom da også fars bil. Idet han tok meg i armene og ga meg en klem, merket jeg alkoholdunsten. Så fulgte noen sentimentale ord til lærerne om hvilken kjekk og god gutt jeg var, før vi satte oss inn i bilen og kjørte av gårde.

***

Jeg så bort på samtalepartneren min. Følte på behovet for å bli bedre kjent med ham. Av det oppmerksomme og våkne blikket forstod jeg at han var en god lytter. Når han spurte om noe og fikk svar, så han ut i luften og la hodet ørlite bakover, for liksom å se for seg svarene, som om de skulle vise seg på hans indre horisont. Dette kunne ha gjort meg utrygg hvis det ikke var for mimikken hans som alltid uttrykte interesse og medfølelse.

Han het Hans Brockmann og var 13 år eldre enn meg. Nå var han død. Lite hadde jeg visst om hans skjebne. Kreften som da jeg ble kjent med ham, hadde nådd det uhelbredelige. Hans beslutning overfor sin lille familie om å være en medvandrer for mennesker den tiden han hadde igjen å leve. Samme hvem. Og som det åndelige mennesket han var, hadde han full tiltro til at dette ønsket ville bli oppfylt. Sin egen situasjon snakket han helst ikke om. Da slutten nærmet seg, var alt planlagt slik at han kunne dø hjemme hos seg selv. Det skjedde i løpet av noen uker. Men disse tingene snakket han lite med meg om. Nå fortalte sønnen hans alt sammen.. Hans var en medvandrer på min vei, men jeg skulle ikke vandre med på hans vei. Barnebarnet hans ga meg en konvolutt som det sto Til Lasse på. Jeg puttet den i lommen da jeg gikk.

Omtaler

Det er ingen omtaler ennå.

Bli den første til å omtale “Vitnet – Samtaler om det åndelige i vår tid”

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *